31. august 2010



Arnt Kollåsen


Arnt Severin Kollåsen (1914-1970) fra Froland i Aust-Agder var en av de dyktigste til å skjære Lars Fredriksens klassiske akantus.

Det finnes altfor få Kollåsen-kniver. Med et så stort antall Aust-Agder-samlere kan man trygt si at det er mange om beinet.

Her viser jeg bare noen bilder av to kniver, uten å skrive noe større om Kollåsen selv eller knivene hans. Den ene kniven har jeg vist før, og nå flytter jeg den hit.




Toppmodellen


Staskniv av telemarkstype. Selv om den er laget i nabofylket, vil den nok bli klassifisert som telemarkskniv.

Pent gravert, veldig pent skåret, og med uvanlig forseggjort beltestropp og sikringsstropp. Den er nok en av de beste han laget.

Usignert blad. I likhet med Lars Fredriksen brukte han mye blader fra Jørgen Romundstad, og slipte dem om. Hvordan kan vi da se når de er fra Romundstad? Det er sånn det er med usignerte saker.















Skjæring som dette er mer typisk for Aust-Agder enn Telemark. I Aust-Agder var det jo skåret akantus som var spesialiteten, og er det ennå, og det er mindre å se av gravert sølv derfra.













Ikke alle knivene er signert (ikke de tidlige), men her står det: A.K.

















Hyggelig når en knivmaker gjør seg så flid med detaljene. Signatur også på baksiden av halvkula.




En enklere modell


Den er nok enklere enn den forrige, men like fullt er denne også en staskniv.

Bladet ser riktignok mer ut som et vi kan vente å se i en brukskniv der nede fra.

Litt ekstra pynt på opphenget her også.

















Svært mye enklere og kjappere gravering enn på toppmodellen.




Akantus etter Lars Fredriksens forbilder. Super.

28. august 2010



Mer om Hedenberg


I forrige Hedenberg-artikkel, som du finner nedenfor denne, er det mange usikkerheter. Etterpå har jeg sett flere av disse knivene, og viser noen av dem her. Noen usikkerheter er blitt mindre siden sist, andre ikke, men det er sånn dette fungerer. Det gjelder å se flest mulig kniver og sammenligne og gruble. Og i Hedenberg-historien er det gode muligheter for litt grublings.


Jeg ser at jeg har dette bildet liggende fra Kongsbergmarken 2009, der den var til salgs. En typisk kniv av det eldre slaget. Det var ingen som nevnte navnet Hedenberg som jeg hørte, og jeg spurte ikke hva den kostet. Nå kunne jeg godt tenkt meg å ha den.










Jeg håpet å få vite mer om Hedenberg på Knivdagene på Elverum nå i august. Her er to kniver og to løse slirer som Leif Myhrvold hadde tatt med for å vise meg. Klikk dem store og sammenlign med dem jeg har vist fra før.

Det var også framme på Knivtorget et par fine, usignerte eksemplarer av den nye typen, men de var temmelig maken til dem jeg allerede har vist her. Noen ferske opplysninger ellers fikk jeg ikke denne gangen, så nå håper jeg på Dyrsku'n.


Denne kniven av eldre type er et godt og typisk eksemplar med beinskaft. Graveringen tyder på at kniv og slire hører til hverandre.












Den er signert J.F.H. med punktum etter hver bokstav. Signaturen er ikke helt lik noen av dem jeg viste forrige gang, men av det slaget som er å finne på knivene av eldre type når de av og til er signert.

Signaturen er trambulert, mens alt annet er i strekgravering. Jeg synes det er rart, men var tydeligvis sånn han gjorde det. Iallfall er det ikke uvanlig å se.

Jeg blir fortalt at andre, kanskje også sønnen Holger, brukte disse bokstavene for å hjelpe på salget. Sånne opplysninger er det lett å komme med, og hvordan skal vi vite når det er noe i dem og når de bare er påfunn?










Åpningene i denne slira er annerledes enn dem jeg tidligere har vist, og med et hjerte. Graveringen i nedre del har den figuren vi ser på mange av disse slirene.




Så kan vi se på de to løse slirene:


Her har vi en del variasjoner i dekoren, der den til venstre ser mest vanlig ut. Vi ser også at slirene varierer i lengde.












Den til venstre har de dekorative hakkene langs innrammingen av vinduet, der han ikke har rensket opp etter graveringen.

Den høyre mangler disse hakkene, har et ganske Toten-aktig vindu, en annen overgang mellom skaft-del og blad-del, og er annerledes også på andre måter.





Nedre del av den høyre slira har fire runde huller og et annet graveringsmønster.

Det er ikke rart om det er store variasjoner hos en knivmaker som laget kniver gjennom mange år. Men det gjør at vi lett kan komme i skade for å regne kniver fra en annen som laget noe lignende, som kniver fra en periode i Hedenbergs produksjon. Hvor går grensen for variasjon hos Hedenberg? Når er det i stedet en annen knivmaker vi er over på?




Til slutt har vi denne:


En kniv av et annet slag. Bein i skaft og slire, og all gravering er trambulert.

Den må vel ikke være nyere selv om den er gravert på denne måten, men jeg antar at den er det.

Men er den en Johan Hedenberg? Den er da iallfall signert.



















Denne gangen er signatur og øvrig dekor av samme slag. Jeg skulle sett nøyere etter da jeg hadde den foran meg, men ut fra bildet ser det ikke ut til å være noe i veien for at samme hånd og samme stikkel har gravert dette. Det er aldri helt det samme å gravere bokstaver som annen dekor.

Signaturen er uten punktum mellom bokstavene, så her er det altså enda en variant.


Her henter jeg fram denne som det var bilde av i hovedartikkelen. Den hadde det typiske bladet fra de nyere knivene, men ellers syntes jeg det var rart at den skulle være en Johan Hedenberg. Men lagt ved siden av den signerte kniven ovenfor er slektskapet tydelig.


For å fyre opp under tvilen: Det er ikke noe i veien for at en annen har laget disse to og forsynt den ene av dem med signatur. Jeg er blitt fortalt at Hedenberg laget svært få små kniver, og at Holger laget mange av dem.

Jeg håper å ha noe mer å melde om dette bare jeg får sett flere slike kniver.

.

23. august 2010



Patenterte kniver


Mange norske knivprodusenter har mønsterbeskyttet knivene sine. Et eksempel er B. Knudsen knivfabrikk i Trondheim, som ofte plasserte mønsternummeret bak på slira. På slirer fra flere mindre produsenter, som Nils Furuseth og andre på Geilo, kan man også se et mønsternummer.

Derimot har vi ikke mange som har patentert kniver.

Det som kan patenteres, er en ny funksjon eller framstillingsmåte. Er det i stedet snakk om et nytt utseende, kan det mønsterbeskyttes. Her er det vanskelig å sette grensene, og i årenes løp er det blitt gjort mange feil her.

Eksempel på mønster:













Den velkjente Ørretkniven fra Geilo ble mønsterbeskyttet av Nils J. Furuseth, med mønsternummer N.M. 31910.

Den ble laget i mange størrelser, med blad fra Brusletto, Øyo, og Johannessen og Solhaug. På denne er totallengden i slira (uten beltestroppen) 15 cm.

Ørretkniven ble først laget av Nils J. Furuseth. Modellen ble overtatt av Ragnar Kvam, og til slutt av Nils J. Dahle.

Men enten det er mønster eller patent gir det bare delvis beskyttelse mot plagiering. En del knivfabrikker har i alle år kopiert uhemmet. Ørretkniven ble laget av flere fabrikker i Mora, til dels kopiert i minste detalj.


Et mønster kan også gjelde en del av kniven eller slira, som dekoren på slirer fra B. Knudsen knivfabrikk:













B. Knudsen brukte flere dekorer på slirer i lær og kunststoff. Her er en lærslire med NORGE og rådyr, norsk mønster nummer 14720. Uten stroppen måler den 16,5 cm.


For en del år siden tok jeg en tur innom Patentstyret, og hadde med liste over diverse nummere fra Knudsen-slirer. Det kunne være morsomt å vite hvilket år de var registrert, og jeg hadde også et visst håp om at det ville stå hvem som tegnet mønstrene. Det jeg så opplevde, var nesten ikke til å tro:

For en del år siden, på grunn av plassmangel, hadde de kastet alle mønsterbeskrivelser fra før et bestemt år! Jeg tror året var 1970. Alle sammen borte, helt fra starten. Men var det ikke tatt vare på av noen andre? Riksarkivet? Nei, ikke som de visste. En del av norsk design- og industrihistorie ble bare dumpet, av en offentlig institusjon. Høh.

Det var mønstere. Da står det bedre til med patenterte kniver, for patenter blir publisert i Patenttidende, og er tatt godt vare på i flere biblioteker.

Noen av knivpatentene ble det kniv av, andre ikke. Mange av dem er morsomme, og de fleste er i det minste uvanlige, og alle oppfinnerne hadde vel store drømmer og forhåpninger? Jeg kommer etter hvert til å vise mange norske knivpatenter her, både de gode ideene og de håpløse, med bilder fra patentbeskrivelsene. Når jeg vet om kniver laget etter dem, skal jeg vise disse også.

.

22. august 2010



Tre patentkniver


Ganske fiklete. Ble noen av dem produsert?




Disse tre førkrigsknivene har jeg aldri sett, annet enn på tegninger i patentbeskrivelsene. Det er vel svært sannsynlig at alle tre oppfinnere i det minste laget seg en prototyp, og det er ikke umulig at det ble en liten serie av hver av dem. Jeg vil svært gjerne se dem hvis noen av dere har en sånn kniv.

Med jevne mellomrom kommer det survival-kniver og andre med plass i skaft eller slire for diverse dingser. Mange oppfinnere elsker å finne opp sånt. Få inn flest mulig verktøy i ett. Gjøre det kronglete. Men når det kommer til stykket, blir det ikke noen produksjon. Disse knivene er nok sånne.

Alle tre er slirekniver, men noen slire ble ikke vist, siden det ikke var den patentet gjaldt.

Jeg tar dem kronologisk, og begynner med en jaktkniv fra 1917.




Eivind Sando, Larvik


Forstmann Eivind Sandos patent ble offentliggjort 31. mars 1919, og gjaldt fra 21. desember 1917.


Norsk patent nr 29627.

Jeg vet ikke noe om Sando. Adressen er oppgitt til "Styrvold pr. Larvik" (nå Lardal kommune).

På Gjemsø kirkegård i Skien ligger en med det navnet. Han var født 6. mars 1898 og døde 10. desember 1979. Hvis det er han, var han altså en forstmann på nitten år da han patentsøkte sin nye kniv.


Fra patentbeskrivelsen:

"Denne jagtkniv er en tollekniv i hvis skaft er anbragt syl, ladetein og krudtmaaler (alle nødvendige redskaper for omladning av skud for haglgevær) samt patronuttrækker for haglgevær og rifle."

På bildet er syl, ladetein og kruttmål stukket inn i skaftet, og lokket i skaftenden har haker og brukes som patronuttrekker. Sylen brukes til å trekke ut fenghetten fra tomhylsen.

Legg merke til mutteren i bunnen av hulrommet i skaftet. Den skrus fast i tangen og holder bladet på plass. Og det er her det hele blir mye verre:


Stangen nederst på dette bildet er "ladeteinen". Den brukes "til at trykke dottene ind i patronen, og til at banke ind knaldperlen i denne".

Men for å få til dette må man skru løs mutteren og flytte den fra enden av tangen og over på ladeteinen. Han nevner ikke noe om hvordan dette skal gå til, men her trengs det tydeligvis enda et verktøy.




Reidar Piene, Oslo


Disponent Reidar Pienes patent ble offentliggjort 10. juli 1933, og gjaldt fra 3. mars 1932. Det gjelder en kniv "som vil være særlig egnet til sports- og jaktbruk, idet den ved hjelp av enkle midler er innrettet til opbevaring av de forskjelligste slags verktøi, såsom sagblad, skruetrekker, syl, korketrekker etc., samtidig som der skaffes en sikker og fast befestigelse av det utskiftbare knivblad."


Norsk patent nr 52795.

Gøy å tenke ut og konstruere. At den neppe er særlig praktisk i bruk og komplisert å produsere, betyr ikke at den ikke er morsom å ha, både som ny og nå. Akkurat som noe av gleden med en sveitsisk foldekniv "med alt" er å studere den og kjenne hvordan alt funker. Virkelighet er ikke alt.


Jeg forstørrer en del av kniven, og så kan dere ha gleden av å studere Pienes beskrivelse sammen med bildene, og finne hvert nummer. Her er litt av teksten:

"Knivbladet 1 er utstyrt med en forlengelse eller tange 2, som gjennem et tilsvarende formet, langsgående hull i skaftet 3 strekker sig utenfor dette og i den utstikkende ende er utstyrt med skruegjenger 4. Det fortrinsvis av tre bestående skaft 3 er utformet med et hulrum 5 for opbevaring av verktøi. Skaftet er videre utstyrt med en forholk 6, forsynt med et centralt spor eller fordypning 7 med utsparinger 8 og 9 for befestigelse av knivbladet. I det nevnte spor 7 er videre utstanset et rektagulært hull 10 for innsetning av de forskjellige verktøi vist på fig. 4-9. I samvirkning med det nevnte hull er der i skaftet utformet til formen av de resp. verktøis fester svarende utsparinger, f. eks. 11 og 12 for sagbladets resp. sylens feste. Sagbladets feste 13 hukes inn i utsparingen 11 og kan da uten videre anvendes, idet kraften virker opover og i lengderetningen. Skrutrekkerens feste 14 settes bare inn i hullet 10 og er ferdig til bruk, idet bladet får anlegg mot sporets (7) sideflater. Sylens feste 5 stikkes bare inn i utsparingen 12 i skaftet. Korketrekkeren anvendes på tilsvarende måte og anbringes ved optrekningen på tvers av skaftet, som antydet ved 18 på fig. 1."

Er det noen sak!

Reidar Piene (født 1899) var disponent for Oslo-firmaet R. Amundsen & Co A/S.




Yngvar Wang, Oslo


Grosserer Yngvar Wangs patent ble offentliggjort 17. juli 1939, og gjaldt fra 28. april 1937.


Norsk patent nr 61153.

Her er hovedsaken å åpne bokser og flasker, og det er ingen småting som går i stykker eller kommer bort. Mens de andre to knivene egner seg best for en finmekaniker som liker å leke seg litt, er denne her mye enklere å produsere. Problemet er å få en knivprodusent til å bite på, men det er jo gjerne der det største problemet for en oppfinner ligger.

Enden av tangen er formet til hermetikkåpner. Men for å få brukt den, må man ta av den bakre enden av skaftet. Figurene 4 og 5 skal vise to løsninger for å feste dette bakstykket.

Og så har bladet sag i ryggen og skrutrekker i spissen.


Jeg ville ikke hatt noen av de tre knivene for å bruke, men vil gjerne ha et pent eksemplar av hver av dem i samlingen.

.

19. august 2010



Svenske jaktdolker


Jeg vet ikke hvordan dette er i Sverige, men her til lands er knivsamlere flest mindre glad i dolker med parerstang enn i kniver uten. Likevel, flere av dere ville nok hatt plass til samlingen til noen av de dolkene jeg viser her.

Betegnelsen "jaktdolk" må ikke tas for bokstavelig, det er mest et greit ord for å fortelle omtrent hva slags kniv det er tale om: en kniv vanligvis av bytype, vanligvis med parerstang, ofte med polert blad til å stikke viltet med, ikke sjelden med diverse dekor.

Hvorfor jakt? En sånn kniv er da like mye laget til å forsvare seg med? Mulig, men det er neppe mange av dem som ble anskaffet til det.

Mange av dem ble nok bare kjøpt som gave og kom aldri med på jakt, og er derfor i fin stand nå.

Mange av dem fikk heller ikke satt på noe oppheng da de var nye, og har ofte greid seg spesielt bra selv når de er godt over hundre år gamle, akkurat som andre bykniver, eller som prydkniver fra Toten.


På Knivveckan i Ludvika 2010 traff jeg Rolf Eklund, som her står til venstre ved Jan Erik Skoogs bord. Eklund samler gamle kniver og hadde også bord med gammelt å selge.

I tillegg til dem som lå framme, hadde han tatt med noen svenske dolker og diverse annet pent. Her viser jeg bilder av to dolker fra Eskilstuna og tre fra Stockholm, og så avslutter jeg med en Eskilstuna-dolk som ikke var i Ludvika, men nylig på eBay.




Carl Alfred Norrström


Eskilstuna-dolker med metallslire og i vanlig kvalitet, er noe som norske knivsamlere interesserer seg bare sånn passe for. At knivene ofte er godt over hundre år, kommer ikke alltid til syne i prisen. Ikke alltid i Sverige heller. Men det er noe annet når de ser ut som denne.


Kvaliteten er god hele veien, og tilstanden temmelig strøken, men det er den fint utskårne damen i ibenholt som virkelig gjør susen.

Lengde skaft/blad 17 cm, blad 8 cm.

Den er for liten, spinkel og pyntet til å bli brukt på ordentlig som jaktdolk, men den er av den typen, selv om den vel bare er tenkt som prydgjenstand. Hvis noe sånt likevel ble tatt med på jakt, var det neppe for å brukes til de mer gørrete oppgaver jakt fører med seg. Mer nærliggende er det vel å bruke den som brevkniv.



Stempel bak på slira:

ALFR. NORRSTRÖM ESKILSTUNA

Den er laget før 1890.

Ifølge Arne Marmérs bok Knivar från Eskilstuna hadde Carl Alfred Norrström (1828-1902) verksted i Eskilstuna fra 1852 til 1889. Det ser ikke ut til at han brukte navnet Carl til daglig.











Etsing og forgylling av stål var noe de hadde riktig tak på i Eskilstuna, som vi stadig ser av foldeknivene derfra. Her er også eiernavnet med, hvem han nå var:

H. Svedelius










Pent gjennombrutt slire.

I det hele tatt en fin sak. Særlig for dere som samler både kniver og damer.




Johan August Lafqvist


En jaktdolk til fra Eskilstuna:

















Skaft i hjortehorn, lærslire med holker i nysølv.

Den er større og kraftigere enn den forrige, og ser mer ut som noe for jakt. Lengde skaft/blad 25,5 cm, blad 13,5 cm.


Bladstempel:

J. A. LAFQVIST ESKILSTUNA

Johan August Lafqvist (1833-1876) hadde verksted i Eskilstuna fra 1852 til 1876.









Eierinitialer HB og årstall 1879. Fin alder.

Arne Marmér skriver: "J. A. Lafqvist avled 1876. Inga anteckningar om företaget har påträffats efter 1876".

Årstallet er altså nyere enn kniven.




Så kommer tre kniver fra en virkelig spennende produsent:



Johan Albert Stille


Jeg fant noen opplysninger om ham i Nordisk familjebok, 2. utg., bind 26 (1917).

Johan Albert Stille (1814-1893) var kirurgisk instrumentmaker i Stockholm, og firmaet eksisterer fremdeles. Han brukte tydeligvis ikke navnet Johan.

Ifølge Stille ABs historie på deres nettsider etablerte Albert Stille sitt firma i 1841 og var virksom til en gang på 1880-tallet. Men Nordisk familjebok oppgir at han ". . . började på 1830-talet i Stockholm sin verksamhet med förfärdigande af kirurgiska instrument".

Sønnen Max (egentlig Albert Maximilian) (1853-1906) fortsatte under samme firmanavn. Etter hans død gikk firmaet ut av familiens eie.

Begge var uhyre dyktige og utviklet diverse nye innretninger for operasjonssal, og begge var styremedlem i Svenska Läkaresällskapet. Antagelig laget de få dolker, og kanskje ingen andre typer slirekniver.




Albert Stille nr 1

















Hjortehorn i skaftet, fint polert blad, lærslire med én sideskinne og støtte ved parerstangen foran og bak.

Lengde skaft/blad 23,5 cm, blad 12,5 cm.












Bladstempel: STILLE









Bak på slira:
ALBERT STILLE STOCKHOLM











Albert Stille nr 2


På denne er hjortehornskaftet ganske røklete, men det kan vel ha sett ut sånn siden det var nytt?

Slira er av samme type som den forrige, med sideskinne og støtte ved parerstangen.








Som dere ser av det hølyglanspolerte bladet på bildet til venstre, hadde jeg stripete T-skjorte på meg den dagen. Sløvt at jeg ikke fulgte bedre med, og verre skal det bli i neste kniv.


Lengde skaft/blad 28,5 cm, blad 16,5 cm.


Bladstempel:
ALBERT STILLE STOCKHOLM

Bak på slira: STILLE







Albert Stille nr 3


Dette er virkelig en perle av en jaktdolk av det helt store slaget. Kall den gjerne en Hirschfänger. Neppe noe for våre dagers svenske jakt.

Det var her jeg gjorde den store tabben da jeg skulle ta bilder. Bladet er perfekt høyglanspolert, med noen bittesmå, spredte rustprikker, og jeg innbilte meg at det ville bli en nøytral effekt av det hvite telttaket jeg tok bilder under. Det ble det ikke, det ser ut som noe merkelig marmorert noe, nesten som det skulle være et damaskblad. Flaut. For sent å ta nye bilder nå, dere får bare se for dere et blankt blad, omtrent sånn som det er ut mot spissen på bildet under til venstre. Well.













Bladstempel: STILLE STOCKHOLM


Lengde skaft/blad 41 cm, blad 27,5 cm.












En liten avstikker til Bergen:

Akkurat som enhver smed kan mistenkes for å ha smidd et og annet knivblad, kan enhver kirurgisk instrumentmaker mistenkes for å ha laget en og annen kniv.

Carl Hartwig, kirurgisk instrumentmaker i Bergen, født i Bergen i 1871, var syv år i lære hos Albert Stille før han startet egen virksomhet i hjembyen i 1893. Kanskje det ligger noen jaktdolker i Bergen, laget av Carl Hartwig?




Til slutt en dolk som ikke var i Ludvika, men som nylig ble solgt på eBay. Selgeren, en amerikaner med eBay-navnet usb1969, lot meg få bruke bildene av den.



Pontus Holmberg









Dette er da morsomme saker? Med Eskilstuna-dekor av fineste slag.









Bare bladet (18 cm langt) går ned i slira.














Stemplene er merkelig dårlig slått inn, og denne dolken må da ha vært ganske dyr? SWEDEN er ikke blitt bra, og ESKILSTUNA er slått dobbelt.























Eier: Ruben Lindholm, som tydeligvis fikk den i gave i 1915 av en K.K.