18. oktober 2010



Patenter fra Dengin og Geilo


Knivpatenter dreier seg ofte om å samle mange funksjoner i én kniv. Dingser av forskjellig slag skal puttes inn i skaft eller i slire. Dette er sjelden særlig lurt, men sikkert gøy for en oppfinner. Her er et par eksempler.

Men først kan vi se på et uvanlig skaft som ble patentert:



Anatole Dengin


Norsk patent nr 77727.

Anatole Dengin i Oslo søkte patent i juli 1947, og fikk patent i august 1951.

Han tenkte seg skaftet laget av ovale skiver, men at det også kunne lages i ett stykke. Han skriver:

"De ved den foran beskrevne utforming dannete omkretsriller 9 muliggjør at handens muskulatur når den griper om skaftet presses inn i rillene hvorved en relativ forskyvning mellom handen og skaftet forhindres, og som følge av rillenes konvekse begrensningsflater vil disse ikke utøve noe generende trykk eller frambringe sårhet selv under vedvarende sterk bruk av kniven. Prøver har vist at handtaket, selv om det tilsøles med olje, fett, fiskeslim eller liknende ikke får noen tendens til å gli i forhold til handen og den derved bestående fare for skade er således helt bortskaffet."

Dette høres jo ut som noe for fiskeindustrien, men etter hvert fikk Dengin videre planer:


Norsk patent nr 86345

I oktober 1949 søkte han patent på denne kniven, og fikk det lenge etter, i august 1955.

Her har vi det jeg startet med: slire med diverse saker. Skaftet er hentet fra hans forrige patent, sammensatt av ovale skiver.

Dengin skriver:

"Den foreliggende oppfinnelse angår et redskap for sportsfiskere og består av en slirekniv, som foruten den vanlige store kniv også på sliren har plass til en mindre sløyekniv, en fil og en saks."

Den "vanlige store kniv" er et godt stykke unna å være vanlig. Både skaft, slire (som på tegningen er venstrehånds) og blad er også helt fremmed.

Kniven ble faktisk laget. Jeg har sett denne og noen andre versjoner av den, laget på Erling Brusletto Knivfabrikk. Men det var altså på fabrikken, så det er godt mulig at de bare var prototyper. Jeg skal finne fram noen bilder av dem, men ikke nå.




Erling Brusletto Knivfabrikk


Allerede noen år tidligere hadde Erling Brusletto Knivfabrikk laget en kniv med en lignende endeknott, som også er oval i tverrsnitt. Her er et eksemplar med dårlig bevart slire:


Denne kniven er laget mellom 1943 og 1945, altså før firmaet i 1945 skiftet navn til Geilo Knivfabrikk. I 1962 tok de navnet Geilo Verktøy- og Knivfabrikk. (Og i 1989 skiftet de til Geilo Verktøy AS, men da var kniver ute av bildet.)

På firmaets nettside står det:

"Geilo Knivfabrikk ble grunnlagt i 1943 av Erling Brusletto. Han var barnebarn av Rognald Brusletto som allerede i 1896 startet kniv- og ljåfabrikk på Geilo. Erling Brusletto startet med kniv- og suvenirproduksjon. Håndverktøy har blitt produsert i fabrikken siden 1951. Første navneendring kom i 1962 og fabrikken het i mange år A/S Geilo Verktøy og Knivfabrikk. Produksjonen endret etter hvert karakter og i 1988 var det slutt på knivproduksjonen. Siden har fabrikken produsert ulike håndverktøy. I 1989 skiftet bedriften navn til Geilo Verktøy AS."


Nettsiden er litt unøyaktig her. Firmaet het først Erling Brusletto Knivfabrikk, fra starten i 1943 og fram til 1945. Slirene er merket med det navnet, mens bladene for det meste kom fra den andre Brusletto-fabrikken, den som eksisterer nå.

Legg merke til overflaten. Dette var under krigen, og "læret" i slira er ikke lær, som vi ser på neste bilde.


Mange løsninger ble brukt under krigen etter hvert som knvprodusentene slapp opp for slirelær. Erling Brusletto gjorde det på denne måten.

Det er en enkel fiberslire som er kledd med kunstlær. Dermed blir overflaten nokså lærlignende. Kunstlær alene ville ikke blitt solid nok. Men med litt slitasje blir det ganske trist.


Bladet er fra den andre Brusletto, med et av deres vanlige stempler fra den perioden da Erling Brusletto ennå fikk sine blader derfra. Erling Bruslettos knivproduksjon var ganske stor i disse årene.

Lærskiver i skaftet. Pynteskiver av aluminium.

Den uvanlige endeknotten ligner Dengins. Kniven er laget noen år før Dengin søkte patent, men det var vel kanskje en tidligere forbindelse mellom ham og Geilo.




Geilo Jernvarefabrikk


En kniv med samme endeknott dukker opp igjen i et annet Geilo-patent, ikke fra Erling Brusletto, men fra Geilo Jernvarefabrikk, og denne gangen gjelder det en øks med kniv i skaftet:


Norsk patent nr 95003

Geilo Jernvarefabrikk søkte patentet i desember 1957, og fikk det i september 1959.

Geilo Jernvarefabrikk er samme firma som Johannessen & Solhaug (som stemplet J&S og laget blant annet Prins Harald-kniven). Peder Johannessen og Herman Solhaug (som hadde vært øksesmed hos Øyo) startet sitt firma i 1942 eller 1943, men begynte ikke å produsere knivblader før i 1944. Det nye navnet tok de i 1953. (Firmaets nettside oppgir 1943 som startår. Emil Diesen, som fikk opplysningene fra firmaet den gangen, oppgir 1942. Nettsiden skriver også Johansen, men han het altså Johannessen.)

Jeg har ikke sett noen slik øks fra Geilo, og vet ikke om den ble produsert. Det må da være en direkte dum idé? Hvis man er et sted der man trenger turøks, må det være greiere å ha kniven i beltet enn i økseskaftet.

.

15. november 2010



En kniv fra Rennebu


Den ser trøndersk ut, og kommer fra en gård i Rennebu i Sør-Trøndelag. Jeg vet ikke om den er laget i Rennebu, men det kan den godt være.


En stor, kraftig og staselig kniv. Masse messing. Skaft i bein, eller kanskje det er reinshorn, ganske medtatt.













Jeg vet ikke knivmakerens navn, og om jeg hadde fått vite det, er det slett ikke sikkert at det er en jeg har hørt om. Bak på slira har han stemplet: JHS

"John Hansen" eller noe sånt. Når en kniv er signert, er det alltid håp om at opphavsmannen før eller siden skal la seg avsløre.

Det er iallfall ikke John Hansen Budalsplass i Budal (1798-1874). 1879 er for sent for ham.



Eierens initialer: PSD

En D på slutten pleier å stå for "Datter", men kanskje ikke i en så stor og kraftig kniv som dette. Her er det kanskje heller første bokstav i gårdsnavnet.

Inngravert årstall: 1879




Slira er konstruert omtrent som de gamle fra Budal: Lang nedre holk som går helt opp til der hvor slira begynner å utvide seg til skaftdelen. En ring som øvre holk. En plate foran og bak for å binde sammen øvre og nedre del. Her er det i tillegg et bredt magebelte, så det aller meste av læret er dekket av messing.


Det er satt av åpne felter i sidene, som på de gamle Budal-slirene. Men i Budal var det ikke vanlig med magebelte.












Sveivene i graveringen bør være lett å kjenne igjen på det spesielle "øyet".










Bladstempelet kjenner jeg heller ikke. Bladet har vært ute og blitt pusset opp. Det er neppe det opprinnelige.

Så her har vi en kniv med både knivmakerens og eierens initialer, og med årstall. Da må det vel gå an å finne ut noe om den?


.

14. oktober 2010


Jeg har flyttet hit en Tarald Louen og en Lars Birkeland fra den siden de lå på før, og viser dem sammen med en fra Elias Louen.

Ingen av dem har løvehode, men alle tre er likevel av det slaget som får knivsamlere til å våkne.




Elias Louen


En pen kniv fra Elias Louen (1865-1954). Pent skåret og svært fint bevart. Og med en liten sak ekstra.


















LOUEN på tvers, slik det normalt er gjort når kniven er laget av Elias Louen og ikke hans far Tarald.











Det lille ekstra på denne kniven er at bladet også er stemplet NORWAY. Hvorfor?

Stempelet kan ha vært en diskret souvenir-merking bare, men det kan også være satt der av en annen grunn. Hvis kniven skulle selges til en turist, kunne Louen jo godt ha slått inn NORWAY, men nødvendig var det ikke. Nødvendig var det derimot hvis kniven var beregnet på å bli sendt til et annet land for å bli solgt der.

Det er eksempler på at norske knivfabrikker stemplet eksportkniver "Made in Norway" eller lignende, mens de ikke gjorde det når kniven skulle selges i Norge.

Jeg vet ikke om denne kniven har vært på utenlandstur. Er det mulig at Louen-kniver ble solgt i forretninger i England?






















18. august 2008


Louen og Birkeland


Her er to kniver som skiftet eier på Knivtorget i 2008, laget av to store knivmakere fra Sør-Audnedal i Vest-Agder: en fin Tarald Louen og en enda finere Lars Birkeland.

De to knivene er av samme type, og det er interessant å sammenligne dem snitt for snitt. Det får man gjort bare om man har knivene i hånden. Hvis knivene er på et museum og vi bare ser dem i en monter, er dette umulig, og vi får bare et overfladisk inntrykk av dem. Hvis de tilhører en samler, kan vi være så heldig å få studere dem på Knivtorget og andre knivsteder. Siden det da bare blir en kort titt, må vi nøye oss med bildene. Og da ergrer jeg meg ofte etterpå over at jeg ikke tok flere da jeg hadde sjansen.



Tarald Louen


Tarald Louen (1825-1901).

Stornøyde som vi er, ønsker vi at det skal være løvehode i skaftenden på alle Lindesnes-kniver. Og slire med gjennombrutt skjæring. Her har vi ikke noen av delene, men ellers er dette en kniv som ikke mangler noe som helst.








Typisk skjæring. En ekstra blomst i skaftet.

Typiske slireholker også, den øverste med den blomsten som også sønnen Elias Louen (1865-1954) brukte.

Som så ofte er skaftet lysere i den delen som har sittet i mørke nede i slira. Sånn er det bare. Siden det ser bedre ut med jevn patina over det hele, blir noen fristet til å farge den lyse delen mørkere. Men når man får kjøpt en kniv og siden oppdager at den er farget, er dette mye mer irriterende enn en naturlig fargeforskjell.



Pent skåret og pent bevart.










Også bladet - i helstål - er pent bevart. Etter den hakkete eggen å dømme, er det nok i sprøeste laget. Stemplingen er litt spesiell. I tillegg til Tarald Louens velkjente løvestempel er det stemplet ETL på tvers. Altså er bladet fra hans sønn, Elias Taraldsen Louen.

I et normalt stemplet Tarald-blad sitter løven på samme sted som her, med LOUEN utenfor, på langs av bladet. Elias stemplet LOUEN på tvers.

Jeg har ikke sett noe blad med bare ETL-stempel, men de skal visstnok finnes.

Kniven er skåret i kristtorn. Gustav Vigeland forteller i sine Erindringer at omtrent samtidig med at Tarald Louen, Lars Birkeland og han selv begynte å bruke Eskilstuna-blader (iallfall i noen av knivene), gikk de over fra kristtorn til lønn, og deretter snart til bjørk. Jeg vet ikke akkurat når dette skjedde, men det må ha vært et stykke ut på 1880-tallet.



Lars Birkeland


Lars Birkeland (1857-1920).

Et strålende eksemplar i svært godt bevart stand. Må være en av de fineste av knivene hans som finnes. Tenk om den hadde hatt løvehode også.

Birkeland-kniver er det ikke så mange av, og det er vel neppe noen som har en samling av slike.







Hva hadde man gjort om valget hadde stått mellom denne og en med det typiske Birkeland-løvehodet, men med litt mer ordinær skjæring og i litt dårligere stand? Dette er dessverre et problem som få av oss blir utsatt for.

Her også er det fargeforskjell på skaftet.



















Birkeland-skjæring av beste slag, gjennombrutt og med ekstra blomster og andre pene detaljer.


Prikkede bunner i skaftet, men ikke i slira. Borden midt på slira er ikke nøyaktig lik dem i hver ende av skaftet. Betyr det at skaft og slire er skåret av samme mann, men at de ikke hører sammen? Dette er slikt som hører med til de fine diskusjonene rundt en kniv. Når noe kan diskuteres, da blir det diskutert. I dette tilfellet er dommen at de hører sammen. Kniven er omtrent identisk med den det er bilde av øverst på side 109 i boka I Tarald og Elias Louens rike (Mandal 2006), og der er det også gjort slik.

Det tar tid å skjære en kniv som denne. Skaft og slire er ikke skåret samme dag. Kanskje denne kniven og den i boka er to i en liten serie, slik at han noen dager laget noen slirer, og noen andre dager en serie kniver. Birkeland kunne jo ikke vite at vi skulle sitte her nå og gå detaljene hans etter i sømmene på denne måten.


Et strøkent, laminert Birkeland-blad. Nydelig. Jeg hører at han også stemplet LHS.

Se hvor påfallende lik smelloppen er fra Louen og Birkeland.





Det aner meg at det kan være forvirrende for ikke særlig drevne knivfolk når en kniv blir vist fram og lovprist, og kanskje et svært høyt beløp blir nevnt. Og så ligger en annen kniv på bordet uten å få særlig oppmerksomhet, og har en brøkdel av den prisen, enda den kan se like bra ut som den første. Eller bedre.

Mye spiller inn. Den "objektive" kvaliteten i arbeidet, alderen, sjeldenheten, om dette er den knivmakeren som utviklet den aktuelle knivtypen eller bragte den et langt skritt framover, og så knivmakerens historie og miljø - kanskje det var et eventyr omkring ham.

Så har vi utviklingen av knivfolket. En kniv kan inneholde noe vi for kort tid siden ikke visste at den inneholdt, slik at alle (eller ingen) må ha den nå. Litt kjedelige, usignerte Blikstad-lignende kniver får ikke samme oppmerksomhet som før. Den dag det blir klart hvem det var som laget en bestemt type av disse Blikstad-knivene, og vi får sikre kjennetegn til identifikasjon, går interessen i været. Kanskje. Det eneste vi kan regne som sikkert, er at en signert (eller umiskjennelig), gammel, teknisk avansert, fint laget kniv i utmerket stand, ikke kan miste glansen.



Den omtalte boka

I tilfelle du ikke har den:

Rolf A. Eikaas (red.): I Tarald Louens rike. Treskjærermestrene fra Sør-Audnedal. Mandal 2006.

Du kan bestille boka ved å sende en mail til:

rae@lindesnes.kommune.no


.

12. oktober 2007 (med senere oppdateringer)





Maskekniv


Dette er en kniv de fleste knivsamlere har god lyst på, uansett hva slags kniver de ellers samler.


Her er det meste ukjent, både knivmaker, opprinnelsessted og alder. Men gammel er den, kanskje 1700-talls (om de da ikke også ble laget et stykke ut på 1800-tallet?), og lekker, med uvanlig dekorativt blad og med maske av sølv i enden av skaftet. Masken er denne gang ikke et lokk til å åpne. Skaftet er av risknute. Som vanlig er det vanskelig å se hva slags, men lønn var visst det vanlige i disse knivene.


Sølvmasker som ser omtrent sånn ut, sitter jo også i skaftenden på diverse telemarkskniver fra Kleppo og Hovden og flere av de gamle, men det er ikke disse vi tenker på når ordet "maskekniv" blir brukt. Da er det heller slike eldre ting som denne, med bypreg.

I sin bok om Bjørn Kleppo skriver Sigrunn Lie Brattekås om maske, eller glibb: "Glibben var vanleg å finne som dekor på sylvarbeid, særleg sylgjer, tidlegare. Mykje truleg har det kome frå Vestlandet."

Som vanlig for slike kniver er holkene uten sølvstempler. Kanskje for dårlig sølvinnhold, tenkte jeg, men Arne Emil Christensen forteller at det ikke nødvendigvis er slik. Det var ikke krav om sølvstempel på gjenstander under en viss vekt, og en knivholk veier ikke stort.


Norsk Knivforening deler hvert år ut to stipender: forskerstipendet og knivmakerstipendet. Forskerstipendet i 2007 gikk til Henrik Vensild for å studere danske og norske maskekniver. Kniven på disse bildene må gå pent inn i den sammenhengen. Henrik har tidligere gitt oss historien om den dansk-norske knivmaker Magnus Hansen. Kanskje han kan følge opp sin forrige suksess med noe like bra om maskekniver?

Jeg håper han ikke finner ut at de alle sammen er danske . . .


Et staselig og påkostet blad, langt fra et bruksblad til grovarbeid. Men det er velbrukt og er blitt slipt mange ganger.

Bladet er satt sammen av stål og messing og har sølvplate i ryggen. Pluss gravering. Se på detaljbildene hvordan sølvplaten er festet i hver ende.

Damask er ikke det eneste man kan gripe til når man vil pynte et blad!














14. mars 2008

En annen slags maskekniv


Her er en maskekniv som ikke riktig ligner de andre. Den virker nyere enn klassikerne fra slutten av 1700-tallet. Kanskje heller fra 1800-tallet?








Den er ganske stor: 20 cm totalt, med blad på 8,6 cm.

Skaftet på slike kniver er normalt laget av risknute, men de finnes også med valbjørkskaft. Her er det brukt valbjørk. Det er senere malt rødbrunt, og mye av malingen er slitt bort.

I likhet med maskekniver flest er den uten sølvstempler, men holkene ser ut til å være i sølv.

Den lille resten av en lærslire lå sammen med kniven. Jeg lar den få bli med på bildet, enten den har noe med kniven å gjøre eller ikke.


Maskene på slike kniver pleier å være av beslektet type, og av samme slag som dem vi ser i skaftenden på en del staskniver fra Telemark. Her er det et annet ansikt enn det vanlige, flatere og med et annet uttrykk.


















Når masken er til å vippe opp, sitter det ofte en liten kniv til å trekke ut inni skaftet. Her er det i stedet rom for tørr snus. Det perforerte lokket klikker på plass under stiftene langs veggene, og hele holken er skrudd fast til skaftet med to skruer.

Innvendig er rommet forgylt.


Bladet er ikke det sammensatte, dekorative som ofte er å se på maskekniver, men en langt mer ordinær sak. Det ser ut til å ha vært høyglanspolert. Antagelig er det et byarbeid. Det er helt maken til en del av bladene som satt i Oslo-kniver fra slutten av 1800-tallet.

Jeg vet ikke hvem som stemplet OF. Kanskje kirurgisk instrumentmaker Oskar Foss i Oslo (som Ingvar Blikstad arbeidet hos på 1880-tallet).

Også resten av kniven ser ut som et byarbeid, bortsett fra graveringen, som godt kunne ha vært trøndersk.


Skaftet har den skarpe buklinjen som er vanlig på maskekniver og på mange andre gamle bykniver - og på gamle trønderkniver.

Kniven har i svært mange år ligget på en gård i Trøndelag. Det hadde vært gøy om den var trøndersk, og hverken bladfasong, skaftfasong eller holkedekor gjør dette umulig (valbjørk er riktignok ikke noe godt tegn).





6. mai 2010


På Vitenskapsmuseet


Denne har jeg hentet fra en tidligere artikkel her om utstilling på DKNVS.



En fin maskekniv med skaft i risknute. Supert bevart, som de ikke sjelden er. Veldig ubehagelig å bare kunne se den gjennom glasset. Hva slags blad har den? Det er sannsynlig at det er helt topp.

Gaffelen som ligger ved siden av, er fra Rennebu, Sør-Trøndelag.








Helt typisk maske. Den sitter tydeligvis fast, så her skjuler det seg nok ikke noen liten kniv eller noe annet morsomt under.











Læret er dekorert med gullstempel på bokbindermåten. Det har nok vært hatt på slira.

Kniven har tilhørt Christopher Hammer (1720-1804), som var et av de store navn bak DKNVS.

Jeg skulle fint greid å finne plass til en sånn hjemme.






4. oktober 2010 (noen bilder er skiftet ut senere)



Maskekniv med sølvstempler


De mest typiske maskeknivene antas å være laget på 1700-tallet, og det er ikke kjent hvor de ble laget, eller av hvem. Her er to pene eksemplarer. Og det ene har sølvstempel!












Det er den øverste kniven på bildet over som har stemplet holk. Nederste kniv er av samme type, litt annerledes i detaljene, men ikke mye annerledes. De to kan godt være fra samme sted, men trenger slett ikke være det, for dette var nok i sin tid en ganske populær knivmodell, og da kan det ha vært mange knivmakere som laget slike.

Fine saker. Pent utført og med super ved. Slira ser ut til å være original. Bladet er vel ikke originalt i noen av dem, selv om det nederste ser gammelt ut.








På den ene siden av skaftholken ved bladet ser vi Skiens bystempel. Stor stas for telemarkingene, for dermed ser det altså ut til at maskekniver ble laget der.












På den andre siden av holken er det to stempler som godt kunne vært bedre slått inn.

Det til venstre er et årsstempel, antagelig 1781. Det til høyre ser ut til å tilhøre Thomas Cudrio Levin (ca 1745-1804), som var gullsmed i Skien fra 1780 til 1804.




Masken i skaftenden på slike kniver varierer, selv om de er av samme hovedtype.

Her er ansiktet på kniven med Skien-holker. Det spesielle er at den har gjennomgående tange.









Masken på den andre kniven. Det går an å tenke seg at slike holker ble laget av flere gullsmeder i flere byer. I stedet for å ta en avstøpning av hverandres masker (som vel var fy blant gullsmeder da som nå), laget de hvert sitt sure ansikt.

Kanskje de hadde én støpeform hver, slik at holkene ble laget av like mange gullsmeder som det finnes ulike ansikter?










Jeg har tidligere skrevet at vi får håpe at Henrik Vensild, som forsker på maskekniv, ikke finner ut at alle sammen er danskprodusert. Men det er tydeligvis ingen grunn til engstelse. De er iallfall ikke laget bare der.








.