30. november 2010


Her er det samlet en del kniver under "Diverse". Se flere av dem ved å trykke på Eldre innlegg nederst på siden.



Tydeligvis fra en tater. Men hvem?


Her er en som jeg vet lite om. Det er svært ofte vanskelig å sette sikkert knivmakernavn på taterkniver, enten de er av høy eller lav kvalitet. Denne gangen er kvaliteten høy.


En staselig dolk med lekker gravering og skjæring. Bare slira er gravert og skåret, og skaftet er krumt mens slira er rett, men det er likevel god grunn til å regne med at de har hørt sammen fra starten.

Materialet ser ut til å være reinshorn.









Pent strekgravert, her er det bare så vidt litt trambulering. Jeg har sammenlignet denne graveringen med den på en del andre kniver, og den ligner som bare det på noen andre som "sikre kilder" har gitt meg iallfall slektsnavnet på. Jeg venter litt til med å ta fram de navnene.



Skjæringen er av et slag som jeg ikke har sett før. Både mønster og utførelse er uvanlig, og det er nydelig gjort.




Mange interessante detaljer hele veien.

Noen som vet noe sikkert her?


.

25. november 2010
(Endring 18. januar 2011)



Helle Fjellkniven


For en som samler fabrikkproduserte kniver, kan det være morsomt å følge en serie kniver fra start til slutt. Fjellkniven er en sånn serie.

Jeg har tidligere lagt ut en artikkel om Brusletto Trollegg, som jeg mener er den opplagte serien å samle fra Brusletto. Her skal jeg vise Helles populære kniv Fjellkniven, som må være den tilsvarende opplagte serien å samle fra Helle Fabrikker.

Men dette er bare en start. Jeg vet virkelig lite om Fjellkniven. Ikke har jeg noen årstall å komme med for de forskjellige utgavene, og heller ikke en rad gode, typiske eksemplarer som viser utviklingen. Jeg har bare en haug kniver liggende i en pappeske, og de fleste av dem er nokså fæle.

Og det kan vel være bare en fordel for en som vil begynne å samle? Her er det masse å finne ut.


Helle startet sin knivproduksjon i 1932, og som vanlig er det morsomt å finne de tidligste knivene. De kjennes på dette bladstempelet, som kanskje er det første. Iallfall er det veldig tidlig:

S & S HELLE HOLMEDAL SUNNFJORD

Denne stempeldesignen var for lengst tatt i bruk av andre produsenter. Det er likevel ikke usannsynlig at Helle helt i starten hadde et enklere stempel, slik de ofte hadde senere.

Eksemplaret på bildet er det eneste jeg har sett. Det sitter i en kniv som ikke er noen Fjellkniven. Jeg får vise denne og annet samleverdig fra Helle en annen gang.

Eventuelle Helle-samlere der ute: Jeg vil gjerne høre hva dere vet om de aller tidligste knivene.




De to Fjellkniven-modellene


Fjellkniven finnes i to hovedmodeller, begge med samme sliredekor (om vi ser bort fra den i helt nytt design som lages nå).

Modellen til venstre har slire håndsydd med lærstrimmel. Skaftet er i lær og reinshorn, og skaftenden er krum, med kule og sikringsstropp.

Modellen til høyre har slire sydd med lintråd (maskinsøm). Skaftet er rett, laget av lær og aluminium.

Begge ble laget i tre størrelser. Jeg antar at alle varianter er i alle tre størrelser, men det kan vel hende at noen er i bare én.

I svært mange år ble de to modellene laget samtidig. Den med lærstrimmel levde lengst. Jeg vet ikke hvilken av modellene som kom først. Her begynner jeg med den med lærstrimmel.




1. Sydd med lærstrimmel


Kniven øverst på dette bildet, og til venstre på bildet over, er den vi ser aller flest av. Men det finnes en annen og eldre type av samme hovedmodell, som du ser nederst på bildet her, med flatere og bredere skaft.

Kniven med ganske flatt skaft i reinshorn er kanskje den aller eldste typen som ble laget av Fjellkniven, men jeg vet ikke noe sikkert før det dukker opp en med SUNNFJORD i stempelet, og ikke bare HOLMEDAL.

De eldre skaftene er satt sammen av skiver av reinshorn med lær imellom. De nyeste er av lærskiver med en bit reinshorn i hver ende. Og så finnes det diverse varianter mellom disse.


Slira har ennå ikke fått den velkjente dekoren. Nederste del av den er uten dekor. Øverst står det:

FJELLKNIVEN NORGE

Og så er det bilde av noe som ser ut som et fjell, eller kanskje det er en varde. Jeg har bare de to slirene på bildet, og kan ikke se hva det er. Slira til venstre er av stivere lær som stempelet nesten ikke har etterlatt merke i.

Mens alle senere Fjellkniven har et lærinnlegg i sømmen i øvre del av slira (som på knivene fra Geilo), er disse uten. Dette også viser at de er eldre og at de ennå ikke hadde lært hvordan dette burde gjøres.


Det er ulike bladstempler i de tre knivene på bildet over. Det øverste bladet er vanlig laminert, som i senere Fjellkniven og i de aller fleste andre Helle-kniver, mens de to andre bladene er i rustfritt helstål.

Nederste blad mangler produsentnavn. Det står bare RUSTFRITT, men det er ingen tvil om at bladet er fra Helle.







Over til den nyeste typen av denne modellen, den vi ser flest av:


Her er den i tre størrelser, sydd med 7, 8 og 9 sting.

Skaftene kan variere en del i størrelse, for det er mye håndarbeid i disse knivene.












På de tidligere slirene sto det NORGE. Da denne ble laget, var eksporten blitt viktig, så nå står det:

FJELLKNIVEN NORWAY
























Typisk søm, som selvfølgelig måtte gjøres for hånd. Den begynner med ett låsesting oppe og ett nede, og så er det en skjøt som du ser på det venstre bildet, i overkanten av tredje sting nedenfra.


Beltestroppen er festet enten med en solid nagle, til høyre, eller med en splittnagle. Sånt noe kan bidra til å tidsbestemme en kniv. Men da må vi jo først ha noen sikre kniver å gå ut fra, og så må vi selvfølgelig i det hele tatt bry oss om å finne det ut.

Jeg tror jeg nøyer meg med å vite at noen ganger er det gjort sånn og andre ganger sånn. De aller nyeste har alltid naglen som den til høyre på bildet.



Noen bladstempler fra Fjellkniven. Bladstempler er viktige for datering, og her er det sikkert også mulig å få vite nøyaktig hvilke år de forskjellige ble brukt. Jeg har ennå ikke undersøkt dette for Helles tilfelle.

Flere av stemplene finnes i mer enn én størrelse.

Husk at det noen ganger kan hende at en fabrikk fortsatte å bruke et eldre stempel etter at den hadde fått et nyere.

De aller nyeste bladene er av Helles vanlige laminerte, rustfrie stål, mens eldre blader er laminert og ikke rustfrie.




Noen varianter


Her er to eldre varianter av skaftmaterialer. Begge skaft er av lærskiver. Det øverste har et par skiver horn (geitehorn?) i hver ende. Det nederste har reinshorn i endene, og smalere endestykke enn det som kom senere.



Fiskekniv.

Mange fabrikker laget en sånn variant på noen av knivene sine. Noen eiere gjorde det nok også, men på denne Fjellkniven kan bladet være laget sånn på fabrikken, selv om tennene i ryggen er grovt utført.


Fjellkniven ble nok også laget under krigen, og siden det da var lite lær å få tak i, har de kanskje fiberslire.

Her er en sånn. Men den er umerket, og da kan den like gjerne være fra for eksempel B. Knudsen i Trondheim.



Bare se her:






Her er den ved siden av en lærslire med B. Knudsen-stempel. De to fabrikkene laget slirer i så godt som samme design, sydd på samme måte med skjøt midt i sømmen. Jeg tror det var B. Knudsen som tok etter Helle, og ikke omvendt. Jeg tror også at opprinnelsen var i Hol eller på Geilo.

Jeg vet ikke om denne fiberslira her er fra B. Knudsen eller Helle eller andre, poenget er at Helle sannsynligvis laget noe slikt, siden de må ha hatt de samme problemene med å skaffe lær som de andre hadde under krigen. Jeg vil gjerne se den hvis noen har en med original Helle-kniv i.




En amerikaner


En periode hadde også den nye typen Fjellkniven skaft i skiver av reinshorn:












Akkurat dette eksemplaret er laget for et amerikansk firma. Bladet er merket:

R. MURPHY Co. MADE IN NORWAY

Murphy har vært knivprodusent i Massachusetts, USA, helt siden 1850. De laget kniver av svært mange slag, og importerte også en lang rekke kniver, blant annet altså fra Helle. Firmaet eksisterer fremdeles.




2. Sydd med lintråd


Av den andre Fjellkniven-modellen har jeg færre å vise. Den også har vært laget i mange år og i stort antall, og det finnes haugevis av dem, men jeg har få i esken. Jeg har visst ikke brydd meg om å ta dem med hjem.


Jeg tar fram dette bildet igjen, og nå er det den til høyre vi skal se på.














Her er den i tre størrelser. Bladstemplene er de samme som i den andre modellen.

Den eldste av disse ligger øverst, med skaft i reinshornskiver og aluminium.

Den nest øverste, av lær, har fått en annen form på skaftenden.

Den nest nederste er nyere enn den forrige, men nå har den fått en skaftende som ligner mer på den eldste. Denne formen ble beholdt i de senere knivene.

Den nederste har ikke lenger pynteskiver av aluminium. Denne er nyest av de fire.













To slags feste av beltestropp, den eldste til venstre, ser det ut til.

Denne Fjellkniven-modellen finnes det sikkert masse varianter av, jeg har bare ikke sett etter.




Dagens Fjellkniven-modell


Helle lager fremdeles en kniv de kaller Fjellkniven, men der er det lite annet enn navnet som lever. Du kan se den på Helles nettside, her:


http://www.helle.no/products/knives/fjellkniven/

Det er en mer moderne kniv, med blad i den fasongen som bushcraft-folket foretrekker. Den krever også mindre håndarbeid, noe som ikke er til å komme utenom hvis det skal være noen lønnsomhet i dette.

Den nye kniven kom i 1994. Jeg vet ikke hvilket år den gamle modellen ble lagt på hylla, men kanskje i 1993 for eksempel?




Tilføyelse 18. januar 2011


Ole Furuseths bidrag


Det viser seg at knivprodusenten Ole Pedersen Furuseth (1895-1970) på Geilo hadde en finger med i utviklingen av Helle Fjellkniven.


Denne slira var nylig på eBay, og jeg kjøpte den.

Som dere ser, er det en standard Geilo-slire av Furuseths modell. Den er usignert, og mange i Geilo-Hol-området laget dem på denne måten. Men etter å ha sammenlignet en del signerte eksemplarer, er jeg ganske sikker på at akkurat denne er fra Ole Furuseth.








Det overraskende er at den har samme sliredekor som den jeg øverst i denne artikkelen har vist på de tidligste Helle Fjellkniven. En så godt som identisk trykkplate er presset inn i læret, med fjell og skyer og med den samme teksten:

FJELLKNIVEN NORGE

Så da laget altså Furuseth slirer for Helle?

Jeg tror ikke det. Kniven mangler her, men det er tydelig at den har vært av vanlig Geilo-modell, og ikke med flatt Helle-skaft fra deres tidlige periode.

En mulighet er at Helle-brødrene fikk se en slire som denne, at de forsto at her var akkurat det navnet de trengte på knivene sine, og at de kjøpte rettigheter og trykkplate av Ole Furuseth.

Både Ole Pedersen Furuseth og sønnen Nils Juul Furuseth laget trykkplater for andre på Geilo, så hvorfor ikke for Helle?

Helle startet altså i 1932, men jeg vet ikke hvilket år de begynte å lage Fjellkniven. En Furuseth-slire som denne kunne like gjerne vært laget av Nils som av faren Ole, men Nils var født i 1919, og da er den vel litt for tidlig for ham.

Noen av dere har kanskje en sånn slire med original kniv i? Jeg vil gjerne se den, for hvordan er bladet stemplet? Jeg gjetter at det er et vanlig Geilo-stempel.

12. november 2010



Tosten C. Flatmo


Tekst og bilder: Sigurd Bølling


Jeg skrev et par artikler i Knivbladet i 2009.

Den ene omfattet mine nylig ervervede kunnskaper om treskjæreren Ole Jacobsen Laulo, og beskriver en nydelig kniv i elfenben som nylig er blitt innlemmet i knivsamlingen.

I ettertid har jeg ikke fått bekreftet om det finnes andre kjente kniver etter Laulo.

Den andre artikkelen tar for seg et besøk i Riksarkivet, hvor det er registrert hvem som mottok statsstipend som treskjærer i perioden 1850-1880.

Her møter vi en rekke av de kjente knivmakerne, med Odde, Borgarson, Kallok og Glosimodt i spissen. Med bakgrunn i min nyervervede Laulo-kniv var det selvsagt av spesiell interesse å lese om Ole Laulo, men enda mer interessant er samlingen med brev etter lomværingen Tosten Christensen Flatmo (1831-1886).

I boka Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen (Lillehammer 1998) har Arnfinn Engen tatt for seg mer og mindre kjente størrelser uti faget. Han beskriver blant andre kjente knivmakere som Hans Lindsø fra Dovre og Jehans Odde fra Vågå som "sjølvlærde", og som ikke oppnådde status som kunstnere i sin samtid. Så har han et kapittel som han kaller de "profesjonelle". Her kommer navnene Ole Laulo, Tosten Flatmo og Jo Visdal frem. Disse gutta fikk profesjonell utdannelse, gikk på tegneskole og i lære.

I kunstnerkretser er det allment akseptert at de som står oppført i Norsk Kunstnerleksikon er profesjonelle utøvere, alle andre er mer eller mindre amatører!

Og Laulo, Flatmo og Visdal har alle fått hederlig omtale i leksikonet.

Det interessante sett fra et knivsynspunkt er jo at Lindsø og Odde i ettertid har fått stor oppmerksomhet og ære som knivmakere, mens det ikke før nå har dukket opp knivstell av Laulo, Visdal eller Flatmo som kan gi disse profesjonelle treskjærerne (heders)betegnelse også som knivmakere.

I artikkelen min etterlyser jeg derfor kniver fra flere av de kjente treskjærerne, signerte eller usignerte.


Så var min forbauselse stor da nok en sjelden og vakker kniv dukket opp, og hvor signaturen ikke levner noen som helst tvil om opphavet.







Kniven er signert T C FLADEMOE på den ene siden av treslira.






På den andre siden: DE CONINCK






Kniven er vakkert formet, sølvet er flott gravert og er stemplet IT. Dette er Jocob Tostrups første signatur!

Vi har altså en kniv etter Tosten Flatmo, fra den tiden han arbeidet hos de Coninck i Kristiania. Som Laulo, som tok signaturen O J LANGLO, gjør han navnet sitt litt mindre bondsk T.C. FLADEMOE klinger bedre i byen. Norsk Kunstnerleksikon vil gjerne kalle ham Fladmoe, men signaturen på slira levner liten tvil om hva han selv etter hvert ønsket å bli kalt.

I Kunstnerleksikonet leser vi at Flatmo fikk kontakt med de Conincks verksted i Kristiania rundt 1850, og at han få år senere hadde sitt eget verksted i byen. Han deltok på Industriutstillingen i Christiania i 1854, og på utstillingen i Stockholm i 1868 fikk han både medalje og et stipend på 80 Spd av kong Karl 15. I 1872 mottok han Statens håndverksstipend, og deltok på verdensutstillingen i Philadelphia samme år. De siste årene han levet tok han inn elever ved atelieret i byen og her var ingen ringere enn Gustav Vigeland elev helt til Flatmo døde i 1886!


Så noen betraktninger om kniven:












Antar vi at Flatmo jobbet hos de Coninck omtrent frem til 1860, har vi datert produksjonsåret. Selve kniven er dypt og litt grovt skåret, nydelig proposjonert, med en fantastisk topp. Typen kjenner vi fra langt yngre knivmakere, men legg merke til den brede holken som avviker fra telemarkinger fra samme periode. Ser vi på senere knivstell, er det for meg tydelig at Flatmo har hatt betydelig påvirkning på knivmakere både i gudbrandsdalsmiljøet og i Oppdal!


Det er med stor glede vi med dette kan innlemme også Tosten Flatmo fra Lom i knivmakernes rekker.





Vil skjebnen det slik, dukker det snart opp knivstell etter et par av de andre store dølene Syver Jotun og Jo Visdal fra Vågå, Jo Soglo fra Skjåk, Peder Moen fra Gausdal, og Peder Lien fra Skåbu. Da er det bare å ringe meg på telefon 911 02 947!



Arnfinn Engens bok Treskurd og Treskjerarar i Gudbrandsdalen finnes også i gratis elektronisk versjon:

http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204017

Klikk på sidene for å bla i boka, og velg kvalitet Høy for å gjøre sidene større.

2. november 2010



Pålitelige årstall?


Det er alltid hyggelig med et inngravert årstall på kniven, for da vet vi når den er laget. Eller?

Som regel stemmer det nok, men ikke vær for sikker. Kanskje kniven er langt nyere. Her skal vi se på et par eksempler der årstall først ga meg store problemer. Etter noen nye opplysninger er de opprinnelige problemene erstattet av andre.




En junge


I mars 2009 viste jeg denne supre trønderjungen i to halvdeler, med kniv og en gaffel til å hekte sammen:


Du kan se en del bilder av den i en artikkel om junger. Helt topp på alle måter (hvis man overser det rustne bladet, som det er lurt å gjøre hvis man samler junger). Den har eiernavn, men årstall mangler.

Jeg skrev:

"Den ser ut til å være en ganske sen junge. 1860-tallet?"

Men så, i september 2010, kom jeg med en tilføyelse i artikkelen. Knivsamler Harald Wågø fortalte at han nylig hadde kjøpte en nøyaktig maken, og den hadde årstall: 1806!

Overraskende. Så da rykket også eksemplaret i min artikkel et halvt århundre bakover i tid. Trodde jeg.

Men så en dag var jeg innom
Anderssen Antikk & Auksjon her i Trondheim, og snakket med Bjørn Anderssen. Han hadde nylig kjøpt noen junger, og jeg fortalte om denne med 1806-årstall.

Ikke stol på det året, sa han. Han hadde selv hatt noen leie skuffelser med årstall, der gjenstander etterpå viste seg å være mye nyere enn årstallet. Det har seg sånn:

Det var ikke uvanlig at en gave til et rundt år, for eksempel
en 50-årsdag, ble merket med fødselsåret, som var et mye viktigere år enn akkurat hvilket år det var da 50-årsdagen ble feiret. Så da kan altså en kniv være 50 år nyere enn årstallet skulle tilsi. Eller et annet antall år, avhengig av om gaven var til 30-årsdagen, eller 40-årsdagen, eller . . .

Etter dette kan Wågøs fine junge være laget i 1806, eller 1856, eller et annet år.

Hm. En ubehagelig tanke. Jeg liker den ikke. Det er mye morsommere å stole på et årstall og tenke at kniven er laget i det året som står på den, eller like før. Ikke at den kan være laget for eksempel femti år senere.

I dette tilfellet er det i det minste den fordelen at da er min første tanke om 1860-tallet likevel ikke så feil.

Vi får se om nye momenter dukker opp.




En slirekniv


I artikkelen om metallslirene fra Budal har jeg vist denne:


Bak på slira er det inngravert: 1835

Dette laget litt krøll for meg, for det passet så dårlig inn i det jeg trodde var utviklingen av denne typen slirer. Jeg skrev at uten det årstallet ville jeg ha gjettet den femti år yngre. (Se bort fra kniven som sitter i slira. Den er ny.)






En jeg vurderte som mulig eier, var Arnt Steffensen Kvaal. Han var født i 1785 og altså 50 år i 1835. Det passet jo fint.

Og kanskje det er han som eide den. Men nå vet jeg ikke lenger riktig hva jeg skal tro. Kanskje kniven var gave til en 40-årsdag eller 60-årsdag, til en helt annen. Kanskje den likevel er laget i 1885, som er rundt det jeg ville ha trodd uten årstall.

Normalt er det sånn at jo eldre en kniv er, desto bedre er det. I akkurat dette tilfellet ville jeg heller foretrekke at den var laget mot slutten av 1800-tallet, for eksempel i 1885, sånn at den passet inn i teorien om utviklingen av Budal-slirene. Men her er det nok ikke spørsmål om hva jeg ville foretrekke.