27. desember 2011



Små souvenirer fra Hallingdal


Jeg vet ikke om noen som samler på ordentlig på småsaker av dette slaget. Men noen gjør det nok. Jeg tror ikke at jeg samler på dem selv, men det ligger altså noen i skuffen.

Dette er noe jeg alltid gikk rett forbi, helt til for noen år siden. Da var det en på Knivtorget på Elverum som viste meg en med litt sølv på. Og det sølvet hadde telemarksdekor. Merkelig. Det er den som ligger lengst til venstre på dette bildet.

Tidligere i år var det en maken på eBay, med samme type sølvdekor, bare at da var det en dobbeltkniv.

Ingen av disse knivene greier å sette fart i knivfolket, men noen gjør det bitte litt mer enn de andre. Og det ergret meg faktisk en hel del da jeg ikke fikk den dobbeltkniven på eBay, men jeg hadde jo ikke lagt inn noe bud som var noe.

Lengre nede skal vi se på den med telemarksdekor, men først tar jeg de vanlige, som er laget i enorme mengder. Blant knivfolk har de lavest tenkelig status, og er dermed veldig billig å samle på.




De vanlige


Når man har en liten haug av noe, begynner man automatisk å gruppere. Denne gangen er det helt tilfeldig hva jeg har, og det er altfor få til å lage noen brukbar inndeling. Men nå som jeg viser noen bilder, blir jeg sikkert mer interessert og begynner å ta med flere hjem, og da kan det nok hende at jeg utvider dette siden.


Sånn ser de ut i den første gruppen: fargerike småtasser beregnet på turister, med NORGE og stedsnavn, og med dusk nederst i slira. De er til å feste med sikkerhetsnål, som ofte fulgte med. Slirene på dette bildet er nok ment å være veldig samisk-aktige.

Den i midten har original prislapp på baksiden: tre kroner.

Fra venstre: Røros, Åndalsnes, Hønefoss, Vøringsfoss og Kongsberg.

Stedsnavn er viktig på en souvenir. Det kan lages en samling på hundrevis av navn, fra de største steder til de minste der det var håp om at turister kom innom.

Disse knivene ble laget i store mengder på Geilo (og ellers i Hallingdal?), men det er vel sannsynlig at produsenter av souvenirer også andre steder i landet leverte sånt noe.


Skaft og blad ser sånn ut. Skaftet er oftest merket Norge. Bladet er tatt ut av tynn plate og umerket.

Målene varierer litt, men denne er ganske typisk:
Skaft/blad 6,8 cm (med blad på 3,3 cm). Bladtykkelse 0,6 mm.

Ragnvald H. Brusletto fortalte at han selv laget tusenvis av sånne blader, som kveldsarbeid.


Her er en gruppe med enklere slirefasong. Mye tristere enn de forrige. Knivene er de samme.

Fra venstre: Haukeliseter, Ørsta og Risør.

Det er gjort litt mer ut av kniven på den til høyre, som har fått sportsfisker med fiskestang som stikker opp over skaftet. Stangen som stikker opp, skulle jo vært en forlengelse av den i treet, men her mangler det mye på presisjonen.



Bladene er små som de forrige, eller litt større som dette på 4,6 cm.





Her er en gruppe med slire sydd med lærstrimmel langs eggsiden.

Den til høyre er sydd med vanlig tråd og hører ikke helt hjemme her. Den er like trist som dem i forrige gruppe.

Fra venstre: Stavanger, Kristiansand og Hindseter.







En egen gruppe er ørretknivene. De kan ha samme slags kniv som de andre her, eller helst den øverste med fiskeskaft.

Åmot og Trondheim.

Det finnes mange andre slags ørretkniver, i flere størrelser, utviklet på Geilo og siden kopiert av flere i Mora. Mange av dem er langt over dem på bildet i kvalitet. Jeg får vise fiskene en annen gang.

Jeg vet ikke hvem som har laget noen av disse knivene. De fleste av småprodusentene på Geilo har nok vært innblandet.

Når sluttet de å lage dem? Jeg husker jo at de var til salgs overalt, men hvem legger merke til akkurat når noe slutter å være i kiosken?




De litt mer interessante


Disse også er billige saker, men i en klasse over de forrige.


Jeg hadde ikke kommet til å legge merke til denne om det ikke var for "holken", som bare er en sølvplate på forsiden av slira. Den gjorde at jeg kjøpte kniven. Jeg kunne ikke skjønne at de hadde kostet på den en sølvbit.

Den er ellers også svært mye mer velgjort enn dem på bildene ovenfor.

Lengde skaft/blad 13,2 cm. Bladet er 0,6 mm tykt her også.





Bladet på denne og de to neste har ØYO-merking. Ikke umulig at det var ØYO som markedsførte dem.









"Holken" ser sånn ut:













Graveringen er av type Telemark, og kunne godt ha sittet på en staskniv derfra med Kleppo-forbilde.

Nå er dette selvfølgelig ikke en håndgravert sak, men likevel. Hvem har gravert originalen? Vi skal se på det, men først noen flere kniver av beslektet slag.


Her ligger den sammen med en dobbeltslire med kniv og gaffel. Gaffelen er nok også laget av ØYO.

Den jeg ikke fikk på eBay, var en slik dobbel sak, men den hadde samme slags sølv som den til høyre.









Her er en annen dobbel. Den har reinshorn i skaftene, og reinsdyret er tegnet sånn som Nils Jacob Dahle på Geilo har pleid å gjøre det. Jeg gjetter at den er fra ham. Eller Olav Skogheim?












Baksiden av slirene har stedsnavn: Narvik, Frognerseteren og Hamar. Mer interessant er at på den til høyre, den som har skaftene av reinshorn, er det skrevet eiernavn og dato med kulepenn:

Tove 16/6-1961

På denne er også stedsnavnet skrevet med kulepenn. På forsiden er den merket bare Norge.

Utførelsen er ikke identisk med de to andre, men jeg går ut fra at den er laget på samme tid som dem.

Hvis dette betyr at originalen til graveringen er så gammel som 1961, er det fra før de begynte å lage staskniver, de telemarkingene jeg ellers ville ha mistenkt for å kunne lage originalgraveringen. Eller er denne likevel nyere? Er det noen som vet noe her?

Men må han ha vært telemarking? Kan ikke en dyktig gravør hvor som helst få til noe sånt? Og for å trekke dette litt lengre, til ordentlige kniver: Når vi lurer på hvem i Telemark det kan ha vært som har laget en litt gammel, usignert Kleppo-lignende staskniv i middels kvalitet, uten at vi kommer i mål, er det så sikkert at han var fra Telemark?

15. desember 2011



Husflidskniv fra Elias Louen


Elias Louen og de andre Lindesnes-knivmakerne leverte kniver i mange kvalitets- og prisklasser, fra dem vi sikler mest etter nå og nedover til litt enklere kniver, og videre til de enda enklere som gjerne kalles husflidskniver, siden vi forbinder dem med Husfliden.

Ikke alle husflidskniver er laget på Sørlandet, men mange av dem kommer derfra. Og ikke alle utskårne kniver på Husfliden var enkle, men det er de enkle som har fått dette navnet.




En typisk husflidskniv


Husflidsknivene er vanligvis usignert, og da vet vi oftest ikke hvor eller av hvem de er laget.


Her er en helt typisk representant for disse. Utskåret skaft og slire, og usignert svenskeblad, altså blad av det slaget som for det meste ble laget i Eskilstuna.


Kniver som dette er vanlig å se på knivtreff, og svært mange knivsamlere har noen eksemplarer hjemme. Mange av dem ligner nøyaktig på denne her, og da er det fristende å tenke at akkurat de knivene er fra samme mann, og eventuelt håpe på Elias Louen, men dette er kniver som mange dyktige treskjærere kunne kopiere.











At denne er enkel, betyr ikke at den ikke er godt skåret. Det synes lang vei at vi her har en dreven treskjærer som ikke fomlet det minste. Jeg kan tenke meg at han ville imponert oss alle om vi hadde kunnet se ham i arbeid, for han var nok rask på labben.

Kanskje han er en av de kjente. Men han fikk neppe mye betalt for hver kniv.

De typiske husflidsknivene har en viss eleganse, med tynnvegget slire og blankt blad. Særlig brukbare er de ikke, og de ble nok sjelden kjøpt for å brukes.

Fra før av har jeg vist noen skikkelig staselige Lindesnes-kniver i artiklene nedenfor denne.

Og nederst under Diverse ligger noen av de enklere sakene.


De enkle er sjelden signert, og ofte ikke praktknivene heller. Louen-stempelet på dette bildet sitter på en praktkniv fra Elias Louen.

Hovedregelen er Elias når stempelet sitter på tvers, og faren Tarald når det sitter på langs. Men unntak finnes.

Det finnes minst to LOUEN-stempler, ett på 5,5 mm og ett på 8,5 mm.




En signert Elias Louen


Her om dagen fikk jeg bildene nedenfor fra en som har signerte Elias Louen-kniver.


Særlig i slira er det gjort mer ut av skjæringen enn på den enklere på det øverste bildet, men ikke mer enn at også denne her holder seg innenfor klassen enkel husflidskniv.









Og den er altså signert:


LOUEN. Uten dette stempelet kunne det lett blitt en viss avstand mellom en selger og en kjøper om det hadde vært en handel på gang.

Uten stempel ville selgeren kanskje trukket fram den pent avrundede holken som tegn på Elias Louen? Men også andre kunne gjøre det sånn.

















Hvis du har navnløse kniver av dette slaget, er det bare å finne dem fram nå og se om de ligner tilstrekkelig på denne til at du føler deg sikker.

Jeg tok fram de få jeg selv har i skuffen. Men nei. Nesten, men ikke nær nok.









De fleste husflidskniver har usignert blad. Lindesnes-knivmakerne smidde selv, men gikk etter hvert for en stor del over til å bruke svenskeblader. Det kostet så lite å kjøpe et Eskilstuna-blad at det lønte seg bedre å bruke arbeidstiden på å skjære akantus enn på å smi.

For Husfliden var bladstempel neppe noe poeng. Kanskje de foretrakk å få kniven uten.




Og en til


Noe annet jeg fikk bilder av, er dette løse skaftet uten holk, og det løse bladet med lang tange. Også denne gangen har bladet stempel på tvers.

Skaft og blad hører ikke sammen. Når tangen er forlenget, som her, er ikke bladet laget for å sitte i et skaft som dette. I likhet med forrige skaft har det ikke hatt gjennomgående tange.

















Hvis det ikke hadde vært for at dette skaftet er skåret helt som det forrige, ville det vært usikkert om det er fra Elias Louen. Men det har den typiske utførelsen, snitt for snitt.

I likhet med forrige kniv er skaftet slankere enn på den usignerte kniven jeg viste øverst her. De usignerte av akkurat denne usignerte typen har kraftigere skaftende enn disse to signerte. Jeg tror dette gjelder alle eksemplarer jeg har sett av akkurat den typen.




Dette bladet også er stemplet på tvers.

Mange Louen-kniver har usignert blad laget i Eskilstuna, og dessuten ser Eskilstuna-bladene ut til å ha vært et forbilde for det de smidde selv, i både form og finish.

I gamle kniver er det stadig noe nytt å studere og sammenligne. I Lindesnes-knivene er det særlig skjæringen vi studerer, iallfall har jeg selv ikke sett nøye nok på bladene de smidde. De er for en stor del i helstål, og jeg har ikke merket meg hvor mange av dem som er laminert (det er eksempel på laminert blad fra Birkeland i artikkel nedenfor). Så nå gleder jeg meg til å se dem om igjen på knivtreffene i 2012.




Løs kanon


Et løst blad som dette er en skummel sak som kan gjøre stor skade. Sett at noen har en usignert kniv av Lindesnes-type, og at han gjerne vil at den skal være en "sikker" Elias Louen? Og bytter ut bladet med dette? Siden kan den kniven bli en fasit som andre usignerte kniver blir sammenlignet med.

Dette bladet bør heller ikke få kortet ned tangen og bli satt inn i det løse skaftet det ligger sammen med her. Det kan eventuelt havne i en kniv med ødelagt blad, der bladet er helt likt dette, men også det er risikabelt.

Skummel sak, altså. I klassen "løs kanon på dekk".


.

12. desember 2011



Restaurering?



Helst ikke


Jeg vet ikke hvordan det er gått med denne kniven, eller hvor den er nå. For mange år siden kom eieren og spurte om jeg kunne få skiftet blad i den, siden det var ødelagt. Jeg tok noen bilder den gangen, og nå har jeg fått scannet dem (litt primitivt).


Som dere ser, er det en standard Bjørn Kleppo med gravert sølv, pautet lær, og maske i skaftenden. Bladet er ustemplet som det vanligvis er i Kleppo-kniver.

Øvre slireholk er ikke den vanlige. Vi skal se nærmere på den. Det ser ut til å være flammelønn i skaftet.

Men nå er det altså bladet dette gjelder.







Høyre side ser ikke så verst ut, selv om det er tydelig at det har litt dårlig sveis og antagelig er blitt brukt til å åpne en malingboks eller noe sånt. Det brakk nesten av, og ble etterpå rettet ut igjen så godt det gikk.



Venstre side er det verre med. En bit av omleggsjernet er borte. Eggstålet er brukket tvers av og henger i bare omleggsjernet på den andre siden.





Ikke tale om at jeg ville skiftet et så fint blad som dette, hvis det var min kniv, og jeg sa at han bare burde ha den som den er.

Jeg ville ikke engang skiftet bladet om jeg hadde hatt et makent, løst Kleppo-blad liggende, og hvem har det?

Noen løser problemet ved å korte ned bladet og slipe det om. Jeg ville ikke gjort det her.

Jeg tror han beholdt kniven som den var, men jeg vet det altså ikke. Vi bestemmer jo over våre egne kniver.

Siden jeg har bildene, kan vi jo se på resten av den.














Øvre slireholk har "snudd klepporose". På side 70 i Kleppo-boka er det vist to eksempler på slike opp-ned-roser, en fra 1933 og en fra 1946. De er ikke helt lik denne.













Alltid fint med maske. I Kleppo-boka er det vist fem forskjellige.















Iallfall ikke foreløpig


Restaurering er vel noe de fleste knivsamlere av og til lurer på. Vi har en kniv som feiler et eller annet, og vi tenker på å få den fikset på, men vet ikke riktig hvor lurt det er.

Eksemplet jeg viser nedenfor, er en vanlig Budal-slire der jeg har satt restaurering på vent. Kanskje jeg aldri kommer til å gjøre noe med den.


Jon Svendsen Enlid

I 2010 kjøpte jeg denne slira. Den er laget av Jon Svendsen Enlid i Budal, og er på alle måter en av hans typiske fra 1890-årene eller så. Hvis den hadde vært helt i orden, og særlig hvis det hadde sittet en original kniv i den, ville den vært helt topp i den ikke store nok Budal-samlingen min.

Problemet med disse slirene er at vi omtrent aldri ser en løs Budal-kniv i fin stand og med originalt blad. Vi ser sjelden nok en slire med original kniv i, uansett tilstand. Enlid var ganske produktiv, og knivene fra denne perioden er ganske like. Så hvis bare en løs kniv skulle dukke
opp, er det bra sjanse for at den passer i denne slira.

Men etter å ha lagt merke til disse knivene i noen tiår nå, har jeg ennå ikke sett et eneste virkelig fint eksemplar der skaft, blad og slire hører sammen.









For de fleste norske knivområder er det flere løse slirer enn løse kniver der ute. Og budalslirene er svært slitesterke saker, gjerne laget i én millimeter tykk plate, så det er helt rimelig at mange har overlevd etter at kniven er borte.












Opphenget er kraftige saker, akkurat som slira ellers. Og graveringen er standard Enlid-gravering.

Det som mangler, er lær inni og kule i tuppen.

Nytt lær må alltid regnes som helt greit, selv om originalt lær i okå stand er bedre. Nytt lær må regnes som vanlig vedlikehold.

Kanskje ny kule også er vanlig vedlikehold? De fleste vil nok iallfall regne det som bare mild restaurering. Det kan uansett knapt avsløres, siden det er en vanlig, massiv kule som har sittet der.

Jeg lar begge deler likevel være, for det ville ikke øke verdien for meg med det aller minste. Jeg beholder heller denne slira i samlingen akkurat som den er nå.


Den har eiernavn: H. Røskaft

Som jeg har skrevet om før: Der er vi inne på et restaureringsproblem. Hva om etterkommere dukker opp, hevder at den en gang i historien er stjålet, og krever den tilbake? Det er ikke få kniver som får fjernet eiernavnet for ikke å risikere noe. Sørgelig, for dette er jo morsomt å finne ut av, og virkelig noe som hører til knivens historie.

Det er to svært sannsynlige eiere her. Kniven kan ha tilhørt bonde og landhandler Henrik Olsen Røskaft (1853-1930), i daværende Horg kommune i Sør-Trøndelag, som nå er en del av Melhus. Eller kanskje hans eldste sønn Halvor Røskaft (1881-19??) fikk den til konfirmasjonen? I dette tilfellet stopper det nok der.

Jeg synes denne slira er en fin gjenstand i seg selv, og lar være å gjøre noe med den. Og føler meg veldig ansvarsfull og museumsaktig.

Men hva om jeg en dag får tak i en pen kniv fra Enlid? En som passer perfekt i slira? Vil jeg da få satt i nytt lær og ny kule? Antagelig. Vi får se den dagen den kniven kommer, som jeg håper at den gjør.


.

5. desember 2011



Ekte ibenholt?


eller "tysk ibenholt"?



Ikke alle gamle kniver med skaft av ibenholt er hva de utgir seg for. Det svarte treet kan lure deg.

Noen svarte skaft virker liksom feil, og gir mistanke om at et annet mørkt treslag er brukt. Diverse mer eller mindre gode erstatninger finnes. Men det er ikke det jeg skal vise her.

Det er ikke sikkert at treet opprinnelig var svart, ikke engang at det var mørkt.


Her er en utskåret, signert kniv fra Hakon Blikstad, jeg antar at den er fra rundt 1880. Skaftet måler 14,5 cm. Laget av ibenholt?

Nei da. Ved barten er det en liten skade som røper at skaftet i stedet er skåret i et eller annet lyst treslag - bjørk, kanskje - og farget svart. Hvis den skaden ikke hadde vært der, hadde jeg kanskje ikke tenkt nærmere over det og ikke hatt noen mistanke. Ikke i en kniv som denne, som ikke var billig da den var ny.

Enhver ibenholtkniv kan ha godt av å få et kritisk blikk. Hvis Blikstad kunne beise bjørk svart - "ebonisere" den, som det kalles - kan hvem som helst andre ha gjort det samme. Det sparer litt dyr ibenholt, og i tillegg er ibenholt et upålitelig materiale. Det liker å sprekke, særlig i skaft med utsatte partier, som denne raringen med et hode som blir holdt oppe av en hånd.


Hva med denne totenkniven? Dette slaget er det laget massevis av i diverse varianter og pris- og kvalitetsklasser, oftest usignert. Denne her hører til de rimelige. Med skaft av ibenholt. Kanskje.











Dette skaftet har sittet i en sånn totenkniv. Jeg fikk det av Arne Emil Christensen for å vise her.

Det er slitt og ødelagt. Platen på midten har falt av, som de ofte har på totenkniver, og en holk mangler.

Se hvor lyst treet er under holken. Her har vi et eksempel på at det ikke er ibenholt, alt som ser svart ut, heller ikke i knivskaft fra Toten. Det kan være svartfarget bjørk eller annet lyst tre, også i kniver med innlagt dekor. Dette hører til sånt som en ødelagt og ellers verdiløs kniv kan fortelle, og som en strøken kniv holder kjeft om. Da er den ødelagte kniven ikke verdiløs likevel.

Legg merke til at knivmakeren sørget for å farge treet svart under platen på midten. Holkene datt ikke av med det første, men disse platene satt dårlig og kunne snart avsløre ham.




"Tysk ibenholt": barlind


Ordet "ebonisere" betyr å farge tre svart så det ser ut som ibenholt. Men det finnes også et annet uttrykk, som brukes om svarte deler på musikkinstrumenter: "tysk ibenholt".

Det vokser jo ikke ibenholt i Tyskland. Da jeg først kom over uttrykket, ble jeg nysgjerrig og begynte å se litt i tyske bøker og på internett.

Det kan være flere slags treslag, men vanligvis forteller uttrykket at det er barlind som er brukt. Den gir en fin overflate som ligner svært mye på ibenholt, og er overlegent mest brukt til tysk ibenholt. Nest best kvalitet får du med svartbeiset pæretre (og agnbøk, som ikke er særlig aktuell hos oss).


Noen ganger kan en lysere farge komme fram på nedslitte tangenter på et piano eller gripebrett på et strykeinstrument. Neppe på de dyreste instrumentene.

I sommer hadde vi her i Trondheim en gatemusiker med en cello der gripebrettet var helt lyst. Som nytt var det nok svart. Det går med et stort stykke ibenholt på en cello, så det er litt å spare på å bruke noe annet.

Jeg ser at de kalte det "tysk ibenholt" ikke bare i Tyskland, men også i Norden, England og Frankrike, og sikkert også mange andre steder.


Barlind var utmerket i buer. At det også ble brukt i knivskaft langt tilbake, kan ikke ha vært fordi det var spesielt dekorativt, men heller fordi dette treet ble tillagt magiske egenskaper: Det er svakt giftig, det har spesiell måte å vokse på, og i riktig gamle dager var barlind mange steder det eneste vintergrønne treet. Da måtte det ha egenskaper som man gjerne vil ha med også i andre våpen (der man trenger all magisk hjelp man kan få), og i bruksgjenstander som kniver.


En mer nøktern grunn kan være at det med svart beis fikk finere overflate enn annet tre, og at svarte knivskaft var på moten. Jeg har ikke prøvd ennå, men skal gjøre det. Jeg fikk noen barlind-emner av Arne Emil for å se hvordan det blir.




Siden veden altså er svakt giftig, er det kanskje ikke så smart for en knivmaker å puste inn støvet av. På den annen side: Hvis du leser om eksotiske tresorter, er det ikke mye du tør bruke etterpå. Det står om mange av dem at de kan gi deg allergi og kreft og annet fælt, og at du må bruke avsug og maske eller stå utendørs når du arbeider med dem. Og jeg har jo sett knivmakere behandle hvilket som helst tre som om det var bjørk, uten å ta spesielle forhåndsregler.

Det er gøy å lage noen teorier, og jeg så en fra Tyskland. På tysk heter treslaget barlind Eiben, og veden Eibenholz. Det ligner svært på det tyske ordet for ibenholt: Ebenholz. Noen språkfolk hevder at den eksotiske ibenholten er oppkalt etter den hjemlige barlinden.

Fore knivfolk kan vel dette være ett fett, men jeg skal iallfall gjøre noen forsøk med beising av barlind.

3. november 2011



Ragnar Johannessen


Ragnar Johannessen (1931-2007) i Skien var en fargerik knivmaker som jeg hadde mange morsomme knivdiskusjoner med, både på knivtreff og på telefon.

Her viser jeg noen bilder jeg tok hjemme hos ham i 1999. Det er flere pene kniver på bordet, og det var særlig to av dem vi så på, to som han hadde med i Norsk Knivforenings konkurranse året før. Jeg tror det var den eneste gangen han deltok på Elverum. Og der vant han.

Ragnars kniver har ofte imponerende gravering og slireskjæring. Stasknivene er litt på siden av standard telemarkskniv, og de har normalt ikke Kleppo-gravering. Han laget også mindre kniver, men mange av dem er større og kraftigere enn vanlig staskniv.

I stedet for å perfeksjonere én modell, kom han stadig med noe nytt i skjæring og gravering.

Først den han vant med på Elverum:













Årets Kniv i 1998.

Alt her er ganske typisk for hans mest avanserte kniver. Det lille avviket denne gangen er at han har gjort skaftenden rettere og slankere enn han pleide i krumme kniver.


Pent blad fra Harry Kastmo i Skien, som han brukte en del blader fra. Alt er gravert av Ragnar, også Kastmos signatur.








Og så var det denne:


Denne kniven hadde han også med i konkurransen i 1998, og han lurte på hvorfor det ikke heller var denne som vant. For her hadde han arbeidet mer med graveringsmønsteret, og skjæringen i læret var enda bedre.

Så da kan jo de to som eier dem nå, krangle om hvem som har den fineste kniven - han som har Årets Kniv, eller han som har den som Ragnar selv mente var enda et hakk bedre.

Siden han satte navnet sitt på eiernavn-platen på begge disse knivene, var de nok ikke beregnet for salg.



Kniven har damaskblad: vill-damask med Harry Werner Kastmos eget stempel:

HWK







I graveringen har han brukt akantus der bladene ikke har åpnet seg. Det er jo uansett dette som utgjør "sveiver" i enhver akantus, men her har han høstet dem enda tidligere enn vanlig.







En annen kniv på bordet, der sveivene i læret heller ikke er kommet langt i å åpne seg:













Jeg målte den ikke, men den er en god del større og kraftigere kniv enn staskniver flest.

Som han ofte gjorde, har han laget en mye enklere avslutning i sliretuppen enn om han skulle satt på en vanlig holk. Siden dette er den mest kompliserte av de fire holkene, er det mye å spare her, uten at det ser uferdig ut.



Over til to andre, som jeg har tatt bilder av senere.


Et lekkert eksemplar. Bladet fra Kåre Nordli sitter ikke helt som det skal, men ellers er dette fine saker.













I graveringen på holkene her er det ikke laget noen symmetri. Han var ellers svært god til å gravere og skjære symmetriske mønstere i sølv og lær. Symmetri er vesentlig vanskeligere å få til bra enn å bare la akantusen vokse fritt, men kundene likte ofte det frie mønsteret bedre.






I læret under slireholken er det ofte et hull, som vi ser godt her på en slire som ennå ikke har fått holk:
















Holken skjuler hullet, du ser det bare når du kikker nedi slira. Men likevel. Det pleier ikke være der på andre knivmakeres kniver, så hvorfor her?

Ragnar ville ha det for å henge opp slira i når den skulle tørke. Hm. Jeg hadde ventet en bedre grunn. Og hvis han absolutt måtte ha det hullet, kunne han vel bare gjort slira litt høyere på forsiden, plassert hullet der, og skåret bort det ekstra læret siden?

Men, som alle som har prøvd å diskutere sånne saker med Ragnar kan tenke seg, fortsatte han å sette hullet akkurat der.




Enklere kniver


Ragnar var god til å skjære i lær. Her er noen eksempler.









Alt er ganske enkelt her, men ikke sliredekoren. Den er er først skåret, og så pautet. Selv om det gir fint resultat, var ikke dette noe han fortsatte med.




Ragnar laget en mengde brukskniver uten holker, med skåren slire. Ofte solgte han også løse slirer. Her viser jeg noen få.

Jeg har noen flere enn disse, for det hendte at han fikk lyst til å sende en til meg (en idé som knivmakere ellers ikke har kommet på ennå . . .).



Denne er super, og typisk for hans tidligere arbeider, uten at jeg har noe årstall.

En kraftig sak med tykt lær, dyp akantus, grov søm, og ikke særlig elegant oppheng. Jeg liker sånne.

Lengde uten oppheng: 18,8 cm.
Lærtykkelse: 4,5 mm.








Han var veldig stø på labben når han skar, og det gikk raskt unna.






Den kraftige sømmen ville nok ikke gitt plusspoeng i en knivkonkurranse, og ikke dette opphenget heller.

Han signerte med R og J på hver sin side av sømmen.


Imponerende dype, glatte snitt:













Sett fra utsiden kan man tro at læret må være skåret så godt som tvers igjennom, men lærfargen er ikke synlig fra innsiden.



Her er en nyere slire, laget rundt 1990:


Lengde uten oppheng: 14,1 cm.

















Igjen er det dyktig gjort, med hans velkjente kombinasjon av akantus og karvesnitt. Da jeg begynte å gå på knivtreff, lærte jeg snart at ikke alle likte denne kombinasjonen, og at de særlig ikke likte Ragnars versjon av karveskurd. (Får se om jeg tar fram noen kniver fra andre slireskjærere og sammenligner.) Men flere dyktige knivmakere i og omkring Skien tok etter denne stilen, og det ble mange fine kniver av det.

På denne tiden hadde han for lengst gått over til å signere slirene med en R midt på forsiden.


På denne tiden hadde han også gått over til å sy kant i kant, sånn som alle andre gjorde og fremdeles gjør. Og så rullet han på dekor med et jern.

På disse knivene uten holk laget han en variant av Voldbakken-opphenget. Her også ser vi at han likte litt overdrevent solide saker.


Hva gjør man så med sånne løse slirer? Lager kniv til dem? Men det er da juks?

Det er ingen sak å få til et enkelt skaft av Ragnar Johannessens type. Med blad fra en av smedene han brukte, ville ingen fått mistanke. Er det noen grunn til å la være? Det må jo være nettopp dette vi ofte ser når en sånn kniv er på markedet: Det som ligger der, kan godt være en av de løse slirene hans som en annen har laget kniv til.




En pussig idé









Han hadde sett en gammel, utslitt kniv der slira var blitt surret med en lærstrimmel for å holde den sammen, og da fikk han denne rare ideen.

Han la "lærstrimmelen" inn i mønsteret. Det kan ikke ha vært så mange han laget av dette slaget, for det var vel ikke akkurat noe å fortsette med. "Strimmelen" kompliserte iallfall arbeidet med å skjære akantusen.


Den dekorerte sømmen som finnes på svært mange av slirene hans.

Årstall: 1992.











Ragnar Johannessen hadde ganske stor produksjon totalt, men hans mest avanserte kniver er det ikke mange av, særlig ikke av dem med fire holker. Det burde bety at de nå er ettertraktede og dyre. Og det er de nok, men så var det altså dette at de er litt på siden av hovedtypen i Telemark. Og de som samler sånt, er ofte ikke så glad for akkurat det.

Så en dag mistet han plutselig interessen for å lage kniver. Og det skjedde midt i en liten staskniv. Vi lurte jo på om han ikke i det minste kunne gjøre ferdig den kniven han holdt på med. Skaftet var ferdig, holkene også, og læret var ferdig skåret, og minst én holk var gravert. Men nei. Det stoppet der. Han hadde mistet interessen.