28. januar 2011



Bergans speiderkniver


Før du leser denne artikkelen, burde du ta fram igjen den om Bergans morakniver, av det slaget du ser i øvre halvdel av dette reklamebildet i en brosjyre fra 1938.

Denne gangen er det annonsens nedre halvdel det skal handle om, med speiderknivene som der er kalt "Kvassing-dolkene".

Det er mye som gjelder begge disse Bergans-knivtypene fra Mora, og jeg har ikke gjentatt alt sammen i denne artikkelen. Og før eller siden slår jeg nok de to artiklene sammen til én.

I tillegg til disse med flat slire finnes det en annen type Bergans speiderkniv, som jeg viser til slutt i denne artikkelen. En som er norskprodusert.




K J Eriksson


Alle Bergans speiderkniver av denne typen er produsert i Sverige, av K J Eriksson i Mora.

Det ser ikke ut til at noen av dem ble laget som egne modeller spesielt for Bergans. De er K J Erikssons ordi­nære produksjonsmodeller med Bergans-merking på blad og slire.

Selv har jeg bare noen og tyve forskjellige av dem, og det er vel tilfeldig hva jeg har fått tak i, så jeg har et magert grunnlag for en del av det jeg skriver her.


Et problem er hvilke kniver som hører til hvilke slirer. De kan ha blitt stokket om før de kom til meg. Og i begynnelsen kan jeg nok også ha satt en slireløs kniv i en knivløs slire, uten å vite at kombinasjonen var feil.

Det ser ikke ut til at K J Eriksson laget sine speiderslirer selv før i 1948, da de begynte å lage lærslirer. Jeg vet ikke hvem som laget dem tidligere. Bröderna Ström?

Senere, jeg vet ikke hvilket år det startet, kom mange av Eriksson-slirene, kanskje de fleste, fra Hållsta Läderindustri i Eskilstuna.

Likevel, denne typen slirer er svært lett å produsere, og mange fabrikker som ellers kjøpte alle sine slirer fra andre, gjorde unntak for flate speiderslirer. Kanskje også K J Eriksson av og til gjorde det, i både tidlige og senere perioder?

Speiderknivene ble produsert for Norge igjen etter 1945, og var for eksempel med i Bergans prisliste fra 1957. Jeg vet ikke når de siste ble produsert.


Den typiske Bergans-speidergutten.

Det holder ikke at en kniv ser ut som en speiderkniv for at den skal kunne regnes som det, den må også ha speidermerking. Alle disse slirene har bilde av enten speidergutt eller speiderjente, vanligvis vist fra siden. Noen speiderlilje har jeg ikke sett på noen av dem.

For at den skal kunne regnes som en Bergans, må både blad og slire ha Bergans-merking. Alle slirene er mer­ket Bergans rett over speideren.



De aller, aller fleste skaftene har fingervern (eller "parerstang", om du liker det ordet bedre), men det finnes også noen uten. Slira er av samme type for begge typer skaft.

Øverste skaft er i risknute på bjørk, det nederste er i valbjørk. Risknute på en fabrikkprodusert kniv pleier å bety at kniven er ganske gammel. Til masseproduksjon er det mye greiere å bruke valbjørk.



Bladene


Bladene er av K J Erikssons vanlige laminerte. I Bergans-versjon er de uten produsentens bladstempel. I likhet med Bergans morakniver kan de ha disse tre bladstemplene (som finnes i flere størrelser):


Bergans KVASSING OSLO-NORWAY











Bergans MORA-TYPE OSLO-NORWAY









Bergans EKTE MORA












Kvassing, EKTE MORA og MORA-TYPE


Her deler jeg inn knivene etter hva som står på bladet.



Kvassing


Bergans registrerte varemerket KVASSING så tidlig som i januar 1934. Det er ikke noen slik kniv i Bergans prisliste for det året, og heller ikke i den for 1937. Men i 1935 er Kvassing å finne i Speiderdepotets prisliste, i form av speiderkniv med flat slire. Kanskje Bergans ikke regnet denne model­len som noen egentlig Bergans-kniv, siden det dreide seg om ren import? Først fra 1938 er speiderkniven med i Bergans egen prisliste.

Blader merket KVASSING er å finne i speider­kniv med og uten fingervern (med litt forskjellig bladfasong). Slirene hadde bilde av gutte- eller jentespeider. Ifølge annonsen ble skaftet laget i "lys vakker flammebjerk". Jeg har ikke sett dem i flammebjørk, men i klarlakkert valbjørk av middels eller dårlig kvalitet, og noen eldre i til dels fin risknute på bjørk. Det er nok disse to slagene som er kalt "flammebjerk".

Skaft finnes kanskje også i plast, iallfall forteller brosjyrene at det var skaft i "mange vakre farger" å velge mellom. Men jeg har ennå ikke sett noen Kvassing med plastskaft, og vet ikke om noen av dem med plastskaft virkelig er stemplet KVASSING. Kvassing er navnet på selve modellen, antagelig uavhengig av hvilket bladstempel den hadde. Dette gjorde de selvfølgelig bare for å forvirre oss som ser på knivene nå.

Selv om Kvassing ble brukt som navn på speiderknivene, står det KVASSING også på bladet til en del av de rødskaftede moraknivene med fiberslire (moraknivene har en litt annen bladfas­ong enn de to bladfasongene i speider­knivene).


Speiderde­potets prisliste for 1935 har disse variantene:

Gutt, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65

Pike, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65

Gutt, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80

Pike, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80

Prisforskjellen i Speiderdepotets liste gjelder størrelsen: I en prisliste fra Lefstad sportsforretning i Trondheim i 1938 var det tre størrelser, som kostet kr 1,25, kr 1,50 og kr 1,75.

I Sverige markedsførte K J Eriksson kniver merket KVASSING som "En äkta MORA slidkniv".




Mora-Type


Mora-Type finnes både som morakniv med fiber­slire og som speiderkniv med flat lærslire, med eller uten fingervern.

Bladet er stemplet MORA-TYPE.

De er kanskje uvanlige. Iallfall er de fem på bildet alt jeg har kommet over.






På ett av mine eksemplarer av Mora-Type er speideren vist rett forfra. Og denne gangen har han speiderhatt og stav.

Det kan vel hende at han også finnes på slirer til kniver med de andre to bladstemplene. Jeg vet ikke, jeg har sett bare denne.










Ekte Mora


Ekte Mora er ikke i Bergans prislister, jeg har sett dem bare i virkeligheten.

Alle jeg har sett, har plastskaft og fingervern.

Jeg lurer på når de er laget. Plast er ikke et etterkrigsfenomen, særlig ikke i Sverige der plastindustrien var svært tidlig ute, lenge før den norske, og der den utviklet seg sterkt under krigen.





Jeg har altså sett dem bare med plastskaft. Men her er et eksempel på hvor lite det kan bety at jeg ikke har sett det ene eller andre:

Dette bildet fikk jeg av Thomas Eriksson i firmaet Mora of Sweden. Den har overlevd urørt i mange år på K J Erikssons lager.
Bladstempel: EKTE MORA
Og treskaft.




Gutt og jente


Siden det fantes flere guttespeidere enn jentespeidere, må det ha blitt solgt langt flere kniver med bilde av guttespeider enn av jentespeider, og det er sannsyn­lig at gutte­speideren også er å finne på flere modeller enn jente­speideren. Og så ble jo kniver regnet mer som gutteting. Bare se hva som står i en Bergans-annonse fra desember 1934:

“Julegave for guttene. Bergans sports-dolker ‘Kvassingen’ med kulørte slirer. Alle gutter vil ha kni­ver.”

Jentespeider er heller ikke så ofte å se på K J Erikssons egne speiderkniver.

Jeg har bare tre eksemplarer med jentespeider, og alle har plastskaft og bladstempel EKTE MORA. Jeg vet ikke om det betyr noe.




En del forskjellige


Brosjyren fra 1938 har fire prisklasser innenfor hver av de to slirekvalitetene.

"Ekebarket, gult lær" var det rimeligste, og er dem vi ser flest av nå.

"Kromgarvet lær" var å få i hele ti farger. Foreløpig har jeg sett bare svart, brun og rødbrun.

Kniven på bildet har fire nagler i slira. Alle mine med KVASSING-stempel på bladet har slire med fem eller seks nagler. Kanskje det her er bare selve modellen som er kalt Kvassing, og at det sto noe annet på bladet på det eksemplaret som ble avbildet? (Lurer på om jeg noen gang får vite hva poenget var med å ha bladstempler med tre forskjellige betegnelser.)

Legg også merke til at Bergans kalte den en "dolk".


På midten av 1930-tallet var iallfall disse i handelen, alle med treskaft:

Speiderkniv uten fingervern, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, uten skaft­holker, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, med skaft­holk mot bladet, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, med skaft­holk mot bladet, 5 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, 2 skafthol­ker og 6 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, 2 skafthol­ker, og metallbeskyttelse øverst og nede til venstre i sliras blad-del.

Og så håper jeg jo at det er mange i tillegg til disse.

Det kan altså bli en stor samling av dette: Kniver i flere størrelser og materialer. Tre slags stempler. Flere bladfasonger. Variasjoner i skaftfarge og slirefarge. Speidergutt eller speiderjente på slirene.

Det er bare å vente til noen starter den store utforskingen av knivene fra Mora, og publiserer den fullstendige katalogen, sånn at vi kan finne igjen detaljene på hvert eksemplar vi har, og vite når de er laget. Kommer aldri til å skje, sier du?




Toppmodellen?


På Bergans-sjef Sverre Youngs gamle kontor lå det noen ganske uskarpe illustrasjoner som sikkert var fra en eller annen reklame. Jeg tok noen bilder av dem.


Det var blant annet bilder av av to speiderkniver med holk i begge ender av skaftet. Jeg har ikke sett dem annet enn på disse illustrasjonene, og vet ikke hvilket av de tre bladstemplene de har.

Bildet viser den mest påkostede versjonen, om vi kan bruke et ord som påkostet på så billige kniver. Den andre har samme kniv, men slire uten metall.









Speiderkniv?


Fra Sverre Youngs kontor.

Denne har bredere blad og kan klassifiseres som flåkniv. Skaftet er rett og rundt og med 2 hol­ker. 6 nagler i slira. Jeg har aldri sett den, og regner ikke med at den er beregnet på speidere. Vi flådde iallfall ikke noe da jeg var speider.

Bildet er ganske blasst, og jeg kan ikke skimte noen speider. Jeg gjetter altså at den ikke finnes med speider på slira.

Håper å finne den en dag!



Flere av fabrikkene i Mora laget denne modellen. Her er en i K J Erikssons egen versjon. Den er maken til den på Bergans-bildet, bortsett fra metallet på slira, og at opphenget er annerledes.

Den får holde av plassen i samlingen til en med Bergans-merking kommer.










Bergans Slirkniv i speiderversjon


Tilsynelatende er dette to ordinære, ikke særlig pene slirer til Bergans Slirkniv, men det er bare til de er studert nærmere.

Disse slirene er laget på Bergans-fabrikken i Oslo. Normalt skal de være merket på baksiden, men her er merkingen i stedet plassert på forsiden, uten det vanlige stempelet bak. De har den samme speideren med Bergans over som på de flate speiderslirene fra Mora.

Slirkniv er den modellen som Bergans laget i 1932 og kanskje 1933, før modellen Sliring og altså før varemerket Kvassing ble registrert i januar 1934.

Det er sannsynlig at Bergans tidlig fant ut at Slirkniv ble for dyr for speidere flest, og at de heller fikk noen til å lage noe billigere. Og at de sendte speidergutten til Mora for å få den med på K J Eriksson-kniver. (Men en del speidere hadde også dyrere kniver, blant annet fra Solingen.)

Jeg har ikke sett noen andre enn disse to eksemplarene, men regner med at det skal sitte en ordinær Slirkniv fra Kongsberg Våpenfabrikk i dem, altså en uten tupp i skaftenden. Men uten å ha sett en, kan jeg jo ikke være sikker. Så jeg kan ha et svakt håp om at denne kniven er annerledes.

Jeg ønsker meg en sånn slire med original kniv i!

24. januar 2011



Oliver Fredriksen


Knivsamlere flest har en del usignerte kniver som de ikke vet hvem som har laget. En trøndersk knivmaker som ikke signerte, og som det finnes en del kniver etter, er Oliver Aleksander Fredriksen (1871-1962) på Lundamo, noen mil syd for Trondheim. Vi skal se på noen av knivene hans her.

Oliver Fredriksen var av beste knivmakerslekt. Han var bror av Karl Fredriksen (Stor-Karl) og onkel til Karl Karlsen (Stum-Karl), to av Midt-Norges største til å lage utskårne beinkniver. Og han var bestefar til den kjente knivmakeren Olle Oliversen.

En av de knivene som i denne artikkelen er omtalt som sikre Oliver Fredriksen-kniver, er kjøpt direkte av ham. De andre sikre er bekreftet av Olle Oliversen, som lærte å lage kniver av sin bestefar, og som selv har vært knivmaker det meste av sitt liv. (Jeg har skrevet om Olle Oliversen i 1996-utgaven av boka Kniver og knivmakere, side 160-165.)

Etter de sikre knivene viser jeg noen usikre, og så kommer jeg med noen teorier på egen hånd.

Du kan lese om Oliver Fredriksen på Kildenett, der det ligger en artikkel skrevet av Bjarne Prytz, med tittelen "Hestehandler og romanihøvding". Problemet er at Kildenett ofte er utrolig tregt og noen ganger slett ikke til å komme inn på. Prøv:

http://www.kildenett.no/filearchive/hestehandlerogromanihovding.pdf


Folketellingen for Støren i 1900 gir disse opplysningene:

Oliver Fredriksen. Født i 1871 på Ørlandet. Yrke: "Blikkenslager Omstreiffere". Sedvanlig bosted: Trondheim. Adresse i 1900: Rydningen gård, Støren.

På den tiden hadde han og kona Maria fått sine første tre barn. Sønnen Oliver var født på Tynset i 1891. To døtre var født på Nordmøre: Anna Fredrikka i Stangvik i 1893, og Nikoline Gustava Fredrikka i Surnadal i 1898 (Stangvik ble senere slått sammen med Surnadal).

I Folketellingen for 1910 finner jeg ham ikke.

Han bodde på Lundamo det meste av sitt liv, fra ganske tidlig på 1900-tallet, og var en kjent person i bygda, men han hadde også reist omkring og bodd mange steder. Prytz forteller i sin artikkel at han også bodde på Nordmøre og i Østerdalen.




Beinkniv fra Oliver Fredriksen


Som knivmaker kunne nok ikke Oliver måle seg med sin bror Stor-Karl, men også Oliver laget fine beinkniver, som den typiske, staselige saken på bildene her.

Jeg har hørt at han kunne lage mye bedre kniver når noen var villig til å betale for det. Altså akkurat som så mange andre knivmakere. Men jeg tviler på at noen virkelig superkniv fra ham finnes.












Skjæringen i bein er effektfull, selv om den er ganske enkel i både tegning og utførelse.

Graveringen i messingholkene har diverse detaljer som bør kunne brukes til å sammenligne andre kniver med, i håp om å kunne si hvem som har laget dem:















Trambuleringens utstikkere har en tendens til å strekke seg langt utenfor hovedstreken på én av sidene, og avstanden mellom hver strek varierer mye.

I en gammel kniv er dette mer en teknisk beskrivelse enn noen egentlig vurdering av knivens verdi. Sånne svakheter kan gi en kniv stor sjarm, og det er alltid hyggelig med detaljer som gjør at vi kan kjenne igjen en bestemt knivmakers hånd. Detaljer som ville gitt trekk i en knivkonkurranse nå, er ikke uten videre relevant for bedømmelsen av gamle kniver.


Litt ustø lodding med mye synlig loddetinn, langt unna kvaliteten til sønnesønnen Olle. Men så er det vel heller ingen som har levert bedre loddinger i denne type kniver enn dem vi ser i Olle Oliversens fineste.




Blad fra B. Knudsen:

B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM

Denne versjonen av Knudsen-stempel sier ikke stort om når kniven er laget. Det ble brukt både før og under krigen, og et eldre blad kan jo godt sitte i en etterkrigs kniv.




Et annet eksemplar i bein


Disse bildene tok jeg for mange år siden, av en beinkniv med messingholker. En knivsamler i Trondheim fortalte at han og en kamerat var hjemme hos Fredriksen og kjøpte hver sin. Kameratens kniv var mye finere enn denne her, men den ble siden stjålet.

Dette var den kniven Oliver Fredriksen gikk med på seg da de kom, og den var nok allerede en del år gammel. Den har hans egne initialer O.F. på både skaft og slire. Blad fra Helle.




Kniver med metallslirer

Som de aller fleste av de andre taterknivmakerne laget nok også Oliver Fredriksen flest kniver med slire helt i metall. De var raskere å lage og kunne selges til lavere pris. En fordel med hele metallslirer er at det er god plass til dekor, sånn at vi kan lære graveringen ordentlig å kjenne.



























Her også kjenner vi igjen graveringen med lange utstikkende streker på den ene siden av hovedlinjen.



Det som kan se ut som en ring rundt overkanten av slira, er i virkeligheten en brett. Vi ser det i loddeskjøten: metallet er brettet utover og banket inntil før slira er formet.











Blad fra Helle.










Eldre metallslirer


Bildene over viser det som kan regnes som typiske kniver fra Oliver Fredriksen, men jeg har et par eldre messingslirer som også er fra ham.


De to slirene til høyre på dette bildet er laget av Oliver Fredriksen.

Den som er blitt med til venstre på bildet, er fra Fredrik Karlsen, kjent som Lille-Fredrik (bror til Nils Karlsen, Kyrksæterøra).

Her er det på alle tre satt på ring i overkant av slira, det er ikke bare kanten som er brettet.






Litt forskjellig gravert.

I nederste slire, den antatt eldste, er det brukt bare strekgravering.

Øverste slire har strekgravering med trambulerte bunner. Den virker nyere både fordi den ligner mer på mye senere slirer og fordi den er enklere og mer drevent utført.

På den antatt eldre er det lagt mer arbeid i detaljene, noe som kan oversettes slik: dårligere lønnsomhet.

Disse to Oliver Fredriksen-slirene kjøpte jeg på Elverum engang, og betalte altfor mye. Men nå som jeg plutselig trengte dem her, var jeg jo glad jeg fikk sikret meg dem. Det er en stadig påminnelse: Vi må ha alle kniver som finnes.

Det hadde vært mye morsommere om det hadde vært original kniv i dem.




Tendens?


Litt mer om lønnsomhet.

Dette var ikke hobbyknivmakere. Hvis de fikk bestilling på en fin kniv, laget de en fin kniv. Hvis de laget kniver til vanlig salg, måtte de få best mulig resultat på kortest mulig tid. Dette betyr ikke at det måtte slurves, men at en teknikk som gikk fortere å utføre, var mer lønnsom enn en som tok lengre tid.

Hvis en knivmaker så at en annen laget tre kniver på den tiden han selv brukte på to, og fikk samme pris for dem, varte det vel ikke lenge før han gikk over til den raskeste metoden.

Det ser ut til å være en tendens at det er mer strekgravering på eldre taterkniver og mer trambulering på de nyere. Kanskje fordi trambulering gikk fortere, eller fordi den ikke var så anstrengende for muskler og ledd.

Det ser også ut til at det oftere var strekgravering i dyrere kniver.

Hva er finest av strekgravering og trambulering? Fra en dyktig gravør er begge graveringsmåter en nytelse å studere.

Trambulering blir ofte regnet som mer ekte og typisk taterarbeid. Det kan være litt skummelt å tenke, for da risikerer vi å vurdere en kniv som et taterarbeid fordi den har denne graveringen, og omvendt. Graveringen er bare ett av elementene å se på når en kniv skal klassifiseres.




Nyere kniver


Denne kjøpte jeg uten å være sikker på hvem som hadde laget den. Den har tilnærmet budalmønster, og skaftholkene har også et visst budalpreg. Så jeg var glad da Olle Oliversen kunne fortelle at dette er en kniv fra Oliver Fredriksens eldre dager.












Det brunbeisede skaftet kan se ut til å være laget av et treslag med flammeved i stammen. Det er det ikke. Dette er et skaftmateriale som har vært mye brukt i Trøndelag: rirkule på gråor. De fleste gråor-kulene er lite verdt, men av og til kommer vi over en som denne. De kan være litt løse i veden, men ellers er dette fine saker.


Bladet er ikke kommet bort. Det har aldri vært der. Likevel har skaftet "gjennomgående tange" i enden. Når eieren har satt i blad, ser tangen gjennomgående ut på ordentlig.

Det er jo opp til den som eier en sånn kniv, men selv synes jeg det er å ødelegge kniven litt om man setter blad i den.

Legg merke til at kanten er buet litt inn over skaftenden. Fin måte å gjøre det på, og ikke uvanlig i Trøndelag.



Loddeskjøt midt på siden, som det svært ofte er i trønderske kniver. Som regel har holkene skjøten på hver sin side. Noen synes visst at det ser helt feil ut, for av og til ser vi at knivsamlere har fått snudd en av holkene.




På denne også er overkanten brettet så det ser ut som det sitter en ring der.


















Gravering i nysølv. Trambulering hele veien, unntatt bladnervene.





Det var noen sikre kniver fra Oliver Fredriksen. Og så går jeg over til noen teorier, som altså er usikre. Men: Hvis jeg skulle vente til jeg var sikker her, ville jeg vel aldri skrevet noe. Det får heller forandres på siden.



En treslire


Utskåret treslire med strekgraverte nysølvholker.

Jeg hører at dette er noe som Oliver Fredriksen ikke har laget. Jeg hører til og med at det ikke er noen tater som kan ha laget den.

Men likevel, det får ikke hjelpe, jeg ser ikke bort fra at dette er en slire fra Oliver Fredriksen. Vi skal se nærmere på noen detaljer.

















Det er alltid vanskelig å bedømme kniver ut fra bilder. Man får ikke den samme følelsen når man ikke kan holde dem i hånden, se dem med lys inn fra flere kanter, og i beste fall kunne studere dem ved siden av en rad andre kniver av samme type.


Her har jeg lagt slira ved siden av de to gamle messingslirene:













Oliver Fredriksen eller ikke? Mønstere ble kopiert fra den ene knivmakeren til den andre, da som nå, også mellom dem som var tatere og dem som var "bønder", så dette er vanskelige øvelser. Dekoren i treslira har svært mye til felles med de to messingslirene.

Likheter er skumle, siden så mange etterlignet hverandre som best de kunne, men likevel. Jeg får si det sånn, til tross for at jeg har fått noen protester: Jeg mistenker sterkt at treslira er laget av Oliver Fredriksen.


Typisk taterkule, laget av en sammenrullet strimmel nysølv som er loddet sammen og formet. Men ikke bare tatere gjorde det på denne måten.


















Tresliras nedre slireholk har en annen gravering enn den øvre holken og magebeltet. Sånt skjer, og dette er ikke noe som betyr at den ikke er den opprinnelige. Selv om det alltid er grunn til mistanke.

Fra disse to bildene er det lite hjelp å få. Jeg ser ikke noe her som tyder på at de ikke er gravert av samme mann, men heller ikke noe som tyder på at de er det.




Så går jeg over til et annet, vrient tema: Budal-naboene, der jeg også vil trekke inn Oliver Fredriksen.



Budal og "naboer"


I artikkelen Metallslirer fra Budal (fra januar 2007) har jeg et avsnitt om "naboene". Med "naboer" mener jeg de beslektede helmetallslirene med sidevinduer, som er mer eller mindre kopier av Budal-slirene, men ikke riktig i samme kvalitet. De har vært laget rundt om i Sør-Trøndelag, og vi vet svært sjelden hvem knivmakeren var.

Det jeg skal ta opp her, er likheten mellom kniver fra Budal og taterkniver som er laget ikke langt unna. I denne sammenhengen er for eksempel Lundamo i nærområdet.


Her er en typisk Budal-slire av nyere type (slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet), fra Jon Svendsen Enlid.


Graveringen på den nyere typen varierer noe, men følger hovedsakelig mønsteret som er vist her.




Det er ikke ofte man kommer over noen slire med original kniv i, hverken fra Budal eller fra naboene.

Det finnes flere typer av naboene, og så finnes det jo metallslirer som ikke kan plasseres i denne gruppen. Her er et par typiske eksempler på naboslirer av det slaget jeg omtaler her, de som er mer eller mindre kopier av dem fra Budal:














Kvaliteten er høyere på de "ekte" enn på naboene både i design, materialer og utførelse. Naboenes slirer har vanligvis tynnere metall enn de tilsvarende fra Budal. De har endekule laget av en sammenrullet og sammenloddet metallstrimmel, ikke en massiv kule som i Budal. Opphengsfestet er av plater som er loddet sammen. Sidevinduenes plassering er ikke på samme måte et resultat av sliretypens utvikling. Og så har de vanligvis lavere standard på dekoren.

Men det er også så mye som er likt, at naboskapet er klart. Jeg mener at denne typen naboer er en taterversjon av knivene fra Budal, og at det var flere som laget dem.

Flere tatere jeg har kjent fra dette området, har sagt at slirer som er laget på denne måten, med både sidevinduer og loddeskjøt midt på baksiden, ikke er laget av tatere. Men der er jeg altså ikke overbevist. Jeg tror at mange av dem er det.


På bildet har jeg lagt en Oliver Fredriksen-slire (til venstre) ved siden av en av de eldre Budal-slirene, de som er satt sammen av flere deler. Alltid morsomt å sammenligne og diskutere hva som er likt og hva som ikke er det.

Taterslirer har ofte denne dekoren. I motsetning til de typiske naboene med rett slire blir disse likevel ikke forvekslet med dem fra Budal, siden taterslirene er krumme og konstruert på standard tatermåte, med lodding på baksiden langs sidekanten.

Oliver Fredriksen var en av dem som hele sitt liv brukte et typisk budalmønster i slirene. Jeg mistenker ham for å ha laget "naboer" i yngre år, hvis det var sånt det var marked for. Jeg skal iallfall følge med på kniver jeg kommer over, med tanke på dette.


Her ligger den nyeste kniven jeg har vist fra ham (til høyre), ved siden av en "nabo"-slire. Begge har brettet overkant med omtrent de samme linjene rett nedenfor.






Hvem kan man spørre?

Slektninger og andre som så de gamle knivmakerne i arbeid, kan selvfølgelig bidra her. Men husk at de som lever nå, så denne knivmakeren i arbeid bare på hans eldre dager. Knivene han laget da han var 70 år, kan se ganske annerledes ut enn dem han laget da han var 25. Og hvis noen har en kniv etter ham, er det størst sannsynlighet for at det er en av de nyere.

Det gjelder også i det aktuelle tilfellet. Hva Oliver Fredriksen laget før første verdenskrig, eller før år 1900, er det knapt noen som kan si noe om. Han kan ha laget budalkniver av nabotypen rundt århundreskiftet og kanskje et par tiår framover, uten at noen av dem jeg har snakket med vet noe om det.

Men da vet jo ikke jeg det heller?

Nei.




Spania og enda lengre


Hvor kommer dette mønsteret i knivene våre fra? Ikke akantusen i det hele tatt, for den kom jo fra Syd-Europa og spredte seg utover hele Europa, men akkurat den kniv-akantusen som vi finner blant annet i taterknivene?


Her er en detalj fra en spansk 1700-tallsslire. Den var på eBay for noen år siden, og jeg tok vare på bildet.

Strekgravering med trambulering i bunnene. På knivskaftet er også bunnene strekgravert.

En akantus som denne kunne ha sittet på en norsk slire uten at vi hadde stusset over det. Vi hadde lurt på hvem som laget den, men ikke tvilt på at den var norsk hvis det var en slire som ellers så norsk ut.

Og så er den altså spansk. Hvis vi beveger oss til Midt-Østen og videre til India, ser vi en hel del som ligner.

Knivene beveget seg lett omkring med sjøfolk og andre som reiste omkring, uavhengig av dem som hadde laget dem. Eller det kan hende at det var knivmakerne selv som dro omkring. For eksempel de som kalles "de reisende"?

Her er det noe å grave i, så dypt man bare vil.