23. juni 2011



Loa-Vilhelm


Jeg tar opp igjen en knivmaker jeg har skrevet om tidligere:

Vilhelm Kristian Larsen Tønsakereie (1856-1932), fra Solør i Hedmark, som var kjent under navnet Loa-Vilhelm og regnes som en av Hedmarks riktig gode taterknivmakere. Jeg vet ikke hva dette Loa-tilnavnet kommer av.

Første gang jeg skrev om Vilhelm Larsen var i august 2007, da jeg visste omtrent null om ham, og så har jeg lagt til litt siden. Det er på tide å skrive det helt om.

Jeg begynner med den første kniven jeg så som ble påstått å være en Loa-Vilhelm.




Et bomkjøp?


Denne kniven, som jeg her kaller Kniv 1, var til salgs på Knivdagene på Elverum i 2007.

Den ble påstått å være fra Loa-Vilhelm. Jeg hadde hørt om ham flere ganger, om de fine knivene hans og om hvor skummel han kunne være å komme ut for, men noen kniv kniv fra ham hadde jeg aldri sett.

I 2007 visste jeg ikke engang hva han het, mer enn Loa-Vilhelm. Og dette var nok noe jeg hadde til felles med knivfolk flest, helt til Thor Engebretsen skrev to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, side 4-10, og virkelig gjorde ham kjent.

Kniven var fin. Litt dyr, men jeg kjøpte den.

Allerede neste dag på Knivtorget fikk jeg se to kniver som utvilsomt var fra Loa-Vilhelm, og det ble klart at min kniv ikke var det.

Det blir gjerne noen vellykkede kjøp på knivtreff, og noen vi burde holdt oss langt unna (og noe tilsvarende kan sies om de knivene vi selger). Denne så ut til å være et bomkjøp. Sånt skjer.

Litt dumt, for jeg ønsket meg altså en bra Loa-Vilhelm. På den annen side: Min kniv var det den var: en fin kniv laget av en eller annen, sannsynligvis en tater, som ingen jeg traff kunne identifisere. Og den var fra en dreven knivmaker, og såpass spesiell at det måtte gå an å finne ut hvem knivmakeren var.

Og hva er nå et bomkjøp? Mye kan forandre seg den dagen vi endelig vet hvem som har laget en kniv.

Vi kan se på noen detaljer:


Den har et mønster av Lars Fredriksen-type, og ser dermed ut som noe fra Aust-Agder eller der omkring.

Pent skåret tre, noenlunde pent gravert nysølv, rar nedre slireholk, og alt var bra bevart. Bladet er fra Svein Tverberg (skal vi kalle ham Tverberg eller Svimbil?), med hans nest eldste stempel.











På baksiden er det slått inn JK med en prikk midt under, og nedre slireholk har eierinitialer.














De to knivene på Knivtorget


Da går vi over til de to sikre Loa-Vilhelm-knivene jeg fikk se på Knivtorget i 2007. De to er svært like, men siden dette er usignerte kniver, kan det være nyttig å ha flere bilder å sammenligne detaljer med, om du har en kniv av dette slaget og lurer på om den er fra ham. Det er massevis av detaljer å oppdage på dem.

Her kaller jeg dem Kniv 2 og Kniv 3.




Kniv 2


Det meste her er litt annerledes enn på Kniv 1.













Selv om han ikke kommer opp mot det jeg har vist fra de beste treskjærerne, er dette bra saker. Han har også sin egen stil, så selv om knivene er usignert, kan skjæringen kjennes igjen (helt til det dukker opp en som vi ikke har hørt om og som gjorde det svært likt, men slike skumle tanker fortrenger jeg foreløpig).









Like fint skåret på forside og bakside:









I bunnene på slireholkene brukte han en kombinasjon av strekgravering og trambulering, mens det er bare strek i bunnene på de fleste skaftholkene jeg har bilder av her.












Legg merke til stålranden i det førskrigs Frost-bladet. Etterkrigs fabrikkblader blir ganske tamme sammenlignet med disse som er smidd på maskinhammer. De gamle har et håndsmidd preg, selv fra de store fabrikkene. Så er de da også i mange tilfeller smidd med utstyr som ikke skiller seg så mye fra det som smedene i for eksempel Tinn brukte. En gang imellom kan stålranden bli så livlig som her.




Kniv 3



Kniv 3 skiller seg ikke mye fra Kniv 2, men litt forskjell er det, iallfall så mye at det er klart at han tegnet mønsteret på nytt hver gang og ikke kopierte en fast mal.











Forrige slire er fullskåret på begge sider, men på denne er mønsteret på baksiden bare enkelt skisset opp. Kall det gjerne kolrosing:









Da er det vel ikke umulig at han også kan ha laget noen enklere med bare kolrosing alle steder.










På denne kniven har alle holkene trambulerte bunner. Ingen streker her.




Til sammenligning: Lars Fredriksen


Det blir noe annet i lær enn i tre, men likevel: Sammenlign sliremønsteret i dette fine eksemplaret fra Lars Fredriksen (1885-1965) med det på mitt "bomkjøp". Ingen tvil om at min ukjente knivmaker - som så mange andre - etterlignet Fredriksens mønster så godt han bare kunne.










Jeg tar også med to bilder av en Lars Fredriksen i tre, en som også var til salgs på Elverum i 2007. Uten gravering denne gangen, og med enklere bakside på slira. Dyktig gjort. Ikke samme mønster som på min kniv, men enkelte detaljer i mønsteret ligner, særlig i skaftet.










Et bomsalg?

Jeg likte dårlig at kniven min ikke var en Loa-Vilhelm. Og så fikk jeg det for meg at da ville jeg ikke ha den, og solgte den videre.

Etter å ha ruget på saken litt mer, kan det hende at den ikke var et bomkjøp, men et bomsalg! Jeg fikk opplysninger fra Loa-Vilhelms etterkommere, og jeg så i folketellingene, og da dukket Lars Fredriksen fram igjen.

Loa-Vilhems kone Marte Olsdatter (Alting) var født i Holt, Aust-Agder, 22. juli 1882 (eller 2. juli 1883, som jeg har fått opplyst av etterkommere), og døde i 1964. Hun var altså svært mye yngre enn mannen, og levde nesten helt samtidig med Lars Fredriksen.

Og hvem var det ikke som bodde i Holt, om ikke nettopp Lars Fredriksen! Så spørs det om og når Vilhelm var i Holt og hva slags kontakt han kan ha hatt med Lars Fredriksen. Spennende saker, som jeg gjerne vil høre mye om hvis noen vet noe.




En Solør-dolk


Thor Engebretsen hadde to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, en om Loa-Vilhelm og en om "Solør-dolkene". Der forteller han også om Loa-Vilhelms vanskelige liv, blant annet flere års straffarbeid for drap.

Solør-dolkene er en type dolker med samme skaft som den på det bildet jeg skal vise nedenfor, med slirer av litt forskjellige slag. Engebretsen antok at skaftene kom fra Spania.

Dolkene har blad fra Bernhard Lismoen (1846-1931). Selv om skaftene ser veldig utenlandske ut, antok Thor at det var Loa-Vilhelm som monterte dem. Den teorien skulle han senere få bekreftet.

På Vårmarkedet i Vikingskipet 2009 fikk vi se denne dolken. Jeg tok noen bilder av den og la ut i rapporten fra det markedet, og Thor fikk senere kjøpt den:

















Den bekrefter Thor Engebretsens antagelser, for den har treslire som opplagt er skåret av Loa-Vilhelm, og graveringen er også fra ham.

Alltid hyggelig når en teori går opp! Det er bare å gratulere. Thor har skrevet om dolken i Knivbladet 2011 nr 2, side 66-69.


De svært uvanlige skaftene går det an å gruble mer over. De kan godt ha kommet fra Spania, men det kan vel også ha vært Loa-Vilhelm selv som laget dem, etter utenlandske forbilder.












Legg merke til bunnene i graveringen. Her også er det brukt en kombinasjon av strek og trambulering. Han er et eksempel på at en knivmaker ikke alltid gjorde det på samme måte hver gang, selv ikke innenfor samme kniv, og ikke alltid engang innenfor samme holk!




En beinkniv


Så kommer vi til en kniv jeg har hatt på hjemlån i det siste:


En fin taterkniv skåret i bein, med sideskinner og magebelte, og med midtskinne på baksiden.

Litt annerledes skåret enn dem i tre, men både skjæring og gravering viser at også denne er laget av Loa-Vilhelm.

Baksiden av slira er uten dekor.














På skaftholkene er bunnene gravert i strekdekor, mens på slireholkene er det en kombinasjon av strek og trambulering.
































Noen årstall og steder


Jeg har sett litt i folketellingene.

Folketellingen 1865 for Eidsvoll:
Vilhelm Christian Larsen, 10 år i 1865, født i Nesset i Romsdal. Bosted: Tønsager-Moen.

Folketellingen 1900 for Oslo:
Vilhelm Larsen Tønsager, født 1856 i Eidsvoll. Familiestilling: Straffange. Yrke: "Haandv.arb., træskjærer, omstreifer". Bosted: "Akershus Strafanstalt Fæstningen".

Folketellingen 1910 for Hof i Hedmark:
Vilhelm Larsen, født i Eidsvoll 26. august 1856. Bosted: Hof (der han bodde på Arneberg). Yrke: kobber- og blikkenslager.

Hans etterkommere forteller at han ble født i Nesset i Romsdal i 1856, og at Eidsvoll var der han vokste opp.

20. juni 2011



Med tønne i plast


Tønneknivenes tønne er i tre, men unntak finnes. Bildet viser to stykker med plasttønne og en med tønne i aluminium og plast. De hører til de nyeste som ble laget, for bare cirka seksti år siden, og de er ganske sjeldne.

Tønne i kunststoff finnes også i eldre kniver enn dem jeg viser denne gangen, i noen av de minste størrelsene.







1. Med stamme i aluminium


Her om dagen kom denne her fra USA, jeg hadde kjøpt den på eBay.

Jeg ser at det nå er tolv år siden jeg begynte å bruke eBay! Det er jammen lenge. Mange kniver er det blitt også.

Kniven er laget av Pontus Holmberg. Firmaet var i drift fra 1876 til ca 1960, og ifølge Arne Marmér laget de tønnekniver fram til 1954. Holmbergs tønnekniver er nok de vanligste av alle. Men som dere ser: Denne er annerledes.

Holker og midtstykke er støpt i ett, i aluminium, og sideskinnene er i rødbrun plast. Tønna er uvanlig tykk på midten.

En fin bonus er Holmbergs merkelapp som sitter på den ubrukte kniven. For ubrukt er den, og strøken hele veien.

I Arne Marmérs bok Knivar från Eskilstuna er det bilde av en maken, bare at den er grønn. Marmér skriver:

"1950 gjorde Holmbergs försök med en ny typ av konsttäljkniv, som hade en stomme av lättmetall och handtag av grön plast. Av någon anledning fullföljdes inte försöken. Kniven förekommer inte i priskuranterna för år 1954 eller 1960."

Kniven i tønna er av vanlig konstruksjon. Den viktige forskjellen er at bladet er rustfritt, men det er også noen detaljer ellers som skiller den fra tønnekniver flest. Utstikkeren ved ringen er bare en enkel, rett sak, bladfasongen er ikke som på andre tønnekniver, og bladnaglen fyller ikke hullet helt på samme måte som på de andre.

Tønnelengde 8 cm. Bladtykkelse 2,5 mm.

En fin modell som en tønneknivsamler må ha. Hvis man da ikke har bestemt seg for å begrense samlingen til for eksempel bare dem med valbjørk i superklassen.



Ruben Holmberg, antar jeg


Laget av Pontus Holmberg, altså? Men bladet har ikke Holmbergs vanlige stempler, som er disse to:

P. HOLMBERG og A.-B. P. HOLMBERG

Kniver med det siste kan ikke være eldre enn 1911, for det var da Holmberg ble et AB. Det betyr ikke at enhver kniv med den første merkingen må være fra før 1911. Selv noen av de nyeste knivene derfra er merket på den første måten (de aller siste har etset og ikke stemplet signatur). Noen kniver, også blant de aller nyeste, har den eldste signaturen på bladet og den nyere på sideskinnen. Knivprodusenter vet å rote det til for oss.

Slirekniver har ofte bladstempel PONTUS HOLMBERG. Jeg har ikke sett det på tønnekniver, men hvem vet?


I dette tilfellet er det brukt et helt annet stempel enn noen av disse:

R. HOLMBERG

Jeg går ut fra at dette fremdeles er firmaet Pontus Holmberg, men at R'en står for Pontus' nevø (Fritiof) Ruben Holmberg som var direktør fra 1916. Han har tydeligvis ønsket å være synlig i stempelet. Antar jeg. Eller har det noen annen forklaring?

(Pontus Holmberg selv ble forøvrig ikke gammel. Han levde fra 1852 til 1893.)

Marmérs kniv har nok også dette stempelet, uten at han har nevnt det i boka. Jeg gjetter at han bare ikke så ordentlig etter.

Her er det mer å finne ut. Kniven er laget med annet verktøy, og det er andre detaljer hele veien, og rustfritt blad i uvanlig fasong, så den er fra en egen produksjonslinje. Jeg synes det er litt rart, og har ikke slått meg til ro med at disse knivene er nyere enn en del andre som virker like nye og som har vanlig Holmberg-merking.

Kan det være en annen slektning enn Ruben, også med fornavn på R, som startet en liten produksjon av tønnekniver på egenhånd?


Jeg likte godt å ha et eksemplar i en farge som Marmér ikke hadde sett. Og nå som jeg altså hadde denne typen, trengte jeg den vel ikke i mer enn den ene fargen? Særlig siden den kostet litt? Å nei da:



En til


Rett etter at jeg hadde kjøpt den rødbrune, la samme selger ut en til av samme slaget, denne gangen med grønn tønne, og i samme fine stand. Og da måtte jeg ha den også, viste det seg. Her er den:










En nydelig sak. Den grønne plasten er marmorert og friskere enn på den rødbrune. Ellers er kniven helt som den forrige, med samme merking.

Den får et lite minus fordi plasten har krympet og ikke fyller helt ut plassen på sidene av tønna.

Merkelappen viser at den engang har kostet 11:- i en eller annen valuta.




2. Bröderna Jönssons Mora-versjon








Det står MORA på bladet, og siden morakniver gjerne er rødskaftet, er det ikke mer enn rimelig at den har rød tønne.

Tønna er så enkel som det går an, støpt i ett stykke, med stiften til låsen som eneste metall. At stiften er festet rett i plasten, virker ikke særlig solid.


På den andre siden av bladet står det MADE IN SWEDEN. Bladet er ikke rustfritt.


Tønnelengde 7,8 cm. Bladtykkelse 2 mm.

Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle tolke dette med MORA, og tenkte at det var vel bare en eller annen som fant ut at det var en god forretningsidé. Hvis vi skal dømme ut fra hvor få eksemplarer vi ser av denne kniven, var ideen ikke særlig god likevel.

Men så fikk jeg vite fra Ulf Ahlström i USA at dette er kniver som Bröderna Jönsson i Mora laget rundt 1960!




En nesten maken








Nesten lik den med Mora-stempel, men denne gangen med rustfritt blad og svart tønne. Ellers er alt det samme, og alle dimensjoner er som på den røde.


MADE IN SWEDEN her også.





Når enkle slirekniver fra Mora ble laget mer eller mindre like med blad i enten rustfritt eller ikke-rustfritt (laminert) stål, ble rødt skaft forbeholdt de ikke-rustfrie. Det var praktisk for både produsenten og brukere, som med et blikk kunne skille dem. Dette gjelder også tønnekniver:

For er det noe som er irriterende for en tønneknivsamler, er det at vi må ta opp en hel gjeng kniver hver gang vi skal se på en bestemt kniv. For hvem er det vel ikke som stadig bestemmer seg for å gi hvert eksemplar en ordentlig merkelapp, uten at det blir noe av?

Jeg har også sett en med blå plasttønne, men noterte meg ikke hvordan den var stemplet.

Det er flere detaljer i Bröderna Jönssons tønnekniver som ligner svært på dem i R. Holmberg-knivene (utstikkeren til ringen, bladnaglen, låsen), og sammen med dette at de er sene, gikk jeg ut fra at de var fra firmaet Pontus Holmberg, som var de siste i Eskilstuna som produserte tønnekniver. Men så kom altså opplysningene fra Ulf Ahlström, som viste at de aller siste tønneknivene ikke kom fra Eskilstuna, men fra Mora.

.