29. juli 2011


Fredrik Wang


Det startet med at jeg hadde fått denne hyggelige kniven på eBay: En pen, usignert kniv i fin stand, av en type jeg liker veldig godt, antagelig en bykniv laget en gang på slutten av 1800-tallet.


Skaft i briar-risknute. Til en forandring når det gjelder bykniver er bladet laminert. Bladet har smellopp. Slira er dekorativ og med bra bevart narv. Den har ikke sideskinner, men i stedet skinne foran og bak, og fint formet magebelte.

Beltestroppen er nok den originale. Den kan henge på én knapp, eller brettes ut og henge på de to knappene til bukseselene.

Det finnes en del kniver av denne modellen, med denne slira i noen varianter. I 2008 visste jeg lite om dem, og fremdeles er det mye å finne ut. Nok en gang: Helt teit at knivmakerne så ofte lot være å signere!

Noen slirer av dette slaget har antatt original kniv med helstålblad stemplet GALLUS, andre har laminert blad stemplet WANG, som vi skal se flere eksempler på her, men svært mange er umerket. Skaftene kan være utskåret på vanlig de Coninck-måte, eller være uten utskjæring.

Denne kniven alene kunne vært laget hvor som helst, men vurdert sammen med de andre jeg viser her, blir nok disse knivene å regne som bykniver.

Først et par bilder til av den.


Forsiden og baksiden av slira er identiske bortsett fra opphengsfestet. Her ser du hvordan det er gjort: Øverste holk har en utstikkende bit som er bøyd tilbake og festet med en av naglene. Pluss en D-ring.

Naglene er enkle og solide og sitter der for å holde det hele sammen, men de er også dekorative og gir slira en spesiell karakter.

Etter å ha sett flere temmelig identiske eksemplarer av denne kombinasjonen av kniv og slire, er jeg sikker på at de hører sammen. Jeg er mer skeptisk til noen andre kniver jeg har sett i sånn slire. De har hatt svært mange år på seg til å bli byttet om.


Mange slike kniver har laminert blad maken til dette. Bladfasong og smellopp er akkurat som her, og knivene har disse skaftholkene og ofte maken endekule. Kula er til å skru av så kniven kan demonteres.

Identiske blader finnes med og uten Wangs stempel, og jeg gikk ut fra at denne kniven var en Wang.

Så spørs det hvem denne Wang var. En instrumentmaker eller sadelmaker eller med et annet passende yrke? Eller en smed som leverte blader til diverse knivmakere, med eller uten stempel?

Han er nok den Frederik Wang som Dag Sveen skriver om i sin bok Fra folkekunst til nasjonalt kunsthåndverk.

På side 88 står det:

"En som ser ut til å [ha] drevet det relativt stort fra slutten av 1860-årene og utover i 70-årene, er Frederik Wang. Kanskje har han begynt før, for det var han som i 1850 reiste rundt og tok opp bestillinger for Thesens industrimagasin."

Han begynte før. 1860-utgaven av Adresse-kalender for Norges handel og industri opplyser at Wang etablerte sitt firma i 1854.

Wang var forretningsmann som solgte utskårne gjenstander i tre, altså ikke instrumentmaker, og han deltok på utstillinger, som den i Paris i 1867.

Jeg så etter i folketellingene, der jeg finner ham i Oslo bare i 1865. Fornavnet er stavet Fredrik, og det er det også de andre stedene jeg har sett det:

Fredrik Wang, 39 år i 1865, født i Christiania, handelsborger i Kongensgt. 21.

Så har vi spørsmålet om hvem det var som skar knivene for ham. Sveen skriver om Borgar Borgarson, side 72-73:

"Borgarson flyttet så i 1862 til Lindeflåten i Sauherad og drev der eget verksted med flere læregutter. Herfra solgte han sine saker til de Coninck, senere også til Frederik Wang og til Thomas Bennett."

Fint. Men dette betyr ikke at også Wang-knivene med glatt skaft må være laget av Borgarson og hans folk, og alle de skårne trenger jo heller ikke være det.

Slirer var å få kjøpt ferdig. Et verksted vi hører om i Oslo, er Sannes & Fossum. De produserte slirer for flere av byknivmakerne i Oslo og andre steder. Blant annet slirer av dette slaget, etter hva jeg hører. Jeg skulle gjerne hørt mye mer om dette, for ennå er Sannes & Fossum bare et firmanavn for meg, og jeg vet ikke engang hvordan navnet staves.




Med stemplet blad


Her ligger min usignerte kniv sammen med en med identisk blad, og det bladet er stemplet VANG. Det går kanskje ikke helt klart fram av bildet, men når du har dem i hånden, er det ingen tvil om at disse to laminerte bladene er smidd av samme mann.

Bra, for da er min kniv også en Wang. Eller Vang.

Noen ganger er bladet stemplet WANG, andre ganger VANG. Noen stempler er tvilstilfeller. Kanskje det skal være VANG på alle sammen, og at V'en er blitt skadet og ser ut som en W? Hittil har jeg ikke studert denne bokstaven nøye nok når en sånn kniv har kommet min vei.


Pent skåret skaft, men altså av det enklere, kjappere slaget. Det har ikke Wangs standard endekule, men den vanlige bymutteren som vi stadig ser i utskårne kniver av bytype fra mange produsenter.

Skåret på Borgarsons verksted?

Wang kunne godt ha gitt oss en forbokstav også. Og kanskje er det en:


Klikk bildet stort og se på de små merkene til venstre for stempelet. Er det en forbokstav som skjuler seg der?

Dere ser også at stempelet har fått en skade i V'en, så den er på vei til å bli en W. Eller er det omvendt, at den er en W på vei til å bli en V?

Jeg har ikke noe bilde å vise av stempel med helt tydelig W.


Det stemplede Wang-bladet ligger øverst på bildet. Det kan være vanskelig å se at disse bladene er laminert, man må snu og vende på dem og treffe lyset. På det øverste bladet her kan stålranden sees litt under midten av slipefasen.

Særlig på slitte blader kan det være vrient å avgjøre. Det som ser ut som stålrand, kan vise seg å være brynefas. Jeg har aldri sett noe laminert blad fra Gallus eller Jean Mette, og tviler på at de finnes, men det er ellers en del byblader som viser seg å være laminert når de bare blir studert nærmere.

Her er en annen, en som passer enda bedre enn den forrige med Sveens opplysning om at Borgarsons verksted leverte treskjæring til Wang:

Dette skaftet har skjæring av Borgarsons type, og av høy kvalitet. Veldig sannsynlig at det er fra hans verksted.



Flere Wang-kniver


Her er fire kniver fra Wang, to av dem med bladstempel. Bildene er for små til at jeg kan si sikkert om det står WANG eller VANG på dem, og jeg noterte meg det ikke da jeg engang hadde dem i hånden.


Temmelig maken til den første kniven jeg viste, bortsett fra at slira denne gang er laget uten det dekorative magebeltet. Usignert blad, men ingen tvil om at det er maken til dem fra Wang.

Finest med eller uten magebelte?

(Foto: O T Ljøstad)








Samme slire igjen. Ganske avansert utskåret skaft, og igjen kan det godt være fra Borgarson. Slire uten magebelte denne gangen også. Bymutter i skaftenden. Stemplet blad.

(Foto: O T Ljøstad)










(Foto: O T Ljøstad)

To temmelig identiske kniver, selv om akantusen ikke riktig er det. Skaftholker og endekule er de samme, og det er samme smellopp. Bladstempel på den til høyre (på andre siden av bladet).

Ventre blad er usignert og litt nedkortet, men det er samme blad.

Kniven drukner litt i slira, som bildet viser ved den høyt plasserte fargeovergangen, men de har nok hørt sammen. Legg merke til at slirefasongen har "Glosimodt"-tendenser. Det trenger ikke å bety så mye:

Det finnes en hel del kniver av dette slaget, med skjæring i diverse kvaliteter, som altfor lett blir påstått å være laget av Olaf Glosimodt. De fleste av denne typen er umerket og dermed ikke lett å identifisere. Noen har Borgar Borgarsons bladstempel. Når de har Wangs stempel, er det sannsynlig at de kommer fra Borgarsons verksted.

Om vi ser på disse to og flere av de andre her, og sammenligner holker og kuler, virker det som om mange av dem er laget av samme mann. De laminerte bladene ser ut til å komme fra samme smed, og holkene er også ofte av samme slag. Det ser ut til at han brukte flere treskjærere, enten disse nå arbeidet hos Borgarson eller ikke. Når skaftet ikke er utskåret, ser det ut til at det ofte var samme mann som har laget det.

En morsomhet med kniven til høyre: Den mørke flekken i øverste halvdel av trestykket er faktisk en kvist! Ubegripelig. Knivmakeren må ha sett den da han skar ut emnet, og før han hadde lagt noe større arbeid i skaftet. Hvorfor kastet han ikke den trebiten og tok en ny? Det er jo bare en bit vanlig bjørk.




Et par andre av samme type


Ikke fra Wang, men av samme ulla og fra samme tid.


Dette er en knivtype som må ha vært produsert i store mengder, flere steder: På de Conincks verksted, og av de som tidligere hadde vært på dette verkstedet, som Borgar Borgarson, og av elevene deres igjen, og av mange andre flinke folk som hadde sett nøye på en sånn kniv.

De to er skåret av folk som virkelig kunne det, men uten signatur er identifikasjon vanskelig. Den kan være usikker selv med signatur.

Begge bladene er i helstål. Den nederste på bildet over er stemplet GALLUS og sannsynligvis solgt i Gallus' forretning, med slire i tre eller lær. Den andre er usignert.












Litt slitasje er det, men dette er fine saker. Den med ustemplet blad er av Borgar Borgarsons type, og det er ikke så lenge siden at svært mange ville vært sikre på at den er skåret av Borgarson selv. Og den andre også? Det er etter hvert blitt vanskeligere å få sikre svar ut av dem som har sett mange nok kniver av dette slaget.


En smellopp er en dekorasjon innerst på bladryggen, som vi særlig forbinder med kniver fra Telemark. Men den er ganske ofte å se på bykniver også, og på gamle kniver fra bygder langt utenfor Telemark. For eksempel ble den mye brukt i Midt-Norge.






Mer om Wang


På internett finner jeg spor av et par gamle auksjoner der gjenstander fra Wang har vært solgt. Auksjonsdatoer ukjent:

Skanfil-auksjon: "TEATERKIKKERT. Gammel kikkert i originalveske fra Fredrik Wang Christiania."

Eek-auksjon: "Kaminur i sten med figur i metall, 1800 t. Japy. Freres & Co. Tallskive merket: Fredrik Wang - Christiania."

Bladet Fedraheimen 1879 nr 31:

"Norske Flag utan Unionsmerke er aa faa hjaa dei fleste Flaghandlarar; me hev serskilt spurt etter hjaa: Fredrik Wang, Kongens Gate, . . ."

Politihistorie:

I Paul Holmsens bok Kristiania politis historie 1624-1884, side 110, står det at Fredrik Wang var leder (med tittel stadshauptmann!) for Kristiania borgerlige infanterikorps i årene 1870-1873.

27. juli 2011



Tønnekniver med fjær i ryggen


På et knivtreff for et par år siden spurte Morten Danielsen om jeg hadde sett en tønnekniv med fjær i ryggen. Det hadde jeg ikke, og han kunne ta den fram fra lomma med bredt smil, vel vitende om at jeg gjerne ville hatt den. Vi studerte den opp og ned. Den så ut som de vanlige fra Eskilstuna, men altså med denne fjæra. Den var usignert, så det var ikke godt å si hvem som hadde laget den.









Ved første blikk er den som hvilken som helst tønnekniv fra Eskilstuna. Greit bevart, med langt under middels valbjørk. Det eneste som røper at det er noe spesielt med den, er den lille, mørke firkanten i messingskinnen ved låsen.


Sett fra denne kanten blir det iallfall klart at dette er noe annet enn vi er vant til: Den har fjær i ryggen.



Her er mekanismen ganske tydelig:










På låsefjæra er det satt på en stopper som holder knivbladet på plass når du klemmer sammen låsen og tar kniven ut av tønna, helt til du slipper opp og lar fjæra åpne kniven. Dette fungerer ikke for den på bildet, for her når bladet ikke fram til stopperen. Bladet er enten skiftet ut eller nedkortet.

Vi snakket selvfølgelig om hvem som kunne ha laget den, om det var en utenfor de vanlige produsentene som ville forsøke seg på noe smart, eller om dette var en prototyp fra en av de store produsentene. Og så videre, dere vet den slags diskusjoner som knivfolk flest stadig gir seg ut på. Og så ble saken liggende, som de ofte gjør.


For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra den svenske knivsamleren Ulf Ahlström som bor i USA, med spørsmål om jeg hadde sett en tønnekniv med fjær, og om jeg visste noe om den. Jeg sendte ham noen bilder, og han sendte meg noen patenter, og her er historien så langt.




C. G. Paffrath, Solingen


Overraskende, patentet fra 1883 er ikke fra Eskilstuna, men fra Tyskland:

















Patentet gjelder en forbedring av "der sogenannte Schwedenmesser", altså "den såkalte svenskekniv". Navnet "svenskekniv" var tydeligvis innarbeidet i Tyskland allerede i 1883.

Det står at med dette patentet skal man slippe den velkjente, kronglete åpningen av tønnekniven. Mens kniven i den vanlige versjonen må tas ut av tønna, og så åpnes før den kan settes inn igjen, kommer denne nye ut av tønna ferdig åpnet.

For å ta kniven ut av tønna, trykker man som vanlig på utløseren. Da kommer en innvendig stopper fram og holder bladet på plass mens man tar ut kniven. Når man så slipper utløseren, spretter bladet fram og kan settes inn igjen i utfoldet stilling.

Som sagt, bladet er muligens skiftet. Det som sitter der nå, er et helt standard tønneknivblad. Det på bildet i patentbeskrivelsen har en annen slipefas. Det trenger ikke bety noe, men det kan godt hende at et eventuelt opprinnelig blad så sånn ut. Med signatur? Med denne stopperen kan det vel lett bli problemer med bladspissen hvis bladet ble slipt litt ned.

Som med mange patenter med ekstra finesser: Knivene blir dyrere å produsere, og det er ikke sikkert at de nye finessene blir satt pris på. Det er iallfall tydelig at dette ikke ble noen suksess, så sjeldne som disse knivene ser ut til å være.

Kniven er neppe særlig nyere enn 1883. Firmaet C. G. Paffrath vet jeg ikke noe om.




A. Halling, Eskilstuna


Rett etter at jeg hadde fått patentbildene, kom det jammen et eksemplar på eBay! Utrolig sammentreff. Her hadde vi altså fulgt med på eBay i årevis uten å se en, og akkurat nå kom den. Sånne utrolige sammentreff kommer så ofte at vi vel bør slutte å se på dem som utrolige.

En samlervenn av meg kjøpte den og sendte meg bilder:










Tilsynelatende en vanlig tønnekniv, men den lille firkanten ved låsen avslører hva dette er, og når man har kniven i hånden, ser man jo at den har fjær i ryggen.


Bladet har ikke samme fasong som i patentbeskrivelsen, og det er heller ikke som i tønnekniver flest.

Det virkelig overraskende er bladstempelet, som rimer svært dårlig med opplysningene ovenfor. Det står:

A. HALLING ESKILSTUNA

Da er det mange tanker som kan tenkes, for eksempel at det var Halling som produserte knivene for Paffrath, og at de dessuten laget noen for seg selv. Eller noe annet.


Men så spørs det med Hallings stempel. Den gjennomgående bolten ved bladet ser ikke helt overbevisende ut. Den er neppe original.

Og da kan det jo hende at det første bladet ble ødelagt og et annet ble tatt fra en Halling-kniv. Eller så kan bladet være originalt, men at det ble nødvendig å sette i ny bolt da den opprinnelige løsnet. Eller . . .

I alle fall en veldig morsom kniv i en tønneknivsamling.




Franz Frenzel, Solingen


Litt tidligere samme år som C. G. Paffrath var det en annen i Solingen som også tok patent på tønnekniv med fjær: Franz Frenzel. Han satset i stedet på spiralfjær. Ulf Ahlström sendte meg kopi av hans patent også:

















Mens Paffraths kniv er en standard tønnekniv som er blitt utstyrt med fjær, er denne her litt på siden av det vi tenker på med betegnelsen tønnekniv. Her er det et blad som kan trekkes tilbake inn i tønna og låses fast, og med en fjær som sender det ut når du løser ut mekanismen.

Jeg har ikke sett noen sånn kniv, men Franz Frenzel laget nok en serie av dem.

Frenzel studerte nok de svenske tønneknivene for å se om det var noe der for ham. På eBay var det engang en Frenzel foldekniv med tilnærmet tønneknivfasong, av samme type som den Hallström-kniven Arne Marmér viser nederst til høyre på side 27 i boka Knivar från Eskilstuna. Jeg la ikke inn bud på den.

Senere flyttet firmaet fra Solingen til Nixdorf i Böhmen, der de laget våpen under annen verdenskrig. Der hadde de dette stempelet:

FRANZ FRENZEL NIXDORF

.

22. juli 2011



Knivveckan i Ludvika 2011


Knivveckan i Ludvika er et annet slags knivtreff enn Elverum og Seljord og de andre større norske. Dette er først og fremst et sted der knivmakere treffes. Mange av de store svenske knivmakerne hadde møtt opp, de fleste av dem temmelig ukjente i Norge.

Nå var jeg der bare torsdag, fredag og lørdag, men iallfall på de dagene så jeg ingen som sto i ring og diskuterte gamle kniver, sånn som vi er vant til. Etter hva jeg hørte, var det likevel en del gammel kniv der den første dagen. Jeg fikk tatt bilder av bare noen få, og kommer nok til å legge dem ut siden.


Knivtreffets sentrale person: Anders Höök.

Höök har i alle år vært drivkraften bak dette arrangementet, og jobber tidlig og sent. I år var det 24. gang.

I alle år har knivtreffet pågått en hel uke, fra mandag til søndag.








Til venstre den nyansatte redaktøren for Svensk Knivförenings tidsskrift Knivmakaren, Mats Gyllsand, sammen med foreningens leder, Stig Sjunnesson.

Gyllsand er sjefredaktør for tidsskriftet Jaktmarker och Fiskevatten, det som i 1984 arrangerte den første store svenske knivutstillingen.



Som vanlig var det en rekke kurs for knivmakere, i teltet bak her. Jeg gikk bare på fotokurset til Kent Tunlind. Men da var det plutselig konsert rett utenfor, og jeg hørte ikke hva han sa, så jeg gikk ut og freste. Jeg kan ikke fordra underholdning på knivtreff.

Det viste seg å være en gjeng fra Västerbergslagens Kulturskola. Hm. Her var det visst bare å gjøre et unntak. Håper de kommer tilbake neste år.




Samisk, konstkniv, damask og foldekniv


Det er stor variasjon i det som blir vist, og høy teknisk kvalitet. Noen viktige stikkord for svenske kniver:

Samiske eller samisk-inspirerte kniver. I Norge studerer vi sølvgravering, i Sverige er det horngravering som blir gransket på tilsvarende måte.

Konstknivar, som vi skal se diverse eksempler på nedenfor.

Avansert damask av et slag som vi ikke ser på samme nivå i Norge (men her hører jeg noen rykter, så vi får se).

Foldekniver i høy kvalitet, noe vi har lite av i Norge.

Det har vært morsomt å følge med på utviklingen av knivene fra den første Knivveckan og framover. Akkurat som i Norge er det tydelig at noen svært få personer har stått for de store endringene, som en rekke andre dyktige knivmakere så har arbeidet videre med.



Jeg satt på med Børge Botnen til Ludvika, og med Helge Lund hjem igjen. På vei ned stoppet vi og drakk kaffe hos knivsmed Kent Andersson i Såå ved Åre, rett over grensen fra Trøndelag.

Da måtte vi jo se på denne her: 23 taggers gullgevir fra sist høst. Han skjøt elgen oppe i åsen rett bak ham.

Og så studerte vi knivblader. Litt sprøtt, siden vi uansett skulle treffes i Ludvika senere samme dag og i flere dager framover.


Kent hadde gjort klar en del damaskblader av denne typen for å ha med nedover, med innlagt eggstål og mørk overflate.

Bladstempel: KAsåå






I Ludvika møtte han en annen elgjeger: sameknivmaker Lars Erik Marsja fra Gällivarre. Da Marsja fikk se bildet av Kents 23-tagger på mitt kamera, kunne han selv ta fram bilder av sin beste elg fra i fjor. Den var heller ikke snau, og diskusjon fulgte om hvem som hadde tatt det beste dyret.















Lars Erik Marsja på stand med samekniver og annet samisk håndverk.

Hans spesialitet er innfelling av selje-risknute i reinshorn. Og bittesmå, presist utførte mønstere.










Marsjas kniv fra årets SM, fotografert gjennom glasset i monteren.

Ikke damaskblad, men på en måte likevel med mønster, som ikke synes på bildet: Han har gravert hornet på innsiden av slira. Når kniven står nedi, speiler dekoren seg i åpningen i det blanke bladet.




Den ene dagen regnte det, og jeg satte opp fotostativet under tak hos disse to kjente knivmakerne. Til venstre Pär-Olof Eklund fra Skellefteå, som lager samisk-inspirerte saker. Til høyre Michael Almqvist fra Gävle, som lager ganske forskjellige kniver.








Først en fra Pär-Olof Eklund:











En fint utført kniv som norske knivfolk flest ville kalle en samekniv, uavhengig av om den er laget av en same eller ikke. Det henger sammen med at norske knivfolk har et fjernere forhold til disse knivene enn de har i Sverige, og ikke har deltatt i de vanskelige diskusjonene.

I Sverige kaller de det heller en hornkniv, og unngår dermed det etnisk følsomme ordet samekniv. Men når forbildene er så tydelig samiske som her, i form, dekor og materialer, virker det litt rart.

Er det greit å overføre deres begrep hornkniv til Norge? Er ikke en hornkniv hos oss like mye en kuhornkniv fra Toten, eller en geitehornkniv fra Telemark?


Damaskblad i Eklunds kniv, fra Mattias Styrefors (MS). Overalt på Knivveckan var det kniver med blad fra denne populære smeden.





Folkevogn rallybil fra Michael Almqvist:










Nydelig innstøpt i skaftet, og med bilens striper fint gjentatt. I bredden er det ikke noe å gå på, som du ser ovenfor.

Blad fra Ulf Brandt (Brandt).

Ved siden av å være dyktig knivmaker er Michael Almqvist kjent som en av Knivmakarens mest produktive skribenter.



Fra et bord like ved. En annen som er kjent for sine hornkniver, er Stefan Groth:













Blad fra Robert Mattsson, med innfelt reinshorn og tilsvarende hull i slira.

På Kniveckan hadde Groth to kurs i horngravering.




Blader


Tidligere smidde danske Poul Strande i Ludvika hvert år, akkurat som på Elverum. Nå har han bare stand med knivblader.

I stedet var Joakim Frost fra Ludvika i aksjon. Alltid bra med smeder på knivtreff. Frost er kunstsmed, men siden dette var et knivtreff, ble det da noen knivblader også.















Poul Strande holdt seg likevel ikke helt borte fra smia. Her blir et par solbriller reparert på ambolten, med hammer.












Mange av de kjente smedene var der. Se på dette bladet fra Johan Gustavsson:









Når Gustavsson legger fram sin fargerike mosaikkdamask, ser du at her er du et godt stykke unna tradisjonell tollekniv. Det er ikke hvilken som helst kniv som et sånt blad ville passe i.

Bladstempel: Johan



Og Conny Persson:


















Den store smeden Conny Persson, fra Los, hadde med seg en del rimeligere blader denne gangen, i tillegg til noen som ikke var det. Gøy å se disse kompliserte sakene.

Jeg tok med dette som ikke var av de aller dyreste. Lengde 13 cm.

Bladstempel: CP




Mattias Styrefors hadde også med blader å selge, og bladene hans var ellers å se rundt omkring i andres kniver. På bildene under er noen mindre mosaikkbiter som knivmakere bruker i sine egne arbeider, akkurat disse her er beregnet til bolster på foldekniver. Både svensker og amerikanere bruker sånt:











Samarbeidskniv


På standen til Thomas og Clas Löfgren fra Eksjö hang det bilde av et skikkelig paradeobjekt. (Både far og sønn Löfgren hadde kurs på Knivveckan.)

Jeg ville ta bilde av Clas Löfgren ved siden av knivbildet på veggen. Straks kom Mattias Styrefors (til venstre) og Jonny W. Nilsson (til høyre) som også ville være med, for denne kniven er et samarbeid mellom de tre.

Her er den:











Blad fra Styrefors, gravering i reinshorn fra Nilsson, og resten fra Löfgren.




Men kan en kniv som dette brukes til noe som helst?


Kniven over er det som kalles en konstkniv. Flere av de dyktigste svenske knivmakerne forteller at det er to ting de ser helt bort fra når de lager noe sånt. Det ene er at kniven skal kunne brukes til noe som helst. Det andre er at den skal kunne selges til noen i Norden.

At en og annen avansert konstkniv likevel selges hjemme, er en bonus, men de kjøperne som disse knivmakerne virkelig håper på, finnes andre steder der ute i verden. Det ser vi også av at det er mye vanligere blant svenske knivmakere enn blant norske å ha hjemmeside.

Klart at dette er interessant for en knivmaker å være med på. Men lett er det ikke. Ofte er det sånn at kvaliteten på dekor og detaljer langt overgår kvaliteten på knivens form. Forøvrig akkurat det samme som kan sies om mange av hornknivene.




Mer samarbeidskniv


Samarbeid mellom Mattias Styrefors fra Boden og Jonny W. Nilsson fra Arvidsjaur har gitt en del oppsiktsvekkende kniver.

Fabelaktig dyktig laget. Likevel, mange norske knivfolk synes at sånne kniver er ganske fæle. Det sparer dem i det minste for masse penger.

Når en kniv i denne klassen blir kalt en konstkniv, ser man bort fra at en hovedtype av gammel svensk kniv, tønnekniven fra Eskilstuna, i alle år er blitt kalt nettopp konstkniv (som vi for eksempel ser av hundre år gamle annonser).

Denne bruken av en allerede opptatt betegnelse forteller noe om at knivmakermiljøet der borte ikke er så interessert i sin svenske knivhistorie. Ellers ville de vel heller brukt et ord som praktkniv, for eksempel?





















Fossil hvalrosstann er et eksklusivt, lekker og kostbart materiale som går igjen på kunstknivene, gjerne på tvers av skaftet så vi får full effekt av den dekorative kjernen.

Hvalross kan virkelig gi en kniv karakter. Eller gjøre den totalt smakløs, alt etter hvordan man ser det. I likhet med avansert damask stiller en sånn skaftbit høye krav til resten av kniven.



Mange i Sverige lager fine kniver i denne klassen, for eksempel Torbjørn Lundström fra Såå ved Åre.













Han hadde disse tre knivene på bordet.

Den øverste har damaskskinne fra Kent Andersson.








Fossil hvalross og mammut. Alltid iøynefallende.

















Blad og smidde detaljer fra Styrefors. Mammut alle steder.




Brukskniv


De nye prydknivene er de man mest legger merke til, men selvsagt lages det også enklere brukskniver i Sverige, beregnet på mer normal knivbruk.


Owe Wallin fra Hudiksvall, for eksempel. Han har i alle år laget fine brukskniver, mer eller mindre påkostet.

Wallin har vært med på Knivveckan fra begynnelsen, han var med å starte Svensk Knivförening, og har vært svært aktiv på mange knivfelter.




















Et par typiske fra Owe Wallin. Ikke så fremmedartet, sett med norske øyne, men en viktig forskjell fra våre kniver er det: I likhet med mange svenske knivmakere setter han en trekloss i blad-delen av slira. Sånn har det tradisjonelt vært gjort i Sverige og Finland. Dette er nok noe som henger sammen med tidligere tiders mykere slirelær, men det er fremdeles en god løsning.

Blad fra Robert Mattsson (RM).












Typisk Wallin-dekor, ensfarget eller flerfarget.







Svensk Knivförening sertifiserer sine knivdommere. Her er Owe Wallins bevis på at han er godkjent til å dømme knivkonkurranser.









Åpen slire













Flere av knivmakerne hadde kniver med rare slirer. Noen var uten slire, med bordstativ i stedet. Hos André Rybak, Stockholm, lå det flere åpne slirer av dette slaget:









Blad fra engelske Owen Bush.












Lærarbeidet ser da ut som noe fra en damesko? En sånn slire vekker oppsikt på et knivmakerbord, og alle må ta den opp og prøve hvordan den fungerer.


Innvendig er den kledd med pytonskinn, knapt synlig med kniven på plass.








Materialer og utstyr


For knivmakere er noe av vitsen med å dra på knivtreff å få kjøpt knivblader, materialer og utstyr. Knivveckan har alltid masse å velge i.


Slangeskinn, for eksempel, hvis du finner ut at litt pyton må til for å få fart på slirene dine. Kanskje til og med innvendig, som på slira over.








Eller litt krokodille, eller tigermønstret rokke (!), eller mammut:
















Eller litt nytt presisjonsverktøy fra danske Ulrik Clausen? Alltid gøy å kjøpe verktøy.










Konkurransene


Det var to konkurranseutstillinger i år. Den ene var en åpen nordisk konkurranse der norske knivmakere kunne delta. Den andre var svensk mesterskap i knivmakeri. Jeg har ikke masse bilder å vise herfra.











Resultatlisten for Det Nordiska Mästerskapet 2011 ligger her.

Kniven på bildet: Jörgen Sundström, med blad fra Micke Andersson. Vinner av klassen Halvhorn.

Alltid litt spesielt å ta bilder av kniver i montere, med kameraets innebygde blits og uten å kunne velge vinkel og bakgrunn, men det er jo sånn vi ser knivene når vi er der.


Resultatlisten for Kniv-SM 2011 ligger her.

Bildet: The Grasshopper fra Allan Nilsson, med skaft i mammut kinntann og blad fra André Andersson. Vinner av klassen Konstkniv.


De norske deltagerne gjorde det bra:

1. premie:
Martin Elgum
Finn Løvaas
Harald Sellevold
Åsmund Skard

2. premie
Martin Elgum
Gunnar Strand
Nikolai Valle




Noen fra Norge


Tore Nyholt, til venstre, er den eneste norske knivsamler jeg vet om som har spesialisert seg på kniver fra Mora. Ikke vanlig å se norske knivsamlere med stand her, men han hadde mye gammelt å selge, mest svensk.

Til høyre Kent Tunlind fra Kiruna, som i mange år har vært fotograf for bladet Knivmakaren. På Knivveckan hadde han kurs i foto og bildebehandling.



Fra Bergen:










Harald Sellevold er fast Knivveckan-deltager og viste som vanlig sine fine, typiske Sellevold-kniver. På bordet hans lå også denne sprø saken, med bruksanvisning. Jeg kommer til å se nærmere på gamle håndtak og dørklinker heretter, med knivskaft i tankene.

Blad: Finn Hampenberg (fh).



Fra Kolvereid, Nord-Trøndelag:













Steinar Krogstad med diverse fjærkre. Sabla fine. I rapporten fra Dyrsku'n 2009 og 2010 har jeg vist knivene hans med tiurskaft. Denne gangen var det ørner og fjellrype.


Knivene ble svært pent mottatt av knivmakerne i Ludvika, og studert og beundret.

Venstre kniv har blad fra Steen Nielsen (Steen N), de andre to fra Kent Andersson (KAsåå).








Jeg slenger på litt mer fugleliv. Kaier var å se alle steder i byen. Denne her besøkte Knivveckan.

Ordentlig fuglefotografering krever dyrt utstyr, så det får bare være. Men det kunne vært gøy, bare se på fuglebloggen til forrige leder i Norsk Knivforening, Kjell Thore Leinhardt.








Leinhardt til høyre på bildet.

Til venstre Helge Lund. På den første Knivveckan i 1988 fikk han premie for utstillingens beste kniv.

I midten Roar Bye, godt i gang med å fortelle historie.






Neste år


Knivveckan er alltid i uke 28. Neste gang blir fra mandag 9. juli til søndag 15. juli 2012.


Bortsett fra årstallet var årets t-skjorte maken til den fra 2010. Men i 2012 blir Knivveckan arrangert for 25. gang, og da kan det vel hende at de finner på noe?







Klart det er mye å hente i Ludvika for norske knivfolk, men det spørs altså hvordan du ser på kniv.

Knivsamlere jakter vanligvis mest på kniver og kunnskaper innenfor sitt eget samleområde, og lar seg ikke så lett distrahere av kniver utenfor, særlig ikke av moderne kniver. Da kan du ikke regne med å komme hjem med noe. Men hvis du er litt mer allsidig interessert i kniv, er dette et sted å dra til. Og så er det flere bruktmarkeder i passe bilavstand, som Knivveckan kan kombineres med.

Hvis det er knivmaker du er, har du her en plass full av dyktige, hyggelige knivmakere og smeder som kan teknikker du knapt kan bli vist på norske knivtreff.

Og så kan du jo sende kniver til konkurransen, som norske knivmakere har gjort i alle år.