19. august 2011
Knivtorget 2011
De Nordiske Jakt- og Fiskedager 2011 på Norsk Skogmuseum gikk supert. Fire dager uten nedbør! Da greier knivfolket resten.
Det blir mye av det samme å fortelle om, og det er bra. Jeg ønsker meg ikke noen store forandringer, jeg vil ha den samme fine opplevelsen hvert år.
Jeg pleier å være litt tidlig ute. Her er det tomt på Knivtorget foreløpig, og da går jeg og ser hva de allerede er i gang med rundt omkring, for eksempel tjærebrenning med Trond Burud. Senere også er det mye sånne interessante greier her og der på området, som vi ikke har tid til å se på når det er fullt av folk på Knivtorget.
Tjæren brukte han på denne fløterbåten fra Trysilelva, som det også er tid til å se litt nærmere på så tidlig på morgenen. En tynnplanket sak med merkelige sammenføyninger som gir en klinkbygd båt med slett overflate som tømmeret i elva ikke skal få tak i.
Men dette er altså sånt vi kan bry oss om bare fram til Knivtorget åpner.
Tidlig morgen. Voldsom varme der det skal brennes ved i store mengder og produseres noen ikke særlig brukbare jernklumper som dem forrest på bildet. Som vanlig sto Ingvar Haugen for jernblestringen, med diverse folk i sving.
På Knivtorget har det flere ganger vært smidd blader av disse klumpene, men det er mest en historisk greie. Siden det i de ferdige knivbladene ikke går an å se at det er dette som er brukt, tar det liksom aldri helt av.
Men så begynner det altså på ordentlig, og gjengen samles igjen ved Svimbil-smia, og folk utenfor Knivtorget får bare holde på med sitt.
Museet hadde pent besøk, som vanlig ca 34.000. Hvor mange av alle disse som var innom Knivtorget, vet vi jo ikke, men det var til tider riktig bra med folk. Bra med kniver var det også!
Etterpå er det alltid spennende å se hva jeg har bilder av. Her viser jeg en del knivfolk og noen nyere kniver, og så kommer det gamle kniver siden.
Jeg gjorde noen forsøk på å ta bilder av konkurranseutstillingen også, men ga opp. De ble ganske fæle.
Knivsamlere
Leif Mjølstad til venstre, og Anders Halldén.
Mjølstad trodde visst lenge at det var totenkniver han samlet, men nå ser han etter all bra gammel kniv.
Halldén er han som har den store svenske oversikten over kniver solgt på auksjoner, på eBay og i Norden: www.cultur.nu
Elverum-treffet har alltid et betydelig innslag av svenske og danske knivfolk, mye mer enn vi ser på Dyrsku'n i Seljord.
Fra venstre, knivmaker Olav Mortensen og knivsamlerne Ole Jacob Oxum og Per Gamborg-Nielsen.
Jakt- og Fiskedagenes arrangementsleder Lene Faraasen i prat med knivsamler og knivhistoriker Henrik Vensild fra Bornholm.
Knivsamlere er ofte også knivhandlere, enten de legger fram kniver som her, eller de bare har dem i sekken.
Det blir mye. Det kan holde for en hel dag å være tre-fire knivsamlere med ti utvalgte kniver til sammen. Her er det så mange samlere at man ikke rekker å få snakket ordentlig med noen av dem. Og avanserte kniver som krever mange timers studier, er unnagjort på noen minutter før den blir forstyrret av den neste. Et utmerket luksusproblem!
Knivhandlere
Noen knivhandlere sitter ved bordet det meste av dagene, men det er altså ikke noe opplagt skille mellom handlere og samlere.
Mange har sine faste plasser, bare de er tidlig nok ute til å få sikret seg dem.
Reidar Aasen hadde det samme hjørnet av Svimbil-smia denne gangen også. Jeg så at han var der kvelden før og satte opp campingbordet. Det er det tryggeste.
Like ved, en annen knivhandler:
Thor Engebretsen.
Mye gammel kniv her, og litt andre saker. Ikke alt er framme på bordet, og ikke alt er til salgs. Vi skal se på flere av knivene hans når jeg viser gamle kniver på Knivtorget.
Og på den andre siden av smia: Per Arnesen.
Kniver og andre ting her også. Heller ikke her er alt egentlig til salgs. Et salgsbord kan være noe man har like mye for å kjøpe som for å selge.
Knivmakere
Fornøyd vinner av prisen Årets Kniv: Gunnar Momcilovic. Siden han fra tidligere år hadde de nødvendige tre førstepremier, fikk han også Norsk Knivforenings gullmedalje.
Og her er han bortom boden til Kaj Embretsén, som fikk sin gullmedalje i 2007.
Kaj var den første nordiske knivmakeren som fikk et navn på det amerikanske og internasjonale markedet. Senere er han blitt fulgt av noen få til.
Kaj Embretsén hadde ikke med seg sine råeste saker denne gangen, og ingen foldekniver. I stedet var det funksjonelle jaktkniver på bordet, mye enklere enn det han vanligvis lager. Damaskstålet er fra Damasteel. Han var med å starte dette firmaet og utvikle damaskstålet de leverer.
I tillegg hadde han med standard laminerte knivblader.
Nesten ny leder i Norsk Knivforening, til venstre: Henning Westerås fra Tromsø. Han ble valgt første gang på årsmøtet i fjor, men da kunne han ikke komme, så dette er første gang vi har sett ham.
Til høyre på bildet: knivmaker Aage Bergedahl. Som vanlig førstepremie i konkurransen.
Westerås ble gjenvalgt på årsmøtet, i likhet med resten av styret.
Norsk Knivforenings ærespris Sorte Hånd ble tildelt Knut Dahl, til høyre på bildet. Du kan se noen av knivene hans her.
Til venstre Rolf Bauge, som vant stasknivklassen.
Knut Dahl har utviklet sin egen versjon av den moderne norske brukskniven, med en pauting som har vært forbilde for knivmakere over hele Norden. Han har skrevet bok om knivmakeri, og holdt kurs og foredrag overalt. Han er også hovedpersonen på Vestfold Knivlags årlige pinsetreff. Og han har vunnet Årets Kniv på Elverum.
I 2010 gikk Sorte Hånd til Knut Mastad, her sammen med kona Wenche.
Ikke bare har Mastad laget fine kniver, han er også den som tok fram den gamle tradisjonen etter Ole Jacobsen Vestby, som lå nokså nede da han begynte, gjorde sin egen vri på den, og laget kniver på høyeste nivå. Knivene hans er blitt et forbilde for flere andre som nå lager kniver i denne tradisjonen.
Han har vært ivrig deltaker på Knivforeningens utstillinger, og er den eneste som har vunnet Årets Kniv fire ganger.
Demonstrasjon av knivmakerarbeid: Leif Reiersen. Stor variasjon i utforming og materialer, og super finish på alt. Førstepremie i konkurransen i år også. I fjor ble det Årets Kniv.
En ganske stor kniv med Reiersens karakteristiske sølvarbeid. Bøffelhorn og en eller annen del av mammut i skaftet, rokkeskinn i slira.
Et Reiersen-skaft til, med scrimshaw fra Viveca Sahlin. Han bruker ofte hennes scrimshaw, mest i form av dyrefigurer, men noen ganger kan det jo være gøy å velge andre motiver.
Litt om rekruttering
Tradisjonell kniv fra den andre siden av Mjøsa:
Peder Kihle Schjønsby med klassisk kuhornkniv fra Toten.
Og enda mye bedre: Han har laget den selv. Jeg håper vi ser mer kniv fra ham, for dette er en knivtradisjon som ikke mange tar seg av nå.
Her er læremesteren hans til høyre: Reidar Hatlelid, sønn av den kjente og produktive Toten-knivmakeren Lars Hatlelid (1911-1988).
Vi maste veldig om at begge to måtte sende inn kniver til neste års utstilling. I år var det som vanlig ikke med en eneste kuhornkniv fra Toten.
Supert når de lokale tradisjonene holdes ved like, og supert at yngre folk begynner å lage kniver. Når vi snakker om rekruttering, tenker vi gjerne på nye knivmakere og nye medlemmer i Norsk Knivforening. Men dette er bare en del av rekrutteringen, og kanskje ikke engang den vanskeligste delen. Det gjelder å rekruttere kunder!
Vi trenger å rekruttere kjøpere. Det er ikke sikkert at en ny, entusiastisk og produktiv knivmaker holder på entusiasmen særlig lenge hvis ingen kjøper det han lager. Jo, han kan bruke knivene til gaver, og kanskje få premier for dem, og han kan beholde dem selv, men det er ikke mye som stimulerer mer enn det magiske øyeblikket når folk åpner lommeboka.
Og vi trenger å rekruttere knivsamlere, for å få fart på omsetningen av gamle kniver, og ikke bare de aller mest ettertraktede knivene som stadig blir dyrere. Uten nye samlere som samler litt rimeligere kniver, er det ikke rart at handelen går tregt.
Hvis kjøperne er der, er det mye som ordner seg selv. Men hvordan rekrutterer vi kjøpere? Det er lettere å kapre en og annen deltaker til et knivkurs, enn det er å kapre kunder.
Smeder
Det var ikke så mange som smidde i år. Dette var en tilfeldighet, og er nok i orden igjen i 2012. Smeder hører til, det skal bråke og ryke litt på knivtreff.
Her er John Johansson i gang. I år var det mest han som demonstrerte kunsten. Knivtorgets laveste priser på bladene hadde han også.
Olav Bysveen hadde smiing for barn, noe han har veldig godt tak på og har gjort mange ganger, her og andre steder.
Det var stort utvalg av knivblader fra en lang rekke dyktige smeder, både norske, svenske og danske. Konkurransen er veldig tøff nå, både på standardblader og på mer og mindre avanserte mønstersmidde.
Her er et par svært populære smeder, som vi ofte ser blad fra i utstillingsknivene. Begge fikk førstepremie:
Arne Skogli. Mest standardblader, men også mønstersmidde i mange varianter. Bladene på bildet viser hvor slående resultat det kan bli med få lag. Men det krever jo en ganske spesiell kniv for at det skal bli bra.
John Gammelsæter.
Han hadde disse to sværingene på bordet, beregnet på samekniver og derover. Eller kanskje mest beregnet på å bli lagt merke til, for dette er ikke noe alle kan smi.
Danske Per Glerup gjør det alltid bra i knivkonkurransen med sine høyglanspolerte knivblader i helstål. Stempelet er en norsk elghund. Det som speiler seg i dem på bildet, er et utrygt skydekke. Men ikke noe regn kom.
Fabrikkene
Knivfabrikkene våre har aldri hatt stand på Knivtorget, og ingen av dem hadde egen stand andre steder på årets Jakt- og Fiskedager heller. Men det er jo kniver fra dem der hvor turutstyr selges.
Her har vi en knivprodusent av et annet slag enn de andre på Knivtorget: Ken Ove Nyhus, daglig leder på Brusletto knivfabrikk. Han holdt til på Jørn Jensens stand.
Knivene i beltet er tre foreløpige versjoner av fabrikkens nye stolthet: Brusletto Villmann, en svær sak (blad/skaft 35,5 cm) som blir en konkurrent til samekniver med 9" blad. Jeg har en hjemme nå, og kommer til å skrive om den om ikke lenge.
Det er faktisk ikke bare vi som diskuterer hvordan vi skal rekruttere ungdommen. På knivfabrikkene har de en lignende diskusjon. Yngre folk har en stygg tendens til å ønske seg tøffere, amerikanske kniver. Her er det iallfall en som er tøff nok.
Horngravering
To svenske knivmakere i sving med å lære bort horngravyre: Jonny W. Nilsson og Jörgen Sundström. Begge to har gjort det skarpt i tidligere konkurranser, med Årets Kniv to ganger hver.
På bildene nedenfor er et par av deres kniver i reinshorn, en liten en fra Sundström og en stor fra Nilsson, begge med blad fra Mattias Styrefors.
De er av samme type, strålende utført. Mange av de moderne, avanserte svenske knivene er sånn at vi stadig diskuterer om vi egentlig liker dem, eller om vi bare er imponert over håndverket. Her er det noe annet. Her kan det ikke være mye å mislike for noen, om du da ikke hører til dem med sterk damask-allergi.
Jörgen Sundströms kniv.
Totallengde med kniv i slira: 15 cm.
Jonny W. Nilssons kniv:
Totallengden med kniven i slira er 30,5 cm. Dette er mye på en helhornkniv, for kvalitetshorn i sånne dimensjoner er det lite av.
En typisk Jonny Nilsson-effekt er figuren i skaftet som passer perfekt inn i den gjennomskjærte figuren i slira.
Premieutdeling
Fast tradisjon: premieutdelig på lørdag.
Årets Kniv: Gunnar Momcilovic.
Mye mer sving på diplomene for førstepremie i år, innrammet og med dyrebilde fra Jan Petter Bratsberg.
Årets knivblad: Steen Nielsen.
Andrepremie i klasse Brukskniv:
Frode Misund og Finn Schmidt.
Publikumsprisen
Publikumsprisen var endret litt på. Nå er den sponset av Jonny W. Nilsson og Mattias Styrefors.
Og den ble virkelig en svensk affære, for den ble vunnet av Torbjörn Lundström. Populært fra både prisutdelere og mottager, som bildet viser. Damaskblad og andre smidde detaljer fra Styrefors hadde den også.
Fra venstre Nilsson, Magne Rugsveen, Lundström og Styrefors.
Jeg har altså ikke særlig brukbare bilder fra utstillingen, men her er en kniv av omtrent samme slag, som Lundström hadde på Knivtorget.
I Sverige har det lenge vært vanlig å vise kniven lagt i kryss over slira som på bildet her. Fotografen i Svensk Knivförenings blad Knivmakaren, Kent Tunlind, begynte å legge dem sånn på bildene i bladet, etter utenlandske forbilder. Nå legger svenske knivmakere dem ofte på bordet på denne måten. Det gir friskere bilder og gjør seg godt i reklame, men jeg vil nok heller mest mulig vise hvordan kniven ser ut.
Olav H. Wåle
Jeg må ha med en tradisjonell staskniv, og da tar jeg denne som Olav H. Wåle laget for en del år siden.
Wåles produksjon er en av de mest spennende, med stor utvikling å følge med på. Det er elementer her som har vært tatt i bruk av andre, men direkte kopier av knivene hans på høyt nivå ser vi omtrent ikke, hans to bøker og alle hans kurs til tross.
Her er noen bilder. Jeg får ta fram et utvalg Wåle-kniver og skrive om dem en annen gang.
Det har lett for å bli de mest oppsiktsvekkende knivene jeg sitter igjen med bilder av. Dette er noe jeg må rette på, for det er ikke nødvendigvis sånne kniver jeg synes mest om. I år var det lite og ingenting å se av tradisjonelle brukskniver, både på Knivtorget og i utstillingen. Særlig savner jeg knivene fra Aust-Agder.
De andre
Ute på Prestøya er det som alltid stor utstilling av jakthunder (800-900 stykker var ventet i år), inne i museet er det Mustad Open for fluebinderne, og rundt omkring foregår det masse sånt som vi ikke får med oss. Rart å tenke på at Jakt- og Fiskedagene betyr så mye forskjellig for forskjellige typer folk.
Disse fluebinderne her for eksempel, inne i hallen på museet, har kanskje aldri vært innom Knivtorget. De tror vel at Elverum er et sted man drar til hvert år for å treffe fluebindere!
