9. oktober 2011



Gravering, fra Omdal til Solbjør,


via Sandstøyl og Volhovd


Telemarkskniver påstås ofte å være dønn like. Det er en overdrivelse, men sikkert er det at de hører til en sterk tradisjon der alle vet hvordan en kniv skal se ut for å være riktig.

De fire knivene jeg viser her, har uvanlig likt graveringsmønster. Og denne gangen er det en ekstra grunn til det.


















Knivmakerne


Gunnar Omdal (1901-1984)
Aanund Sandstøyl (1909-2002)
Sveinung Volhovd (1912-1999)
Arne Martin Solbjør (født 1952)

Sambygdingene Sandstøyl og Volhovd var viktige bindeledd mellom den gamle generasjonen knivmakere, med Kleppo, Hovden og Omdal som store navn, og dem som lager våre dagers telemarkskniver.

Sandstøyl og Volhovd var med på å holde stasknivtradisjonen i Vest-Telemark i live da forrige generasjon var i ferd med å slutte. Den de deretter leverte stafettpinnen videre til, var Arne Martin Solbjør.

Arne Martin fikk tidlig interesse for staskniver. Og snart, allerede som attenåring i 1970, begynte han å holde stasknivkurs der flere av våre senere storheter deltok, som Magne Groven (1925-1999).

Det var ikke bare å dra hjem til Gunnar Omdal og lære å lage kniv. Sandstøyl og Volhovd var lettere å få i tale, og særlig Volhovd ble den som Solbjør kunne spørre. De representerte den levende tradisjonen han kunne lære av før hans egne kniver langt overgikk deres og han kunne gå løs på oppgaven å bryne seg på selveste Omdal, som er den han gjerne sammenlignes med.

Her skal vi se på noe av det de holdt på med den gangen for førti år siden. Volhovd fikk låne en Omdal-kniv fra en nabogård, en kniv antagelig laget på 1960-tallet. Denne hadde han på langt lån, og de tre studerte mesteren nøye og laget hver sin kniv med den som forbilde.




Omdal, Sandstøyl og Volhovd


Dette er tre av de knivene vi skal se på og sammenligne. Den fjerde kniven, den fra Arne Martin Solbjør, hadde jeg ikke tilgjengelig da jeg tok bildene av disse tre, så den viser jeg nedenfor. Jeg tok bilder av disse på Kongsbergmarken 2011 (under merkelige lysforhold, så skjæringen i læret får jeg ikke vist ordentlig), men måtte vente til Dyrsku'n før jeg fikk med den fjerde.

Som du ser av bildet, er dette kniver av samme type: klassisk Telemark, gravert sølv og skåret lær. Og de er altså ikke bare av samme type heller, to av dem er kopier av den tredje.

Omdals kniv ligger til høyre på bildet.


Slirene litt nærmere. Fra venstre:

Sveinung Volhovd, Øyfjell.

Aanund Sandstøyl, Øyfjell. Jeg har vist en interessant og spesiell kniv fra ham tidligere, her.

Gunnar Omdal, Eidsborg.








Signaturene



Her ser du hvordan de stemplet sølvet:


















Volhovds stempel sitter opp ned, like under lærstroppen.

Legg merke til at to av dem har hatt problemer med å slå inn stemplene pent. Dobbeltslag på begge. Dette er ikke uvanlig å se, selv fra noen av våre aller beste knivmakere. Noen ganger er dette stempelet det eneste glippet på hele kniven. Det er litt rart, men å slå inn et slikt stempel er tydeligvis ikke det enkleste en knivmaker gjør.

Det er også rart at de ikke kopierte opphenget.




Graveringsmønsteret


Så kan vi sammenligne mønster, og sammenligne kvaliteten på graveringene.



Gunnar Omdal:
















Flere bilder av en Omdal-kniv av samme type kan du se i rapporten fra Dyrsku'n 2011.




Aanund Sandstøyl:















Her har vi så godt som samme mønster.

Sandstøyl laget fine kniver som gjør seg godt både på en bunad og i en samling, selv om de ikke kommer opp imot Omdals.

EH på bladet er Eivind Hovden (1907-1989), Åmdals verk.




Sveinung Volhovd:
















Samme mønster her også.

Kvaliteten på Volhovds kniver er et hakk under Sandstøyls, men også Volhovd laget fine staskniver. Og noen ganger kunne han glimte til og lage noe som alle vil ha i samlingen.




Omdal og Solbjør


Over til Arne Martin Solbjørs kniv. Han også har fulgt Omdals gravering ganske nøye, men er likevel den som skiller seg mest fra forbildet.


Det er graveringen som er av samme slag, knivens form og detaljer er annerledes enn hos Omdal. Her har han hentet inn ideer fra Bjørn Kleppos 1950-talls messingkniver. Se Kleppo-boka til Sigrunn Lie Brattekås, side 92.

Slira har magebelte, og skaftet har toppholk av annet slag. Legg merke til den nederste slireholken, de asymmetriske endekulene, og de dekorative festenaglene midt på slireholkene. Dette er detaljer som Solbjør har brukt i en del kniver.

Det er også blitt mer liv i slireformen, men dette er hans eget og ikke noe han har fra Kleppo.


Solbjørs kniv er langt mer spennende enn de to andres. Graveringen er bedre, og den har en helt annen friskhet.

En knakende fin kniv altså, og særlig når vi vet at den er laget av en tenåring som for en stor del hadde lært seg teknikkene selv.







































Sammenligning Omdal - Solbjør:












Solbjørs gravering er til høyre på begge bilder, gravert for førti år siden. Han har laget staskniver i alle år etterpå, i stor variasjon i form og materialer. Nedenfor viser jeg en av samme type som dem ovenfor. Mye har hendt på de årene.




En Solbjør-kniv fra 2010


Denne tok jeg bilder av på Dyrsku'n 2010. Studer detaljer i graveringene. Her er det mye pent å se på.
























































Bildet av slirelæret ble ikke bra, så her jukser jeg litt og viser læret i en annen av knivene hans fra samme år, med maken pauting.

4 . oktober 2011



Laminert blad fra Solingen


Enhver norskprodusert fodekniv er verdt en nærmere titt, men det hender at også andre foldekniver blir med hjem. Selv en litt stakkarslig sak som denne her kan bli med hvis det er okå reklame på den og den ikke koster noe særlig. Sånne kan ofte kjøpes for noen tiere.

Dette eksemplaret skulle vise seg å inneholde en overraskende detalj.


Jeg likte trondheimsreklamen. Uten reklame ville jeg ikke hatt den gratis.

Birger Sørensens fabrikker drev tydeligvis med fiskeforedling, iallfall etter logoen å dømme. Kniven er nok førkrigs, men ikke eldre enn 1931, året da byen fikk navneformen Trondheim.


Produsent: Julanco i Solingen, som laget foldekniver både før og under andre verdenskrig.

Altså ikke noe merkelig så langt. Men så kommer vi til bladet.

















Tidlig rustfritt stål var nok rustfritt, men hadde ellers tvilsomme egenskaper. Det gikk mange år før det var til å stole på i en kniv.

Siden dette bladet ikke er rustfritt, har det fått et beskyttende lag utenpå. I Solingen var det vanlig å fornikle eller helst hardforkromme blader, også på slirekniver. På den måten er det bare selve eggen som må holdes fri for rust, og det går jo greit med et bryne.

Hvis det var fiskeforedling Birger Sørensen drev med, var det vel ingen dum idé at bladet i en reklamekniv var rustfritt.

Altså ikke noe merkelig så langt heller, men det blir det når vi kommer innenfor det beskyttende laget.

Det er laminert! Hvis det ikke hadde vært slipt så bredt, hadde jeg ikke lagt merke til det. Ikke akkurat hva man venter seg fra Solingen. Regelen er jo at i moderne tid er laminerte blader bare fra Norge og Sverige.










Her ser du det ytterste laget som skal beskytte mot rust, og innenfor har vi linjen som avslører lamineringen.

Det er ganske rart. På en kniv som dette, av billigste slag, var det ingen grunn til å gjøre noe ekstra, og noe ekstra var allerede gjort med rustbeskyttelsen.

Ikke vet jeg. Har noen sett tyske slirekniver med laminert blad?


.

30. september 2011



Utskåret jaktkniv


Morsom kniv. Fint utskåret, med staselig jeger og med dyr alle steder. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2011.


En kniv som dette blir lagt merke til på knivtreff. Vi studerer den fra alle kanter og mener diverse.

Kanskje også et knivmakernavn blir foreslått, eller skal vi heller si kastet ut? Det blir ofte det, og ble det denne gangen også, men uten at det var såpass underbygd at jeg vil bringe det videre her.






Kniven sitter altfor høyt i slira, og slira er mye lengre enn nødvendig for bladet. Men her gjaldt det nok å få vist mest mulig dekor.

Og det er ikke uvanlig i en kniv som mest er for prydkniv å regne. For dette er en prydkniv som nok kan ha blitt brukt på jakt, men som ikke kan tas helt alvorlig som praktisk jaktkniv.

Den er umerket, så vi er uten sikkert navn, sted eller år (rundt 1900?). Men kniven har vi jo, med alle utskjæringene, og vi kan se litt på den her.





Jegeren på slira er av den kontinentale typen. Her til lands er det lenge siden folk gikk slik kledd på jakt, pene i tøyet og med sko i stedet for støvler. Men på bilder fra rundt 1900 var det en del sånne. Ikke bare de som ville framstå som godseiere og grossister heller, det finnes bilder av studenter i slikt antrekk, og med skulderveske maken til denne.

Noe det har vært lite av der folk jakter, både før og nå, er alt dette vinløvet. På knivskaftet er det til og med druer.





I skaftenden er det en annen skikkelse enn byjegeren. Dionysos med vinløv i håret? Ikke jegernes gud, men mer festløvenes.

På det høyre bildet kan du skimte at holken har rester av initialer. De hadde vel kanskje ikke hjulpet oss stort, men det hadde vært hyggelig å ha dem der.




På baksiden av hodet ser vi jegerens hund. Knivens øvrige dyreliv er jaktbart vilt.

Holken er ikke like glatt som de andre, men med merker etter grov pussing for å få bort det som har stått der. Ikke gjør sånt!










Skikkelig storvilt:
elg og bjørn.














Hare. Ikke med samme høye status som elg og bjørn, men gøy å jakte på, og et mer sannsynlig bytte. Jakthunden på skaftet er nok en harehund.













Baksiden av slira. Ingen dyr her, bare dette vinløvet igjen. Dekorativ plante, men eikeløv måtte da passe bedre for en som ønsket å framstå som en kontinental jeger?



Fin gravering, med uvanlig skravering av bladene.

Mange gullsmeder hadde folk som kunne gravere noe som dette, det ser vi av alt det gamle bestikket som er håndgravert. Jeg vet ikke om det kan gi noen pekepinn på hvor holken kommer fra.


Vanlig, usignert blad av type Eskilstuna.




Klart dette er en ettertraktet kniv. Og straks det kan settes et knivmakernavn på den, blir den enda mer verdifull og ettertraktet.


.