15. november 2011
Høstmarked i Vikingskipet 2011
Her er noen knivbilder fra høstens antikk- og bruktmarked i Vikingskipet på Hamar. Ingen spesielt dyre ting, men et og annet som er interessant likevel.
Etter at besøkstall og aktivitet har hatt litt dalende tendens, kom det bra med folk denne gangen. Og flere handlere fortalte at de hadde solgt mer enn på lenge. Sånt er alltid stas.
Og på årets høstmarked, særlig på lørdagen, virket det som alle knivsamlere hadde møtt opp.
Denne gangen også delte jeg stand med Helge Tørre som selger klokker og litt kniver, og Berit Tørre som selger porselensfigurer. Vi har det fine hjørnet F-54 der mye knivfolk er innom.
Som vanlig var vi ikke nok omkring og fikk sett oss om. Men siden knivfolket kommer innom F-54, regner jeg med at jeg fikk prate litt med omtrent alle. Her er to dyktige knivmakere foran standen: Terje Karlsen fra Raufoss og Oddmund Fjeld fra Hamar.
Fra Hedmark
Fin kniv med flere interessante ting å se på, og med flere navn involvert.
Bladet har to stempler:
Smedstempel: EJB
Eiernavn: THV. ÖSTBY.
Bladet er smidd av den kjente smeden Even Johannes Blindingsvollen (1908-1985) fra Ringsaker.
Eieren er sannsynligvis Thorvald Østby, lensmann i Løten. Rundt 1940 startet han tjærefabrikk i Åmot i Hedmark.
Og skaftet?
Skaft med denne fasongen blir gjerne påstått å være fra Ingebret Øren (1875-1939), bonde og bøssemaker og knivmaker i Trysil.
Her er en komplett kniv fra Ingebret Øren.
Bladet er signert:
I.J.ØREN
Temmelig identisk med den fra Vikingskipet.
Det har vært en artikkel om ham i Knivbladet:
Magne Rugsveen: Knivmaker Ingebret Øren visste råd: russisk valbjørk var tingen. Knivbladet 1990 nr 3, side 34-35.
Han opplyser at Øren gikk i bøssemakerlære i Oslo, og arbeidet hos bøssemaker Hagen fra 1898 til 1911. I folketellingene 1900 og 1910 for Oslo er han derfor ikke overraskende oppført som bøssemaker.
Rugsveen forteller at Øren også leverte løse skaft. Dette kan være et slikt, som så har fått Blindingsvollen-blad, eventuelt satt inn av Blindingsvollen selv. Men her har vi det vanlige problemet: Det var flere som laget denne typen skaft.
Bladet har vært gjort rent i nyere tid, tydeligvis uten at det har vært ute av skaftet. Dermed er det sannsynlig at blad og skaft ikke har vært satt sammen nylig. Dette er ellers alltid noe å ha i tankene, nå som det stadig lages "gamle" kniver av gamle deler som settes sammen.
Og slira? Nylaget? Iallfall er den uten slitasje.
Med gjennomsiktig skaft
Denne vet jeg ikke noe om, men det er en artig sak med dette gjennomsiktige skaftet.
Noen som vet noe her?
Hvem hadde smedstempel
SA?
Et par eldre kniver fra våre dagers knivmakere
Kjente knivmakere som har laget kniver i masse år, får av og til se noe de laget for lenge siden. Noen av dem synes det er morsomt å se den igjen og bli minnet på at de er dyktigere nå, andre skynder seg å kjøpe den for at færrest mulig skal se den. Her er et par tidlige kniver som var i Vikingskipet.
Knivmaker:
Leif ReiersenDet er ikke overraskende når man hører navnet, men ville du ha gjettet det hvis du ikke så signaturen? Finishen er den han fikk til etter ganske kort tid som knivmaker, og som han siden har briljert med i alle år. Jeg vet ikke når han laget denne kniven.
Jeg så først etterpå at Reiersens sølvstempel ikke kom ordentlig med på bildet. Det står:
L.R. 925S
Negativt bladstempel:
HTMHalvor T. Mevastaul, Seljord (1913-1992).
Og så var det denne utskårne saken:
Knivmaker:
Tore Noddeland.Heller ikke så lett å gjette?
Den er nok en del år. Noddeland har et ganske annet grep på skjæringen nå, men skar mye morsomt helt fra han begynte som knivmaker.
Med eiernavnDet er vanligvis mer interessant å finne ut hvem som laget en kniv enn hvem som har eid den, men et eiernavn er også hyggelig. Og årstall. Iallfall hvis man liker å søke i folketellinger og annet sånt på Internett, eller i bygdebøker hvis man vil gjøre enda mer ut av det.
Thomas Conrad Hirsch
Denne gamle kniven er det ikke lett å sette knivmakernavn på, men eieren går an å identifisere.
Den har skaft av hvalrosstann, jernholker, og slire av velkjent bytype fra en sliremaker som må ha laget slirer for flere knivmakere, men som iallfall jeg ikke vet stort om.
Både skaft og slire har eiernavn, og slira har årstall:
Th. C. Hirsch 1880Jeg så etter de vanlige stedene, og fant denne mannen:
Thomas Conrad Hirsch (1813-1889) var født i Stjørdal, var prest, bodde på Dalen gård i Strinda (nå en del av Trondheim), og har en gate i Trondheim oppkalt etter seg.
Fine greier. Embetsmenn er det ofte lett å finne opplysninger om, selv om de ikke sjelden flyttet på seg. Da han fikk denne kniven som 67-åring, var han sogneprest i Norderhov kirke og prost i Ringerike og Hallingdal prosti.
Hadde han fått kniven mens han bodde i Trondheim, ville det vært selvfølgelig å gjette at den var laget her, men nå er den like sannsynlig fra for eksempel Oslo.
Spesiell topp på skaftet.
I slirer med slike holker og svart lær sitter det gjerne en kniv laget i Oslo, ofte med blad fra Gallus eller Jean Mette. Her står det ikke noe.
Emil EnstadKnivene til Emil Enstad (1899-1989) fra Lesja er noe for seg selv. Jeg har tidligere vist noen av dem nederst i
denne artikkelen.
Denne her var å se i Vikingskipet, eller rettere sagt: Den ble med meg hjem.
Og hvorfor det? Den ser da ille ut?
På en måte, jo. Likevel er det mye pent å si om den. Det kommer an på hvordan man regner. Vellykket form og gode proporsjoner er ikke alt, ikke premier heller. Det er gøy at noen gjør noe helt annerledes, og mange knivsamlere som ellers ikke samler kniver av dette slaget, blir i godt humør av den.
Emil Enstads kniver har gjerne elghorn i skaftet, ofte også i slira som her, og nysølvholker.
Selve kniven ser noenlunde brukbar ut, og med et okå Helle-blad. Hadde den hatt en mer vellykket slire, kunne den vært helt fin. Men med en slire som denne er den upraktisk på tur, og den ville ikke hatt håp i en konkurranse.
Dekoren i hornet er ikke verst. Fin akantus som fyller alle flater på forsiden.
Noen dyr:
Et litt rart elghode går igjen på mange av knivene hans, her i både metallet og hornet. En hare er også blitt med.
Siden bare bladet går nedi slira, har han lagt inn en metallbit for at bladet skal sitte bedre.
Hva slags kniv det er? En souvenir-kniv, selvfølgelig. Og turister må ha litt stæsj på en kniv de kjøper som minne fra "Trollstigen Åndallsnes", sånn at de synes de har fått mye for pengene.
Tor Einarsen Skjølet
En liten kniv der målgruppen består av særlig én kjøper: Tor Skjølet. Den er laget av hans bestefar Tor Einarsen Skjølet (1882-1956) i Ål. Jeg har vist en større og mer forseggjort kniv av samme slag i rapporten fra
knivtreffet på Eidsfoss 2011.
Og når jeg skriver "særlig én kjøper": Jeg også ville ha kjøpt den, siden jeg har ganske mye souvenir-kniv fra Geilo-Hol-Ål.
HusflidsknivDe pleier ikke å ha hundehode, men ellers er dette en temmelig vanlig sak av et slag der vi sjelden prøver å gjette knivmaker. "Husflidskniv" pleier de å bli kalt, enten fordi de antas å ha blitt laget på husflidsverksteder, eller fordi de ble solgt gjennom Husfliden.
Som mange av lignende førkrigs type har den svenskeblad. Den ble med på et bytte. Jeg er ikke sikker på hvor lurt det var, men nå har jeg altså en sånn.
Knivmakernes andre ting
Ole Olsen Moene (1839-1908) regnet seg vel ikke som knivmaker selv om han laget en del kniver, men en ting som denne passer bra i en knivsamling. Den er vel til å sette fram sigaretter eller sigarer i? Nå kan den passe fint til små, utskårne kniver.
Den er signert i bunnen. Når signatur mangler på en Moene-gjenstand, må du være svært forsiktig før du bøtter ut de store pengene.
Søren Sundet (1943-2008) gikk over til mest å lage bunadsølv, så det er ikke så mange av de fine stasknivene hans. Du ser et par stykker i rapporten fra
Kongsbergmarken 2009.
En sølvsak som denne kan passe fint inn i en knivsamling, sammen med en av knivene han laget.
Litt trønderskDet ble ikke med meg hjem noe supert trøndersk, bare disse to.
Denne smeden hadde jeg ikke hørt om.
T eller
I Buum. Jeg måtte ha ham med for å se nærmere på ham, men har ikke gjort det ennå. Den havner i eskene med slitne trønderske brukskniver. Av og til legger jeg en haug utover bordet og sammenligner. Jeg liker dem godt.
I knivens ungdom hadde den litt utskjæring i skaftet.
Denne har fått bladet slipt ned til det var lite igjen av det, og så knakk det. Det får ikke hjelpe, for et Budal-skaft som dette vil jeg gjerne ha. Jeg har tidligere antatt at de er fra
Jon Hansen Budalsplass, og det er en antagelse som jeg fremdeles har stor tro på.
Finsk kobling
Hva gjør du når du kommer over en kniv som dette? En staselig finsk dobbeltkniv fra 1899 av det helt rette slaget, bortsett fra en grov mangel: Den lille kniven med hestehodet er mye nyere enn resten.
På Dyrsku'n i Seljord en gang var det en som hadde med en sånn dobbeltkniv der den lille manglet, og jammen greide han å finne en som passet så perfekt at det faktisk kanskje var nettopp den som hadde sittet der!
Denne gangen var det noe lignende. Jeg visste nemlig at jeg hadde en liten slireløs kniv hjemme som kanskje kunne passe. Den var riktignok fra 1897, men det fikk være nær nok. Altså kjøpte jeg denne.
Veldig spennende å finne fram den lille kniven og se om jeg hadde hatt flaks. Og der satt den helt som den skulle. Supert!
Iallfall nesten.
Typiske finske blader fra tiden før blodrand ble vanlig.
Merkingen på bladene er ganske utydelig, men tydelig nok til å se at ikke alt er som det skal:
På det store bladet står det:
J. Hannuksela KauhavaDet er altså han som har laget den. Jaakko Hannuksela var ganske stor knivmaker i Kauhava. Han kunne lage enda mer staselige saker enn dette, men dette også er et pent arbeid.
På den andre siden av bladet står det:
Souvenir de ImatraImatra ligger helt sydvest i Finland, like ved grensen til Russland.
Men det lille bladet har en annen signatur:
Antti Mäenpänen Ikke bra. Den lille kniven er ikke laget av samme mann, men av en annen av de kjente Kauhava-knivmakerne. Vel, vel.
Til å være fra forskjellige knivmakere er de utrolig like, bare se på disse skaftene:
Årstall av helt samme slag, og se på holkene! Så godt som de samme, størrelsen tatt i betraktning.
Nydelig messinginnlegg i neveren på begge to, og mønstrene er så like at de godt kunne vært fra samme knivmaker, særlig når vi tenker på at det er to år imellom.
Eller er det nettopp det de er? Var det noen som dekorerte for flere? Eller som laget holker for flere? Med andre ord: Har vi den samme greia her som i Øvre Hallingdal, der de arbeidet på hverandres kniver?
Det vet jeg lite om. Jeg har et par finske knivbøker hvor det sikkert står om sånt, men de bøkene hører ikke til de mest lettleste.
Og når jeg nevner finske knivbøker: Det finnes en hel rad av dem, og til dels supre saker. Selv om teksten er på finsk, forstår du jo både bilder, personnavn, stedsnavn og årstall, så det går godt an å skaffe seg noen av dem hvis du liker finsk kniv. Du finner en oversikt over bøkene på bloggen
puukko.biz (her i Google Translate-oversttelse). Klikk der det står "Kniv Books".
Alt i alt var det en suksess. Den lille kniven kunne ikke sittet et bedre sted, og slira kunne ikke hatt noen bedre kniv på den ledige plassen. Bortsett fra den som egentlig skulle sittet der, selvfølgelig.
En fin dobbeltkniv av samme type, med hestehoder, har jeg tidligere vist nederst i artikkelen om
finske kniver.
Enda mer utenlandskHvis du ikke setter strek ved Finland, eller enda før, kan kanskje dette være noe:
Det er mange spennende knivområder i Asia. Selv har jeg alltid hatt sans for kniver fra det store området Indonesia og omkringliggende land. Det er ofte fine materialer med super utskjæring, og bladene er toppers smedarbeid, ofte damask.
Denne har ikke damaskblad, men en annen slags dekor på bladet.
Et problem er at alle de fine knivene der borte fra er kampkniver. Det demper interessen min noe.
Jeg dånte av dette papegøyehodet, en nydelig utskåret kakadu. Kniver fra Indonesia og bortover der er ikke noe jeg skal ha (jeg har nesten ingen), men denne kunne jeg godt tenke meg.
Hvis du vil søke på sånne på Internett og lese mer om dem, er dette eksemplaret av en knivtype som kalles "tumbuk lada". Ta med "cockatoo" også hvis du vil se akkurat sånne som denne.
17. mai 2011
Vårmarked i Vikingskipet 2011
Vårmarked i Vikingskipet på Hamar, som vanlig, der en hel del knivfolk rusler omkring blant skrotsamlerne og treffer hverandre og ser på kniver.
Jeg delte stand F-54 med Helge Tørre (bak disken på bildet), som jeg har gjort siden jeg arvet et bord der etter Bjarne Delbekk. Helge selger klokker og kniver, og jeg nesten bare kniver pluss litt fiskesneller. Og Berit Tørre selger små porselensfigurer.
Eller, "selger" er kanskje å ta litt hardt i, både for kniver og fiskesneller. Kniver selger seg ikke selv lenger, som de til dels gjorde for et par tiår siden. Og gamle fiskesneller har aldri tatt ordentlig av som samleområde her til lands. Men jeg prøver altså.
Knivhandel på Bjarne Delbekks plass er veldig hyggelig. Bare se hvilke bra folk som samles foran standen! Fine greier.
Bjarnes forretningsidé var at det skulle gå i null, hvis han ikke regnet reise og opphold. Alt over dette var en bonus som det ikke måtte budsjetteres med. Denne gangen stemte det nesten akkurat for min del.
Utsikt fra innsiden av standen.
Leif Tangen kunne peke ut flere kniver på bordet mitt som han hadde eid selv. På knivmarkedene er det er mange av oss som kan gjøre sånt. Kniver gjør ofte noen runder. En av dem på bordet kjøpte jeg av Leif over akkurat denne disken for et par ganger siden. Han var sikkert fornøyd med handelen. Nå var det ingen som så på den kniven.
Til venstre bak ham var noen tidligere salgsboder skiftet ut med folk som demonstrerte gyllenlær.
Gyllenlær er ikke noe for meg, men jeg lurer på om dette med å vise håndverksteknikker i Vikingskipet er noe vi kommer til å se mer av, for det er ingen hemmelighet at det langsomt blir færre av dem som driver med det som dette markedet egentlig skulle dreie seg om: å selge gamle ting.
Hittil har det ikke vært knivmakere å se på dette markedet, men hvis gyllenlærfolket kan ha stand, kan vel knivmakerne det også?
Ulempen med å stå på stand, er at man ikke kommer så mye omkring og får sikret seg interessante kniver.
Denne her, for eksempel. Kassen med glasslokk måler 50 cm, så dette er en kniv av de helt store. Jeg vet ikke hvem som har laget den, eller når, eller hvor knivmakeren holdt til, men den er nok laget for å være blikkfang på en utstilling, omtrent som dem jeg tidligere har vist fra
Bergensutstillingen i 1898.
Det var Arne Emil Christensen, til venstre på bildet, som fant den svære kniven og fikk sikret seg den.
Til høyre sier tydeligvis Helge Tørre et eller annet til Ole Jacob Oxum om fotografen, noe som det sikkert er bare en fordel at fotografen ikke hørte.
Vi får se på noen flere kniver.
Denne Tarald Louen-kniven har jeg vist her før, i rapporten fra
Kongsbergmarken 2011. Det jeg ikke fikk med meg da, er den lille dingsen som ligger ved siden av kniven. En overraskende sak.
Det er en trepropp, til å sette ned øverst i slira, med hull til bladet. Hensikten er at bare bladet skal gå ned i slira når man bærer kniven i beltet eller har den på veggen.
Det er da en rar idé?
Men noen har altså tenkt at det så bra ut på den måten. Proppen er gammel og har fulgt kniven lenge, og iallfall
litt jobb var det jo å lage den, så eieren må ha likt å vise kniven sånn.
Av og til hører vi av mer moderne knivmakere at de klassiske knivene fra Aust-Agder og Telemark sitter altfor høyt i slira (iallfall når de er nye). Men ikke i forhold til denne.
Helge kjøpte kniven på Internett. Det gjorde han også med den neste, og der har vi jammen den samme ville ideen en gang til.
Her er den. Denne kom fra en annen kant av verden, og ikke så lenge etter Tarald Louens kniv. Kanskje denne snåle løsningen har hatt en viss utbredelse der ute?
Som dere ser, er det en totenkniv som er blitt "forbedret".
Kniven er usignert, og da er det ikke lett å si sikkert hvem som har laget den. Knivtypen forbinder vi jo med totningene Martin Dahl (1866-1933) og hans slekt, og med Helmer Grønland (1890-1974), og med far og sønn Lars Hatlelid (1911-1988) og Reidar Hatlelid (født 1943).
Selgeren forbandt derimot ikke kniven med noen av disse. Han opplyste i stedet på eBay at kniven muligens var laget i Quetta, Baluchistan i Pakistan. En liten bom der altså.
Det stadige spørsmål: Hvem laget den?
Her har vi en taterkniv som er uvanlig fin til å være laget av sink. Sink var et materiale av lavere status. Det gikk an å pusse det blankt og fint, men sink holdt ikke den finishen særlig lenge, i motsetning til nysølv og messing. Så da gjaldt det å pusse kniven omhyggelig når det så ut til at en mulig kjøper nærmet seg, og håpe det beste.
Ikke rart at det normalt ikke var sink-knivene som fikk den beste finishen og den beste dekoren.
Men denne er jammen fint utført, og da er det ikke rart at flere mulige knivmakernavn av de beste ble nevnt. Stor-Karl? Stum-Karl? Eller Nils Karlsen, Hemne? Men det var jo også andre bra folk som kan ha laget den.
For den neste kniven ble det ikke gjettet noe navn, for knivfolk flest er litt svake når det gjelder kunnskaper om gamle kniver laget i samiske og beslektede tradisjoner.
Det mest uvanlige med den er bladet. Veldig sjelden å se en sånn åpning som denne. Den er dekorativ, eller startet den som et uhell i produksjonen som det så ble gjort mest mulig ut av?
Hyggelig at det står
Karasjok på den, så den får norsk tilknytning selv om den kanskje ikke er laget der.
Noen som vet noe?
I den enklere klassen: morakniver fra K J Eriksson. Ubrukte og som nye, noen av dem annensorterings. Men selv hadde jeg kjøpt de jeg skulle ha av dette slaget for flere markeder siden, både av de frasorterte og de andre.
En type selgere som jeg har en viss respekt for, er de som legger ut store mengder glass og porselen. Mange har langt flere enn på dette bildet. For en jobb å pakke opp og ned alle de skjøre sakene!
Når en gjenstand herfra går i gulvet, er verdien etterpå nøyaktig kroner null, uansett hvor verdifull den var like i forveien. På fredagen, når det blir pakket opp, hører vi av og til lyden av ting som plutselig mister all verdi. Skummelt å samle på sånt.
Fra nabostanden vår, der far og sønn Wilhelmsen selger bondeantikk.
Fra en stand med mye treskjæring:
Hans Sorken (1908-1990) fra Engerdal er en populær figurskjærer. Kunne godt tenke meg et par av hans skogsarbeidere, men de har frisk pris nå.
Fast innslag i Vikingskipet: gratis vurdering av antikviteter av kjente eksperter. Her er Inge Solheim og Ellen Ørnes i sving.
Med de ustødige prisene som er på antikviteter nå, må det være dristig å gi prisvurdering. Men de tar altså sjansen.
Jeg vet ikke om de noen gang får spørsmål om kniver.
Jeg kjøpte bare tre kniver denne gangen, tre trøndere, i tillegg til at det nok siden kan bli en handel med en og annen av de andre knivene som var innom standen.
Denne digre saken var jeg veldig fornøyd med. Jeg liker sånne svære brukskniver med flott stempel. Tydelig trønderpreg i skaftfasongen.
Lengde skaft/blad 36,5 cm. Bladet er 22,5 langt og hele 6,8 mm tykt. Og skaftet er 14 cm.
Denne
HH er fremdeles ikke identifisert. Han smidde diverse grovere eggverktøy. Noe vanlig tolleknivblad fra ham har jeg ikke sett.
Jeg vet ikke riktig hva jeg skal regne den som. Hadde den hatt tynnere blad, ville jeg tenkt stor slaktekniv. Men med blad på bortimot 7 mm?
Og så kjøpte jeg denne dolken laget av Oliver Fredriksen:
Den ligner svært på en av knivene jeg har vist i artikkelen om
Oliver Fredriksen, og denne også har svart skaft og Helle-blad.
Lengde skaft/blad 21 cm.
Den tredje er en slire med et skaft i, av det slaget som kaller Gjøms-slire:
Skaftet hører vel ikke til, men er fra samme kant av landet. Lengde 16,7 cm.
Slirer av dette slaget, og andre slirer fra Meldal-distriktet, kan du lese om i Arvid Hoffs artikkel:
http://www.murul.no/KIM/slirer.html
Fin opphengskrok, men ikke noe som opprinnelig hørte til disse slirene.
Jeg fikk også låne med meg noen kniver hjem. Jeg legger nok ut en hel del bilder av dem etter hvert, og noen gjetninger også. Her er noen av dem, først to trønderslirer:
Jeg vet ennå ikke hvem det var som laget disse slirene og knivene som hører til. Det har flere ganger vært foreslått Jon Svendsen Enlid i Budal, som jeg regner med at det ikke er. Du kan lese litt om saken nederst i artikkelen om Budal,
her.
Jeg skal ta fram de jeg har og skrive litt mer om dem, og fortelle et par historier.
Og så lånte jeg en taterkniv i bein:
Slett ikke verst. Laget av Loa-Vilhelm? Ser sånn ut.
Det er kommet noen nye momenter i historien om
Loa-Vilhelms kniver. Mye mulig at det jeg der har kalt et bomkjøp, heller er et bomsalg. Så jeg får vel ta fram igjen den saken og skrive den litt om.
Siste kniv, veldig spennende:
Dette er en jeg virkelig studerer akkurat nå.
Den er for så vidt et vrak, siden skafttoppen er brukket av og slira har fått satt på en guffen avslutning der det opprinnelig var en holk.
Men det er forskjell på vrak.
Skjæringen er blant de supreste, og det er elementer her som kan sette fantasien i sving både hos dem som samler treskjæring og hos telemarkssamlerne.
Nærbilder kommer.
Et knivmarked er ikke nødvendigvis over etter siste dag. Det kan sette i gang tanker og diskusjoner og handeler lenge etterpå. Og enkelte av oss, vi som skriver litt om kniver, kan få noe å skrive om også.
.
Ragnar Johannessen (1931-2007) i Skien var en fargerik knivmaker som jeg hadde mange morsomme knivdiskusjoner med, både på knivtreff og på telefon.
Pent blad fra Harry Kastmo i Skien, som han brukte en del blader fra. Alt er gravert av Ragnar, også Kastmos signatur.
Denne kniven hadde han også med i konkurransen i 1998, og han lurte på hvorfor det ikke heller var denne som vant. For her hadde han arbeidet mer med graveringsmønsteret, og skjæringen i læret var enda bedre.
Kniven har damaskblad: vill-damask med Harry Werner Kastmos eget stempel:
I graveringen har han brukt akantus der bladene ikke har åpnet seg. Det er jo uansett dette som utgjør "sveiver" i enhver akantus, men her har han høstet dem enda tidligere enn vanlig.
Et lekkert eksemplar. Bladet fra Kåre Nordli sitter ikke helt som det skal, men ellers er dette fine saker.
I graveringen på holkene her er det ikke laget noen symmetri. Han var ellers svært god til å gravere og skjære symmetriske mønstere i sølv og lær. Symmetri er vesentlig vanskeligere å få til bra enn å bare la akantusen vokse fritt, men kundene likte ofte det frie mønsteret bedre.
Denne er super, og typisk for hans tidligere arbeider, uten at jeg har noe årstall.
Han var veldig stø på labben når han skar, og det gikk raskt unna.
Den kraftige sømmen ville nok ikke gitt plusspoeng i en knivkonkurranse, og ikke dette opphenget heller.
Lengde uten oppheng: 14,1 cm.
På denne tiden hadde han også gått over til å sy kant i kant, sånn som alle andre gjorde og fremdeles gjør. Og så rullet han på dekor med et jern.
Han hadde sett en gammel, utslitt kniv der slira var blitt surret med en lærstrimmel for å holde den sammen, og da fikk han denne rare ideen.
Den dekorerte sømmen som finnes på svært mange av slirene hans.
