28. mai 2012 (med noen senere endringer)



Egenproduserte foldekniver

fra Helle


Helle Fabrikker har ikke hatt mange foldekniver i utvalget. De få de har hatt, er for det meste importert. Men noen laget de selv. Jeg går ut fra at den på dette bildet og de fleste nedenfor er laget på Helles egen fabrikk.

I artikkelen om Stavanger-Staal skrev jeg om foldekniver fra Helle, men uten å vise bilder av dem. Her gjentar jeg det avsnittet, utvider det, og tar med noen bilder.


Når man leter etter noe, kan det hende at man i stedet finner noe annet interessant! Stavanger-Staal, bedriftsblad for Stavanger Electro-Staalverk AS, 1957 nr 3, presenterer stålverkets gode kunde S&S Helle knivfabrikk. Artikkelen forteller at Helle kjøpte store mengder av stålkvaliteten SC 140 til bordkniver. Til brukskniver og sportskniver ble det levert laminert stål: eggstålet SK 11 omgitt av SE 0.

Og så kommer den overraskende opplysningen:

Helles foldeknivblader ble laget av båndstål i kvalitetene S 178 og SC 140.
Det må bety at Helle laget disse foldeknivene selv. Hadde dette vært importkniver, ville ikke Helle på 1950-tallet ha kjøpt stål i Norge og sendt til en utenlandsk fabrikk. Da ville knivene vært laget av produsentens vanlig stål.

Fra en utenlandsk fabrikk ville knivene også vært av høyere kvalitet. Dette er ikke kniver fra en dreven foldeknivprodusent, de ser mer ut som tidlige forsøk der kvaliteten er ujevn (for å si det pent). Men sånn er det med masseproduksjon av foldekniver. Du skal ha holdt på litt før det blir bra.

Stålkvaliteten SC 140 er rustfri og kan brukes til eggstål. S 178 er også rustfri, men ikke herdbar (maksimalt 0,08 % karbon). Helle kjøper nå ferdiglaminerte, rustfrie plater fra franske Bonpertuis til knivbladene sine. S 178 er ikke ulikt det stålet som der ligger på sidene av eggstålet.

Bladene i Helles egenproduserte foldekniver fra 1950-tallet er altså også laminert, standset ut av ferdig laminerte plater levert av Stavanger-Staal. På ubrukte kniver kan du ikke se lamineringen med lupe engang, men den er tydelig på blader som har vært slipt.

Laminerte foldeknivblader har ellers vært høyst uvanlig.

Helles egen foldeknivproduksjon var nytt for meg da jeg leste artikkelen fra Stavanger-Staal, for det har ellers vært alminnelig antatt at de fikk produsert alle sine foldekniver i utlandet, og ikke laget noen selv.




Helle-import


Før jeg går videre på Helles egenproduserte foldekniver, tar jeg med et par stykker som de importerte og solgte under sitt eget navn.

De er nok lettere å finne ut av enn dem fra Helles egen fabrikk, men til gjengjeld svært mye mindre interessante.


Her er to fullstendig ulike typer.

Til venstre en med sideplater i palisander og messing, og med bladlås for hovedbladet. Den finnes i minst syv versjoner, denne er artikkel nr 202. Lengde sammenslått 8 cm.

Til høyre en med grønne sideplater i plast. Et smalt lite knivblad, neglefil, pinsett og tannpirker. Omtrent som om den skulle vært sveitsisk, men den er ikke derfra. Det er flere versjoner av denne også.


Bladstemplene viser hvor knivene er laget: i Tyskland og Japan. Jeg vet ikke hvem som produserte dem, eller når. Det er ikke så mange tiår siden, og det er klart at det går an å finne ut om man bryr seg om det. Ifølge reklamen ble Japan-knivene "laget for A/S Helle Fabrikker av en av verdens ledende produsenter av foldekniver".

Med sånn stempling har de nok små sjanser for å havne i noen knivsamling, annet hos spesialister på Helle-kniver. Dem er det ikke mange av, men kanskje siden?


Her er en liten reklamesak med syv forskjellige Helle-foldekniver. Jeg har ikke gjort noe for å finne ut hvilket år den er fra, men det er nok bare å bla seg igjennom masse årganger av jaktblader.

Bladene er i helstål.

Jeg kjøpte engang en slire maken til den på bildet. Det må ha vært på 1980-tallet, og da var den bare noe gammelt de hadde liggende i butikken. Slira ser ut til å være laget av Helle selv.





Egen produksjon


Da kan vi gå tilbake til den første kniven jeg viste.

Disse knivene er laget helt som enkle, billige foldekniver fra Solingen. Kvaliteten er ikke den beste, men det var den heller ikke på en del av Solingens tidlige etterkrigskniver. Flere av de gode produsentene der nede forsvant under krigen, og mange som startet opp igjen etterpå, laget kniver i en kvalitet som de tidligere ikke ville ha vedkjent seg.

Noen stor leverandør av foldekniver ble Helle uansett aldri, så foldeknivene deres fra 1950-tallet er ikke så ofte å se. De nyere importknivene ble det vel heller ikke så mye ut av.

Eller? Er det bare fordi alle knivene er ganske enkle og har rotet seg bort at vi ikke ser dem? Etter at jeg har begynt å se etter, har jeg da iallfall fått tak i noen.

Her er artikkelen i Stavanger-Staals bedriftsblad, 1957 nr 3:

































Og så kan vi se på noen av knivene. Først den modellen som ser ut til å være vanligst, uten korketrekker:











En enkel pennekniv uten endestykker av metall. Sideplatene er i imitert elfenben, slik det var vanlig i bordkniver fra Helle og andre produsenter. Altså det som artikkelen i Stavanger-Staal kaller "Perspex-plater - et importert plastprodukt". Andre sideplater skal imitere perlemor og andre materialer, mens andre er enkle plater uten struktur.

Merkingen på bladet er typisk for tiden da artikkelen ble skrevet, altså i 1957.


Jeg har et eksemplar til, med reklame på: LEIF THESEN OSLO
Og på den andre siden:
SUVERÈN I SOUVENIR



Samme modell igjen, litt annerledes utført:











Merking bare innerst på bladet. Sideplater i imitert perlemor.



En annen modell, med korketrekker:















Her er tilstanden mye verre. Det lille bladet er ødelagt, korketrekkeren er borte, og det store bladet er fikset på, sikkert etter at spissen brakk.

Korketrekkeren var en av typene med ekstra lengde, den som trekkes rett ut før den foldes ut. Sånne har lett for å løsne og komme bort.

Jeg kom over den i en brukthandel, og der syntes de den var så ille at de ikke fikk seg til å ta noe for den. Den får fylle plassen til et bedre eksemplar kommer forbi.


Her har jeg en til av samme slag. Korketrekkeren mangler her også.

Det er en reklamekniv der reklamen nå er nesten borte, men navnet på et Kristiansand-firma kan skimtes så vidt: LUMBER CO.

Bladene på disse knivene er visst både bløte og sprø på samme tid.



Sideplater i to materialer. Det til venstre skal ligne perlemor, mens det til høyre skal se ut som elfenben.









Her er en med nesten intakt korketrekker (spissen brukket) og med annet materiale i skaftplatene. Jeg har sett bare bildene.


















Noe for turistene:









En billig souvenirkniv med enkeltblad. Sideplater i klar plast med motiv på baksiden.

Bladet har annen fasong enn de andre her.







Merking innerst på tvers:

S&S HELLE RUSTFRI












Så kan vi se på denne kniven sammen med to av dem ovenfor:


Sammenfoldet måler den 8,1 cm.
De andre to er snaut 9 cm.

Litt om bladene:

De to nederste har et stort blad som på engelsk kalles "spear blade" og et lite som kalles "pen blade". Den øverste har "clip blade". Men sånt er knapt av interesse for norske knivfolk. Jeg har aldri hørt norske knivfolk diskutere bladene på en gammel foldekniv.

De to nederste har plass til like stort hovedblad, men de har altså likevel ulik lengde. Det lille pennebladet på de to nederste har ikke samme form.



På Vestfold Knivlags pinsetreff 2012 fikk jeg tak i disse to, av en modell jeg ikke hadde fra før:


Enkelt blad, korketrekker og ølåpner.

Lengde sammenslått: 87 mm (den øverste) og 88 mm.













Sideplaten har en hilsen fra Helle, men ut over det er den ikke merket annet enn med RUSTFRI. Den andre på bildet har samme merking på bladet.

Bladet er helt som på noen av de andre modellene her, og rustfri-merkingen er etset på Helles måte, så jeg regner det som opplagt at den er laget på Helles fabrikk.



Bladspissen på den andre kniven på bildet over, den uten hilsen fra Helle. Hvis jeg hadde sett bare den, hadde jeg nok ikke lagt merke til den og kommet på å ta den med hjem for å studere nærmere. Men de to knivene er nær identiske. Og ved en nærmere titt: På denne kniven er bladet en del nedslipt, og da er det tydelig at det er laminert, som kanskje alle blader er i foldekniver fra Helle.


Rett etter at jeg hadde lagt ut denne artikkelen, ringte Reidar Aasen og fortalte at han hadde en Helle foldekniv med sideplater i metall. Dagen etter kom den i posten:


Den ser ut som de to forrige. Samme dimensjoner, samme plassering av naglene, men altså metall i sidene.










Bladet er merket.

Og, når det nå har dukket opp en med metallplater: Det er sannsynlig at flere modeller finnes i metall. Hvis noen har slike eller andre modeller av Helles gamle foldekniver, vil jeg gjerne se dem.








Helle har siden gjort et nytt forsøk på foldekniv. På nettsidene deres er det en kniv som ble designet i 2009: Helle Dokka. Den ser ut som en vanlig slirekniv, bare at den er til å folde. Jeg har ikke sett at den er kommet i handelen ennå. Denne gangen er det ikke en billig, enkel kniv, men en i vanlig god Helle-kvalitet.



21. mai 2012




Her ligger flere artikler om kniver fra Tarald Louens krets. Husk å klikke på "Flere innlegg" nederst på siden for å se mer.



På eBay fra Australia:


En Louen-kniv


Internett og eBay er vriene greier. Det er altfor langt mellom de bra norske knivene der, og når vi så endelig finner en vi gjerne vil kjøpe, har alle de andre eBayerne også sett den. Men nå på lørdag fikk jeg denne her i posten, fra Australia: en pen, signert Louen av det enklere slaget. Stas.

Den hadde faktisk greid å ligge der ute uoppdaget av meg og andre i en og en halv måned!
Den lå der med Buy It Now-muligheten, en mulighet jeg benyttet meg av i en viss fart.


En signert kniv fra Elias Louen er alltid hyggelig å komme over, også når det er en av det enklere slaget. Den gir oss en kniv å legge de usignerte ved siden av, for å sammenligne skjæringen snitt for snitt i håp om å finne ut noe.




 






Det vi da vanligvis finner ut, er at det usignerte eksemplaret ikke er makent, iallfall ikke makent nok til at vi kan si at det også er en Elias Louen-kniv.

Min nye kniv er altså av det enklere slaget, men mange er vesentlig enklere enn denne. Her er baksiden av slira like fint skåret som forsiden. Det er den slett ikke på alle.








De enda enklere knivene kan nok også ha Louen-bladstempel, men her har han dessuten filt typisk Louen-smellopp.

Det som likevel ikke riktig stemmer, er at det er brukt det lille bladstempelet, det på 5,5 mm. Hovedregelen skal være at dette er Tarald Louens stempel, og at sønnen Elias brukte det "store" på 8,5 mm. Jeg går likevel ut fra at dette er Elias.


Jeg kommer etter hvert til å legge denne kniven sammen med de andre Louen-knivene i artikkelen nedenfor. Ta en titt og sammenlign denne skjæringen med de to enkle knivene der.





Kniven kom hit fra Australia. Det er et stykke dit, men kniver dro vidt omkring. Far og sønn Louen leverte kniver til Husfliden i Mandal. En eller annen kan ha kjøpt denne der. Men vi får ikke vite hvordan den kom seg helt til Australia.
 
















.

17. mai 2012



Restaureringsobjekt i geitehorn


- en historie som endte sørgelig


Jeg sitter og blar i gamle bilder. Noen er bra, noen dårlige, akkurat som knivene de viser. Her er noen dårlige svarthvitt-bilder av en kniv jeg fikk se for mange år siden, på et knivmøte i Trondheim. Den er i elendig forfatning, men engang var dette en super sak.


En klassisk staskniv fra Vest-Telemark, en som i god stand ville ha åpnet knivfolkets lommebøker. Tilstanden reduserer verdien i kroner, men den er ikke mindre interessant av den grunn.

Kniven er ikke i nærheten så spennende som slira. Blad med smellopp, skaft i flammelønn, holker uten dekor. I trist stand hele veien.

Slira er nydelig skåret i geitehorn. I tillegg har den holker med filigrandekor. En uvanlig kombinasjon.

Den har hatt et eller annet tungt over seg, for den er klemt så flat at kniven ikke lenger går nedi, og har fått svære sprekker. Kanskje det hadde gått an å få gjort noe med den, iallfall få den litt bedre. Hvis den var min, ville jeg iallfall spurt de få som lager kniver av dette slaget, om det var noe de kunne gjøre. Kanskje få den litt mindre flatklemt, kanskje få lukket noen av sprekkene iallfall litt.


Skjæringen er av det slaget vi ser i geitehornslirer fra Vest-Telemark, som jeg har vist en del eksempler på før på disse sidene. Se for eksempel her.




Baksiden er enklere. Her er mønsteret bare skåret grunt i hornet.





Filigransarbeidet er slik vi ser fra Halvor Vehus (1835-1905), Rauland. Veldig fint utført. Jeg går ut fra at det er han.






På side 22 i Øystein Kostveits Norsk knivbok er det en Vehus-kniv der skaftet skal være skåret av Asbjørn Teigen Hylland. Er denne også det?




Over til den triste historien.  Hittil her har jeg skrevet "er", men det riktige er "var":

Han som viste meg kniven på møtet i Trønderkniv, hadde lånt den av en nabo. Jeg lurte på om den var til salgs, og foreslo et beløp. Han skulle spørre, men nei, til salgs var den ikke.

Men ikke lenge etter døde denne naboen. Jeg lurte på om det kanskje gikk an å få til noe nå. Men da var det enda verre: Kniven var blitt kastet! Straks, sammen med alt det andre gamle skrotet hans.

Grøss. Tenk på alle gamle kniver som ender på den måten!


Kniven alene ville knapt fått et blikk om den hadde kommet fram på et knivtreff. Men nå gjør den altså ikke det.

Når den sitter i en slire med filigran som her, ville vi ha studert bladet nøye i håp om å finne et stempel. Jeg kunne ikke se noe da jeg hadde kniven i hånden. Bladet var svært rustent, men under rusten kan det godt ha sittet et HW-stempel fra Vehus, som er det vi ville håpet å finne.