17. februar 2013



Kniver fra Kanariøyene



Folk på sydentur kjøper med seg souvenirer hjem, og for knivfolk blir dette av og til en kniv. Det finnes tradisjonelle knivtyper i mange av de store ferielandene. På Kanariøyene, for eksempel. Der kan du komme over noe sånt som dette.

Dette er den klassiske knivtypen som ble laget bare av knivmakere på Gran Canaria, og som fremdeles blir det. Jeg har ikke hørt at de andre Kanariøyene har noen spesiell type, og kniver av dette slaget blir solgt der også.

Lengde blad/skaft: 26 cm.

Kniven fra Gran Canaria er en lokal variant av en av de mest kjente spanske slireknivtypene. I likhet med dem fra fastlandet, og fra de spansktalende delene av Syd-Amerika, varierer de fra turistting til virkelige klenodier, med priser fra nederst til øverst.



Her ligger kniven sammen med en nyere kniv. Den eldste er kanskje hundre år, og kan godt være mer også.

Jeg har aldri vært på Kanariøyene. Disse to er fra bruktforretninger i Trondheim, der de ikke ante hva det var for slags kniver. De kostet ikke stort.

Hvis du beveger deg inn på markedet for bedre saker, enten det er på eBay eller på Kanariøyene, kan det være som å komme inn på markedet for gamle norske staskniver. Da går det noen kroner, og for norske knivsamlere flest er det vel uaktuelt å bruke mye penger på sånt.



På begge kniver er bladet smidd ut helt som det skal, i akkurat denne formen, det er ikke slipt ut av en plate.







Lett å overse inne i rusten, men den eldste kniven har dekorert blad. Ganske enkel dekor på denne, men det kan være gjort mye mer ut av det.








På begge to er er skaftet helt middels for denne knivtypen, men det kan være mye mer avansert utsmykket, med mønster av mange slag.










Vi er vant til at opphenget er på baksiden av slira. Mange steder i verden er det i stedet plassert på forsiden, og er en stopper som skal holde fast kniven når den blir stukket inn bak beltet.

Dette kan se ut som en usikker måte å feste kniven på, men siden også rytterfolk rundt om i verden kan feste kniven sånn, fungerer det tydeligvis.

Den eldste er dekorert med litt ekstra søm og farge. Den nyeste har "kunstlær" øverst.



Sømmen i ny og gammel slire.












Knivene fra Gran Canaria er ganske ofte å se på eBay, og de er ellers beskrevet rundt om på Internett (søk på "cuchillo canario"), for eksempel på denne siden:

http://www.grancanaria.com

Der står det blant annet dette, i den svenske versjonen:

"Den kanariska kniven är en av de få hantverksprodukter som bonden känner sig stolt över att äga. Ägandet hålls inom familjen genom tidens gång eftersom den ärvs från far till son. Det är ett användbart redskap som är omistligt ute på fälten då den behövs till att skära av gräs, grenar, ympa träd och i alla olika skeden i skötseln av bananplantagerna. Herdarna behöver den till att skära kaktusblad och när han måste skära i ett djur. Man kan inte heller låta bli att nämna att kniven använts vid många tillfällen som försvarsvapen och många män säger därför att "gå utan kniv är som att gå naken"."

Noen som kjenner igjen det der? Dette er jo noe som har vært gjentatt utallige ganger om norske kniver, som om det var typisk for Norge å ha kniv på seg over alt hvor man gikk. Det samme har vært sagt i våre naboland, og jeg mistenker at lignende formuleringer har vært brukt hvor som helst over hele kloden.


Hvis du er på Gran Canaria og vil kjøpe en tradisjonell kniv derfra, er det nok lurt å se etter et gammelt eksemplar i bra stand. Hvis du heller tar med deg en nylaget kniv, er det bra om bladet er et skikkelig smedarbeid og ikke bare et blankt, jevntykt blad stanset ut av plate. Folk som samler spesielt på sånt, vet nok hvem som har laget hva, og hvilke knivmakere man skal ha tak i og hvilke man skal unngå, men det vet jeg ikke noe om.




Spania


Jeg får vel vise en av de spanske knivene som er forbilder for knivene over. Nå har jeg ikke noen sånn kniv, bare disse små bildene.


Hvor kommer mønsteret i knivene våre fra? Ikke akantusen i det hele tatt, for den kom jo fra Syd-Europa og spredte seg utover hele Europa, men akkurat den kniv-akantusen som vi finner blant annet i taterknivene?




Denne spanske 1800-tallskniven (eller enda eldre?) var på eBay for noen år siden. Den ble ganske dyr, og siden jeg ikke samler på sånt, nøyde jeg meg med å ta vare på bildene.



Strekgravering med trambulering i bunnene. På skaftet og bladet er også bunnene strekgravert.

Etter bildene å dømme har ikke slira hatt noe oppheng.










.








En akantus som denne kunne ha sittet på en norsk kniv uten at vi hadde stusset over det. På en trønderkniv, for eksempel, eller en taterkniv. Vi hadde lurt på hvem som laget den, men ikke tvilt på at den var norsk hvis alt ellers så norsk ut.

Og så er den altså spansk. Østover, i kniver fra Midt-Østen og videre til India, ser vi en hel del dekor som ligner.

Argentina


Ikke overraskende er tradisjonelle spanske knivtyper utbredt i Syd-Amerika. Argentina har sin egen vri.


De argentinske knivene kalles gjerne gaucho-kniver, og er lett å finne på eBay. Skaft og slire kan være i sølv, nysølv eller sølvplett, med detaljer belagt med bladgull.

De kan også være laget som kniv og gaffel i dobbeltslire av lær.

De er ofte laget i Solingen, men kan også komme fra USA og andre land. Eksemplaret her er laget i Argentina. Jeg kjøpte den i Vikingskipet, og i likhet med de to fra Kanariøyene kostet den nesten ikke noe.



Lengde blad/skaft: 26,8 cm.

Bladstempel:

PAMPA IND.ARGENTINA




Beltefestet har det argentinske flagget, og det er stemplet:

INDUSTRIA ARGENTINA 800

Argentinske gauchoer kunne ha noen digre kniver av dette slaget, med lærslire. Jeg har sett bilder av ryttere med kniv båret på skrå tvers over ryggen, så store at de var synlige på hver side av overkroppen.

6. februar 2013



Bajonett med litt ekstra


Det er ikke mye våpen å se på disse sidene, men her er en gammel bajonett. Iallfall startet den som bajonett. Nå er den vel bare en dekorativ ting, hvis man altså vil være med på at sånt som dette er dekorativt.


Den var virkelig et vrak da den engang ble reddet fra skraphaugen. Klingen var brukket og har fått naglet og slagloddet på en bit flatjern som erstatning. Balgen ser ut til å ha fått fjernet masse rust ganske grovt. Parerstangen er tatt bort.


Med bare flatjern og uten egg er den vel egentlig ikke lenger som bajonett å regne.





Deretter er den blitt staset opp med en hel del messing. Og det er der den blir interessant for meg, for det er opplagt en tater som har hatt den til behandling. Han har gjort alt på tatermåten, med samme teknikker og med samme dekor som på taterkniver.

For knivsamlere flest er den vel ikke det store, men i en samling taterkniver hører den hjemme. Der passer den bra sammen med andre, tilsvarende ting laget av tatere.

Det er ikke noe igjen av merkingen på klingen, men den var engang en Krag-Jørgensen M/1916, etter hva jeg har fått vite.


Skaftet er kledd inn i messing hele veien rundt, og kan dermed ikke lenger festes på et gevær.





Og så har den fått vanlig gravering av samme slag som taterkniver flest.









Balgen har fått messing i begge ender og på midten.


































Jeg vet ikke noe om den, ikke hvor gammel den er, hvor den kommer fra, eller hvem som kan ha staset den opp. Han har neppe gitt fem øre for vraket, men litt jobb har det vært. Dette er ikke det første han har laget, men vi må vel anta at det han ellers laget, var kniver.

Jeg lurer på om det var noe for ham å tjene på dette. Hvem ville ha en sånn?


.

2. februar 2013



Gjensyn med en beinkniv


Hyggelig å se igjen en kniv som jeg har sett og studert for mange år siden! Den var ikke til salgs den gangen, men nå ordnet det seg.


Sent på 1980-tallet var jeg noen ganger hjemme hos Nils Karlsen (1907-1994) på Kyrksæterøra. Jeg tok bilder og noterte litt, og i 1990 hadde jeg et kapittel om ham i første bind av Kniver og knivmakere. Der var det med et bilde av to eldre kniver som han hadde på veggen.

For ikke lenge siden så jeg igjen den ene av disse knivene, og fikk byttet den til meg. Stas. Det er en klassisk beinkniv fra Nils Karlsens slekt.

Den andre kniven på bildet har skaft i bøffelhorn og slire i lær og nysølv. Den er laget av Karlsen. Jeg har ikke sett den siden, men beinkniven kan jeg vise bilder av her.



Beinkniven er laget av to knivmakere. Kniven er laget av Karlsen selv, mens slira er fra hans onkel Karl Fredrik Fredriksen (1869-1958), kjent som Stor-Karl.






Nils Karlsen laget mest kniver helt i nysølv, eller med treskaft og nysølvslire. Noen beinkniver ble det også, men mest på bestilling. Her er kniven laget for å passe til denne Stor-Karl-slira, men han har ikke gjort noe forsøk på å skjære dekor over det hele. Skaftformen er også litt annerledes enn Stor-Karls.

Beltestroppen er skiftet ut siden sist. Den ser ut helt som en fra Nils Karlsen og er nok satt på av ham.

Vi ønsker jo at kniv og slire skal ha hørt sammen fra starten, men jeg er glad for å ha fått tak i denne. Et problem ville det bli hvis det nå kommer en løs kniv fra Stor-Karl som passer perfekt og som har akkurat dette mønsteret. Men det er et luksusproblem jeg aldri kommer til å få. Løse kniver av dette slaget kommer ikke av seg selv.


Jeg har tidligere lagt ut en artikkel her om taterkniver i bein (du kan se den nedenfor denne). Kniven her er av det slaget som jeg viser i den artikkelen. Nå som jeg har sett mange flere slike kniver, er det nok på tide at jeg tar fram den artikkelen igjen og våger meg på å skrive hvilke knivmakere jeg tror har laget hvilke kniver. Men sånn er det mange steder på disse sidene: Når jeg ser på noe jeg har lagt ut før, ser jeg at det er mye jeg burde ha lagt til eller endret nå.


Fint skåret. Magebeltet er det gjort litt mer ut av enn vanlig på slike kniver.








Nedre slireholk er litt finere utført enn vanlig på førkrigs Stor-Karl-kniver.

Her har jeg lagt sliretuppen til venstre sammen med endeplaten på et skaft som jeg regner som en sikker Stor-Karl. Det er morsomt å sammenligne slike detaljer, men også litt skummelt å trekke slutninger ut fra dem.

Det var flere knivmakere som laget så godt som det samme, og det er derfor jeg har nølt så lenge med å sette knivmakernavn på knivene. Det som særlig kan diskuteres med en slire som denne, er om den i stedet er laget av Stor-Karls sønn, Karl Oliver Karlsen (1891-1939), kjent som Stum-Karl. Det er ofte ikke så lett å skille knivene deres fra hverandre.



Ikke så mye skjæring, men pent gjort. Nils Karlsen hadde god formsans, og det er synd at det ikke er mange flere krumme beinkniver fra ham.




 



Slira har årstall: 1920.















Kniven ser ut til å ha originalt Helle-blad. Hvis skaftet hadde vært så likt et Stor-Karl-skaft at det hadde blitt oppfattet som et arbeid fra ham, hadde dette forvirret litt, for bladet er mye nyere enn 1920. Helle startet i 1932, og dette bladstempelet er ikke deres eldste.




Stor-Karl og Stum-Karl bodde flere steder.

Karl Fredriksen (Stor-Karl) ble født på Røros og bodde i lengre perioder på Fannrem og Tynset.

Karl Karlsen (Stum-Karl) ble født i Rennebu og bodde sammen med foreldrene.

Begge ligger begravet på Tynset.

I folketellingen for Tolga i 1910 er begge oppført som kobberslager og blikkenslager med sedvanlig bosted Kristiansund.


.