26. desember 2014



Nils Pedersen Talebakke



Jeg har tidligere her og der vist en del bilder av fine Talebakke-kniver, særlig i artikkelen nedenfor denne og i den fra auksjonen på Gjøvik i 2014.

Nils P. Talebakke (1845-1937) laget noen av Totens mest ettertraktede staskniver. Her viser jeg også et par brukskniver.




Staskniv i flammeask


Veldig fint laget og pent holdt. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2013.

Den er temmelig lik til den som gikk høyest i pris på Gjøvik-auksjonen i sommer. Du kan jo ta fram bildene derfra og sammenligne.

Initialene til første eier: HK. På den andre siden står årstall: 1914.

Kniven på Gjøvik hadde årstall 1920.




Jeg vet ikke hvem HK var. I dette utydelige bildet ser vi hvor han bodde i 1914:

Josefinegd 23 Xania


Jeg så etter i folketellingen for Oslo for 1910, men på den tiden var det ingen H. K. i Josefinesgate 23.


Blad uten blodrand og bølgefilet rygg, men dette også er et dekorert, laminert stasknivblad med Talebakkes signatur.




Opphengskrok med dragehode.

Staselig jaktdolk



At den var fra Toten, var det liten tvil om. Mest sannsynlig var den laget av Nils Talebakke, men det var litt diskusjon om det.






Og så begynte vi å studere det lille grumset et stykke ute på det 11 cm lange bladet.

Det var jo restene av en N med punktum etter. Ved å se på de andre små prikkene, og sammenligne med andre Talebakke-blader, ble det klart at her hadde hele signaturen hans stått.

Siden har bladet blitt slipt tynnere opp mot ryggen, slik at signaturen nesten er borte, og det har fått en hulning på tvers innerst ved skaftet. Kanskje det også har fått ny fasong. Bladet er 5,8 mm tykt, så det var nok å ta av.












Fugleliv på Toten. Denne er nok en orrhane, etter halen å dømme.











Og da er vel dette en tiur?











Krok med dragehode, som vanlig.













Det varierer hvor detaljert hodet er. Dette har fått øyne og noen andre linjer.












Brukskniver


Fem av knivene på Gjøvik-auksjonen. Den midterste her ga meg litt å tenke på. Den er usignert, og kniv og slire hører ikke sammen. Men nå ser jeg at jeg skulle tatt bilder av den ute av slira.

For jeg hadde da sett en sånn skaftholk som dette før? I samlingen av trønderkniver? Jeg måtte plukke fram noen mapper og se etter.







Og der var den, denne gangen med messingholker. Kniven satt i en Budal-slire som sikkert en luring sydpå har satt den i. Der sitter den ikke nå lenger. Den ser ut til å være fra samme mann som auksjonskniven på forrige bilde.

Toten er ikke mitt felt, og brukskniver fra Nils Talebakke visste jeg ikke noe om.


Bladet er 11 cm langt og 4 mm tykt. Det har en fasong som er vanlig i Trøndelag (og en del andre steder), og jeg har hatt disse bokstavene i tankene når jeg har sett trønderske smednavn. Ryggfilingen ser ikke trøndersk ut, men er heller ikke så spesiell at den ikke kan være fra hvor som helst. Jeg har jo tenkt på Talebakke også, men mer er det ikke blitt ut av det. Men nå ser jeg på bokstavtypene, hvor lik de er dem i Talebakkes vanlige stempel.


Ryggfilingen innerst ved skaftet er også så lik den i Talebakkes stasknivblader som man kan vente seg i et bruksknivblad.

Ryggfiling kan man ikke vente, men han har gitt ryggen en fas på hver side, som på kniven i flammeask øverst i denne artikkelen.

Midtstreken langs ryggen kan varsle om tvilsom sveising, men kan også komme av måten omleggsjernet blir satt på. Det er vanligvis ikke noe veldig godt tegn.




For noen dager siden fikk jeg bildene av denne kniven fra Tor Skjølet:

Helt maken til den forrige. Samme slags skaft og samme slags blad med NPT-stempel.

Spesiell merking på bladholken. Kanskje første eier.









Rester av Talebakkes typiske ryggdekor. Igjen er det spor av stripe midt på.

Hva slags slirer brukte Talebakke i bruksknivene? Laget han dem selv? Kan dette være en slik? Dette er det selvfølgelig noen av dere der ute som vet.






Et løst blad


Bruksknivblad fra Nils Talebakke.

Lengde: 12,2 cm.
Bredde: 2,2 cm.
Tykkelse: 5,3 mm.

Typisk ryggdekor innerst. Og ryggstreken går igjen.







Tydeligvis en eier som har slått inn noe ved siden av smedstempelet.

Usignert, men vi kjenner den jo igjen


Her har vi en mindre kniv av samme type, med disse karakteristiske holkene. Lengde skaft/blad 18 cm.

Bladet er 7,7 cm langt, men var vel en millimeter eller to lengre da det var nytt. 4,4 mm tykt.



Kniven passer bra i slira, som er standard Toten-slire, men helt uten dekor. Vanskelig å si om den er laget av Talebakke eller en annen.





Bladet er det blitt gjort en del med. Sidene er slipt og det hele er grundig polert. Polering gjør seg alltid best når man har pusset bort alle riper først, men men.

Innerst ser vi rester av den opprinnelige overflaten. Bladet er altså blitt fikset på mens det satt i kniven, så det er ikke et som er satt i senere.

Samtidig forsvant bladstempelet helt.



Talebakkes ryggfiling igjen. Og jammen har vi ikke denne midtstreken hans her også.








Men denne gangen er det ikke bare en strek innerst ved skaftet. Her har det skjedd noe hele veien utover ryggen. Det er også noen faresignaler langs eggen. Bladet burde nok heller vært frasortert. For en samler nå er det bare morsomt at det er sånn.

Mønsteret i bladryggen er nesten som en dekorasjon, men hva i all verden er det han har gjort her?



.

19. desember 2014



Ringlekniv til tvislire



Få av oss har noen kniver fra 1700-tallet og enda tidligere i samlingen. Det kan bety at mye av interessen for dem blir borte. Mange knivsamlere ser nærmest bort fra så gamle kniver. Men for et par dager siden kom denne i posten her, og plutselig er det mye morsommere å lese Arne Emil Christensens bok Tvislir og ringlebelte, som jeg har skrevet litt om nedenfor. Det hjelper veldig å ha en å sammenligne med knivene i boka, selv om det bare er en du får låne.


Den er ikke blitt tuklet med i det hele tatt. Alle eierne gjennom mer enn 250 år har behandlet den pent. Men så har altså en av dem rotet bort slira.

Lengde 21,5 cm.


Det er jo ikke uvanlig at kniv og slire skiller lag. En brukskniv kan bli brukt i verkstedet og aldri satt tilbake i slira. Dette skulle ikke hende med en staskniv, men man vet aldri. For tvisliringer regner Arne Emil med at da disse gikk av moten, ble knivene tatt ut og fortsatte å bli brukt etterpå.

Siden det er så langt mellom dem, må vi gjerne ta til takke med noen eksemplarer i riktig dårlig stand. Men altså ikke hver gang.



Bladet kunne ha vært morsommere, med mer pynt, som de av og til har. Men det er i fin stand, bedre enn de aller fleste sånne, og ikke er det feilslipt heller.

Det er 10,6 cm langt og 5 mm tykt.



Ofte har skaftenden utvendige, løse ringer som skal lage lyd når du rister på kniven. På andre er det som her, med noen løse deler som ringler inni toppholken. Kanskje det er kuler der inne, men ingen blir vel fristet til å åpne holken for å se etter. Denne ringler. Det får holde.











Jernplate i skaftenden mot bladet denne gangen. På de fleste (?) er den av messing.








Og denne gangen er toppkula en sammenrullet messingstrimmel, som på taterkniver.

På enhver gammel kniv må man se ordentlig etter at alle deler er de opprinnelige. Det er de ofte ikke. Hva med denne? Er bladet, jernplaten og endekula de originale?

Det ser sånn ut. Hvis de hadde vært skiftet, måtte det ha blitt gjort på den tiden da slike kniver ennå ble laget, og av de samme personene. På en mye nyere kniv ville det ha trukket ned. På en 1700-tallskniv ville det vel heller blitt regnet som vedlikehold.



Her, mellom messingtrådene på ryggsiden, kunne det godt ha stått et årstall. Nå vet vi ikke nøyaktig når kniven er laget. Tidlig 1700-tall, kanskje.







En og annen liten dekorativ messingdings i trestykket mangler, som vanlig etter så mange år. Det kan også sees på som en fordel, for det viser at kniven ikke har vært pusset opp nylig.



Knivfolk flest ser dem bare en og annen av i en museumsmonter, eller på bilder som vi alltid kunne ønske oss større og flere. Det er jo alltids bedre enn ikke noe, men langt fra nok til å lære en kniv ordentlig å kjenne.

Små bilder kan fungere helt fint for dem som eier kniven eller som har et ganske likt eksemplar hjemme. I hodet kobler de straks denne kniven med et bilde av sin egen kniv. Er det en detalj som ikke er synlig på bildet, vet de gjerne hvordan den pleier å være laget og tenker ikke mer over det. Den som ikke har noen slik kniv, vet ikke mer enn hva bildet viser.

Se for eksempel på de to første bildene av denne kniven. Kan du se om holkene er støpt eller loddet av en plate? Hvis det ikke står noe om det i teksten, og du ikke vet at på slike kniver er de alltid (?) loddet og gravert, kan du bare gå der og lure. Det samme gjelder en kniv i en monter, som du ikke kan se baksiden på.


Her ser du loddeskjøten, som viser både at holken er en sammenloddet plate og at den er gravert.






.

18. november 2014



Anders Halldén om Zorns kniver



Jeg lurte på hva Anders Halldén egentlig mente da han for en tid siden fortalte at han holdt på med bok om Anders Zorns kniver. Den store svenske kunstneren Zorn (1860-1920) laget knapt noen kniv selv, bare designet noen få stykker, og det ble laget så få av dem at de nesten ikke finnes. Kanskje bare ni. Det høres da mer ut som stoff for en liten artikkel enn en hel bok?

Men jammen fikk han det til. Boka er blitt en lekker trykksak, med fine bilder Halldén har tatt selv, og med historien om knivene, om knivmakerne i Mora som laget dem, og om knivenes eiere. Han har også sporet opp mange fine bilder av berømte eiere med Zorn-kniv på seg.

Zorns kniver har sin helt egen design, de er mesterlig utført i førsteklasses valbjørk og med lekre detaljer, og har et oppheng som ser mer ut som om det var laget i Kauhava enn i Mora.

Anders Zorn er vel den mest kjente personen fra Mora, og da er det jo stas at han var knivinteressert. Eierne var heller ikke hvem som helst. Dette var ikke kniver man kunne kjøpe.


Med så få kniver er det ikke bare å få kjøpt dem nå heller, men Halldén selv fikk tak i dette eksemplaret på auksjon, til en svært voksen pris. Etterpå har han brukt mye tid på å spore opp kniver, relevante bilder og historier.



Boka er også et bidrag til historien om knivene fra Mora, som ikke bare var de velkjente med rødt treskaft og fiberslire.

Ser vi snart noen nylagede eksemplarer av dette slaget? Noen svenske knivmakere som får lyst?


Har Halldéns bok noe å fortelle knivsamlerne? Det er jo ingen "ledig" Zorn-kniv å få tak i?

Jo da. Bare se på denne. Carl Larsson eide en Zorn-kniv. På dette utsnittet av en Larsson-akvarell ser vi kunstnerens sønn med farens kniv. Nå vet man ikke hvor den er.

Det er et par stykker å jakte på der ute. Jeg hører at for noen år siden ble en sånn kniv vist fram på et norsk knivtreff. Ingen visste hva det var for slags kniv. Jeg fikk ikke se den da, og jeg vet ikke hvor den er nå.

Samler du ikke svenske kniver? Hvis du får tak i en av disse knivene, kan du vifte med den foran nesen på hvilken som helst svensk knivsamler og få løs en hvilken som helst norsk kniv han måtte ha. Særlig etter at denne boka er kommet ut.

Kniven på akvarellen ser ikke nøyaktig ut som i vrkeligheten, men det er også med et foto av Carl Larsson med den kniven. Så du kjenner den igjen når du har kapret den.

Larsson hadde også en samling av samekniver. Halldén har tatt med litt om dem og viser bilder av tre kniver fra Jon Pålsson Fankki.


Fra før av har Anders Halldén sin store, stadig oppdaterte oversikt over skandinaviske kniver solgt på auksjon, både på eBay og på tradisjonelle auksjoner:

http://www.cultur.nu/knivar/

Alltid morsomt å følge med på. Der har han også skrevet artikler om kniver. Kanskje det kan komme noen flere bøker ut av det? Kanskje denne boka om Zorn-knivene også kan inspirere andre knivfolk til å lage en slik hyggelig bok om et så tilsynelatende avgrenset tema. Lykke til med å få skrevet den. Og få noen til å gi den ut?

Anders Hallden: Anders Zorn och hans knivar.
Mora, Zornmuseet, 2014 (ISBN 978-91-978632-7-8)
132sider.

 http://www.cultur.nu/knivar/boken/

26. oktober 2014



Brusletto Villmann


Fremdeles den tøffeste i klassen



Jeg liker å følge med på det som knivfabrikkene kommer med av nytt, selv om jeg sjelden skriver om det her. Særlig liker jeg modeller som lever lenge, for da blir det gjerne store og små varianter underveis. Jeg har for eksempel skrevet om de lange seriene av modellene Trollegg fra Brusletto og Fjellkniven fra Helle. I begge tilfeller er det mye morsomt å finne for en som samler sånt noe.


En ganske ny kniv som det ser ut til å kunne bli en serie av i mange varianter, er Brusletto Villmann. Det er en tøff kniv som de neppe dropper med det første.

Jeg viste den her da den kom i 2011, i to versjoner av "Spesial" (til venstre) og én versjon av "Standard". Siden har den rukket å få en del varianter, også noen jeg ikke har med her. Du finner 2011-artikkelen nedenfor denne.







Villmann Standard


I forrige artikkel viste jeg ikke bilde av Villmann Standard, men her er den.

Standard har samme bladfasong som Villmann Spesial, men ser ellers mer ut som en samekniv enn hva Spesial gjør. Den har vanlig bjørk i skaftet, messingholk, og mangler fingervern. Vanlig smal tange, ikke fulltange i samme konturer som skaftet.

Kniven sitter dypt i slira, nesten som en samekniv skal, men slira har altså sidesøm. Er det håp om å se en fin søm på baksiden i denne standardmodellen, der det ikke er noe utstikkende fingervern som er til hinder for det?

Bladlengde 22,5 cm (altså 9", for sameknivers lengde oppgis gjerne i tommer). Bladtykkelse 3 mm. Bruslettos nettside forteller at stålet er 12C27, som er brukt i dette eksemplaret, eller 440C. Blant norske knivfolk blir sånt noe sjelden diskutert, siden vi ikke snakker så mye om fabrikkproduserte kniver. På diskusjonssteder ute i verden liker de 12C27 bedre enn 440C i en kniv til å hogge med.

Jeg har tatt bildet fra Bruslettos nettside. Det er litt eldre, og kniven har siden fått mørkere skaft med litt annen fasong. Da fjerner den seg kanskje noe mer fra bildet vi har av en samekniv. Men de gamle sameknivene kunne også ha mørkbeiset skaft, for eksempel fra storprodusenten Abraham Mikkelsen i Varangerbotn.





Villmann Spesial, nyere versjoner


I forrige artikkel (som altså står nedenfor denne) ser du de to første utgavene av Villmann Spesial. Her er to nyere som jeg tok bilder av på Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss 2014. De lå på Jørn Jensens stand. Begge var laget i bittesmå serier og var nok ment å bli lagt merke til av samlere. Ikke av samlere som bare liker håndlagede, tradisjonelle kniver, men av mer internasjonalt orienterte typer, sånne som kjøper amerikanske knivtidsskrifter og følger med der ute.


Den ene har blankt metall og mørkebrun slire.

Begge har fått skaft i micarta (eller noe tilsvarende) og ny type slire. Slira er laget for både høyre- og vestrehendte, og har holder for tennstål.

Begge kniver har et hakk framme på bladryggen for å hekte kaffekjelen av varmen.

Stålet i begge er Sandvik 14C28N, som skal være en forbedring av deres velkjente 12C27 som Brusletto har brukt i mange år. Jeg vet ikke annet om dette enn det som står på Sandviks egne sider, og har ikke hørt med Fredrik Haakonsen ennå.


Den andre versjonen har svart metall og svart slire, og en annen skaftfarge.







Det utstikkende stålet i skaftenden har jeg ikke sett på andre versjoner av Villmann. Ikke hakket til kaffekjelen heller.

En fulltangekniv fungerer best med skaftplater som ikke sveller eller krymper i takt med fuktigheten i omgivelsene. Da er det greiest med kunststoff som her. Alternativet er å bruke stabilisert tre, som også er som kunststoff å regne.



Signaturversjon: Bladene er signert av designerne, Jørn Jensen og Ken Ove Nyhus.

Begge versjoner har serratering langs deler av eggen.






Den med svart blad er laget i bare 25 stykker. For en fabrikkprodusert kniv er det nokså nær null.

Den andre finnes det 50 stykker av. Sjelden, den også.

Dette er vel ikke kniver som blir kjøpt for å brukes og slitt ut, men mer for at det er morsomt å ha dem, hvis du altså er av dette slaget knivfolk. Jeg regner med at kjøperne nøye vurderer og leser om bruksegenskapene i disse to satt opp mot de klassiske sameknivene, men at de selv ikke driver det lengre enn til litt non-destructive testing, for billige er disse knivene ikke.





Villmann Spesial, nyeste versjon


De tidligste Villmann Spesial-skaftene hadde det velkjente problemet med ved som krymper i en fulltangekniv. Alt kan virke greit når kniven er ny, men så tørker treet, og da stikker tangen fram, mer eller mindre, med skarpe kanter hele veien rundt. I denne versjonen er dette løst, som vi skal se lengre nede. 


Skaftet er i lys valbjørk, med samme konturer som i den tidligste versjonen, uten utstikkende kant i skaftenden.

Slira er den samme som de to på bildene over. Den flytter hele greia enda et stykke bort fra klassisk samekniv. Og så er det brukt aluminium der samekniver tradisjonelt har messing.

Nå er det vel uansett ikke så sikkert at det er Spesial som skal konkurrere direkte mot samekniven. Det er det nok først og fremst Villmann Standard som skal. 

Hvis vi skal være pirkete her, kan vi si at heller ikke valbjørk er toppers i en samekniv. Valbjørk er det ikke mye av innenfor området Sameland. Når tradisjonelle kniver derfra har mønstret ved i skaft og eventuelt også i slire, er det mest utvekster på bjørk og selje som har vært brukt. Noe sånt ville vært upraktisk for en fabrikk å få til. De velger heller valbjørk, og det er vel ikke særlig mange som vet forskjellen.


Dette er ikke en signaturversjon, men også den er laget i ganske liten serie, bare 100 stykker.










Fulltange med avrundede kanter


Her ser du Bruslettos løsning på problemet med de skarpe kantene vi ellers lett kan få i fulltangekniver når skaftplatene tørker og krymper.

De har latt tangen stikke bittelitt ut over skaftet hele veien rundt, og avrundet den hele veien så du ikke engang tenker på at den er der. Dette ser ut til å fungere helt fint.



Bildet viser den nye versjonen (øverst) sammen med den eldre. Du ser også at konturene er blitt forandret. Det nye skaftet er tynnere ut mot bladet.






Litt mindre?


Så spørs det da, hva kjøperne vil ha, Brusletto Villmann eller en tradisjonell samekniv.

Begge knivene på dette bildet har ni toms blad. Samekniven til venstre har det tradisjonelt kortere skaftet, men selv med lengre skaft ville den vært vesentlig mindre ruvende i beltet enn Villmann Spesial.

Det er vel sånn at mens Villmann Standard skal konkurrere med samekniver, og bli kjøpt for å brukes, skal Spesial konkurrere med de svære amerikanske knivene vi nå ser ute i en del butikker og på Internett, og bli kjøpt mest fordi det er morsomt å ha en sånn. Og da er ikke denne slira større enn på en del av konkurrentenes.

Begge typer kunne hatt godt av å bli tatt litt ned i størrelse. Litt slankere og med åtte toms blad i tillegg til de store?






Slire av Femundtype?


Jeg skjønner jo poenget med en slire der kniven kan settes begge veien, etter som du er høyre- eller venstrehendt. Men det gjør den altså veldig stor og fremmedlandsk.


Her er den nye versjonen av Brusletto Femund. I første versjon hadde også Femund sideplater som kunne krympe så det kom fram skarpe kanter av tangen. Her er dette løst ved å bruke kunststoff. 

Femund har en slire jeg liker bedre enn den til Villmann Spesial. Denne hindrer mye bedre kniven fra å gli ut av slira og legge et stykke av eggen åpen.

Her holder slira fingervernet godt fast. Noe for Spesial også?







Serie på 250 stykker. Stål: 440C.

.