26. desember 2014



Nils Pedersen Talebakke



Jeg har tidligere her og der vist en del bilder av fine Talebakke-kniver, særlig i artikkelen nedenfor denne og i den fra auksjonen på Gjøvik i 2014.

Nils P. Talebakke (1845-1937) laget noen av Totens mest ettertraktede staskniver. Her viser jeg også et par brukskniver.




Staskniv i flammeask


Veldig fint laget og pent holdt. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2013.

Den er temmelig lik til den som gikk høyest i pris på Gjøvik-auksjonen i sommer. Du kan jo ta fram bildene derfra og sammenligne.

Initialene til første eier: HK. På den andre siden står årstall: 1914.

Kniven på Gjøvik hadde årstall 1920.




Jeg vet ikke hvem HK var. I dette utydelige bildet ser vi hvor han bodde i 1914:

Josefinegd 23 Xania


Jeg så etter i folketellingen for Oslo for 1910, men på den tiden var det ingen H. K. i Josefinesgate 23.


Blad uten blodrand og bølgefilet rygg, men dette også er et dekorert, laminert stasknivblad med Talebakkes signatur.




Opphengskrok med dragehode.

Staselig jaktdolk



At den var fra Toten, var det liten tvil om. Mest sannsynlig var den laget av Nils Talebakke, men det var litt diskusjon om det.






Og så begynte vi å studere det lille grumset et stykke ute på det 11 cm lange bladet.

Det var jo restene av en N med punktum etter. Ved å se på de andre små prikkene, og sammenligne med andre Talebakke-blader, ble det klart at her hadde hele signaturen hans stått.

Siden har bladet blitt slipt tynnere opp mot ryggen, slik at signaturen nesten er borte, og det har fått en hulning på tvers innerst ved skaftet. Kanskje det også har fått ny fasong. Bladet er 5,8 mm tykt, så det var nok å ta av.












Fugleliv på Toten. Denne er nok en orrhane, etter halen å dømme.











Og da er vel dette en tiur?











Krok med dragehode, som vanlig.













Det varierer hvor detaljert hodet er. Dette har fått øyne og noen andre linjer.












Brukskniver


Fem av knivene på Gjøvik-auksjonen. Den midterste her ga meg litt å tenke på. Den er usignert, og kniv og slire hører ikke sammen. Men nå ser jeg at jeg skulle tatt bilder av den ute av slira.

For jeg hadde da sett en sånn skaftholk som dette før? I samlingen av trønderkniver? Jeg måtte plukke fram noen mapper og se etter.







Og der var den, denne gangen med messingholker. Kniven satt i en Budal-slire som sikkert en luring sydpå har satt den i. Der sitter den ikke nå lenger. Den ser ut til å være fra samme mann som auksjonskniven på forrige bilde.

Toten er ikke mitt felt, og brukskniver fra Nils Talebakke visste jeg ikke noe om.


Bladet er 11 cm langt og 4 mm tykt. Det har en fasong som er vanlig i Trøndelag (og en del andre steder), og jeg har hatt disse bokstavene i tankene når jeg har sett trønderske smednavn. Ryggfilingen ser ikke trøndersk ut, men er heller ikke så spesiell at den ikke kan være fra hvor som helst. Jeg har jo tenkt på Talebakke også, men mer er det ikke blitt ut av det. Men nå ser jeg på bokstavtypene, hvor lik de er dem i Talebakkes vanlige stempel.


Ryggfilingen innerst ved skaftet er også så lik den i Talebakkes stasknivblader som man kan vente seg i et bruksknivblad.

Ryggfiling kan man ikke vente, men han har gitt ryggen en fas på hver side, som på kniven i flammeask øverst i denne artikkelen.

Midtstreken langs ryggen kan varsle om tvilsom sveising, men kan også komme av måten omleggsjernet blir satt på. Det er vanligvis ikke noe veldig godt tegn.




For noen dager siden fikk jeg bildene av denne kniven fra Tor Skjølet:

Helt maken til den forrige. Samme slags skaft og samme slags blad med NPT-stempel.

Spesiell merking på bladholken. Kanskje første eier.









Rester av Talebakkes typiske ryggdekor. Igjen er det spor av stripe midt på.

Hva slags slirer brukte Talebakke i bruksknivene? Laget han dem selv? Kan dette være en slik? Dette er det selvfølgelig noen av dere der ute som vet.






Et løst blad


Bruksknivblad fra Nils Talebakke.

Lengde: 12,2 cm.
Bredde: 2,2 cm.
Tykkelse: 5,3 mm.

Typisk ryggdekor innerst. Og ryggstreken går igjen.







Tydeligvis en eier som har slått inn noe ved siden av smedstempelet.

Usignert, men vi kjenner den jo igjen


Her har vi en mindre kniv av samme type, med disse karakteristiske holkene. Lengde skaft/blad 18 cm.

Bladet er 7,7 cm langt, men var vel en millimeter eller to lengre da det var nytt. 4,4 mm tykt.



Kniven passer bra i slira, som er standard Toten-slire, men helt uten dekor. Vanskelig å si om den er laget av Talebakke eller en annen.





Bladet er det blitt gjort en del med. Sidene er slipt og det hele er grundig polert. Polering gjør seg alltid best når man har pusset bort alle riper først, men men.

Innerst ser vi rester av den opprinnelige overflaten. Bladet er altså blitt fikset på mens det satt i kniven, så det er ikke et som er satt i senere.

Samtidig forsvant bladstempelet helt.



Talebakkes ryggfiling igjen. Og jammen har vi ikke denne midtstreken hans her også.








Men denne gangen er det ikke bare en strek innerst ved skaftet. Her har det skjedd noe hele veien utover ryggen. Det er også noen faresignaler langs eggen. Bladet burde nok heller vært frasortert. For en samler nå er det bare morsomt at det er sånn.

Mønsteret i bladryggen er nesten som en dekorasjon, men hva i all verden er det han har gjort her?



.

19. desember 2014



Ringlekniv til tvislire



Få av oss har noen kniver fra 1700-tallet og enda tidligere i samlingen. Det kan bety at mye av interessen for dem blir borte. Mange knivsamlere ser nærmest bort fra så gamle kniver. Men for et par dager siden kom denne i posten her, og plutselig er det mye morsommere å lese Arne Emil Christensens bok Tvislir og ringlebelte, som jeg har skrevet litt om nedenfor. Det hjelper veldig å ha en å sammenligne med knivene i boka, selv om det bare er en du får låne.


Den er ikke blitt tuklet med i det hele tatt. Alle eierne gjennom mer enn 250 år har behandlet den pent. Men så har altså en av dem rotet bort slira.

Lengde 21,5 cm.


Det er jo ikke uvanlig at kniv og slire skiller lag. En brukskniv kan bli brukt i verkstedet og aldri satt tilbake i slira. Dette skulle ikke hende med en staskniv, men man vet aldri. For tvisliringer regner Arne Emil med at da disse gikk av moten, ble knivene tatt ut og fortsatte å bli brukt etterpå.

Siden det er så langt mellom dem, må vi gjerne ta til takke med noen eksemplarer i riktig dårlig stand. Men altså ikke hver gang.



Bladet kunne ha vært morsommere, med mer pynt, som de av og til har. Men det er i fin stand, bedre enn de aller fleste sånne, og ikke er det feilslipt heller.

Det er 10,6 cm langt og 5 mm tykt.



Ofte har skaftenden utvendige, løse ringer som skal lage lyd når du rister på kniven. På andre er det som her, med noen løse deler som ringler inni toppholken. Kanskje det er kuler der inne, men ingen blir vel fristet til å åpne holken for å se etter. Denne ringler. Det får holde.











Jernplate i skaftenden mot bladet denne gangen. På de fleste (?) er den av messing.








Og denne gangen er toppkula en sammenrullet messingstrimmel, som på taterkniver.

På enhver gammel kniv må man se ordentlig etter at alle deler er de opprinnelige. Det er de ofte ikke. Hva med denne? Er bladet, jernplaten og endekula de originale?

Det ser sånn ut. Hvis de hadde vært skiftet, måtte det ha blitt gjort på den tiden da slike kniver ennå ble laget, og av de samme personene. På en mye nyere kniv ville det ha trukket ned. På en 1700-tallskniv ville det vel heller blitt regnet som vedlikehold.



Her, mellom messingtrådene på ryggsiden, kunne det godt ha stått et årstall. Nå vet vi ikke nøyaktig når kniven er laget. Tidlig 1700-tall, kanskje.







En og annen liten dekorativ messingdings i trestykket mangler, som vanlig etter så mange år. Det kan også sees på som en fordel, for det viser at kniven ikke har vært pusset opp nylig.



Knivfolk flest ser dem bare en og annen av i en museumsmonter, eller på bilder som vi alltid kunne ønske oss større og flere. Det er jo alltids bedre enn ikke noe, men langt fra nok til å lære en kniv ordentlig å kjenne.

Små bilder kan fungere helt fint for dem som eier kniven eller som har et ganske likt eksemplar hjemme. I hodet kobler de straks denne kniven med et bilde av sin egen kniv. Er det en detalj som ikke er synlig på bildet, vet de gjerne hvordan den pleier å være laget og tenker ikke mer over det. Den som ikke har noen slik kniv, vet ikke mer enn hva bildet viser.

Se for eksempel på de to første bildene av denne kniven. Kan du se om holkene er støpt eller loddet av en plate? Hvis det ikke står noe om det i teksten, og du ikke vet at på slike kniver er de alltid (?) loddet og gravert, kan du bare gå der og lure. Det samme gjelder en kniv i en monter, som du ikke kan se baksiden på.


Her ser du loddeskjøten, som viser både at holken er en sammenloddet plate og at den er gravert.






.