12. januar 2015



Syver Jotun



Sigurd Bølling skriver i sin artikkel om Tosten Flatmo:

"Vil skjebnen det slik, dukker det snart opp knivstell etter et par av de andre store dølene – Syver Jotun og Jo Visdal fra Vågå, Jo Soglo fra Skjåk, Peder Moen fra Gausdal, og Peder Lien fra Skåbu."

I likhet med Bølling hadde jeg aldri sett eller hørt om noen kniv fra noen av disse, men nå har i det minste en slire fra én av disse andre dukket opp. To av Jotuns barnebarn, Anne Marie og Grethe Jotun, viste meg den og et stettfat han har skåret, og noen bilder. Så da er vi i gang.

Det får bli mer når noen av dere har vist meg andre Jotun-kniver dere har i samlingen.

Alle treskjærere har brukt kniv og likt å bruke kniv, og de har likt selve kniven også. Vi kan nok glatt gå ut fra at så godt som alle de kjente har laget en eller flere kniver, iallfall de som drev med miniatyrskjæring. Men det er ikke enkelt å knytte en usignert kniv til et navn. Hvis denne slira hadde blitt med på et knivtreff, ville alle de store navnene blitt nevnt, og vi får bare håpe at den ikke hadde blitt "sikkert" tillagt et av disse navnene.

Syver Jotun ble født på Haugen i Vågå i Gudbrandsdalen 1866 og døde i Oslo i 1947. Litt om navnet, i tilfelle dere vil lete etter opplysninger om ham:

Han vokste opp på en plass som het Jota.
I folketellingen for 1875 heter han Syver Jacobsen.
I tellingen for 1900 heter han Syver Joten, gårdbruker og treskjærer.
I tellingen for 1910 heter han også Syver Joten, gårdbruker og selveier.
Senere en gang endret han skrivemåten til Jotun.

Jotun skal ha lært en del av Tosten Flatmo, men var nok fra starten for en stor del en selvlært treskjærer. Han skar både store og små gjenstander.

Mens han bodde i Vågå dro han til Oslo om somrene og solgte vinterens produksjon. I Oslo kom han i kontakt med Kunstindustrimuseet og treskjærermiljøet, og med Gustav Vigeland. Han fikk en del oppdrag og var blant annet instruktør for Den norske Husflidsforening.

Den kjente treskjæreren Per Haugen (senere lærer på Hjerleid, særlig kjent for altertavle og prekestol i Skåbu kirke) var en yngre slektning av Jotun, hadde lært mye av ham, og bodde hos ham mens han gikk på Kunst- og håndverksskolen.


På verdensutstillingen i Paris i 1889 fikk Jotun sølvmedalje og dette diplomet (der navnet var registrert som Joten).

Det var altså ikke noe i veien med evnene som treskjærer, og drømmen var å kunne leve helt av dette. I 1911 flyttet han til Oslo for å forsøke seg, men da var toget gått. Treskjæring var ikke lenger på moten. Noen nisjer fantes fremdeles, som Pipelarsen på Lillehammer, men det fantes nok flere treskjærere enn det var marked for.

I tyve år var han landpostbud på Hauketo i Østre Aker, som nå er en del av Oslo, helt til han ble utsatt for et postrøveri og stygt skadet. På eldre dager mistet han dessuten synet. Ingen hyggelig historie her.


Bessheim Fjellstue i Vågå har interiør som Jotun skar på 1890-tallet.











Jotun var god til å tegne mønster og god til å skjære, både miniatyrskjæring og større arbeider. Ivar Flatum (se nedenfor) skriver at han spesielt var god på komposisjon. I denne slira har vi en riktig lekker Gudbrandsdal-akantus.



Noen av oss liker å ta fram lupe, og på helt nært hold ser vi at selv om det er nydelig gjort, hulte han ikke ut sveiver på høyde med de aller største i deres beste ting. Men hvem vet om dette er Jotuns beste? Jeg vet ikke engang om denne slira er et tidlig eller sent arbeid. På litt mer normalt hold er det en riktig vellykket sak.

Når så sjeldenheten også kommer inn i bildet, er det klart at denne slira er på ønskelisten til hele gjengen. Noen sprekker endrer ikke på det, heller ikke at øverste holk er borte.

Enkel gravering, så enkel at det nok er han selv som har stått for den. Det var tydeligvis treskjæring som var greia, ikke gravering.









Stettfat fra Jotun. Heller ikke her vet vi når det er skåret.

Syver Jotun og hans kone Klara.
















Hvor er knivene nå?

Det er svært sannsynlig at flere av dere har en Syver Jotun i samlingen. Ivar Flatum skriver at kniver hørte til det han laget mye av, særlig da han var yngre. De er nok usignert, som utskårne trekniver flest, og som havner i gruppen kniver som vi diskuterer og ikke kommer i mål med. Jeg hører gjerne fra dere når dere har sammenlignet knivene deres med bildene her og hatt en fin aha-opplevelse i samlingen.



Litteratur:

Ivar Flatum: Ein treskjerar: Syver Jotun, 1866-1947. Årbok for Gudbrandsdalen 1989.

Eirik E. Haugen: Retting Årbok 1989. Årbok for Gudbrandsdalen 1990. (Retting av noen biografiske opplysninger i forrige artikkel.)

Arnfinn Engen: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen (Lillehammer 1998). Engens bok finnes også i gratis elektronisk versjon:

http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204017

Klikk på sidene for å bla i boka, og velg kvalitet Høy for å gjøre sidene større.


.