Folk på Knivtorget 2007

De 45. Nordiske Jakt- og Fiskedager er over. Jeg hadde det supert på Elverum. På fredag var Knivtorget rent som i gamle dager. Midt på dagen tenkte jeg at hva var det nå igjen, dette jeg har hørt om at interessen for kniver er på vei rett nedover? Her var det jo blide folk overalt.

Her er noen bilder til familiealbumet. Ingen kniver denne gangen, men jeg legger nok ut noen siden.

Hvert år, andre helg i august (torsdag til søndag), arrangerer Norsk Skogmuseum Jakt- og Fiskedagene, i samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Skogeierforbund. Knivdagene er en del av dette, og en av knivfolkets viktigste begivenheter. Noter 7. til 10. august på kalenderen for 2008! Og følg med på museets nettsted her.

På museet har de all grunn til å være fornøyd med besøket: 35.500 var innom på de fire dagene. Det er 2.500 flere enn i fjor.

Jeg prøver å huske at det ikke lenger heter Norsk Skogbruksmuseum, men Norsk Skogmuseum. Og at kortformen ikke lenger er Skogbruksmuseet, men Skogmuseet.

Knivtorget følger sitt vanlige opplegg: En rekke boder med knivmakere. Knivforeningene i Norge, Sverige og Danmark med egne boder. Noen som selger materialer. Knivsmeder i aksjon. Knivmakere og knivhandlere med småbord spredt utover plassen. Og inne på museet er Norsk Knivforenings årlige konkurranseutstilling, for den som kan rive seg løs fra Knivtorget.

Folk som samler gamle kniver, finner du lettest ved Svein Svimbils gamle smie midt på plassen. Noen av dem kommer seg ikke lenger enn hit.

Hva er det vi er her for? Det kommer an på hvilken type knivfolk vi tilhører. Knivmakere og knivsmeder er her for å selge sine saker og kjøpe utstyr og materialer for å lage nye, og alle er jo her for å treffe hverandre.
For oss knivsamlerne gjelder det å få tak i noe bra til samlingen. I tillegg gjelder følgende visdomsord fra Bjarne Delbekk:
"Vi er her for å kjøpe litt, selge litt og bytte litt, sånn at vi har noe å snakke om!"

Knivsmedene er opplagt det morsomste Knivtorget har å by på for publikum utenfor knivfolket. Mange smeder var i aksjon, og flere av dem holdt på alle dagene. Her Trygve Flatebø.











Leif Reiersen fikk publikumsprisen i årets konkurranse, for en kniv med uslåelig finish. Og som vanlig hadde han bod der han viste hvor enkelt og raskt det er (for ham!) å lage holker. Ingen sak.










Knivsamlere treffes og diskuterer kniv. Om det da ikke er gamle våpen Ivar Evjevollen (til venstre) og Per Hagen her snakker om.




















Kaj Embretsén gjorde det skarpt i år. Han fikk Årets Kniv-prisen for en foldekniv av internasjonal toppklasse. Han har vunnet før en gang også. I år fikk han dessuten Norsk Knivforenings Gullmedalje.
På bildet representerer Tove Flatebø fansen.
Og gullmedaljen er da lekker? Den er produsert av Knivforeningens tidligere nestformann Per Kåre Olsen.

For å få Gullmedalje må man ha oppnådd følgende på Norsk Knivforenings utstillinger:
Årets Kniv minst en gang, pluss førstepremie på ytterligere tre års utstillinger.

Men: Nå viser det seg at det er enda en fersk gullmedaljevinner på dette bildet. I bakgrunnen rett til venstre for Kaj står Jörgen Sundström, som også skulle hatt medaljen i år. Han har også fått Årets Kniv to ganger, pluss de nødvendige førstepremier. Her ble det en liten glipp å rette opp!

I år fikk han førstepremie. Kniven hans var super, som vanlig. Den var nok med i diskusjonen om Årets Kniv.

Du kan se noen av Jörgen Sundströms kniver her.


Knut Dahl er en av de svært få (fire?) som tidligere har fått gullmedalje. Han demonstrerte pauting og viste sine karakteristiske kniver.







To som jeg ikke har bilde av:
Steen Nielsen vant prisen Årets Knivblad.
Ørnulf Hellum, Knivforeningens revisor i alle år, fikk Sorte Hånd-prisen.


Norsk Knivforenings nye formann: Kjell Thore Leinhardt (til venstre), her sammen med Knivbladets redaktør Øystein Køhn.
Kjell Thore er også formann i knivklubben Slirknivinj i Stjørdal, og en svært dyktig og allsidig knivmaker. Han er sjef for militærpolitiet på Værnes.



Ellers i styret:
Christen A. Mordal overtar etter Magne Rugsveen som Norsk Skogmuseums representant.
Knut Dahl, Fredrik Haakonsen og Magne Rugsveen ble valgt som styremedlemmer.
Svein Hovde og John Seldal var ikke på valg denne gangen.


Til venstre Magne Rugsveen som nylig sluttet som sjefkonservator på Norsk Skogmuseum, og ble direktør på Mjøs-museet.
I midten Hakon Kierulf som nettopp har gått av som formann i Norsk Knivforening.
Til høyre formannen før ham igjen, Harald Gerner. Nå styrer han Knivtorget.




Harald Gerner fikk Jakt- og Fiskedagenes Hovedpris for sin innsats med Knivtorget. Her er han til venstre på bildet, sammen med prisutdeleren, Skogmuseets direktør Christen A. Mordal.










Norsk Skogmuseums Lene Faraasen er arrangementsleder for Jakt-og Fiskedagene.
Til høyre Skogmuseets fotograf, O.T. Ljøstad, bare kjent som OT.








Trøndelag var usedvanlig bra representert på Knivtorget. Jeg tar med fem bilder av folk herfra.

Først Svein-Erik Mordal, Verdal. Som vanlig solgte han valbjørk i stort. Her med trøndersk fallhorn.










Sigurd Konstad Haanæs fra Melhus, 16 år, må være den yngste som har hatt egen stand på Knivtorget. Ved siden av sine fine Knut Dahl-inspirerte kniver med blad han har smidd selv, viste han rovfugler av elghorn, og trekopper med dragehode.









Trønderknivsamler Harald Wågø og Britt Wågø fra Verdal.









Knivmaker Bjørn Einarsen fra Stjørdal, og knivsmed Kent Andersson fra Øst-Trøndelag (det vil si området rett østover på feil side av riksgrensen).







Fredrik Haakonsen, Trondheim (til høyre), bemannet knivklubben Trønderknivs bod. Fredrik er metallurg på NTNU og vår store ekspert på knivstål. Og nå nyvalgt styremedlem i Norsk Knivforening.








Været?

Det gikk helt fint.

Været er det som kan ta knekken på et hvert utendørs knivtreff. Det gikk bra i år også. Jeg hørte at statistisk er denne uka årets tørreste på Elverum. I år regnte det til dels kraftig omkring oss på alle kanter, men Knivtorget fikk regn bare lørdag morgen, og om nettene. På fredag var det regn på Glomdalsmuseet noen hundre meter unna, men ikke hos oss.

Måtte vi aldri noen gang få oppleve fire dager med regn!

Bildet viser hvordan det går når det regner: Da dør alt sammen, og alle finner på noe annet. Det er sol parasoller skal beskytte mot, ikke regn.








Knivhandler i regn:
Bjarne Delbekk er klar til å utfordre naturkreftene.













Utenfor Knivtorget?

At det foregår masse morsomt utenfor Knivtorget, er noe vi bare må fortrenge. Man har kniv å holde på med og kan ikke rekke alt det andre. Det eneste viktige unntaket er Knivforeningens konkurranseutstilling inne på museet, som vi jo må få med oss.

Men noe foregår så nær oss at vi likevel får det med.

Tett inntil Knivtorget er Ingvar Haugen i gang med årets jernblestring, der myrmalm omdannes til stål. Flere av knivsmedene har prøvd seg på dette stålet.






Like bortenfor jernblestringen driver Trond Burud med tjærebrenning. Det gir tjære i bøtta ytterst til høyre. Når prosessen er ferdig og den store jerngryta blir snudd, er den full av den lekreste trekull en knivsmed kan tenke seg. Rene skulpturen. Still den ut inne på museet.

Bak ham er Håndverkstorget, der mye tradisjonelt håndverk ble vist. Når bodene ikke er i sving på dette bildet, er det fordi jeg tok det tidlig på morgenen før museet åpnet.


Riktignok ikke inne på Knivtorget, men likevel noe de aller fleste får med seg: I magasinhallen rett ved Knivtorget har Jørn Jensen sin faste plass med lær og knivmakerutstyr.

Bildet viser nye generasjoner i gang både utenfor og innenfor disken. Kent Jensen innenfor. Generasjonen utenfor likte de aller største knivbladene best.






Jørn på standen, med Gunn til høyre. Til venstre Mickael Öberg som selger skinnklær.

Nettstedet deres finner du her.







På Prestøya ute i Glomma er Norges største utstilling av jakthunder, med 701 påmeldte hunder i år (ny rekord). Noen av dem kommer innom Knivtorget. Neste år er denne her stor nok til å delta på ordentlig.

Men hundeutstillingen er altså eksempel på sånt som foregår for langt unna, og som det er uaktuelt å forlate Knivtorget for å se.

3. august 2007



Hvaltannkniver fra L.O., K.O.

og flere


- taterkniver i toppklassen


Del 1

Jeg deler dette i to. I denne første delen tar jeg særlig for meg den yngste i denne tradisjonen: Karl Olsen.

I neste del kommer bilder av kniver fra Lars Oliversen Griffenfeldt, Lauritz Olsen, og Lars Fredriksen. Aasmund Hovden og Bjørn Kleppo blir nok også nevnt, og kanskje flere. Jeg må også skrive mer om skjæring, gravering og noen sammenhenger med andre knivtyper. Det er da det blir vanskelig, og forbindelseslinjene mange. Hm, dette høres da ut til å bli mer enn bare to deler?


Dette er en stor og spennende historie, altfor stor og innfløkt til at jeg kan gå ordentlig inn på den her. Men jeg begynner nå så vidt på den, og viser noen pene kniver.

Det dreier seg om knivene fra en gruppe knivmakere i Vestfold, Telemark og Aust-Agder, som laget noen av våre aller fineste taterkniver, med skaft og slire skåret i hvaltann (iallfall ofte) og med graverte sølvholker. De beste hører til nasjonalklenodiene, som kniven fra Karl Olsen på dette bildet.

Og disse knivene er blant de absolutte høydepunktene i historien om taternes kunsthåndverk.

Jeg tar altså hardt i. Men så er da også dette skrevet av en som har altfor få slike kniver selv, faktisk nesten ingen (ca en og en halv), og som sterkt ønsker seg flere. Jeg har vondt for å legge dem fra meg når jeg endelig har en mellom hendene. En stor samling slike kniver, med alle forbindelseslinjene til kniver omkring, kunne blitt fabelaktig fin og interessant.


Jeg har lenge diskutert disse knivene med Ole Jacob Oxum, som har noen av de beste eksemplarene, og som har forklart meg diverse sammenhenger (og protestert på et og annet som jeg har ment), og nå i sommer besøkte jeg han og Ingunn et par dager. Arne Aasmundsen, til venstre på bildet, kom også innom med noen av sine supre kniver, som Ingunn og Ole Jacob her studerer. Slike kniver fører til diskusjoner uten ende, og det er alltid for få kniver av samme slag på bordet til at de endelige konklusjoner kan trekkes.
Jeg har denne regelen for alle gamle kniver:
Enhver teori må ha passert Oxum-testen.



En gruppe knivmakere


Jeg kaller det en gruppe knivmakere, siden knivene deres er av en egen hovedtype innenfor taterknivene, med sterke fellestrekk, men også med betydelig variasjon. Disse knivmakerne har påvirket både hverandre innenfor taterknivmiljøet og andre knivmakere omkring. Det er ingen tvil om at de har kjent hverandre og studert hverandres kniver. Vi finner trekk fra alles kniver i alles arbeider, og sikkert også fra eldre (og også samtidige?) knivmakere som vi ikke vet noe om. Her er det en egen verden i form og dekor, der opprinnelsen er temmelig ukjent, som for taterarbeider ellers.


Knivene er ofte merket L.O. (kan også være LO) eller K.O. (eventuelt KO) ved opphengsfestet. Det er ingen sak når det står K.O. der. Da er den fra Karl Olsen. Men det har vært betydelig diskusjon om hvem det er som skjuler seg bak L.O. Er det Lars Oliversen Griffenfeldt eller Lauritz Olsen? Eller enda en? Mer om dette i neste del av artikkelen.

Det er ikke alltid lett å si med sikkerhet at en kniv er laget av en bestemt knivmaker, særlig når det gjelder taterkniver, og iallfall om kniven er usignert. Selv ikke et signert eksemplar må nødvendigvis være laget av én knivmaker alene. Dette miljøet hadde så mange dyktige folk. De kan ha kopiert hverandre, hjulpet hverandre, arbeidet på hverandres kniver, og lånt verktøy av hverandre. Den gamle mester kan ha sittet ved siden av den unge, kommende mester og vist ham nøyaktig hvilke håndgrep som skal til. En annen kan ha gravert kniven, helt eller delvis. Og vi vet ikke navnet på alle.

Det er nok kvalitetsforskjeller mellom disse knivmakerne, men enda mer er det kvalitetsforskjeller mellom de enkelte knivene fra samme knivmaker. Knivene kan ha vært laget under sterkt vekslende betingelser, for å si det pent. En knivmaker kan dessuten ha laget kniver i mange tiår, og underveis ha utviklet seg betydelig i kvalitet og design. Vi kan sjelden si at en kniv er for god eller for dårlig til å være laget av den ene eller den andre.

Det er altså ofte vanskelig å komme i mål her. Og når en ny kniv kommer på bordet, hender det ikke sjelden at den roter til bildet igjen.



Kilder


Harald Kolstad hadde en artikkel i Knivbladet 1989 nr 4, side 26-27. Der åpnet han dette feltet for mange av oss, og kom med mange interessante opplysninger. I neste nummer, Knivbladet 1990 nr 1, side 12-14, hadde Jan Eriksen svarinnlegg, og Tore Hvål på side 14. Finn fram bladene og les. De er ikke enige, og ikke alt stemmer. (Jeg kommer nærmere inn på dette neste gang, under Lauritz Olsen.)

Det er en del å finne i knivbøker og i Knivbladet. Jeg skal henvise til dem etter hvert.

En bra kilde til opplysninger om Karl Olsen har vært Helge Olsen i Sandefjord, som Arne Emil Christensen og Henrik Vensild tipset meg om etter at de hadde besøkt ham. Helge Olsen og Karl Olsen er ikke i slekt, men Helge kjente Karl godt i perioden ca 1959-1964. Helge var i mange år disponent for Goodwill Produkter i Sandefjord, en vernet bedrift der det blant annet ble laget mye av hvaltann, og der flere av Karl Olsens slekt arbeidet, og også Karl i en periode.

Og så er altså, som vanlig, Ole Jacob Oxum en hovedkilde. I lang tid har han studert slike kniver og snakket med mange som burde kunne vite noe.



Tidlige arbeider


Et tidlig arbeid i denne tradisjonen er denne nysølvdåsen:









Den er gravert akkurat slik flere av disse knivmakerne graverte. Den tilhørte en gammel sjømann som døde under krigen på et gamlehjem i Stavern. Jeg fikk den av min fars tante Klara da jeg var ti-tolv år. Hun var bestyrerinne på det gamlehjemmet, og fikk den av den gamle sjømannen.

Den har eiernavn A. Andersen og årstallet 1893. Det er tidlig, for tidlig til at den er gravert av dem jeg skriver om her.

Sammenlign detaljer i graveringen på dåsen og på denne nyere beinkniven på bildet, som skal være laget av Lars Fredriksen (men der er diskusjonen langt fra avsluttet). Som vanlig i tatergravering har begge fin vrikkedekor (trambulering) mellom mønsterdelene. Legg også merke til de parallelle konturlinjene, og de bevisst assymetriske mønsterdelene, for eksempel midt på øvre slireholk (her må jeg visst få tatt nærbilder for å forklare bedre).

En eBay-selger som hadde til salgs en kniv som denne, uten slire, beskrev den som en "snikmorderkniv fra Østen". Bare tull, selvfølgelig, og typisk for fantasifulle eBay-selgere, men likevel ikke helt uten et poeng: Når man ikke vet bedre, er det ikke urimelig at tankene går østover og sydover, og at man sammenligner knivene med kniver fra Midt-Østen.

Og hvis man vet bedre, kan man gjerne begynne å fundere på dette: Er elementer i taternes kunsthåndverk noe gammelt som har blitt med dem på den lange reisen hit?


Jeg vet ikke hvem som graverte dåsen. Men i denne tradisjonen er det en mann som bør trekkes fram som en mulig kandidat, en som kan ha gravert omtrent hva det skal være, og som dessuten graverte for mange knivmakere:



Oskar Fredriksen ("Gravøren")


Oskar Fredriksen ble kalt "Oskar Gravøren" eller bare "Gravøren". Han bodde i Eidanger i Telemark og i Melsomvik i Vestfold. Jeg vet ikke Gravørens fødsels- og dødsår, men han hører til generasjonen før Karl Olsen. Kanskje han også levde tidlig nok til å ha gravert dåsen over fra 1893.

Han skal ha gravert holker for flere, og er en å ha i tankene når en kniv ikke riktig stemmer. Når det er en altfor god gravering på en kniv fra en knivmaker som ellers ikke ble regnet som noen bra gravør, kan forklaringen være denne Gravøren.

Selvfølgelig har det vært folk i samme miljø også før denne dåsen ble laget. De skal det bli riktig vrient å finne ut av.



Kvaliteten på graveringen


En nålevende stasknivmaker som ser disse bildene, vil kanskje protestere på at graveringene er så mye å juble over, for eksempel den på nysølvdåsen. Noen av knivene er da direkte slurvete gravert, med både ustø konturer, "ryttere" og "nerveproblemer", ofte i kontrast til de strøkne utskjæringene? Hvis noe slikt var blitt sendt inn til Elverum eller Seljord i år, ville dommerne notert seg hver eneste glipp, og da hadde det vel ikke akkurat ligget an til førstepremie?

Nei. Så hvordan kan vi da sitte og nyte graveringer som disse?

Et eldre arbeid bedømmes på en annen måte enn et nytt, etter hva som har vært gjort tidligere av dette slaget, og hva som ble gjort omkring denne knivmakeren på samme tid. Når en gravering fra i dag skal vurderes, har gravøren hatt de tidligere å se etter og hatt muligheten til å utvikle seg videre ut fra dem.

Graveringene på disse knivene, som på mange gamle kniver, er ofte fulle av personlighet. Ofte har de også noe kraftig, rått og ekte over seg.

Men hva så om en av våre dagers stasknivmakere sier at da er jammen hans gravering også rå og ekte? Hm. Da må han nok bli rå og ekte selv først. Det kan hende at en slik ny, rå og ekte knivmaker dukker opp. Jeg håper at dommerne forstår hva de har foran seg den dagen det skjer.



Hvaltann


Når kniver av dette slaget normalt er skåret i hvaltann og ikke i hvalross eller elfenben, er det fordi det var så god tilgang på gratis, eller iallfall billige, spermhvaltenner fra vestfoldbyene. Hvalross og elfenben var det ikke like mye av på de kanter. Det kunne nok skaffes, men ikke billig. Reinshorn, som taterne i Midt-Norge brukte mye av og som er et topp materiale, var det heller ikke noe av her nede.

Bein, som ellers var taternes viktigste materiale i utskårne kniver, har aldri vært regnet som like fint som tann. Det er brukt i en del av disse knivene, men jeg har ennå ikke sett det i noen av deres virkelige toppkniver.

Hvalbein kan vel også ha vært brukt av disse knivmakerne, men jeg har ikke sett noen mulig kniv av dette slaget med store nok flater uten utskjæring til at jeg våger meg på å skille materialet fra annet bein.



Karl Olsen (1912-1969)


Jeg begynner med Karl Olsen i Larvik, sønn av knivmakeren Lauritz Olsen. Karl er den greieste av disse knivmakerne, siden han er den yngste, slik at det finnes folk som kjente ham, og siden det bare er han som signerte K.O. (eller KO). Men han signerte ikke alltid.

Karl var siste generasjon som laget slike hvaltannkniver, og de fleste av knivene hans er etterkrigs.

Og jeg har faktisk truffet ham! For masse år siden, i 1966, da jeg var på sykehus. I rullestol utenfor satt en annen pasient og graverte dørskilt i messing, med et fabelaktig håndlag med stikkelen. Det må ha vært Karl. Dette gikk opp for meg da Helge Olsen fortalte om Karls sykehusopphold de siste årene. Karl var på det sykehuset samtidig med meg, han var gravør, og på den tiden hadde han mistet begge bena. Det kan ikke være mange der som oppfylte alle disse tre kriteriene. Jeg satt og snakket med ham flere ganger, men da hadde jeg ennå ikke oppdaget kniver, og kniv ble ikke nevnt.


Bildene: Her er en av Karls beste kniver, sammen med en fra Lars Oliversen Griffenfeldt til høyre. Når slike kniver er usignert, må man se nøye etter før man er (relativt) sikker.
Supre saker!


Viktig: Karl fortalte til Helge Olsen at han hadde lært hvaltannarbeidet av sin far Lauritz, både utskjæringen og behandling av hvaltann generelt. Men han fortalte også at Lauritz ikke var noe særlig til å gravere, så Karl hadde lært gravering av Isak Fredriksen (fornavnet er usikkert) fra Råde i Østfold, og dessuten særlig av Oskar Fredriksen "Gravøren". Karls tidlige kniver ble gravert av Gravøren, siden graverte han selv. Han fikk verktøy av Gravøren.

Etter disse opplysningene kan det ikke stemme når det hevdes at Lauritz Olsen bare laget enkle brukskniver og ikke staskniver. Hvis Karl lærte hvaltannarbeidet av sin far, må Lauritz ha laget staskniver. Det er ikke avansert hvaltannarbeid i en enkel brukskniv. (Som vanlig er det vanskelig å få bekreftet opplysningene, men foreløpig går jeg ut fra at de er riktige.)

Jeg har heller ikke hørt at Karl laget enkle brukskniver.

Helge Olsen skaffet hvaltenner til knivene som Karl laget hjemme for egen regning. Karl brukte en elektrisk fres til grovarbeidet og fortsatte så med små jern.

Karl hadde lært av sin far hvordan man vurderer kvaliteten på hvaltennene. Et problem med hvaltenner er at de kan sprekke, og den ørlille begynnelsen på sprekkdannelse viser seg ofte først ved poleringen til slutt.

De fleste tennene (som altså var dem som Karl ikke ville ha) var blitt kokt på hvalkokeriet, sammen med resten av underkjeven de satt i. Deretter lot de seg lett sparke løs. Men en slik voldsom oppheting etterfulgt av en rask nedkjøling på dekk, gjorde at det var stor sannsynlighet for sprekker.

De beste tennene til knivarbeid var i stedet saget ut av ukokt kjeve. Dette var langt mer brysomt, og ble bare gjort hvis de skulle brukes til hvaltannarbeider. Og det ble sittende kjøttrester på dem, så de luktet forferdelig. De gikk ikke an å ha i lugaren og måtte oppbevares på dekk.

Bladene i Karls kniver er ofte fra Mora, men kan også være fra Kverneland og andre produsenter. I motsetning til forrige generasjon knivmakere, som ofte brukte blader fra Eskilstuna. Kverneland laget sine siste kniver og knivblader i året 1950, men bladene derfra var i handelen lenge etterpå og kan ikke brukes til å datere kniver.

Helge Olsen forteller at han har sett at Karl hadde opptil åtte kniver til salgs samtidig. Han mener at Karl må ha laget minst førti avanserte hvaltannkniver, antagelig flere. Han hadde stor variasjon og laget bare et par stykker like av hver.

Jeg har ellers hørt at Karl hadde med seg et brett med kniver som han gikk omkring for å selge. De var nok ikke dyre. Dengang.


Karl laget kniver i mange størrelser. Her er en ganske liten, helt utsøkt kniv fra ham, med Kverneland-blad.










Her er en større. Ikke like elegant, men et praktfullt arbeid.

















En stor kniv som har alt. Strålende hvaltannarbeid, super gravering. Den er nesten ikke til å legge fra seg.

I slira måler den 24,3 cm, og skaft/blad er 20 cm.



Enda en


En ganske stor kniv, og nydelig utført denne også, men med litt svakere kvalitet på skjæringen, og den har slire med enklere baksidedekor. Den sitter heller ikke så fint i slira. Men selv om den ikke er riktig på høyden med de beste her, betyr ikke det at det ikke er en super kniv. Jeg skulle gjerne hatt den!

Den er usignert, men bærer alle tegn på å være laget av Karl Olsen.
































En K.O.-kniv fra 1961/1962


Denne store kniven har jeg bare noen papirbilder av som jeg har avfotografert. Eieren fikk den i gave av Karl i 1961 eller 1962.

Sølvet er merket K.O. og 925S. Særlig nedre slireholk er gravert annerledes enn på de ikke altfor mange andre jeg har sett fra Karl Olsen.

Hvaltannarbeidet er lekkert. Graveringen er kraftfull og til dels upresis og grov og med en del "feil", og resultatet er likevel imponerende. Det er fullt av fint utførte detaljer alle steder på kniven, med forbindelser til kniver langt utenfor denne gruppen knivmakere.

Karl Olsens typiske dekorative hakk langs sølvkantene er her å se også inne i graveringen.

Kniven sitter svært høyt i slira, slik at det hele ser nokså skranglete ut. Den ville vært penere med kortere blad, slik at skaftet kunne vært slanket og gått dypere i slira. Karl var i det hele tatt ikke så stø på form. Men likevel: I dette tilfellet bidrar den til det staselige, brutale uttrykket i denne store kniven. Ikke noe å gå med i beltet, men til å studere, håndtere, og nyte.

Jeg må få besøkt eieren igjen og få tatt nye bilder. Eller få overta kniven? En kniv med så mye trøkk som denne her kan friske opp enhver samling taterkniver.










Se på dette hvaltannarbeidet! Helt uanstrengt.











Klikk her for å se del 2 av artikkelen.



.