Noen kniver fra Lars Fredriksen

Lars Fredriksen (1885-1965) fra Nesgrenda var en mangesidig og kreativ knivmaker, og uten sammenligning Aust-Agders store navn. Jeg håper noen snart lager en stor og fin bok om ham, men i denne historien skal det bli mange nøtter å knekke før man er i mål. Her legger jeg bare ut bilder av noen kniver som mer eller mindre sikkert er laget av ham.

Sammenlign knivene på disse bildene med det jeg har lagt ut her og her.

Først har vi hans mest kjente modell, den som fikk så stor betydning for knivtradisjonen i Aust-Agder. I diverse varianter fra diverse samtidige og senere knivmakere er det denne knivtypen man tenker på med betegnelser som fredriksenkniv, eller Aust-Agder-kniv, eller gjerstadkniv. Hvis man skal ha en samling som viser typiske norske kniver, er det vanskelig å komme utenom en av dette slaget.

I sin mest typiske utførelse har Lars Fredriksens kniver et enkelt skaft av valbjørk, blad fra Jørgen Romundstad (som kniven på bildet), og slire av lær med opphengsfeste av ståltråd. Og med finere utskjæringer enn fra noen knivmaker før ham.

Knivmakere i Aust-Agder har alltid siden prøvd å få til like god eller enda bedre skjæring enn dette. Mange av dem har fått til det helt utsøkte, men når det gjelder friskhet og liv i læret, er det bare noen få som kan stille opp mot ham. Hvis du skal ha bare én kniv av denne typen i samlingen, må det nok bli en fra Fredriksen selv.


Lars Fredriksen hadde sitt faste mønster, men en viss variasjon kunne det være, som disse tre knivene viser. Det vanligste mønsteret til høyre.












Her har kniven fått graverte holker, mens slira også her er en ren lærslire. Jeg så dette eksemplaret første gang på Jan Eriksens pinsetreff på Vøra Camping i Sandefjord, på 1980-tallet. Jeg syntes den var helt kanon den gangen, og av en eller annen grunn er det en kniv jeg aldri siden har glemt.








Og her er en av hans fullt utstyrte staskniver, av samme hovedtype som telemarkskniven. Av samme kvalitet også. Riktig en drøm av en Fredriksen-kniv. Blad fra Olaus Bakken.

















Detaljer fra kniven over. Sammenlign graveringene med dem på neste kniv.


Høydepunktene i Fredriksen-historien er kanskje knivene av denne typen. Dette eksemplaret (i hvaltann?) er av samme slag som hvaltannknivene fra Lauritz og Karl Olsen, og fra Lars Griffenfeldt. Særlig denne siste knivmakeren skal han ha fått opplæring og inspirasjon fra.





Lars Fredriksen er virkelig ikke lett å bli klok på. Den store variasjonen i knivtyper er én sak, variasjonen i kvalitet en annen. Det er nesten som om han skulle ha vært mange forskjellige knivmakere. Noen av knivene hans har gravering av telemarkstype, mens andre graveringer er mer av tatertype. Kanskje dette sier noe om når knivene er laget, eller kanskje det heller sier noe om hva de aktuelle kundene ville ha. Noen av knivene er mesterlige, mens andre er dårlige både i skjæring og gravering og utførelse ellers. Dette sier nok mest om livssituasjon og om hvilke betingelser han hadde da han laget kniven. (Eller, og dette gjemmer jeg altså bort i en parentes, kanskje de ikke alle sammen er laget av bare én person?)


En annen type gravering

Litt om denne andre graveringen. Det finnes kniver som på en måte hører til en annen verden enn de forrige. Graveringen er i en annen tradisjon, skjæringen til dels også. Men også en del av knivene som har dette slaget dekor, skal være fra Lars Fredriksen.

Her er et eksempel på den andre graveringen, her på en eske som jeg tidligere har vist, med årstallet 1893, fra ukjent gravør. For tidlig til å være fra Lars Fredriksen, som var åtte år i 1893, men tydeligvis fra et av forbildene.












Og her har vi en dolk med denne typen gravering. En forløper for Lars Fredriksen? Eller en samtidig? Eller fra ham selv?


Så til to kniver som skal være sikre Lars Fredriksen:











En kniv mer i slekt med taterkniver. Denne har gravering av dette andre slaget, med forbilder fra samme tradisjon som den som graverte esken og kniven på de forrige bildene.

Skaftet er i bein, slira i lær med sliretrykk og sidesøm. Kniven er til å skru fra hverandre. Et supert eksemplar. Alle tilpasninger er strøkne, og det er noe utsøkt over hele kniven. Det er brukt "svenskeblad", altså et blad av Eskilstuna-type, enten det er laget der borte eller ikke.

Det finnes kniver av dette slaget som er i vesentlig simplere utførelse enn denne. Kniven her har ulike sliretrykk foran og bak. På de enklere knivene er forsidetrykket brukt på begge sider, noe som tyder på at de er avstøpninger av det som er brukt her, noe som igjen kan føre til diverse teorier. Men inntil videre er både denne og knivene som er i dårligere utførelse, laget av Lars Fredriksen.


Det finnes også noen enda mer staselige, av samme type:

Denne er av samme slaget, med de samme detaljene både i skjæring og gravering, det er bare mer av alt.









































Vi venter alltid å se masse dekor på en kniv fra Fredriksen. Men jeg vet også om en med helt glatt slire, som eieren kjøpte direkte fra knivmakeren. Jeg får ta en tur bortom denne eieren en dag og knipse noen bilder av den.

4. februar 2008

Odvar Støas patent

På 1950-tallet kom denne kniven inn i Helles utvalg: Helle Støa, også markedsført som Støa Super, og ute i verden blant annet som The Støa Knife og The Støa's Super Sports Knife. Den var å få kjøpt i så mange år at den godt kan kalles en Helle-klassiker.

Kniven bygger på de norske patentene nr 81907, nr 81854 og nr 84413, som ble tatt ut av Odvar Støa, Oslo.

På de to første knivpatentene står det at Støa var sjåfør. På den siste er han blitt lastebileier. Han patenterte også andre ting enn kniver.

Er det noen som vet noe mer om ham? Han hørte tydeligvis til det knivinteresserte turfolk. Kanskje han til og med var hobby-knivmaker? Og knivsamler?


Støas første idé var å gi kniven korkåpner, som han tegnet på denne måten (patent nr 81854, patentsøkt 1951).

Denne korkåpneren kan synes å være en vel beskjeden sak å patentere, men den finnes faktisk fremdeles på flere lands militærkniver, med dette utseendet og plassert akkurat der. Uten at Odvar Støa fikk noe ut av det?






Året etter tegnet han inn et par ekstra metallskiver og forlenget platen med korkåpneren, sånn at man kunne åpne hermetikkbokser med kniven (patent nr 81907, patentsøkt 1952).























Korkåpneren, og særlig boksåpneren, er skarpkantet og ubehagelig og gjør kniven fæl å spikke med. På bildene over er skaftet av en senere modell, men åpneren ser sånn ut også på de tidligere. Også de tidlige bladene har Helles vanlige, etsede merking som de brukte i mange år (S&S Helle NORGE eller S&S Helle NORWAY), men den er så svak på mine to eksemplarer at jeg ikke får den fram på bildet.

Her er vi inne på det som heller burde være foldeknivens område, der diverse dingser kan foldes ut når de trengs, og ikke være altfor mye i veien ellers. Det blir gjort på den måten på en del slirekniver også, særlig på tyske jaktkniver der skaftet har bukåpner og sag til å folde ut. Men fastmonterte funksjoner på en slirekniv er det ikke like enkelt å få skikk på. Finessene kommer lett i veien for hverandre, og gjør kniven mindre funksjonell enn ideene kan høres ut i teorien.


Støas neste idé gjelder slireopphenget (patent nr 84413, patentsøkt 1953). For ikke å komme i veien for meisen på ryggsekken, ga han opphenget en smal forlenger til å trekke ut. På den tiden var Bergans Sliring solid etablert, med en smartere løsning på problemet.





Denne dingsen var ikke der fra starten, men kom snart på plass - mens skaftet ennå var av tre - i sin egen lomme i slira. Den er ofte forsvunnet, og det går jo bare ikke hvis man skal ha kniven i en samling.

Nederst er den eldste, som satt i tidlige grå slirer og var kombinert skrujern og korketrekker. Den øverste, som satt i senere grå slirer og i alle de brune, hadde i tillegg syl i spissen av korketrekkeren.


Knivene nedenfor er noen av Støa-variantene. Det finnes nok flere, jeg har ikke sett særlig godt etter.


Fra begynnelsen hadde kniven lakkert bjørkeskaft. Dette ble snart byttet ut med skaft av lærskiver.

To opphengsmuligheter for belte og to for knapp.

Sømmen er uten lærinnlegg eller annen eggbeskytter.

Et pent eksemplar med treskaft er ikke lett å finne nå. Jeg tror kniven på bildet er av de aller tidligste, uten lomme til korketrekker og skrujern.

Jeg vet ikke hvor tidlig Helle kom inn i bildet. Kanskje det finnes enda tidligere eksemplarer enn den på dette bildet, med bare korkåpner? Noe å se etter for en ivrig Helle-samler (om slike finnes).

Ellers er kniven svært så normal, med skaft med eggformet tverrsnitt, og blad på ca 13 cm. Det kan se ut til at bladet var litt kortere på de tidligste, men jeg har ennå ikke sett noe uslipt eksemplar.








Esker er alltid bra. Disse her forklarer alle knivens finesser. Eskene var sånn i mange år, i litt forskjellige fargenyanser, og viser treskaft også lenge etter at treet var byttet ut med lærskiver. I begge eskene på bildet lå det kniver med brune slirer og lærskaft, enda bildet altså viser treskaft. Esker som disse ble tydeligvis ikke laget for de tidligste slirene, siden de har bilde av korketrekker med syl i spissen.

Eskene viser også to funksjoner som ikke lot seg patentere (men som Bergans greide å få inn i sine patentbeskrivelser): Bladryggen brukt som skiskrape, og skaftenden til å skrape ut av skiranden.

Siden denne kniven lot seg selge i så mange år, må den ha tiltalt folk som skulle kjøpe kniv, om kanskje ikke akkurat dem som skulle bruke den. Støa var i Helles utvalg til ca 1988. Mange år senere dukket den opp igjen, som vi skal se.


Etter hvert - jeg vet ikke når - ble slirene grå og fikk eggbeskytter.

Her er en standardkniv og en reklamekniv.










Reklame kunne også etses inn i bladet.







Nyere kniver har brune slirer, som finnes i minst to varianter. Den nyeste av dem har "HELLE" på trykk-knappen, og et bredere hull til spissen på boksåpneren. Dette siste trengtes, for på de eldre slirene treffer spissen ofte dårlig.

En bagatell å se etter for Helle-samleren: De nyeste slirene har ikke hull på baksiden til å feste i en knapp.




En del år senere dukket kniven opp på ny: Et par av Odvar Støas ideer ble vekket til liv igjen i modellen Helle Touring, med ny slire og nytt skaft. Bare bladfasong og flaske-/boksåpner er beholdt fra Helle Støa (bladet er kortet ned til 11,2 cm). Denne kniven var å se i butikkene i noen få år. Jeg har ikke årstallene.

Nå er den igjen ute av Helles utvalg. Denne gang for godt?