Hvorfor knekker noen blader?

Jeg burde nok tatt vare på knekte knivblader, men hvordan kunne jeg vite at jeg en dag skulle studere dem nærmere og trenge bilder av dem?

Vanligvis er det vel bladspissen som knekker, men her tar jeg for meg den andre enden: tangen, og særlig overgangen mellom blad og tange.

Det som satte dette i gang, var to blader som lå igjen etter Bjørn Einarsen. Tangen var brukket på begge, og jeg lurte på hvorfor. Begge bladene er fra erfarne, dyktige smeder som jeg lar være å fortelle navnet på, særlig siden jeg ikke har noen grunn til å tro at problemet forekommer oftere for disse enn for andre.

Først dette bladet. Jeg kan tenke meg at det ikke bekymrer knivfolk noe større at det knakk. Det er nemlig i helstål, og da nikker vel alle fornøyd? For når et helstålblad knekker, er det lett å tenke at akkurat ja, det er jo sånn den slags blader er, og dessuten - hvis bladet tilhører en annen - det er bare hyggelig å få bekreftet at blader skal være laminert.


Men det andre bladet er laminert, og det også har gått rett av i tangen. Einarsen har filet og pusset på bruddstedet, så han har nok lurt på dette. Som vi ser, knakk det etter at han hadde satt inn en gjenget stang for å skru på endekule. Det viser i det minste at han har varmet opp tangen. Men likevel: Hvorfor knakk det?

Som vanlig når jeg lurer på noe med stål, har jeg diskutert med Fredrik Haakonsen. Han skal studere de to bladene nærmere, og etterpå kommer jeg nok tilbake med rapport om saken. Foreløpig skriver jeg litt generelt om noe av problemet.


Helstålbladet

Jeg tar helstålbladet først. Fargen ved bruddstedet viser at Einarsen har varmet opp tangen, sannsynligvis for å bøye den.

Et laminert blad har normalt bare jern i de bakerste to tredeler av tangen, og da går det fint å bøye tangen en hel del. Det samme gjelder helstålblader om de er soneherdet, altså sånn at stålet i det meste av tangen er mykt. Dette gikk tydeligvis ikke her, så Einarsen varmet det opp.

To momenter:

• Stål er en dårlig varmeleder. Hvis du bare varmer til du ser av fargen at tangen er varm nok, er det bare temperaturen utenpå du ser. Det betyr ikke nødvendigvis at kjernen har rukket å bli myk og bøyelig. Dette har jo Einarsen visst, så vi hopper raskt til neste punkt:

• Kanskje dette bladet er smidd av et moderne, høylegert stål. Et slikt blad kan oppføre seg annerledes enn de som Einarsen var vant med. Her kreves det vesentlig høyere temperatur for å mykgløde tangen. Mens et tradisjonelt blad ikke trenger å komme stort over 300 °C, må du ta et høylegert stål godt over 600 °C eller mer. Det betyr nok at du heller lar det være.
  

Det laminerte bladet

Men det laminerte bladet? Det knakk jo også?

Sånt er ikke bra, for et laminert blad skal ikke knekke, om det ikke blir utsatt for noe som ingen blader skal bli utsatt for. Seigheten er et av de store poengene med laminering. Bladet skal tåle langt mer av bøying og bending og banking enn andre blader.

Noen ganger kommer brudd i overgangen mellom blad og tange merkelig lett, mens andre blader tåler omtrent hva det skal være. Knivmakeren skal justere tangen aldri så lite og banker forsiktig på den. Og så går den rett av. Rart.

Et blad kan knapt ha noen større feil enn å miste tangen, for da har du ikke lenger noe blad, selv om eggkvaliteten er super. Det er ikke særlig morsomt for en knivmaker å få tilbake en kniv der bladet er knekket ved skaftet. Det kan fort ende med at han må lage en ny kniv.

Det hender det blir sagt om den og den smeden at bladene hans lett knekker i overgangen. Bakgrunnen for et slikt rykte er kanskje bare ett eneste blad som gikk av?

Noen av gamle dagers blader som kan gi oss litt å tenke på her, er de som har ganske smal tange hele veien, og rette vinkler i overgangen, for eksempel de gamle Tinn-bladene av Tessungdalen-typen, som dette fra Kjetil Gunleiksrud (1887-1978) der overgangen er skarpt klippet ut. Det ser ikke trygt ut, men Tinn-blader har jo svært godt rykte. Blader fra andre smeder har bredere tange med pent rundet overgang. Disse skulle da være sterkere enn Tinn-bladet. Men er de det?

Ikke nødvendigvis. Dette er sånt jeg snakker med Fredrik om. Han sier at man ikke kan vite på forhånd hvilket av de to bladene som kommer til å gå av først.

Et blad kan ha andre problemer enn spenninger og grove korn og annen elendighet etter at smeden har slurvet med herding og anløping. Det er ikke nødvendigvis varmebehandlingen som er feil, men like gjerne smedens arbeidsmåte. Bladet kan lide av jernmangel:

• Det kan være feil fordeling av jern og stål i den viktige overgangen.

En annen mulig skummel sak:

• Det kan være dårlig sveis der eggstålet slutter.

Jeg skal se nærmere på disse problemene.


Overgangen

Noen blader er gjort tykkere i tangen enn i bladet, som det nederste her. Det øverste, fra Gunleiksrud, har jevntykk overgang (men dette varierer litt hos ham også). Det nederste, fra Harald Mostad, har mye tykkere start på tangen.


Stål er hardere å smi enn jern. Dette gir betydelig risiko for skummel jernmangel i overgangen. Problemet oppstår slik:

Hammeren treffer jernet, og slagene forplanter seg videre til stålet innenfor. Riktig utførte slag bearbeider både jernet og stålet slik at bladet blir som det skal, gjerne med samme tykkelse på de tre lagene i lamineringen. Men noen smir slik at jernet blir løvtynt i overgangen mens stålet beholder bortimot opprinnelig tykkelse. Hvis bladet har en tykkelse på 4 mm etter smiingen, og stålet i overgangen er 3 mm av dette, står det igjen bare en halv millimeter jern på hver side. Det er ikke så lurt. Poenget med det laminerte bladet er jo at man kan la stålet være hardere enn i et blad av helstål, siden omleggsjernet sørger for den nødvendige seigheten. Men da må man sørge for at det virkelig er tilstrekkelig med jern der til å støtte opp stålet.

Jeg har sett på en del av bladene i samlingen min. På mange av dem er jernet løvtynt i overgangen, og på noen er det helt borte.

Endekantene på stålbiten kan være skumle under smiingen, hvis det brukes en rett avkuttet, jevntykk stålbit. Da kan det lett hende at kantene motstår slagene og nesten stikker ut gjennom det mykere jernet. Både Bergland og Wåle har vist i sine bøker at stålbiten skal spisses i den enden som skal inn i tangen før den legges på plass i jernet. Det bidrar til at stålkantene ikke står ut og deler jernet så det blir tynt. Begge anbefaler også kraftige hammerslag slik at slagene når ordentlig inn til stålet.


Mange gamle blader er merkelig tykke i overgangen, som det fra Mostad, der tangen er drøyt 1,5 mm tykkere enn bladet et stykke bakover tangen. Vi kan lure på hvorfor ikke smeden kostet på seg de par ekstra slagene som skulle til for å gjøre overgangen jevntykk med bladet. Han må ha lagt på den ekstra tykkelsen med hensikt, for at det ikke skulle knekke. Dermed beholdt bladet nok jern utenpå stålet, og alt var bra. I gamle dager.

Men ikke nå. I gamle dager ble et sånt blad skjeftet sånn som det var. Men nå, nå som selv en brukskniv skal ha strøken finish i minste detalj, og vi ikke tåler gliper ved innfestingen av bladet, kan vi få problemer. Det som gjerne skjer, er at knivmakeren filer tangen jevntykk i overgangen. Dermed fjerner han jernet på sidene av eggstålet, slik at overgangen består av rent stål. Da er styrken vesentlig redusert, med økt risiko for at bladet knekker. Hvis overgangen er knallhard å file, er du allerede inne på stålet.


Dårlig sveis i enden av stålet

Jeg vet ikke hvor farlig dette fenomenet er, men noen fordel kan det iallfall ikke være.

Begge de bladene jeg viser her, er sett fra undersiden. I begge to er enden av eggstålet i tykkeste laget, på bekostning av jernet på sidene.

På det første bladet er det et dypt hakk der eggstålet slutter i tangen. Altså en glipp i sveisen. For at dette skal være trygt, bør eggstålet iallfall gå et godt stykke inn i tangen. Hvis det slutter rett ved overgangen, henger bladet så å si i en tynn tråd.




På dette bladet, fra en annen smed, ser vi igjen det samme dype hakket, og dessuten er de to jernlagene dårlig sammensveiset.

Redningen, hvis stålenden sitter et stykke inne i tangen, er at alt blir støttet opp av skaftet på alle sider. Og så at kniven ikke blir brukt noe større.

.

4. mars 2008



Martin August Larsen

















Lillehammer


Det er langt fra opplagt hvem det var som skar alle de fine knivene fra Lillehammer. Det er ikke engang opplagt at alle sammen er laget der.

Når vi skal identifisere knivmakeren bak denne typen kniver, har vi alltid to faste mistenkte: Johannes Odde og Lars Prestmoen, som jeg har skrevet om og vist kniver fra flere ganger. Noen ganger vet vi med sikkerhet hvem som er mester for en kniv - særlig Odde når han har signert den - men enda oftere kan dette diskuteres. Og er det noe vi gjør, så er det jo å diskutere!

På sølvholkene kan det stå diverse stempler. Denne gangen er det kniver med sølvstempelet M.A.L. det skal handle om.




M.A.L.


For noen år siden visste jeg ikke hvem denne M.A.L. var, og det gjorde heller ikke noen av dem jeg spurte på Knivtorget på Elverum.

Magne Rugsveen og jeg satt en gang på kontoret hans på Skogmuseet og snudde og vendte på denne kniven i hvalrosstann og lærslire med typisk Lillehammer-dekor, en liten sak med lengde skaft/blad på 14,5 cm (blad 5,3 cm). Øvre slireholk var stemplet M.A.L. .

Som vanlig var spørsmålet: Odde eller Prestmoen? Dette spørsmålet kan være vrient nok, men selv det er likevel bare en forenkling av problemet. For det var flere som skar slike kniver.

Etter Knivdagene undersøkte Magne litt mer, og en dag fikk jeg en mail fra ham der det sto:

"MAL er Martin Augustin Larsen født i 1856. Han løste borgerbrev i Lillehammer i 1894 som gullsmed, dreier, snekker, gjørtler og mekaniker.
Han bodde i Dreier Larsens Gaard, hos Gudbrand Larsen. Martin er Kunstdreier og Merskumarbeider som Gudbrand. Vet du hva? Jeg tror han er Larsens sønn fordi han i Folketellingen fra 1875 står oppført mellom Gulbrand og Datteren Karoline Frederikke Larsen født 1864. I samme hus bor dessuten Hans I. Odde, født i Trondhjem i 1867 - dreierlærling - 8 år gammel. Sønn av Jehans Odde sannsynligvis . . . Lars Prestmoen giftet seg i 1894 med Oline Kristensdatter. Forlovere: Ole Baardseng og M. A. Larsen."

Det var jo veldig interessant, og jeg tenkte at her går det sikkert an å finne ut mye mer.




Nattarbeid


Og så gikk det noen timer.

Jeg hadde nettopp lagt meg og slått av lyset da jeg kom til å tenke på denne boka:

Alf Krohn: Pipens historie i hundre år - 1844-1944. Oslo 1944.

Altså jubileumsboka for G. Larsens pipefabrikk på Lillehammer. Det var minst et par år siden jeg hadde bladd i den. Hva var det nå igjen det sto om Pipe-Larsens sønn? Jeg fikk se etter neste dag, tenkte jeg.

Men nei. Nå var det blitt dønn umulig å sovne.

Det var bare å gi opp, så jeg måtte finne boka og lese den (ganske tynn). Og etter å ha gjort det, satte jeg meg foran skjermen og studerte folketellinger. Det er sånn det går. Og det var mye morsomt å finne.

Da jeg endelig hadde fått det så klart som jeg så langt kunne regne med å få det, fikk jeg likevel ikke sovne, for da gledet jeg meg til å ringe og fortelle om denne Martin August Larsen til Arne Aasmundsen og Ole Jacob Oxum som jeg nettopp hadde diskutert Lillehammer-kniver med. De er riktignok vant til at jeg plager dem stadig vekk, men jeg var ikke sikker på at de ville vurdere denne saken som så viktig at de måtte vekkes klokka tre om natta.

I boka er det blant annet utdrag av bøker skrevet av Anders Sandvig og Christian Krohg.




Gudbrand Larsen


Gudbrand Larsen (1815-1902) eide G. Larsens Pipefabrikk, som leverte noen av de fineste merskumspiper som finnes, og ble kalt Pipe-Larsen. Han startet som treskjærer. Boka forteller:

"I midten av 1830-årene gikk det i Ringsaker en ung treskjærer . . . og han var langt fra å være alene i sitt fag i de bygdelag hvor han hørte hjemme. Han var bare en av de mange unge som ville føre videre de rike treskurd-tradisjonene i Gudbrandsdalen og Mjøsbygdene . . . skar merskumspiper med god form og fine forsiringer, rent personlig kunsthåndverk."

Det var altså mange treskjærere på disse kanter på den tiden. Da Pipe-Larsen (og gullsmed Julius Frisenberg) begynte å levere utskårne kniver, må det ha vært mange som kunne skjære en pen kniv.

Gudbrand fikk håndverkerstipend og dro til Lilleasia for å studere merskum. Så dro han til Marseille og arbeidet på merskumsfabrikk, og i 1844 kom han tilbake og begynte sin pipeproduksjon på Lillehammer. Det bør bety at han selv var fullt i stand til å skjære piper i merskum, kanskje også mesterverker.

Jeg vet ikke hva Gudbrand skar i sin ungdom, og jeg vet heller ikke om noen kniv som sikkert er laget av ham. Det betyr ikke at kniver ikke finnes, men det skal nok bli vanskelig å finne noen som med sikkerhet er laget av ham.

Og så kom den store knivmaker Johannes Odde til byen. Før Odde flyttet til Lillehammer og begynte å skjære Lillehammer-kniver, skar han kniver for Hakon Blikstad i Trondheim. Mange av disse også hadde olavshode og tilnærmet samme oppbygning som Lillehammer-knivene. De utviklet seg videre mens Odde bodde i Oslo i hans periode mellom Trondheim og Lillehammer. Jeg antar at det var Johannes Odde, langt mer enn Gudbrand Larsen, som utviklet Lillehammer-kniven. Kanskje det går an å si at det var Odde som kom med denne knivtypen til Lillehammer, men her er ennå mye uklart.

Johannes Odde skar kniver for Gudbrand Larsen fra ca 1890, og fortsatte etter at Martin August hadde overtatt som sjef, etter hvert samtidig med at Lars Prestmoen arbeidet der.

Anders Sandvig, som bygde opp samlingene på Maihaugen, hadde interesse for Larsens piper. Om han bare hadde interessert seg litt for knivene også! Men det ser ut til at han ikke engang la merke til at de fantes.




Martin August Larsen


Martin August Larsen (1856-1914) - til daglig kalt August - overtok etter faren og ble deretter selv kalt Pipe-Larsen. Om det et sted står "Pipe-Larsen", er det ikke alltid opplagt om det er senior eller junior som menes. Junior hadde sitt eget sølvstempel da han drev for seg selv: M.A.L.

Etter læretiden var han blant annet i Paris. Han og faren hadde hatt diverse krangler. Krohg siterer August:

"Og han var absolut uforstaaelsesfuld med Hensyn til min Udskjæring."

August opprettet filial i Oslo. Jeg har ikke undersøkt når. 1894 er tydeligvis året da han overtok som leder av pipefabrikken.


Det hadde vært hyggelig å vite hvilket tidsrom han brukte M.A.L.-stempelet. Er det fra han overtok i 1894 og fram til 1914? Eller er det bare fra tiden før han overtok i 1894, slik at han etterpå brukte firmaets stempel G.L.? Jeg antar det siste.

Legg merke til S'en. Feil vei. Den går igjen på mange Lillehammer-holker, også der det ikke står noen bokstaver i tillegg. Jeg antar at alle holker med denne S'en er fra ham. Så mange kan det vel ikke ha vært som brukte en sånn snudd S, og det er rart at Martin August ikke snarest fikk seg nytt stempel da han så hvor feil det ble.

Han brukte minst to størrelser M.A.L.-stempel, avhengig av hvor stor kniven var.




MAL som figurskjærer


Martin August var dyktig til å skjære figurer. Jubileumsboka forteller:

"Han hadde arvet sin fars kunstneriske sans og modellerte bl. a. portretter på merskumspipene."

Og Sandvig forteller:

"August Larsen eller "Pipe-Larsen", som han poulært kaltes, var en særdeles dyktig håndverker . . . og tok sine vandreår i utlandet. I denne tiden høstet han nok mange verdifulle håndverksmessige erfaringer. "

Det står at han løftet pipene til nye høyder. Og dette kan jo være interessant å lese for en pipesamler, men hva med det som virkelig betyr noe: Hva med knivene? Laget han kniver?

Christian Krohg skriver pent om et pipehode i merskum som August skar i merskum med Krohg selv som levende modell. August hadde også skåret et pipehode som forestilte hans hund Cæsar. Krohg skriver:

"- Er det bare Merskumspiper, du laver, eller det ogsaa Træpiper?
- Alting, lige fra de simpleste Jaabækpiper til Oscar den anden i det allerfineste Merskum, som findes. Se her, skal du se en Udstillingsgjenstand.
Han tog op af en Skrivebordsskuffe en Ting, som var indhyllet i Vat. Det var et stort Pipehode med en Masse udskaarne Figurer.
- Det forestiller en Isblok. Her har du nederst: "Kong Ring med sin Dronning til Gjæstebud fór". I Fronten staar Nansen og Sverdrup med "Fram". Og her er "Birkebeinerne, som fører lille Kong Haakon paa Ski over Fjeldet". Vil du have et Glas Burgunder?"

Og i 1894, da kronprins Gustaf ville bestille et sigarmunnstykke av August, svarte han, i følge Sandvig:

"Nå har jeg det! Jeg skjærer en liten miniatyrbyste av Deres far, Kongen, og anbringer den på overkant av munnstykket så livs levende som han står der og snakker med disse gaukene der borte . . . Men, tilføyde han, jeg må ha et bilde eller to før jeg kan komme i gang med det."

Supert. I 1894 hadde August overtatt som leder av firmaet, men sitatet over betyr at han fremdels skar en del selv. Og hvis han var i stand til å skjære en pipe med hode av Christian Krohg og en av Oscar II, kunne han også skjære en kniv, for eksempel en med olavshode. Og kanskje i toppkvalitet?

Krohg forteller at August tok fram fra skuffen et mesterverk av en utskåret merskumspipe, og viste ham med største stolthet. Denne stoltheten er viktig her. En stolthet som kom av at han selv hadde skåret den pipa?

Kanskje den var av dette slaget:




To fabelaktige merskumspiper



Fra Prestmoen?


Pipene fra G. Larsens Pipefabrikk er oppsiktsvekkende saker, bare klikk på bildene av dette pipehodet og studer detaljer:




















Ikke det minste rart at enkelte, som Norsk Knivforenings tidligere formann Hakon Kierulf, kan finne ut at de vil samle piper.

Når en Lillehammer-pipe ser ut som denne, har det vært regnet som bortimot helt sikkert at den er skåret av Lars Prestmoen. Men se nedenfor.

Sølvstempel: NT830 med en S midt under. Hvem er det? Thune i Oslo? På lokket er det gravert inn C.D.O. 1898.


Den dramatiske scenen med isbjørnene er hentet fra dette bildet, La Chasse aux Ours Polaire, malt i 1838 av franskmannen François-Auguste Biard (1799-1882).









Skåret av August Larsen?


Men så spørs det. August skar piper. Pipa på bildene over er tydeligvis ikke uten forbindelse med den som Krohgs beskriver, men samme eksemplar er det jo ikke.

Men hva med den på de neste bildene?













Hakon Kierulf skaffet meg disse bildene fra en pipesamlerkollega: Sarunas Peckus' pipesamling, Illinois, USA.

Sammenlign med det Christian Krohg skriver om pipa i intervjuet med August Larsen. Her mangler det ikke stort på at beskrivelsen stemmer. Birkebeinerne Torstein og Skjervald fra forrige pipe er på plass, Kong Ring er ute på isen, "Fram" (og "Gjøa") er med, og Nansen og hans folk. Det er i alle fall tydelig at de to pipene som det nå er bilder av her, er av samme slag som den Krohg fikk se, og mest sannsynlig er de skåret av samme person.

Okå, det er ingen kniv, men den kan da få være med i en knivsamling likevel? På samme måte som en utskåret eske fra Moene eller et gravert lommeur fra Omdal. I likhet med forrige pipe fortjener den å bli studert i minste detalj og bli tatt fram igjen og igjen.

Sølvstempel: NT 830




En super dolk stemplet M.A.L.
















En strålende sak i dragestil, i buksbom og sølv, og med svenskeblad. Fullt av drager og annet interessant å oppdage og studere. Og den er da til å holde ut også for dem som vanligvis ikke liker dolker?

Sølvet har M.A.L.-stempel. Er det bare for sprøtt av meg å håpe på at Martin August Larsen ikke bare har gjort sølvarbeidet, men også skåret treet?

Se også de tre bildene øverst i denne artikkelen.











Andre

Knut Sagbakken på Lillehammer fortalte meg at det var mange dyktige skjærere på Lillehammer. De kjente knivene i hvalrosstann fra olavsjubileet i 1930, som alle gjerne utgis for å være skåret av Prestmoen, siden Odde da var død, kan være skåret av flere andre. Kvaliteten på dem varierer, noe som passer bra med at de ikke alle er fra den store Prestmoen. Knut har snakket med gamle folk på fabrikken som forteller at de ble laget av flere. Men siden Prestmoen var mest kjent (på den tiden den eneste kjente?), var det både da og nå en fordel om knivene ble knyttet til hans navn. Men ikke stol på det.




Odde eller Prestmoen


Det skulle vært stor stas om noen kunne dokumentere at den fine dolken er skåret av Martin August. Men hvis vi nå sier at den ikke er det, er den da fra Odde eller Prestmoen?

Må vi velge mellom de to, må det bli Odde.

Ole Jacob Oxum har pekt på dette båndet som rammer inn våpnene og forsvinner inn under skjegget. Det er plassert på denne måten på Oddes signerte kniver, mens det på "sikre" Prestmoen-kniver ligger fritt under skjegget.

En annen sak er våpnene. Sablene, som er altfor moderne for en viking, finnes også på signerte Odde-kniver. Jeg har ikke sett dem på noen "sikker" Prestmoen, men dessverre på en "nesten sikker".

Og så lurer jeg på om ikke Oddes personer gjerne virker mer innadvendt (som her) enn Prestmoens. Det er iallfall en mulig tendens til at de holder haken tettere mot brystet.

Bildene: Enda en liten M.A.L.-stemplet kniv i hvalrosstann. Lengde 11,3 cm. Blad 5,1 cm. Odde eller Prestmoen? Eller Martin August?


Martin August Larsen var en dyktig håndverker, og tydeligvis en original og gøyal mann. Han døde bare 58 år gammel.

Sier jeg dermed at det er Martin August Larsen som har laget noen av disse knivene? Nei. Det jeg sier, er at det er fullt mulig at de kan være fra ham, at det ikke ville overraske meg, og at det er god grunn til å lete etter mer informasjon. Vi kan ikke bare automatisk gripe til Odde og Prestmoen hver gang vi ser en Lillehammer-kniv, og særlig ikke hvis det er snakk om en kniv av det litt enklere slaget.

Jeg har etter hvert lagt ut en del om Lillehammer-kniver, men denne historien er mye større enn det jeg har gjort ut av den her. Og, som Magne Rugsveen vet, dette burde vi hatt en bok om.