Petter Ytrebø (1937-2008)


Petter Ytrebø døde 14. mars.

Petter bodde på Bølandet på Sunnmøre. Han var en av landets toppsmeder, og en stor knivmaker også. Stikkord for arbeidet hans er finish, presisjon, nøyaktighet, eleganse.








Han er omtalt mange steder, for eksempel i denne artikkelen:

Øystein Køhn: Petter Ytrebø. Fra smedgutt til knivmaker i superklassen. Knivbladet 1997 nr 4, side 14-19.

Ingen på Knivtorget på 1980-tallet kunne konkurrere med Petters blader i finish og eleganse da han første gang viste dem der. Dessuten var han en av våre aller første med mønstersmidde blader. Dermed var han en velkjent smed og knivtreff-personlighet helt fra starten av knivtreffene på Elverum, med lekre blader, og med gode historier og sterke meninger.


Han brukte iallfall fire forskjellige bladstempler, kanskje flere. I tillegg til de tre på dette bildet finnes det et tidlig stempel med PY i enklere bokstavtyper. Disse tre er i den rekkefølgen han begynte å bruke dem, uten at jeg kjenner årstallene.

Det siste og minste stempelet ble brukt også i større blader. Han kom etter hvert til at stempler ikke bør gjøre for mye av seg.


Mitt staseligste Petter Ytrebø-blad:







Dette store bladet på 15 cm er fra den tiden han absolutt skulle etse bladene svært lite. Resultatet blir lekkert, men bare på kloss hold, og de er noe skikkelig herk å få godt bilde av. Stas med store blader som dette også, der smeden har litt mer plass til å utfolde seg.

Jeg har også et nydelig blad i "laminert damask", der hele bladet er i damask, men slik at kjernen er av flere herdbare ståltyper, mens sidelagene er i ståltyper med lavere karboninnhold. Det er bladet i midten på det nest øverste knivbladbildet, og på bildet aller nederst på denne siden. Jeg greide bare ikke å få noe bilde som viser hvor bra det er. Skal prøve igjen en annen dag med et annet lys. Senere begynte han å etse mer normalt, som bladet i kniven litt nedenfor her.

Disse to damaskbladene kom etter at jeg hadde bestilt to stykker og bedt om å få dem litt ulike. Det minste tok han vanlig pris for, men det store hadde det vært så mye jobb med, og så vrient å få til, så der visste han ikke hva han skulle ta. Så det var gratis.

Det er veldig fristende å etse de to bladene litt mer nå etterpå, men det er vel best å holde seg i skinnet.


Tre blader med forskjellig finish. Til venstre med den enkleste finishen som han leverte en del av på 1980-tallet. I midten et blad i hans vanlige superfinish, og til høyre et der sidene har beholdt den råsmidde overflaten.


Vi er vant til at et damaskblad må få være helt som det kommer fra smeden. Hvis knivmakeren forandrer det minste på det, forsvinner jo mønsteret, og for knivmakere flest er det omtrent håpløst å få skikk på det igjen. I Petter Ytrebøs tilfelle gjelder dette alle blader, også bruksknivbladene. For hvem våger å røre en overflate som denne, eller de presise profilene?

Akkurat dette passet ham bra. Han smidde blader etter tegning, og du kunne få dem mer eller mindre som du ville, men han likte svært dårlig at noen etterpå tuklet med bladformen for å få den til å passe med en kniv de hadde laget. Enten fikk de bestille bladene som de ville ha dem, eller så fikk de la dem være.


En annen sak: Det er ikke bare å sette et supert blad i en hvilken som helst kniv. Kniven må liksom fortjene det fine bladet. Det finnes en del kniver med Ytrebø-blad som ville sett bedre ut med noe enklere. Men er kniven bra nok, kan et Ytrebø-blad gi en kniv et ekstra løft.

Mange av dem som har brukt hans blader, har også kopiert knivene hans temmelig nøyaktig.


En av Petters typiske kniver. I knivlandskampen 2005, der Norge, Sverige, Danmark og Finland deltok med fem knivmakere hver, var dette hans bidrag på det norske laget.


Den knivmakeren som mest forbindes med Petters blader, er nok Harald Sellevold i Bergen. De to hadde et så godt samarbeid i så mange år, at i en Sellevold-kniv skulle det helst sitte et Ytrebø-blad.

Flere av Petters blader sitter også supert i kniver fra svenske Jonny Nilsson.


I tillegg til alle hans premier på norske knivutstillinger må han ha samlet seg en betydelig mengde heder fra nabolandene. Han deltok jevnlig på KnivVeckan nesten fra starten, så han var en kjent smed og knivmaker og knivtreff-personlighet også i Sverige. Begge de to bildene jeg viser av av ham her, tok jeg for en del år siden på KnivVeckan i Ludvika.

16. mars 2008



Junger


Her om dagen fikk jeg se en liten samling junger. Jeg rakk ikke å studere dem på kryss og tvers, men fikk da iallfall tatt noen bilder. Dette får bli starten på en artikkel om junger, særlig trønderjunger, og som vanlig venter jeg ikke med å legge ut artikkelen til den er ferdig. For det er jo ikke godt å si når det blir.

Hvis vi i det hele tatt har noen junger, er de ofte de eneste foldeknivene i samlingen. De er kanskje også de eldste knivene vi har, og de eneste daterte fra årene 1800-1850, den perioden da så merkelig få antikviteter ellers har årstall. Siden det er 150 år siden de siste ble laget, og mange av dem er femti år eldre enn det igjen, eller enda mer, er de fra en tid vi omtrent ikke finner slirekniver fra. Og - for å heie på hjemmelaget - de trønderske jungene er altså de fineste.


Soknedal-typen:














Først to fine eksemplarer i god stand. At jungeblader er rustne, later vi som vi ikke ser, for ellers blir det håpløst å samle junger. Disse to har årstall (1804 og 1824), initialer på den ene (JHS), og de er gravert som junger fra Trøndelag. De er av den typen som gjerne regnes som Soknedal-junger.

Litt uvanlig avslutning på skaftet på den fra 1804. Legg også merke til at to av naglene er av messing i stedet for jern.


Tre til av Soknedal-typen. Skaftplatene har støpt akantus, men jeg regner likevel med at de er trønderske og fra ca Soknedal.

Når det blir diskutert om en junge er fra Trøndelag eller Gudbrandsdalen, blir det ofte regnet slik at de som er gravert, er trøndere, mens de med bare støpt dekor er gudbrandsdøler. Dette er nok tvilsomt å bruke annet enn som en hovedregel. På bildet ser det ut til at den høyre jungen har gravering i tillegg til støpt akantus. Jeg må få studert den nærmere siden engang.

Jungen lengst til høyre har bladstempel JAMES DARLING SHEFFIELD. James Darling var produsent av bordkniver, og bladet fra en av knivene hans - en brødkniv, for eksempel - har altså her gitt råmateriale til et jungeblad. Jeg vet ikke når Darling var aktiv, men han er iallfall med på en liste fra 1822 over Sheffield-produsenter. Det er midt i den tiden de fleste av jungene våre er fra.


Soknedal-type igjen, i den stand man vanligvis finner junger. De tåler ikke mye av restaurering før de mister sjarmen, i høyden litt forsiktig rengjøring.







Pen, og med dette nesten-dragehodet som er å se på en hel del junger.






Fra Meldal?















Dette er junger som i form og dekor er av et annet slag enn de forrige. Jeg har sett en del sånne som har kommet fra Meldal, og gjetter at de er derfra eller i nærheten.

Den ene har initialene JFS og årstallet 1847. Initialer er alltid hyggelig, selv når vi ikke vet hvem de tilhører. Her er bokstavene svært kunstferdige. Enda hyggeligere hadde det vært om jungen hadde vært så lite slitt at vi hadde sett dem ordentlig.



Enda mer usikkert:











Her kom jeg i skade for å stokke om på rekkefølgen da jeg la dem opp for fotografering.

Den til venstre på det venstre bildet er kanskje en trønder, men like gjerne ikke. At jeg har sett dem funnet flere steder i Trøndelag, betyr ikke nødvendigvis at de er laget her. Den er i slekt med bordkniver som ikke er til å folde Jungemakeren la inn eierens initialer i støpeformen, men S'en var han ikke videre heldig med.

De andre to, med støpt dekor, er mer fremmede. Sånne ble laget i England, men så er det jo det at en støpt gjenstand kan det tas avstøpninger av, så kanskje mange av dem er laget i Norge.

Den til høyre er to junger som kan tas fra hverandre - én med knivblad og én med gaffel. I dette tilfellet har de kilt seg fast, eller er blitt satt sammen permanent siden. En del av disse sammensatte jungene ser ut til å ha vært laget på et verksted i byen. Noen av dem har navnet på produsenten, og den produsenten er visst alltid engelsk.



Så til et supert eksemplar:

Her er det ingen problemer med å ta de to delene fra hverandre og sette dem sammen igjen. Fin stand og helt praktfull.

Noe i veien da?

Kanskje, for det er tvilsomt om den er norsk. Den er i nær slekt med de to forrige med støpt dekor, og altså kanskje engelsk. Sett med norske knivsamlerøyne er ikke det så bra. Eller?

Men: Den er gammel, kanskje 1700-talls. Den er så fin at den pynter opp i enhver jungesamling. Og bare tenk om noen en dag kommer og kan dokumentere at den er laget i Norge!












Et eksemplar helt på siden:

Skal sånne regnes som junger?

De har jungefasong. De er gamle. Og vi vet ikke hvor de kommer fra. Vestlandet blir gjerne nevnt.

Jo. De må regnes med.