28. september 2007:


Slire av geitehorn:



Teigen, Nystog og Kalaak


Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til knivmakere som Kleppo, Hovden og Omdal begynte å briljere med brede, graverte holker på knivene sine, var det utskåret geitehorn som var det store. Geitehornknivene får fram stjerner i øynene på knivfolk flest, og telemarkingene er selvfølgelig voldsomt stolte av dem. Her viser jeg noen fra Teigen, Nystog og Kalaak. Nydelige kniver, og sjeldne og dyre.

Alle må ha sånne, men for fleste av oss blir det bare å nøye seg med bildene. Klikk på dem og nyt detaljer.




Halvor Teigen (1818-1910)


Det er alltid Halvor Teigen fra Rauland som først nevnes hver gang praten kommer inn på utskåret geitehorn.




Skaft i buksbom. Bladet er kortet litt ned, ellers er kniven i toppform.





Talleiv Nystog (1832-1910)


Talleiv Nystog fra Vinje er det heller ingenting i veien med! Han laget flere typer kniver, og er litt oftere å se enn de andre to her, men knivene hans med slire i geitehorn er sjeldne.


Kniven er kjøpt tilbake fra England.

Skaft i elfenben. Blad med negativt Nystog-stempel (TON) og hans typiske smellopp.




Eivind Kalaak (1813-1886)


En sjeldenhet, laget av Eivind Kalaak fra Vinje/Morgedal. Kniver fra ham finnes omtrent ikke.

Denne også er kjøpt tilbake fra England.

Skaft i elfenben. Blad med Kalaak-stempel (negativt E.S.KALAAK) og blad som er lett å kjenne igjen.

Som svært mange slike geitehornslirer, har den samme mønster på begge sider, med skjæring i samme kvalitet.

Hører kniv og slire sammen? Sannsynligvis. Men ligger det som vanlig an til diskusjoner.















25. mars 2008:

Mer fra Eivind Kalaak?


Signerte kniver fra Eivind Kalaak er noe vi så godt som aldri ser, og som samlere flest er ute etter. Er usignerte kniver fra ham like sjeldne?

Sigurd Bølling sendte meg noen bilder som satte i gang litt grubling og diskusjon.


Først en digresjon, siden dette bildet var med, og fordi denne kniven fortjener å bli vist selv om det ikke er her grublingen og diskusjonen ligger.

En typisk Talleiv Nystog, av det enklere slaget uten utskåret skaft og geitehornslire, men nydelig og i super stand. Positivt stempel T.O.N. på bladet. Liggende hund i skaftenden. Pautet lærslire. Pent graverte holker. I det hele tatt pent, alt sammen.

Skaftet er i risknute, men fra hva slags tre? Briar? Jeg må få studert den kniven nærmere en gang.

Vel. Denne kniven hadde ikke geitehornslire, og de neste knivene har ikke slire i det hele tatt, og uten en geit i sikte hører de knapt til i denne artikkelen. De er her fordi de til dels er laget av de samme knivmakerne, og fordi jeg ennå ikke har fått somlet meg til å gjøre om slike små saker til større, ordentlige artikler.

Så til saken, som gjelder to utskårne kniver.

Kniv 1:

Fint skåret i tann. Den eneste signaturen er bokstavene EH på bladet, og dette er nok et eierstempel. Bokstavene er slått inn kaldt, etter at bladet er ferdig.

Mønsteret i skjæringen er annerledes tegnet og utført enn fra Teigen, Nystog eller Borgarson. Sammenlign graveringen med den på knivene over.

Det er ikke usannsynlig at den hadde geitehornslire.


Kniv 2:

Usignert. Den er skåret av en av de gode, men hvem av dem? Svært fint skåret, men igjen annerledes og fra en annen knivmaker enn Teigen, Nystog, Borgarson.


Legg merke til bladnervene, som dels er skåret på samme måte som på en bykniv jeg for litt siden viste fra Kongsbergmarken, og som dels har små avstikkere hit og dit.

Den hadde nok treslire.


Jeg ville ikke hatt noe forslag til knivmaker for noen av disse knivene, så da gjorde jeg som jeg pleier: Jeg viste bildene til Ole Jacob Oxum, sånn at han også kunne få gruble litt.

På Kniv 1 foreslår han Eivind Kalaak.

Sammenlign skaftet i Kniv 1 med det tilsvarende skaftet i den signerte Kalaak-kniven lengre oppe på siden her. Sammenlign bladet. Men det man i slike saker særlig må sammenligne med, er den store mengden gamle kniver man har sett og husker, og helst har i samlingen hjemme. Der har Oxum et kraftig forsprang på meg. Men, som vanlig: Jo mer man har sett, desto mindre sikker blir man.

Det finnes en kniv med skaft som er omtrent identisk med det i den signerte Kalaak-kniven, men med ustemplet blad. Kniven sitter i en slire fra Halvor Teigen. Altså en usignert kniv som etter all sannsynlighet er laget av Kalaak, og da kan jo også andre Kalaak-kniver være usignert. At han stemplet ett blad, betyr ikke at han må ha stemplet alle andre. Han kan ha fått ødelagt stempelet, eller fått problemer med å slå det inn, eller hva som helst.

Og hva med Kniv 2?

Den er mye verre. Oxum har ikke noe egentlig forslag, men sier at vi godt kan ha en mann som Kalaak i tankene her også. Det overrasket meg, men jeg har lite og ingenting å sammenligne med. Det er uansett bra å ha et navn som utgangspunkt, sånn at det kan forkastes eller sannsynliggjøres etter hvert. Hm. Det hadde vært morsomt om denne saken ikke får stå uforandret særlig lenge.

Det er ikke så lett å mene noe sikkert ut fra bare bilder. Dette er kniver som inneholder nok av elementer til flere kvelders diskusjon, med knivene på bordet og med andre kniver å sammenligne med. Det bør bli noen lærerike kvelder.


Vi vet det ikke ennå, men ingen blir vel overrasket om det skulle vise seg at også Kalaak hadde en tid i Oslo. Og om han ikke hadde det, kunne han likevel ha fått alt han ønsket av påvirkning derfra, fra telemarkinger som hadde arbeidet med treskjæring der. Det er heller ikke noe i veien for at en telemarking som han kunne bruke Oslo-blader og Oslo-detaljer, selv om sannsynligheten er mindre enn for en som var i Oslo.

Så da spørs det: Vi har altså omtrent ikke sett kniver fra Kalaak. Er det fordi de ikke finnes, eller har vi sett knivene, men ikke visst at de er fra ham?

Sjeldne er de nok uansett, med eller uten stempel.


Kan vi se hvem som laget dem?

Et spørsmål som stadig dukker opp når jeg snakker med Oxum om slike utskårne kniver som dette: Hvor sikre kan vi være?

Vi vet altså at diverse dyktige treskjærere arbeidet på deConincks verksted i Oslo, og at de kom til Oslo fra mange kanter. De hadde all mulighet til å sammenligne og påvirke hverandre. I Oslo var det også andre treskjærere, og det var gode muligheter til å se arbeider fra andre treskjærere enn disse også.

Diskusjoner og sammenligninger og etterligninger kan ha fortsatt både om kvelden hjemme, og i hjembygda når de kom hjem og traff treskjærerne de kjente der. En typisk detalj fra ett distrikt kan dermed dukke opp i arbeider fra et et helt annet.

En komplikasjon for oss er at flere av de store hadde elever. Et elevarbeid er normalt ikke på høyde med lærerens, men kan godt være det. For hva om den eleven som sitter der, er en ung Lars Prestmoen?


Her ligger Kniv 2 øverst, sammen med en som kan være interessant å sammenligne den med:

Mye er likt, men det er også mye som ikke er det.

Begge to er av byknivtype, med jernholker, mutter i skaftenden, og blader som jeg gjetter er fra Oslo.

Hvis vi våger oss på å tenke et navn på det øverste skaftet, som for eksempel Kalaak, hvilket navn skal vi knytte til det nederste?

Mønsteret i det nederste skaftet er innfløkt og detaljrikt, og uhyre drevent utført, av en knivmaker med stor rutine og som godt visste hvordan han ville ha det. Det skulle ikke forundre meg om han skar raskt og effektivt også.

Han er tydeligvis en av våre helt store. Og det er ingenting i veien for at en som Borgar Borgarson (1836-1916) fra Bø i Telemark kan ha skåret det skaftet. Så spørs det:

La oss si at vi nå hadde hatt en signert Borgarson-kniv som på alle måter var identisk med denne. Da kunne vi si med stor sikkerhet at også denne er fra ham. Men hva om den signerte Borgarson-kniven var bare nesten identisk?

Er det noen som har en kniv som er identisk med noen av disse usikre, og som er signert?

25. september 2007:




Finnestad laksesnelle


Ved siden av knivene samler jeg på norskproduserte fiskesneller, og er godt i gang med å lage en oversikt over alle som er laget. Kniver og klokker har alltid vært en bra kombinasjon, men kombinasjonen kniver og sneller er enda bedre!

Vi har hatt et stort antall snelleprodusenter her til lands, men de fleste av dem laget ganske få modeller og ganske få eksemplarer av hver modell. Et par-tre hundre forskjellige norske sneller bør det gå an å få tak i. De utenlandske holder jeg meg unna, nesten uten unntak.




Finnestad Modell H


Her er min nyeste gamle laksesnelle, fersk fra eBay:

















Finnestad Modell H Laks.
Diameter 11,5 cm.
Svart, blank lakk over det hele.







Haakon H. Finnestad i Oslo laget en mengde forskjellige modeller og varianter, fra de vanligste til de mer sjeldne. Men det er akkurat denne laksesnella av tilnærmet Hardy Perfect-type jeg ville ha valgt hvis jeg skulle hatt bare én Finnestad.

Den ble laget i flere år, med annonser i Stangfiskeren fra 1946 til 1950, men den er sjelden, og jeg har sett bare ett eksemplar tidligere. Eieren fisket i Nidelva, men det var dønn umulig å få vridd snella løs fra ham. Jeg fikk ikke engang lov å åpne den for å se inni. Det må være 25 år siden.

Og nå fikk jeg den omsider på eBay fra Tyskland, i svært fin stand. Den lå og ventet på meg da jeg kom fra Dyrsku'n 2007. Pris inkl. frakt kr 505. Ingen toll og moms. Supert.

Ifølge annonsene ble den tredelte modellen også laget i størrelsene "Aure" og "Sjøaure", i likhet med fabrikkens øvrige modeller. Jeg har aldri sett akkurat denne i disse størrelsene.

H'en i "Modell H" står kanskje for "Hardy"?









24. mars 2008:


Finnestad Modell A med glatt lakk


Senere gikk det opp for meg at snella over, i Modell H, løste et snelleproblem jeg hadde fra før. I samlingen hadde jeg nemlig en Finnestad Modell A Laks som ikke passet inn i systemet mitt. Den var annerledes enn alle andre med betegnelsen A Laks, i både detaljer og finish.


Her er annonsen slik den sto i Stangfiskeren fra 1946 til 1950. Lakken er glatt og blank over det hele, og ikke krympelakk og hammerslagslakk som vi er vant til å se på Finnestads sneller. Det passet svært godt med min nye snelle i Modell H, som hadde nettopp denne finishen.

Men så er det den andre snella i annonsen, den til venstre. På bildet er den like glatt og blank som den andre. Jeg tenkte at det er vel bare sånn den ble på bildet. Dette skulle vise seg å være feil tenkt. Jeg skulle sett bedre etter i snelleskapet mitt.


For i skapet hadde jeg allerede denne snella, som jeg altså ikke hadde greid å plassere i Finnestad-systemet:














Den er litt mindre enn andre laksesneller fra Finnestad, og mer forseggjort. Da jeg la den ved siden av Modell H, var det ingen tvil: Den har de samme detaljene og den samme finishen som Modell H. Dette er laksesnella i serien til venstre på bildet i annonsen!



Her er esken den lå i. Denne esken, med bilde av en snelle med glatt og blank lakk, ble brukt uforandret også etter at andre lakktyper var tatt i bruk.