2. april 2008



En peiskniv


og noen Brusletto-stempler


En sværing. Jeg vet ikke hvem som laget denne kniven, men det skulle ikke overraske meg om peispustere var et av hans vanlige produkter. Lengde på blad/skaft er 32,5 cm lang, og den er 35 cm i slira. Totalvekt 445 gram. Dermed hører den til slikt som knivsamlere flest klassifiserer som ikke-kniv og går rett forbi. Hvis de da ikke har peis?

På en håndverksmesse viste jeg kniven til en treskjærer som blant annet hadde et par utskårne peispustere å selge. Kanskje noe for ham å lage? Men nei, han hadde ikke mer sans for kniver enn jeg har for peispustere. Jammen, den ville da gå perfekt sammen med en av pusterne, som et sett? Til å flise opp kubber med? Fremdeles nei. Så da så.

Den kan vel være fra krigen eller rett etter. Treslirer ble populære under krigen da det var lærmangel, og det ble laget ganske mange også i de første årene etterpå. Her hadde det vært god plass til både knivmakernavn, stedsnavn og årstall, men den er altså anonym.


Velformet nedre slireholk, festet med en skrue.










Bladet

Bladet er en kraftig sak: 20 cm langt, 36 mm bredt og 4 mm tykt. Dette var Bruslettos store blad til samiske storkniver, fangstkniver, og andre store kniver som mer er til å hogge med enn til å skjære med.

I likhet med kniven ovenfor er dette blader vi går lett forbi, fabrikklaget som de er. Det er det ikke sikkert vi burde gjøre. Et fabrikkblad fra krigen og tidligere er ofte like håndsmidd som et fra en smed med velutstyrt smie. De ble gjerne smidd på samme type maskinhammer som mange lokale smeder brukte i smia hjemme, og de er gjort ferdig på ambolten for hånd.

Problemet er at vi ikke vet hvem som gjorde det. Selv når vi vet hvilke smeder en fabrikk hadde ansatt, kan vi ikke knytte hvert enkelt blad til én bestemt smed. Synd, for noen av disse smedene må ha hørt til de beste vi har hatt.

Akkurat som sliperne! Fabrikkblader ble ofte slipt på frihånd, uten å bli spent fast (for det var det ikke tid til). Siden en del fabrikkslipere ikke gjorde stort annet, kunne resultatet bli strålende. Først slipe helt ferdig på den ene siden, så snu bladet og slipe helt ferdig på den andre.




Tidlige Brusletto-stempler

Jeg tar med litt om det bladstempelet som er brukt her, og noen tidligere. Å lage oversikt over Brusletto-stemplene fra før 1960 er noe jeg har på blokka. Før eller senere kommer jeg nok til å vise dem her. Her er bare noen eksempler:


Da Rognald Brusletto etablerte sin virksomhet i 1896, var det ljåer som var hovedproduktet, men knivbladene kom nok også mer eller mindre fra starten, som biprodukt av ljåene. Dette negative ljåstempelet, Brusletto i håndskrift, brukte han også på knivblader. Det er vel ikke umulig at enda tidligere ljåstempler kan ha bli brukt, men foreløpig regner jeg stempelet på dette bildet som Bruslettos første.

At stempelet er "negativt", vil si at det er rammen rundt bokstavene som er slått ned i bladet, slik at bokstavene står opp. I "positive" stempler er det bare bokstavene som er slått inn i bladet. Nesten alle smeder nå bruker positivt stempel, mens et negativt er enklere å få til for en som skal gravere sitt stempel selv.

Dette bladet er fra før fabrikken begynte å produsere hele kniver, og vi kan gå ut fra at håndskrift-stempelet finnes bare på løse blader og ikke i noen hel kniv laget av Brusletto.

Stempelet kan ha bli brukt fram til ca 1917.


Det finnes flere gamle ljåstempler med bare BRUSLETTO.

Her er et i negativ versjon. Dette et fra en ljå, jeg har ikke sett det i knivblader. Lengde 19 mm. Antagelig nyere enn det på forrige bilde, men før ca 1917.





Det finnes også i positiv versjon. Dette på 22,5 mm sitter dypt innslått i et håndsmidd knivblad som virker svært tidlig. Jeg har ikke noe slikt blad selv, og har bare et sotavtrykk å vise. Jeg går ut fra at dette også er fra før ca 1917, men nyere enn det forrige.



Deretter er vi over på Bruslettos berømte RB&S.


Her et av de tidlige i negativt stempel (det var punktum etter S'en også, men her er nok stempelet blitt skadet). Jeg har ikke lagt merke til noen varianter av det.

Stempelet kan ha bli brukt fra ca 1917 og noen få år framover, la oss for eksempel si til tidlig på 1920-tallet?






Senere kom stempelet i positiv versjon, med og uten punktumer, og med og uten stjerne under. Stjernen kan være åpen eller lukket:

Her er stempelet som sitter i peisknivbladet: positivt RB&S med åpen stjerne.

Stempelet kan ha bli brukt fra ca 1917, men antagelig er startåret en del senere, kanskje en gang ut på 1920-tallet? Det ble brukt til ca 1941, og finnes i flere størrelser og mange varianter.

Jeg liker bladene med dette stempelet best av Bruslettos blader. De er håndsmidd og ofte av høy kvalitet. Bladene ble smidd i store mengder, og de var å få i jernvareforretninger lenge etter at stempelet ikke lenger ble brukt på fabrikken. En kniv med slikt bladstempel kan altså godt være etterkrigs.


Til slutt et morsomt Brusletto-stempel i et stort blad på 15,7 cm:








I utgangspunktet et vanlig stempel, i en variant med lukket stjerne. Men så er bokstavene nesten slipt bort, og det er slått inn noen hakk for å gjøre dem uleselige. Slik gjorde de med frasorterte blader. Bladene var å få kjøpt billig på fabrikken, men uten at Brusletto ville vedkjenne seg dem.

På bildet til høyre ser vi hvorfor bladet ble "avskiltet": Det har en stygg sveisefeil som du ser i slipefasen noen cm innenfor spissen. Går ikke an å selge sånt til full pris, men synd å kaste, så dette var en løsning.

31. mars 2008

Diverse kniver

Foss, Løset, Odde m.m.


En av dagene jeg var på Kongsberg-Marken var det auksjon i Meldal. Det vanlige antallet interessante kniver på sånne auksjoner er null, men denne gangen skulle det være flere okå trønderkniver der, blant annet en fra den store Meldal-knivmaker Ingebrigt Foss. Flere i knivrommet på Kongsberg visste om den kniven, og straks etter hammerslag fikk jeg høre hva den var gått for.

Den ble ganske dyr, men ikke på langt nær så dyr som det går rykter om i Meldal nå etterpå. På folkemunne nå gikk den for nesten dobbelt så mye som i virkeligheten. Noe å ha i tankene når vi hører hva en kniv har gått for på auksjon.

Her en dag kom Ole Schult innom her for å vise meg kniven, for det var altså han som var kjøperen.

Dessuten så vi på litt annen kniv han hadde med seg, både trøndersk og ikke-trøndersk, og noen av mine, og jeg tok noen bilder.


Ingebrigt Foss

Her er auksjonskniven, en Ingebrigt Foss (1843-1929) med alt: Utskåret skaft i reinshorn. Signert blad. Slire med løve med gullkrone i messing midt på. Pen gravering. Originalt oppheng med hjerte.

Eiernavn P. L. Medjaa. Medjå ligger i Grong i Nord-Trøndelag, og en mulig kandidat i Digitalarkivet er gårdbruker og handelsmann Peder Lornssen på gården Mediaa i Grong, født 1848. Så spørs det hvor sannsynlig det er at kniven hans havnet i Meldal.

Jeg har en mistanke om at kniv og slire ikke har hørt sammen fra starten, og at når Foss laget slirer med så spiss nedre slireholk, ga han kniven rett skaft. Mitt statistiske grunnlag er riktignok spinkelt: Jeg har sett bare to spisse slirer med kniv i, og der jeg føler meg trygg på at kombinasjonen kniv/slire er den originale, og da var begge knivene rette. Om denne auksjonskniven hadde vært min, hadde muligheten for en slik senere kobling plaget meg svært lite.

Foss er et av de helt store navnene blant trønderske bygdeknivmakere. Skal man ha bare én trønderkniv - noe som riktignok er utenkelig - kan det godt være en fra ham.


Bladet er ganske medtatt, men signert. Bladstempel fra Foss er sjeldent, så slike blader blir jeg alltid glad for å se. Når han stemplet, brukte han det samme stempelet som han ellers slo inn på baksiden av øvre slireholk (I. FOS). Når bladet ikke er stemplet, er det godt mulig at det ikke er han som har smidd det, og bomsikkert er det ikke når det er stemplet heller.

Skaftet er som vanlig skåret i Foss' egen stil. På dette eksemplaret er skjæringen skarp og fin og nesten uten slitasje. Litt rart at skaftet har holdt seg så bra, siden bladet er slipt så mange ganger.


Endemutteren var til å skru løs, så jeg plukket kniven fra hverandre. Jeg hadde så lyst til å se om Foss-tangen er i ett stykke også på de krumme knivene. Det er den.



Ole Løset

Ole Schult hadde også med seg en fin Løset:

Den er laget av Ole Johnsen Løset (1862-1942) fra Rindal på Nordmøre, en av de aller beste knivmakerne fra det området.

Eiernavn: Olaf Østbø, som kanskje er Olaf Isaksen Østbø på gården Østbø i Surnadal, Nordmøre, født i 1890.









Johannes Odde?

Som kjent er en og annen kniv laget også utenfor Trøndelag. Denne gangen så vi på noen "husflidkniver", altså kniver av det slaget som ble solgt av Husfliden, med skjæring som er pen, men ikke på høyde med den som sitter i de store treskjærernes luksuskniver.

Mange av disse enklere sakene er skåret av våre aller beste. Siden de er usignert, kan vi argumentere for og imot diverse navn i det uendelige. Her viser jeg bare fire av knivene.


En husflidkniv av det penere slaget. Det er vanskelig å få gitt den et knivmakernavn med noen som helst sikkerhet. Når de som denne er over gjennomsnittet, er det noen som våger seg på navnet Elias Louen, mens andre tar enda hardere i og sier Gustav Vigeland. Noen sier at den iallfall er skåret av en av sørlendingene, mens andre sier at den like gjerne kan være fra et verksted for eksempel i Oslo. Diverse drevne knivfolk nekter å si noe navn i det hele tatt.

Jeg har aldri hørt noen si Lillehammer i forbindelse med slike husflidkniver som akkurat denne, og det ville overraske meg om noen av dem er derfra.


Men hva med knivene på de neste to bildene?

Her er det mange ekstra momenter å studere, og rom for mye grubling.

Kniven til høyre på bildene har jeg vist her tidligere, i artikkelen om eBay. Jeg skrev at den er av en litt enklere Odde/Prestmoen-type. Iallfall er den full av Lillehammer-elementer (skjæringen, det innrammede feltet på skaftet, holker og gravering, og opphengsfestet). Senere er det blitt stadig mer sannsynlig for meg at den er skåret av Johannes Odde, og særlig etter å ha sett en kniv så godt som lik denne, med bladstempel fra Julius Frisenberg.

Og den til venstre på bildene? Pent skåret, den også. Uvanlig med nettskjæring i stedet for skaftholk. Nedre slireholk er tvilsom. Den har vel kanskje ikke vært med kniven hele tiden. Samme type Eskilstuna-blad i begge knivene.

Jeg vil si at de er skåret av samme mann. Det ser sånn ut etter bildene å dømme, og det så enda mer sånn ut da jeg hadde de to i hendene samtidig.

Ole Schult kjøpte kniven til venstre for ikke lenge siden. Det ble ikke sagt noe knivmakernavn den gangen.

Se også de andre artiklene her om Odde.


Det er ikke det minste rart om Odde også skar mange kniver som er enda enklere enn disse. Han kunne skjære hva som helst, men hvis han skulle leve av dette, kunne han bare skjære det han fikk solgt. Da ble det nok noen enklere kniver innimellom. Eller kanskje det heller var slik, etter at han hadde forlatt Trondheim, at han skar ganske få virkelig avanserte kniver innimellom alle de enkle?

Begge slirer har helt enkel baksideskjæring, som er det første som ofres i en utskåret kniv når prisen skal ned. Men selv om detaljene for det meste er ganske enkle ellers også, røper knivmakeren seg med ett og annet supert snitt. Og så igjen er det et og annet snitt som er dårligere utført. Vi må vel regne med at med kniver som disse hadde han ikke den helt store konsentrasjonen, slik at det forekommer glipp som han ikke hadde tålt å se på sine dyrere kniver.


Jeg tok fram en kniv til, som løvehodekniven kunne sammenlignes med:

Kniven til venstre på bildene er av det vanligste slaget husflidkniver, som særlig forbindes med treskjærerne på Sørlandet. Den er skåret kjapt og effektivt, uten to små snitt der jobben kunne gjøres med ett presist snitt, utført av en som kan det.

Sammenlign nedre halvdel av baksideskjæringen på de to slirene. Ikke vanskelig å se slektskap, selv om de ikke er fra samme mann. Eller samme sted. Men kanskje for samme oppdragsgiver? De kan godt ha vært skåret for Husfliden i begge tilfeller.

Det blir sjelden nevnt noe knivmakernavn i forbindelse med en kniv som den til venstre her, og det tryggeste er vel å la det være. Det var sikkert flere som skar så godt som likt, men det er så mange av disse knivene som er så på prikken like, at jeg gjetter at vi blant disse knivmakerne har en som var ekstremt produktiv. Hvis noen vet hvem han var, blir jeg glad for å få høre det.