6. april 2008

Lørdagens knivfangst


Denne lørdagen fikk jeg ikke kjøpt en eneste slirekniv eller foldekniv, men noe til knivsamlingen ble det likevel.


Et knivbelte

Et knivbelte er nesten en kniv, iallfall kan det gå rett inn i en knivsamling. Ikke når det er et hvilket som helst belte, men når det er et knivbelte med ringer spesielt beregnet til et knivoppheng. Mange trønderbelter er i denne kategorien. Noen sånne må man ha.








I går fikk jeg kjøpt et svært hyggelig eksemplar fra ca Meldal, med alle deler på plass. Pent gravert nysølv, og originalt lær i fin stand. Dette hører til de moderne trønderbeltene, de som knivmakere og gjørtlere her laget de siste par tiårene av 1800-tallet og så vidt inn på 1900-tallet. Staselige saker, særlig når jeg får tørket bort litt irr og tatt på litt lærfett.











To bordkniver








Bordkniver er vanligvis typiske ikke-kniver, men her er det to gamle eksemplarer som har fått en trøndersk vri. Den graverte messingen i skaftenden viser at det er nok jungemakerne som har vært bortpå. Budal/Soknedal? Tidlig 1800-tall?

Bordkniver som dette er sjeldnere enn jungene, men på auksjonene koster de mye mindre (selv om man jo aldri vet med auksjoner). De er ikke personlige kniver til å ha med seg i beltet eller i lomma, men i en jungesamling passer de fint.

Bladene er pent smidd, og stemplet EB. Jeg håper det beste: Kanskje det går an å finne ut hvem han var.

Jeg kjøpte disse bordknivene av han som hadde alle jungene som jeg viste 16. mars. Nå ville han selge dem, men bare under ett. Og under ett, det blir jo alltid et fælt beløp. Jeg lot det være.



En flekkekniv










Kniver laget for grovere bruk, for eksempel lauvkniver, kommer gjerne i klasse med ljåer og sigder. Ikke egentlig for kniv å regne.

Grovkniver flest prøver jeg å la ligge, men jeg gjør unntak for flekkeknivene. En ljåsamling blir så uhåndterlig, og sigder og lauvkniver også. Men flekkekniver er av mer passende dimensjoner, og så synes jeg altså at de er fine, blant annet ofte med svært velformet skaft. Jeg tar dem med hvis de ikke koster stort og ikke ser absolutt forferdelige ut, hvis de er håndsmidd, og helst har stempel.

Vel. Som jeg tidligere har innrømmet, så har jeg noen flensekniver også, selv om de er ganske uhåndterlige. Hm. Det er ikke noen strøken logikk i hva man samler på.

Denne flekkekniven er av det middels rustne slaget. Siden sånne ble brukt ved kyst og saltvann, må en ikke vente seg for mye. Med messingbørste, og så litt olje etterpå, kan den bli akkurat pen nok uten å virke restaurert. Hvis du derimot prøver å pusse den helt jevn, kan du regne med å ødelegge den.

Stempelet her er det velkjente KKS med W over. Jeg har blader med fem varianter av dette stempelet hans nå, blant annet et for eksport til USA. Og ennå vet jeg ikke hvem han var. Bladene hans er å finne langs hele kysten oppover, for han var en dyktig og produktiv smed.



En sigd









Ljåer og sigder skal jeg ha færrest mulig av (helt null er vanskelig å få til). Det er stempelet som eventuelt kan gi dem plass i samlingen. Denne her hadde jeg aldri tatt med hjem om det ikke var for stempelet, som jeg måtte se nærmere på.

A. RAADE hadde jeg aldri hørt om, men et slikt navn måtte det gå an å finne ut av. Etter å ha sett i folketellingene, går jeg ut fra at det er denne karen:

Andreas Raade, smedmester og hovslager i Bodø, født 1855 i Sparbu, Nord-Trøndelag (spørsmålstegn ved 1855).

En av døtrene hans var født i Sparbu i 1886, så Raade flyttet tydeligvis til Bodø en gang mellom 1886 og 1900.

Dette stempelet finnes kanskje også som knivbladstempel. Det er ikke altfor stort til det (22,5 mm), og jeg mistenker alltid enhver ljåsmed for å ha smidd noen knivblader. En knivsmed i Bodø? Akkurat noe vi trenger.

Hans sønn Peter Raade, født 1881 i Sparbu, var smedlærling hos faren i 1900 (sammen med en til, som utvandret). Kanskje Peter hadde egen produksjon senere, og eget stempel?

2. april 2008



En peiskniv


og noen Brusletto-stempler


En sværing. Jeg vet ikke hvem som laget denne kniven, men det skulle ikke overraske meg om peispustere var et av hans vanlige produkter. Lengde på blad/skaft er 32,5 cm lang, og den er 35 cm i slira. Totalvekt 445 gram. Dermed hører den til slikt som knivsamlere flest klassifiserer som ikke-kniv og går rett forbi. Hvis de da ikke har peis?

På en håndverksmesse viste jeg kniven til en treskjærer som blant annet hadde et par utskårne peispustere å selge. Kanskje noe for ham å lage? Men nei, han hadde ikke mer sans for kniver enn jeg har for peispustere. Jammen, den ville da gå perfekt sammen med en av pusterne, som et sett? Til å flise opp kubber med? Fremdeles nei. Så da så.

Den kan vel være fra krigen eller rett etter. Treslirer ble populære under krigen da det var lærmangel, og det ble laget ganske mange også i de første årene etterpå. Her hadde det vært god plass til både knivmakernavn, stedsnavn og årstall, men den er altså anonym.


Velformet nedre slireholk, festet med en skrue.










Bladet

Bladet er en kraftig sak: 20 cm langt, 36 mm bredt og 4 mm tykt. Dette var Bruslettos store blad til samiske storkniver, fangstkniver, og andre store kniver som mer er til å hogge med enn til å skjære med.

I likhet med kniven ovenfor er dette blader vi går lett forbi, fabrikklaget som de er. Det er det ikke sikkert vi burde gjøre. Et fabrikkblad fra krigen og tidligere er ofte like håndsmidd som et fra en smed med velutstyrt smie. De ble gjerne smidd på samme type maskinhammer som mange lokale smeder brukte i smia hjemme, og de er gjort ferdig på ambolten for hånd.

Problemet er at vi ikke vet hvem som gjorde det. Selv når vi vet hvilke smeder en fabrikk hadde ansatt, kan vi ikke knytte hvert enkelt blad til én bestemt smed. Synd, for noen av disse smedene må ha hørt til de beste vi har hatt.

Akkurat som sliperne! Fabrikkblader ble ofte slipt på frihånd, uten å bli spent fast (for det var det ikke tid til). Siden en del fabrikkslipere ikke gjorde stort annet, kunne resultatet bli strålende. Først slipe helt ferdig på den ene siden, så snu bladet og slipe helt ferdig på den andre.




Tidlige Brusletto-stempler

Jeg tar med litt om det bladstempelet som er brukt her, og noen tidligere. Å lage oversikt over Brusletto-stemplene fra før 1960 er noe jeg har på blokka. Før eller senere kommer jeg nok til å vise dem her. Her er bare noen eksempler:


Da Rognald Brusletto etablerte sin virksomhet i 1896, var det ljåer som var hovedproduktet, men knivbladene kom nok også mer eller mindre fra starten, som biprodukt av ljåene. Dette negative ljåstempelet, Brusletto i håndskrift, brukte han også på knivblader. Det er vel ikke umulig at enda tidligere ljåstempler kan ha bli brukt, men foreløpig regner jeg stempelet på dette bildet som Bruslettos første.

At stempelet er "negativt", vil si at det er rammen rundt bokstavene som er slått ned i bladet, slik at bokstavene står opp. I "positive" stempler er det bare bokstavene som er slått inn i bladet. Nesten alle smeder nå bruker positivt stempel, mens et negativt er enklere å få til for en som skal gravere sitt stempel selv.

Dette bladet er fra før fabrikken begynte å produsere hele kniver, og vi kan gå ut fra at håndskrift-stempelet finnes bare på løse blader og ikke i noen hel kniv laget av Brusletto.

Stempelet kan ha bli brukt fram til ca 1917.


Det finnes flere gamle ljåstempler med bare BRUSLETTO.

Her er et i negativ versjon. Dette et fra en ljå, jeg har ikke sett det i knivblader. Lengde 19 mm. Antagelig nyere enn det på forrige bilde, men før ca 1917.





Det finnes også i positiv versjon. Dette på 22,5 mm sitter dypt innslått i et håndsmidd knivblad som virker svært tidlig. Jeg har ikke noe slikt blad selv, og har bare et sotavtrykk å vise. Jeg går ut fra at dette også er fra før ca 1917, men nyere enn det forrige.



Deretter er vi over på Bruslettos berømte RB&S.


Her et av de tidlige i negativt stempel (det var punktum etter S'en også, men her er nok stempelet blitt skadet). Jeg har ikke lagt merke til noen varianter av det.

Stempelet kan ha bli brukt fra ca 1917 og noen få år framover, la oss for eksempel si til tidlig på 1920-tallet?






Senere kom stempelet i positiv versjon, med og uten punktumer, og med og uten stjerne under. Stjernen kan være åpen eller lukket:

Her er stempelet som sitter i peisknivbladet: positivt RB&S med åpen stjerne.

Stempelet kan ha bli brukt fra ca 1917, men antagelig er startåret en del senere, kanskje en gang ut på 1920-tallet? Det ble brukt til ca 1941, og finnes i flere størrelser og mange varianter.

Jeg liker bladene med dette stempelet best av Bruslettos blader. De er håndsmidd og ofte av høy kvalitet. Bladene ble smidd i store mengder, og de var å få i jernvareforretninger lenge etter at stempelet ikke lenger ble brukt på fabrikken. En kniv med slikt bladstempel kan altså godt være etterkrigs.


Til slutt et morsomt Brusletto-stempel i et stort blad på 15,7 cm:








I utgangspunktet et vanlig stempel, i en variant med lukket stjerne. Men så er bokstavene nesten slipt bort, og det er slått inn noen hakk for å gjøre dem uleselige. Slik gjorde de med frasorterte blader. Bladene var å få kjøpt billig på fabrikken, men uten at Brusletto ville vedkjenne seg dem.

På bildet til høyre ser vi hvorfor bladet ble "avskiltet": Det har en stygg sveisefeil som du ser i slipefasen noen cm innenfor spissen. Går ikke an å selge sånt til full pris, men synd å kaste, så dette var en løsning.