To kniver med spor til Dovre


I knivsammenheng vil Dovre særlig si Hjerleid husflidskole, en sentral institusjon i norsk treskjæring. Se også denne bloggen for treskjærerverkstedet.

På denne husflidskolen var Hans Lindsø (1843-1925) lærer i treskjæring fra 1903 til 1910, etter å ha hatt en betydelig karriere som treskjærer, og etter å ha hatt flere elever. Hans største elev i tiden før skolen ble opprettet, var Lars Prestmoen. En av elevene på skolen var Lindsøs sønn Lauritz Bergseng (1884-1976).









Kniven på dette bildet har det typiske Lindsø-skaftet, med lett kjennelig mønster og de spesielle skaftkonturene som dette mønsteret lager. Men Lindsø laget også skaft med annen skjæring enn denne, og elevene hans skar på samme måte som han. Altså vrient, som vanlig.


De to knivene

Så til de to knivene jeg har plukket fram.

Begge kniver har spor til Dovre. Begge bladene har også spor til Blikstad i Trondheim. Og i begge tilfeller er svært mye usikkert.

Jeg har brukt litt tid på de to i Digitalarkivet.

Digitalarkivet er supre saker. Her kan vi søke i folketellingene for 1801, 1865, 1875 og 1900, der det er knivsmeder og knivmakere i haugevis. Og vi kan bla i kirkebøker, og det er mye annet der også.



Kniv nr 1: Gaustad/Parelius









Denne første kniven er pent skåret, av en med betydelig rutine. Den er litt slitt, men ikke verre enn at alle detaljer kan studeres.


Det ganske rustne helstålbladet er av tilnærmet Blikstad-type, med en hel del av Blikstads elementer, men smelloppene er annerledes og langt mindre elegante enn på typiske Blikstad-blader.

Bladstempelet er utydelig, og kuttet i begge ender. Jeg ville vel ikke ha funnet ut av knivsmedens navn, men en dag fikk jeg besøk av en som hadde med seg en typisk trønderkniv med samme bladstempel, slått inn helt tydelig. Der sto det H. GAUSTAD, og han var det lett å finne i Digitalarkivet: Henrik Gaustad, smed, Byneset ved Trondheim.

Henrik Gaustad er registrert i årene 1865 og 1900, men ikke i 1875 (det er svært ufullstendig registrering for det året):

Han ble født i 1834 på Byneset, som dengang var egen kommune og nå er en del av Trondheim.

I 1865, da han var fylt 32 år, bodde han i Kjøpmannsgt. 34 i Trondheim, som ugift skjærsliper.

Senere flyttet han til Dovre. I 1900 bodde han der på gården Toftemo. Han var registrert som enkemann, og "smed for egen regning". Ifølge Bygdabok for Dovre bodde han ikke på Toftemo i 1875, så han kom dit altså en gang mellom 1875 og 1900.

1865-tellingen viser at på samme gård bodde Ole Syversen, 68 år, husmann med jord og smed. Der bodde også en losjerende smed: Ole Olsen som i 1865 var 38 år. 1900-tellingen er det en Ole Olsen Toftemoe (født i 1874) der, jordbruksarbeider og smed for egen regning.

Tilbake til dette med "skjærsliper". Det er interessant at Gaustad var registrert med en slik yrkestittel. Det må ha vært massevis av skjærslipere i 1865, men det var likevel bare seks stykker i hele Norge som var registrert med skjærsliper som yrke. Jeg får en mistanke. Bortsett fra smelloppen er bladet i denne kniven omtrent som et Blikstad-blad. Det er i helstål, med de samme profiler og detaljer som Blikstads blader (svakt konkave sider, avrundet rygg, m.m.). Kanskje Gaustad ikke gikk omkring og slipte da han bodde i Trondheim, men at han var bladsliper for Blikstad? Kanskje det er han som laget en stor del av Blikstad-bladene?

Siden Henrik Gaustad altså var knivsmed, bosatt på Dovre, og smidde helstålblader av bytype, er det svært sannsynlig at han leverte blader til Lindsø og andre treskjærere.

Lindsø-kniven jeg har vist aller øverst her, har også helstålblad med svakt konkave sider (og er senere slipt av en eller annen som burde holdt fingrene av fatet). Kanskje laget av Gaustad?

Så til knivens eier. På baksiden av bladet, opp-ned, står det inngravert et navn som nå er ganske utydelig:
G. Parelius.

Jeg har kjøpt kniven av knivsamler Reidar Aasen, som igjen hadde kjøpt den på Nordmøre. Det passer fint med disse to i 1900-folketellingen: far og sønn Gram Parelius, fiskeeksportører i Kristiansund. Senior var født i 1851, junior i 1884. Så spørs det hvem av dem vi skal gjette på. Senior er kanskje mest sannsynlig, men junior kan ha fått den til konfirmasjonen.

Det var smeden og eieren. Hvem som har skåret det pene skaftet, er det verre med. Uvanlig med naturalistisk rose og naturalistiske blader i denne type skjæring. Firebladrose er derimot ikke sjelden å se, for eksempel i kniver fra Blikstad.

I 1865 var det flere smeder på Dovre. Jeg tar med disse også:

Erland Jørgensen, husmann med jord, smed, 58 år
Johannes Tostensen, smed, 67 år
Johan Tjøstelsen, grovsmed, 21 år
Ole Syversen, husmann med jord, smed, 68 år
Ole Olsen Toftemoe, smed, 38 år
Johannes Iversen, husmann med jord, smed, 70 år
Jesper Johannessen, smed, 24 år
Hans Olsen, smed, 34 år
Jacob Engebregtsen, gårdbruker og smed, 73 år
Johannes Hansen, husmann med jord, smed, 58 år

Jacob Engebregtsen var født på Frøya, de andre på Dovre.

Det er sånn det er i Digitalarkivet. Masse smeder alle steder, og noen av dem smidde nok knivblader, men der stopper det. Selv om vi for eksempel skulle finne et blad på Dovre med stempel OS, kan vi ikke si "sannsynligvis Ole Syversen". Men noen spor kan det gi oss.



Kniv nr 2: P. MYHR


Den andre kniven har også spor til Dovre, men enda mer til Trondheim, siden det står Trondhjem på bladet.




Det er en riktig pen kniv med helstålblad av typisk Blikstad-modell, men med et annet stempel. Hvem var P. Myhr? Her er det vrient å finne ut noe. Mens det gikk an å få knyttet noen personer til den første kniven, ender det her mest i rot. Så her er det mye mer graving som skal til.


Jeg gjentar litt fra det jeg tidligere her har skrevet om Blikstad:

Han som brukte bladstempel P. MYHR, kan for eksempel være denne karen i Trond­heim, fra folketellingen for 1875:

“Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen”

Denne karen var lærling hos batal­jonbøssemaker Hesselberg i Trondheim. Det høres jo bra ut. Det finnes flere andre P. Myhr i Trøndelag, men ingen med så pas­sende yrke.

Jeg gjetter at bladet er fra omkring 1890, og at Myhr fikk laget det hos Blikstad med sitt stempel.

Skaftdekoren er ikke som noe jeg har sett på Blikstad-kniver.

Men så er det altså flere kandidater enn denne bøssemakerlærlingen, for P. Myhr var et sørgelig vanlig navn.

Folketellingen 1865:

I Trondheim var det en stolmakersvenn Peter Nicolai Johan Myhr, 21 år, født i Nedre Stjørdal.

I Stjørdal var det en Peter Andrias Myhr, 11 år. Far: L. Myhr, "Grdbr Leilænd Kirkesanger".

Folketellingen 1875:

Bl.a. disse bodde hos Hesselberg i Schultz gate 7 i Trondheim (folketellingen skriver feilaktig nr 76):

Carsten Drejer Hesseberg, Gaardeier, Bataillonsbøssemger, født 1827?? i Størdalen.

John Sivertsen, Bataillonsbøssmager, født 1822?? i Størdalen.

Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen.

Carl Mjøen, Bøssmagerlærling, født 1858?? i Størdalen.

(Alle spørsmålstegn og skrivefeil er som i folketellingen. Det skal være Hesselberg.)

Siden er det ikke spor av bøssemakerlærling Peter Myhr, hverken i folketellingene eller i Trondhjems adressebok. Det er sannsynlig at han utvand­ret til Amerika, men det er det overraskende mange med det navnet som gjorde. Når man begynner å søke i databaser i USA, viser det seg at flere Peter Myhr fra Stjørdal utvandret til Douglas i Minnesota, og også flere andre norske utvandrere het Peter/Peder Myhr. Noen er uten fødselsår, og selv med fødselsår rundt 1856 er det flere å velge mellom. Jeg mistet farten etter å ha fulgt noen tråder som ikke ga resultat.

Siden det vel ikke er bladet som er laget av Myhr, må det være resten som er fra ham, altså skjæring og gravering. Skaftet er ikke i Lindsøs vanligste knivskaftstil, men jeg har sett en brevkniv fra ham som er skåret slik, og Lindsøs metallslirer har mønster av dette slaget. Myhr har nok enten hatt en Lindsø-kniv å se etter, eller vært elev av Lindsø, i så fall antagelig før Lindsø ble lærer på Hjerleid.












Graveringen er enkel og pen og fint utført. Gravering kunne man nok også lære av Lindsø, også mens han var lærer på Hjerleid, selv om man kom dit for å bli treskjærer. Lindsø var opprinnelig gravør, men da han ble ansatt på Hjerleid, var det treskjæring som var på moten, og det var dette han skulle undervise i.

Hverken skjæring eller gravering er utført av noen nybegynner. At Myhr hadde eget stempel, er også noe som tyder på en viss produksjon.

Som dere skjønner, er det mye mer å finne ut om disse knivene. For ikke å snakke om hvor mye mer det er å ta fram om Hjerleids og Lindsøs betydning for norske knivtradisjon.


Hm. Når jeg først er i gang med Lindsø, slenger jeg på en sak til. Legg merke til hvordan han skjærer denne typen akantus: Den ytre linjen i hovedbladet er som vanlig heltrukken, men ikke den innenfor, som gjerne er delt i tre.

Se også hvor dypt innskåret skaftkonturene er.

Brasablad


Ikke alle laminerte blader har eggstål og jern sveiset sammen på standard måte. Noen er i stedet braset.

Å brase betyr i denne sammenhengen å slaglodde. Både messing og kobber kan brukes som slaglodd. Brasablader røper seg ved en messing- eller kobberlinje i slipefasen, mellom eggstål og omleggsjern. Dette blir slik fordi man lar slagloddet smelte inn i fugen mellom jern og stål.


Her viser jeg noen slike blader. I en annen artikkel har jeg vist hvordan de lages. En knivsmed som vet hvordan dette gjøres (og dem kan det ikke være mange av), er Sverre Rødven i Trondheim.


Mitt første brasablad

For mange år siden restaurerte Bjørn Einarsen denne kniven for meg. Den er laget av Ingebrigt Foss (1843-1929) i Meldal. Kniven var i så dårlig forfatning at det ikke var stort å tape, så den ble totalrestaurert.
















Ingebrigt Foss er en knivmaker som ingen samling trønderkniver kan greie seg uten. Denne er fra 1894.

Det er all grunn til å tro at bladet er originalt, og at det dermed er fra 1894 eller tidligere.









Da rustlaget var borte, kom det til syne et blad av en type jeg aldri hadde sett før, med kobber mellom jern og stål. Smed ukjent. Bjørn fortalte at dette var noe som kaltes et brasablad, og at det var en del sånne vestpå: på Nordmøre og i Romsdal.

Bladet er 10 cm langt, 20,7 mm bredt og 4 mm tykt, og har smellopp. Bladet var dekket av et tykt rustlag, så opprinnelig var nok tykkelsen heller 5 mm.
















Overgangen blad/tange viser litt av hvordan smeden har gjort det. Venstre bilde fra oversiden, og høyre fra undersiden. Omleggsjernet overlapper bare et lite stykke inn på tangen, og eggstålet går ikke inn i tangen i det hele tatt. Altså ikke den mest solide måten å gjøre dette på.

Jeg snakket med Bjarne Engli, som godt visste hva et brasablad var. Han fortalte at der han kom fra, Enge på Nordmøre, var sånne blader særlig å se i gamle staskniver. Han kunne godt lage et til meg, men det ble aldri noe av.

Jeg tenkte at brasabladene sikkert var mer til pynt enn til bruk, siden de umulig kunne være like solide som vanlig laminerte blader.


Flere eksempler

Her er et til, og denne gangen er det brukt messing:








Kniven er en Meldal-kniv fra 1800-tallets andre halvdel, og den har mitt fineste skaft av dette slaget. Legg merke til de to skjoldbærerne på den plassen der det ofte sitter en løve. Supre. Det ser ut til å være våpenskjoldet til en eller annen. Kanskje det kan avsløre den opprinnelige eieren, han som hadde initialene ASG? Endemutteren i skaftet mangler, og er senere erstattet av en tristere løsning. Siden kniven altså er tuklet med, kan vi ikke vite med sikkerhet at bladet er det opprinnelige, selv om det ikke er noe som tyder på at det er skiftet.









Bladet viser messing hele veien rundt. Lengde 9,5 cm, jevntykt 5,5 mm, satt sammen av tre jevntykke lag. Dette eksemplaret er slipt helt inn til skaftet, men akkurat det er ikke noe som går igjen på slike blader. Smellopp her også, som det ikke sjelden er på gamle trønderblader.


Enda et

Her er et annet blad der det også er brukt messing. Det sitter i en brukskniv av det litt penere slaget, men har ikke sittet der fra starten. Kniven var på auksjon i Meldal for ikke lenge siden.








En ulempe ved brasablader er at de vanligvis (men husk at jeg har sett få av dem) er jevntykke hele veien fra skaftet og ut til bladspissen. Av en eller annen grunn ville smedene ikke smi ut selve bladet (bare tangen) og dermed få det tynnere framover (men se artikkelen om hvordan de kan lages). De kunne ha slipt bladet tynnere framover etterpå, men da hadde vi fått nesten det samme problemet med jernmangel som jeg skriver om i enkelte bladers overgang mellom blad og tange (se her).


Her ble tangen tynnere av seg selv. Som i blader flest, går bare et stykke av eggstålet inn i tangen, og da blir tykkelsen bakenfor stålet summen av jernet på hver side.



Hvor kommer brasabladene fra?

Metoden har muligens vært brukt særlig på Nordmøre og i Romsdal. Alle mine tre blader er kommet fra Meldal. Foss-kniven har originalt blad, i Meldal-staskniven over er det sannsynligvis originalt, og i brukskniven er det uoriginalt. Enten har noen smeder i Meldal brukt denne metoden, eller så er bladene kjøpt inn fra naboene på Nordmøre.

Jeg hadde ikke hørt om brasablader laget andre steder, men en og annen avlegger i nærheten var vel sannsynlig.

Men:

Kort etter at jeg hadde skrevet dette, fikk jeg vite av knivsamler Harald Wågø at han hadde sett slike blader flere steder, både i Norge og Sverige. Det kan se ut til at de er fra steder som ligger et stykke fra de store knivsmeddistriktene. Noen resonnementer i denne artikkelen må nok endres, men jeg venter litt med det.

Men er det solid nok?

Det kommer an på hva bladet skal brukes til. Også annet eggverktøy ble braset, både dreieverktøy og høveltenner. Og når eggen er av hardmetall i stedet for eggstål, blir det festet til stål med slaglodding, og tåler store påkjenninger.

Dreieverktøy og høveltenner og meisler blir ikke vridd og bendt og bøyd. Det blir ikke alle kniver heller, men en kniv kan risikere at det kan skje, og det er her det tradisjonelt laminerte bladet har sin styrke, nettopp når kniven brukes til annet enn skjæreverktøy.

Jeg har ikke utsatt noe brasablad for påkjenninger, og kommer heller ikke til å gjøre det, men sammenføyningen må nødvendigvis være svakere enn ved normal essesveising. Mens jern og stål i et standardblad inngår i en fast forbindelse, blir de her liggende som adskilte lag som bindes sammen av messing eller kobber. Hvis vi bøyer bladet for mye, kommer forbindelsen til å gi etter, og bladet går opp i "limingen".

Apropos "limingen": For noen år siden sto det i bladet Norsk husflid om en på Blaker som laget blader av mange lag av diverse metaller, limt sammen med epoxy. Jeg har ikke sett noe til dem senere, så dette ble kanskje ikke videreført?

Men:

Dette med styrken skriver jeg mer om i artikkelen om hvordan bladene lages. Det skulle vise seg at de er mer solide enn jeg først trodde.

Hvorfor ble de laget slik?

Sverre Rødven har mest tro på at det var fordi smedene ikke hadde kunnskaper om noen bedre metode. Mange slags ting ble slagloddet i essa, for eksempel store låser og nøkler. For knivblader ble metoden utkonkurrert etter hvert som smedene lærte seg vanlig essesveising.

Et lite spørsmålstegn ved dette, er at brasablader tydeligvis ble laget på Enge ved Valsøyfjorden. Dette var et område med mange dyktige smeder som laminerte knivblader og annet eggverktøy på vanlig måte. Her skulle det være nok av kunnskaper om normal smiing, slik at enhver som ville lære seg kunsten, kunne lære den.


Hvorfor i staskniver?

Som vanlig er det gøy å tenke seg en forklaring, for eksempel denne:

Brasablader var gammeldags, ganske sjeldne, så annerledes ut, og var skjørere enn standardblader. Altså noe som skilte seg ut fra det man brukte til daglig. Det er nettopp sånt som det kan bli tradisjon for å bruke i staskniver. "Gammeldags måte" kan ofte erstattes med "tradisjonell måte". Og staskniv er tradisjon.

Eller en annen forklaring.


Den som vil ha eldre sammenhenger å gruble over, kan ta en titt på det sammensatte bladet i artikkelen om maskekniver og tenke på hvordan det er blitt laget. Dette er jo også brasablader, bare at slagloddet her er tykkere og brukt enda mer dekorativt. Vi får tenke mer på de mulige forbindelsene til de senere brasabladene.