5. mai 2008



Bergans jubileumskniv


En ny kniv for Bergans-samlere som meg! Etter tredve års opphold har Bergans igjen en kniv i utvalget. For bare et par år siden hadde jeg ikke trodd at det ville skje, men nå i 2008 er Bergans hundre år, og de ville ha noe for å markere jubileet. Og da ble det altså en kniv.


Bergans laget aldri sine kniver selv, og heller ikke denne gangen: Deres nye kniv er fra japanske Hattori, en produsent som lager kvalitetskniver for flere knivfirmaer, og dessuten både slirekniver og kokkekniver under sitt eget merke. Noen av verdens dyreste fabrikkproduserte slirekniver kommer herfra. Bergans jubileumskniv er også i høy prisklasse til fabrikkprodusert kniv å være.

Den er ikke laget etter modell av de tidligere Bergans'ene, men er i nåtidig, internasjonal design.


Ikke bare én kniv heller. Hovedversjonen er laget i en liten serie på tusen stykker, nummerert fra 1 til 1000, men i tillegg er det en spesialversjon på 150 eksemplarer, med lyst valbjørkskaft og brun slire, nummerert fra 1 til 150. Skaftet på disse spesialknivene lages for Bergans av Morten Håkonsen og Øystein Køhn.


Hvis du skulle høre til dem som samler Bergans, er det altså plutselig to nye kniver du må få tak. Spesialversjonen kommer ikke ut i vanlig handel, men er en kniv som Bergans bruker som gave. Da kan det bli verre å få sikret seg en.

Eller kanskje to, avhengig av hvordan man ser det. For spesialversjonen finnes også i to versjoner. De første valbjørkknivene ble laget med øye i skaftenden, som på standardknivene (og på bildet over). De siste er uten øye. Så kanskje det er tre kniver man må ha, både hovedversjonen og de to variantene av den andre. Eller kanskje enda flere, for jeg hører rykter om at det er kniver i flere skaftmaterialer på gang.




I bushen


Knivsamlere er neppe det Bergans har hatt i tankene, for norske samlere av fabrikkproduserte kniver er det få av. Som kjent finnes det faktisk folk der ute som ikke samler kniver i det hele tatt, men som bruker dem. Den nye kniven må ha mye å tilby folk av det slaget. Den er beregnet på allsidig turbruk og er kraftig nok til å hogge med. Elgjegere og annet jaktfolk jeg har diskutert jubileumskniven med, har sagt okå når de har fått håndtere den.

Den er ganske stor, så akkurat elg var ikke et tilfeldig eksempel på jaktbytte. Til annet bruk hadde det ikke skadet om både skaft og blad var tatt litt ned. Gamle dagers Bergans Slirkniv og Sliring var i to størrelser. Kanskje noe å tenke på her også.


Hvis jeg skulle bruke Bergans nye kniv ute i bushen, ville jeg gjort to endringer:

Først ville jeg limt fast flappen bak på slira. Den stikker litt ut, og ser ut til å kunne løsne med tiden, når læret blir mykere.

Og så ville jeg pusset skaftet matt for å få bedre grep. Ikke noe grovpussing, bare tatt vekk blankheten. Det samme gjelder de fleste kniver med skaft i micarta. Grepet blir et helt annet etterpå. Akkurat dette er ikke noe som Bergans selv kan gjøre, for en glattslikket kniv selger bedre enn en matt.




Sammenligning med Slirkniv


Slirkniv var Bergans tidligste modell, laget i 1932. Året etter ble den avløst av Sliring, som er av samme hovedtype, med samme blad og bruksområde. Bergans nye kniv ligner ikke så mye på de gamle, men det er ikke umulig at Bergans-grunnlegger Sverre Young ville ha likt den, for den dekker mye av det samme bruksområdet som dem.

Både Slirkniv/Sliring (i stor størrelse) og jubileumskniven har konveksslipt blad på ca 13 cm, målt fra overkanten av skaftet og ut. Skaftet på den nye er mye lengre, men målt på undersiden innenfor fingergrepet er skaftene like lange.

Det nye bladet er 4 mm tykt, dobbelt så tykt som det gamle (på den gamle Bergans Spikkekniv var det 3 mm). Det er 28 mm bredt, mot den gamles 24 mm. (Og så er det samme diameter på de tre naglene som på den gamles ene.)




Bladet


Knivstålet heter VG10, er av høy kvalitet, og har slik sammensetning:

1% karbon
15% krom
1,1% molybden
1,4% kobolt
0,2% vanadium

Hardhet 59 HRC. Som du ser av det høye innholdet av krom, er bladet rustfritt.

Sverre Young ville ha konveksslipt blad når kniven ikke var en ren spikkekniv, men beregnet på allsidig turbruk. Altså som her. Det spørs hva som er hovedformålet med en kniv. Ingen vil ha konveks egg til treskjæring. Særlig kniver til kjøttskjæring og hogging blir slipt slik.

Det kalles ofte øksesliping, siden dette er den normale slipingen på økser (men ikke på tømmermannsbiler, der andre regler gjelder). Dette er også den tradisjonelle slipingen på samiske storkniver.

Kjøtt slipper lettere når bladet er konveksslipt. Når du hogger i tre, får du dypere kutt med samme kraft.




Skaftet


Skaftet er av micarta, et hardt og sterkt komposittmateriale som ute i verden er svært vanlig i høykvalitets kniver, men som er lite brukt i Norge. Micarta kan høres ut som en nymotens greie, men ble faktisk utviklet i 1910 eller muligens enda litt tidligere. Det er laget av mange lag vevet linstoff (andre ting blir også brukt) som holdes sammen av fenolharpiks (eventuelt epoxy), under høyt trykk og høy temperatur. Linstoffets struktur er godt synlig i det ferdige skaftet.

Micarta gir bedre grep i våt enn i tørr tilstand. Men når skaftet er tørt, er det ganske glatt. Med bare litt forsiktig pussing blir grepet mye bedre.




Skiløperne


I første del av Bergans-artikkelen her på bloggen har jeg skrevet:

"Bergans kjøpte også rettighetene til å bruke Knud Bergsliens be­rømte birkebeinerbilde fra 1869, men dessverre, det ble ikke brukt på noen av knivene."

Men nå er altså dette bildet på plass. Etter at vi stadig har sett det på jakker og sekker fra Bergans, er det nå endelig også på en kniv. Det virker mer tidløst enn den gamle Bergans-logoen. De to turgåerne (senere skiløperne) på tidligere Bergans-kniver skulle vise hvor mye bedre en sekk med meis var enn en uten. Og meis var det jo dengang bare Bergans som hadde. Nå fungerer det bedre med birkebeinere på vei til Trondheim med tre år gamle Håkon Håkonson i 1206, enn to førkrigs gubber med avleggs utstyr.


Her er den gamle logoen i sin aller tidligste utforming, fra 1911. Sånn så turgåerne ut på tidlige Bergans-sekker, og på Slirkniv, før de fikk skistaver på bladet i Sliring.





Birkebeinerbildet er også på esken. Esken er en svært viktig del av en fabrikkprodusert kniv. Svært mange slike kniver kjøpes som gave, og da kan esken avgjøre hvilken kniv som blir valgt. Det er esken som synes mest på et gavebord. Stort lekrere enn dette blir det ikke.




Historien om den nye kniven


Da jeg besøkte Bergans-sjef Ragnar Jensen for noen år siden, var det ingen planer om å lage kniver. Noe som hadde gitt den forrige Bergans-organisasjonen problemer, var at de hadde så altfor mange forskjellige produkter. Det skulle ikke skje igjen. Men nå, etter en del år - og mange suksesser - var de altså igjen klar for en kniv.

Den nye kniven startet som en idé fra Bergans egne designere, som laget en modell. Fra da av og til de ferdige knivene lå der, gikk det lang tid, iallfall virket det lenge på meg. Men Bergans - og sikkert alle andre som produserer noe - er vant til at det tar tid fra idé til produkt.

Den foreløpige modellen ble sendt til Knut Dahl, som arbeidet mer med saken og laget denne:








Ikke akkurat hva vi venter oss fra Knut Dahl, men den er fint utført, og oppgaven var altså delvis gitt på forhånd. Jeg fikk se kniven da jeg var på Eidsfoss på Vestfold Knivlags pinsetreff i 2006. (Foto: Bergans)

Kniven ble deretter studert og vurdert for å se om den egnet seg for fabrikkproduksjon. Bergans designere laget det endelige forslaget, som ble sendt til fabrikken som skulle produsere kniven.




Hos Hattori ble også en hel del endret. Ikke bare til det bedre: for eksempel foreslo de først en slire som denne. Ikke særlig funksjonell. (Foto: Bergans)

Bergans gjorde noen endringer igjen, og sendte sin endelige bestilling til Japan. Og så kom den ferdige kniven, i god tid til hundreårsjubileet: Bergans jubileumskniv, eller "8100 Bergans 100 Year Knife" som den heter på firmaets nettsider.




Knivbelte











Bergans har belter i svart og i brunt. De ble laget lenge før knivene var påtenkt, og nå finnes det altså to kniver som passer godt til dem, svart belte til hovedversjonen og brunt til spesialversjonen. (Foto: Bergans)




Fortsettelsen?


En eventuell fortsettelse på Bergans knivhistorie avhenger vel av hvordan denne kniven blir mottatt.

Bergans Slirkniv og Sliring hadde blad på 13 cm og 11,5 cm. En ny versjon i tillegg, med 11 cm blad og tilsvarende kortere skaft, kan nok være noe å tenke på.

Bergans tidligere kniver kom fra en rekke produsenter: Kongsberg Våpenfabrikk, Eriksson, Helle, Henckels og Wingen. Den nye kniven har fått Hattori inn på listen. Og kanskje det med tiden kan bli enda flere fabrikker i samlingen?

2. mai 2008




de Coninck, Teigen og Foss


Her viser jeg to utskårne kniver. Den ene er fra verkstedet til Jean Edmund de Coninck (1817-1874), men kanskje ikke den andre.

de Coninck kom fra København og hadde treskjærerverksted i Oslo fra ca 1850 til ca 1873, der flere av våre store knivmakere fra diverse bygder arbeidet en periode. Han deltok i utstillinger i utlandet og hadde stor betydning for omsetningen av utskårne kniver, og dermed også stor betydning for at de i det hele tatt ble laget.


Ekte de Coninck

Når et skaft er skåret på denne måten, pleier vi å gjette at det er fra Borgar Borgarson eller en av hans mange elever, eller en annen som var en periode i de Conincks verksted. Eller en annen, for dette er altså gjetting.

Det ender gjerne med at kniven er "av Borgarson-type". Er den strålende skåret, blir det gjerne hevdet at den er fra ham selv. Er den ikke riktig så strålende (som denne?), er den bare av hans type og eventuelt skåret av hans folk. Men vi vet jo ikke.

Selv når vi har en signert kniv å sammenligne en usignert kniv med, er det usikkert.


Her ser du hele kniven med skaftet på bildet ovenfor.

I motsetning til det aller meste av slike kniver: Dette er en sikker de Coninck!









Den er nemlig signert:

Av en eller annen grunn er hans kniver - og andre ting fra hans verksted - normalt usignert. Jeg har sett bare et par stykker med stempel. Men her har han altså satt navnet sitt på bladet. Hyggelig gjort!

Hvorfor er akkurat denne kniven signert? Vanskelig å si. Kanskje fordi den skulle på utstilling? Det er en typisk, velgjort, dypt og pent skåret kniv med enklere lærslire. I kvalitet er den ikke riktig på høyde med de aller beste. Den kan for eksempel ikke måle seg med den kniven jeg viser nedenfor i denne artikkelen.

Hvem laget den? Det er dette vi stadig kommer tilbake til. Det er ikke kjent at de Coninck laget noe selv. Når en kniv er usignert, kan opphavet alltid diskuteres. Enkelte ganger kan det også være usikkert selv om den er signert! Her kan vi fremdeles gjette på Borgarson og gjengen. I det minste er det sikkert hvem som solgte den.

Håndverkerne på et treskjærerverksted må ha sammenlignet sine produkter, fått ideer fra hverandre, etterlignet hverandre, laget deler for hverandre, og så videre. Og vi må regne med at treskjærere utenfor verkstedene laget kniver helt i samme stil. Dette er noe skikkelig herk når vi skal identifisere knivmakeren.

Bladet, i helstål, er vel fra en eller annen instrumentmaker i Oslo. Det kan godt være fra han som har laget bladet i kniven nedenfor.

Signaturen har en ekstra betydning: de Coninck la ned sitt verksted i begynnelsen av 1870-årene, og dro tilbake til København i 1873. Kniven kan altså ikke være nyere enn det. Uten signatur ville vi vel ha sagt at dette er en drøyt hundre år gammel kniv, og håpet at den var enda eldre. Signaturen flytter den med sikkerhet minst et par tiår tilbake, det er ikke engang umulig at vi skal helt tilbake til 1850-tallet.

Hm. Jeg kjenner at det butter imot når jeg skriver "1850-tallet". Mange av de knivene som vi regner med er laget helt på slutten av 1800-tallet, kan nok like gjerne være laget mye før. Men man får litt vegring mot å gjette seg så langt tilbake på 1800-tallet, når knivene ikke ser så gamle ut.

Uansett: Den er et klenodium. En signert de Coninck er noe nesten alle mangler.



Halvor Teigen

Om kniven ovenfor ikke er helt i nasjonalklenodie-klassen, er iallfall denne det:

Fabelaktige saker fra Halvor Teigen (1818-1910) fra Rauland, som en tid arbeidet hos de Coninck. Skaft i buksbom, slire i geitehorn med magebelte.

Øvre slireholk er merket "Reiersen 1870". Årstall er alltid stas. Navn også, men her hadde det vært enda hyggeligere om også fornavnet hadde vært med.




Hvorfor dette magebeltet på slira? Magebelte var ikke vanlig på kniver av dette slaget, men grunnen til at det ble satt på, ser du her:


Slira sprakk! Enhver treskjærers skrekk, enten han skjærer i tre eller horn, og som han må regne med å oppleve noen ganger. Det ble nok sagt diverse i sakens anledning, slik det fremdeles blir når denslags skjer. Magebeltet ble tydeligvis satt på for å hindre videre oppsprekking.

Sprekken går langs hele siden av slira og nedover inn mot midten av baksiden. Det hjelper veldig at den ikke kan sees fra forsiden. Det hjelper også at det ikke er gjort noe forsøk på å fylle sprekken for å kamuflere den. Knivfolk vil ha ulike oppfatninger av hvor alvorlig feil en slik sprekk er. Den trekker ikke akkurat prisen opp. Noen orker slett ikke se sånt. Andre, for eksempel jeg, vil uansett se på dette som en drøm av en kniv, og tenke at sprekken ga da iallfall som bonus et gravert magebelte, laget av knivmakeren selv.












Men hvorfor er det så sikkert at den er laget av Halvor Teigen? Den har jo ikke hans signatur?

Teigens kniver er (alltid?) usignert. Han skulle selvfølgelig vært tilsnakket, men det er litt sent nå. Så hva gjør vi?

Fordelen med knivtradisjonen i Telemark er at ikke bare har det vært en ubrutt tradisjon for å lage staskniver, det har også vært en ubrutt rekke av folk med pålitelige kunnskaper om kniv. Og de som bærer stafettpinnen nå, sier Teigen når de ser en kniv som dette.

Men, akkurat som det skal være:
Ikke alle er sikre på at dette virkelig er en Teigen! Hvis du er så heldig å eie en kniv av dette slaget, må du tåle at det alltid er en viss usikkerhet.


Bladet, i helstål, er laget av Oskar Foss, som ble regnet som Oslos kanskje dyktigste instrumentmaker. Bokstavene i stempelet er helt lik dem i de Conincks stempel på kniven ovenfor, så stemplene er nok laget på samme verksted. Bladene er også ganske like. Kanskje begge blader er fra samme verksted, altså fra Foss.

Det er ikke ofte å se signerte blader fra Oskar Foss. Hvorfor ikke?

Det er ikke umulig at de Coninck-knivmakerne brukte blader fra Foss, men kanskje ikke blader med Foss-signatur i den tiden de arbeidet for de Coninck og knivene skulle selges i hans forretning.

Det er uklart hvilke år Teigen var hos de Coninck. Han var der på 1850-tallet, men det spørs om han også var der i 1870. Kanskje det i stedet var Oskar Foss som bestilte denne kniven fra Teigen, som da var hjemme i Rauland, for å selge den i sin egen forretning?

Jeg vet ikke fødsels- og dødsår for Oskar Foss, eller når han drev firmaet. Instrumentmaker Peter Stangebye, som senere kjøpte firmaet Gallus, arbeidet hos ham i årene 1886-1891, så han hadde verkstedet i gang lenger enn de Coninck. Der var også Ingvar Blikstad.

Når et blad har en instrumentmakers stempel, regner jeg det som nokså sikkert at bladet er laget av ham eller av dem som arbeidet for ham. Resten av kniven kan like gjerne komme fra andre, men hvorfor skulle en instrumentmaker med egen smie kjøpe blader utenfra? Men, som vanlig, man vet jo ikke.


Patina

Legg merke til hvor lyse skaft de to knivene har. Mange kniver med såpass alder har tre med mørk patina. Den mørke fargen kan være juks.

Noen kniver har vært utsatt for "forbedringer" i nyere tid. Noen av dem som for ikke lenge siden var i lys buksbom, har nå en mørkebrun patina.

• For eksempel en kniv fra Ole Olsen Moene. Sist gang jeg så den var den mørkebrun. Forrige gang var den lys.

• Jeg hadde en kniv for noen år siden som dengang var en enkel, pen, utskåret kniv i lyst tre, og som sannsynligvis var skåret av Elias Louen. Sist jeg så den hadde den mørk patina og var nå laget av Gustav Vigeland.

• En kniv hadde skaft med stor forskjell på fargen i den delen som stakk ned i slira og delen ovenfor. Nå er fargen lik hele veien.

Vi kan vel regne med at et museum ikke ville gjøre noe sånt, men en privat samler? En privat samler vil ha en fin kniv. Da skjer sånt hele tiden.

.