Knivtorget 2008
Knivdagene på Norsk Skogmuseum var som vanlig supre. Og enda en gang fikk jeg se at fire dager ikke holder for å rekke alt jeg skal.
Når jeg sier sånt, får jeg protester fra ikke-knivfolk. Men sånn er det. Det er så mange jeg vil snakke med, og en del jeg har avtalt å treffe for å diskutere noe eller se på noe. Hele tiden må det følges med på kniver som dukker opp og er til salgs. Og så har jeg med kniver å selge også. Bilder skal tas. Og plutselig er det over. Jeg skjønner ikke at noen greier seg med én dag eller to.
Etterpå blir jeg overrasket over hvilke bilder jeg sitter igjen med. Typisk er det at når det er på det travleste, blir det ikke fotografert. Dermed blir det nokså tilfeldig hva og hvem som blir med på bildene.
Jeg begynner med å legge ut noen bilder av knivfolk. Senere kommer bilder av en del gamle (og noen nye) kniver som var framme.
Hvilken dag som er den beste? Ingen tvil for min del: onsdagen, altså dagen før det hele begynner, med fire ubrukte knivdager forut.
Onsdag midt på dagen. Det ryker allerede fra anleggene for jernblestring og tjærebrenning rett ved Knivtorget. Ennå er Knivtorget og bodene der tomme, men i løpet av dagen begynner folk å rigge til standen sin, enten den er på Knivtorget eller annet sted på Skogmuseet. I løpet av kvelden er knivhandelen i full gang rundt om på campingen og andre bortgjemte steder, og flere holder på til langt ut på morgenen. Når torsdagen kommer og arrangementet starter, er mange av årets største handeler allerede unnagjort.Norsk Knivforenings bod ved siden av tinndølsmeden Svein Svimbils gamle smie, onsdag kveld. Smia er ikke i bruk som smie (belgen ikke bra, og dårlig plass for tilskuere), men plassen like foran den er sentrum for knivsamlerne.
Og så på torsdag er plutselig hele banden der, i full sving:Knivtorget har det som skal til. Knivmakere og knivsmeder og knivsamlere og knivhandlere. Og en mengde fine kniver. I år var det stor omsetning av gamle kniver av høy kvalitet.
Det blir ofte sagt at det er så få toppkniver framme. Men det er ikke bare å legge gamle, verdifulle og ofte skjøre kniver fram på et bord. Det gjelder å følge med, og så være der det er sjanser for å få se noe. De mest ettertraktede sakene kan være solgt ett minutt etter at de er lagt fram, og ligger deretter nedpakket i sekken til den nye eieren.
Mange av samlerne beveger seg bare få meter fra Svimbil-smia, og rekker slett ikke å se hva som måtte befinne seg i knivmakernes boder der borte på den andre siden av Knivtorget. Hadde vi satt GPS-utstyr på dem, ville vi nok sett at flere av samlerne knapt går så langt ut som til midten av torget i løpet av de fire dagene. Selv tok jeg en del turer rundt på torget, men var aldri borte fra Svimbil-smia lenge om gangen.
Det siste året har det i det hele tatt vært uvanlig mye fint å få kjøpt, mye av det riktignok til uvanlig høye priser. Flere av de helt store klenodiene har skiftet eier i det siste, også på årets Knivtorget.
Vi er på Elverum av litt forskjellige grunner, avhengig av om vi lager noe for salg eller hører til dem som studerer og samler kniver. Siden jeg selv hører til den siste gruppen, vet jeg ikke like mye om hvordan folket i bodene hadde det. Det skulle vært morsomt å se en statistikk over hvordan salget har utviklet seg gjennom alle årene på Elverum, men på dette punktet kan knivmakere være like hemmelighetsfulle som samlerne.
Flere knivsmeder i aksjon, som vanlig. Nils Saxlund til venstre, og Olav Bysveen. Mulig for nybegynnere å prøve seg.Poul Strande har hatt stand på Knivtorget i mange år, og boden var som vanlig full av damaskblader og annet pent. Mange vinnerkniver på utstillinger i Norge, Sverige og Danmark har blad med PS-stempel.
På Knivtorget er det fritt fram å ta med seg et lite bord og legge fram kniver til salgs, gamle eller egenproduserte. Er du ute tidlig på morgenen, som Reidar Aasen her, kan du kapre en bra plass ved Svimbil-smia.
Knut Dahl hadde med et utvalg kniver og svarte på spørsmål om pauting.
Kniv- og treslipsmaker Martin Elgum, med kone Kari og dovendyr Bamse.
En serie av Henrik Vensilds karakteristiske kniver.
Arne Emil Christensen fikk prisen Sorte Hånd. Her i diskusjon om stål, antar jeg, med Fredrik Haakonsen til venstre og Finn Hornslien til høyre.
Til høyre Jörgen Sundström, som vant Årets Kniv. Han har vunnet prisen før også, i likhet med Jonny Walker Nilsson, til venstre.
Fjorårets Årets Kniv-vinner Kaj Embretsén til venstre, sammen med knivsamler Knut Myhrvold. På bildet til høyre en kniv som Kaj hadde i lomma.Knivhandlerne kan betale for alle dagene på forhånd og få tilsendt adgangstegn. I år hadde de fått tittelen buskselger. Hømm, sa noen, og noen sa enda mer.
Knivhandler Per Hagens bord ved Svimbil-smia. Mulig kunde: Ørnulf Hellum.
Men hva om det blir regn?
Tilværelsen for selgere ute på Torget avhenger av været. I pent vær fungerer det fint der ute, kanskje med en parasoll mot solsteken. På museet har de alltid likt synet av den åpne plassen omkranset av faste boder og med små bord spredd utover i en litt styrt uorden. Men når det regner, kommer kravet om å få sette opp party-telt. Da holder det ikke med en parasoll.
Problemet er velkjent fra utendørsmarkeder flest, og på Elverum er dette en årlig diskusjon. Ingen vil ha fuktighet på knivene sine. Men party-telt ville forandre Knivtorget fullstendig, til det bedre for selgerne i teltene, men det idylliske bildet av Knivtorget ville blitt borte. Vi skulle hatt en eller annen løsning på dette, på dager med stor sannsynlighet for regn. En smart, felles kriseløsning uten individuelle telt. For når selgerne pakker sammen på grunn av faren for vannskader, enten det er nye eller gamle kniver de selger, dør Knivtorget.Norsk Knivforenings forrige leder, Hakon Kierulf (til venstre på bildet) sammen med Jan Amundsen, sønn av pipemaker og knivmaker Arve Amundsen som få visste om før ganske nylig. Jeg tok en del nye bilder av denne Amundsen-kniven, og skal snart få lagt dem ut i artikkelen om ham.
Noe regn ble det, men langt mindre enn hva yr.no truet oss med på forhånd, og ikke nok til at folk forsvant innendørs. Jon Johnsen under paraplyen. Til høyre ser han og Tor Skjølet på bilder av Einarsen-kniver fra Hallingdal.I mai 2008 fikk Norsk Skogmuseum ny direktør, Stig Hoseth, som nå også er museets representant i Norsk Knivforenings styre. Her er han til venstre sammen med de to som har ansvar for Jakt- og Fiskedagene: Marit Astrup og Stein Tore Andersen.
Marit er datter av museets tidligere direktør Yngve Astrup, og Stein Tore Andersen er barnebarn av telemarksknivmaker Ånund Sandstøyl.Det er selvfølgelig mat å få kjøpt alle steder på området, og ved Knivtorget er det særlig hamburgere det går på. Bare et tips til neste år: I det røde tømmerhuset like ved oss selger de rømmegrøt og spekemat, men dette tilbudet ser ut til være merkelig uoppdaget.
Stadig er det jakthunder som passerer Knivtorget på vei ut til Prestøya der den helt store hundeutstilling pågår. De gjør meg urolig, for det hadde vært gøy å være der ute, men jeg holder meg i skinnet.
På vei til knivutstillingen tok jeg en rask tur bortom fluebinderne der det pleier å sitte noen dyktige folk. Og så knipset jeg noen bilder av deres konkurranse Mustad Open. Jeg blir overrasket hver gang når det blir noenlunde brukbare bilder tatt med blits gjennom glassmonter, som her.
Fluene er i klassen Fulldressede laksefluer, The Silver Doctor. Det foregår noe interessant alle steder på museet. Men igjen: Hva annet enn Knivtorget rekker man på bare fire dager?
Jeg tok bare noen få bilder av knivene i utstillingen, mest for å se hvordan sånne bilder blir. Her også har jeg bare stilt kameraet på automatikk, brukt den innebygde blitsen, og håpet det beste.Hvis man tar bilder som dette og forstørrer utsnitt etterpå, blir resultatet ganske trist.
Men det blir ikke så helt gæernt om man i stedet tar bilde av knivene enkeltvis, litt skrått fra siden. Ikke det samme som bilder tatt på ordentlig, men de fungerer bra som minne fra en utstilling.
Dette er Årets Kniv fra Jörgen Sundström, med avansert damaskblad fra Mattias Styrefors.Åsmund Skard vant Åpen klasse med en typisk Skard-kniv av fineste slag. Blad: Steen Nielsen.
Tredjepremie til Roger Strand i klasse Brukskniv. Pen sak som ser ut til å kunne brukes. Der den ligger i monteren, virker den bedre enn til en tredjepremie, men sånt vet man jo ikke uten å ha tatt den opp og studert den ordentlig. Blad: Dag Rønnebu.
Leif Reiersens førstepremiekniv i klasse Staskniv, med blad smidd av ham selv. Strøkne saker som vanlig.
Knivforeningen har premieliste her, med fine bilder av klassevinnerne. Men den viser bare årets vinnere, ikke dem fra tidligere år. Køhn har alltid en rad fine bilder av knivene i neste nummer av Knivbladet.
Premieutdeling
Fast innslag på Knivtorget på lørdag: premieutdeling. Jeg tok bilde av de fleste som fikk premie (og som var til stede). Beklager, dere som jeg ikke fikk med meg i farten.Jeg begynner med dette bildet, som viser de tre fra Knivforeningens styre som delte ut premiene. Fra venstre Magne Rugsveen, Svein Hovde, og Kjell-Thore Leinhardt. Svein var den eneste av dem som deltok i konkurransen, og her får han "Hederlig omtale".
Per Glerup til venstre fikk prisen "Årets Knivblad", og Jörgen Sundström fikk "Årets Kniv".
Smeder: Kjell Nystuen, Steinar Bjørtuft, Steen Nielsen og Jørn Lund.
Steinar Bjørtuft og Gunnar Berg.
Oddleiv Drevsjømoen, Aage Bergedahl og Stig Sjunnesson.
Oddvar Moen, Leif Reiersen og Jörgen Sundström.
Åge Lilleseter, Oddbjørn Stivold, Bjørn Walther Wehus og Jonny Folland.
Asbjørn Bøe til venstre. Den andre som fikk premie her, vet jeg ikke navnet på. Noen som kan hjelpe meg?
Rudolf Johan Løseth, Steen Nielsen, Jørn Lund og Per Glerup.
Jan Jonsson, Rudolf Johan Løseth, Åsmund Skard, Aage Bergedahl, Jan Jeppesen, Kjell Holthe og Oddbjørn Stivold.
Slutt for denne gang:Søndag kveld, og alle har reist. Sporene etter Knivdagene 2008 er allerede på det nærmeste borte.
2. august 2008
Aasmund Voldbakken
Jeg sitter og ser på denne kniven fra Aasmund Voldbakken (1943-1990), nå mens jeg gleder meg til Knivdagene 2008. Den ble med hjem fra Knivdagene for noen år siden. Det var det jo flere kniver som ble, og selv om dette ikke var den dyreste, var det denne jeg var mest glad for å ta med meg.
Jeg måtte stoppe flere ganger oppover Østerdalen, og pakke den opp og se på den enda en gang.
Den er laget i 1986, og er dermed fra de gode årene hans. Bare se hvordan han har formet lærkroppen, med fint plasserte hudfolder.
Skaftet er 10,5 cm langt, 3 cm bredt og 1,8 cm tykt, og gir utmerket grep i alle posisjoner.Klassisk Voldbakken-kniv. Det store bruddet med den gamle knivtradisjonen. Eller den store videreføringen av den, om man heller vil se det sånn.
Blad fra Bjarne Engli (1924-2003), som var Aasmunds mest brukte smed. Englis tidlige blader som dette, med RAUDSAND i stempelet, og med stempelet plassert på høyre side, er smidd i de produktive årene 1984 og 1985. Er det noen som har en kniv som dokumenterer at han leverte disse bladene også før 1984? Englis tidligere blader med dette stempelet er stemplet på venstre side.
Når vi ser denne kniven nå, ser den ut omtrent som kniver flest, men først på 1980-tallet var Aasmunds kniver et brudd med alt som tidligere hadde vært vist på norske knivtreff. Akkurat i dette tilfellet har slira en ganske komplisert form, men ellers var hans teknisk ukompliserte kniver en enorm inspirasjon for nye knivmakere i både Norge, Sverige og Danmark. For eksempel denne fra 1985 i typisk utforming, med skaft i rettvokst ask:Dette hadde de fleste tro på at det skulle gå an å få til for dem også, i motsetning til tradisjonelle kniver med vriene greier som holker og skjæring og gravering. Og svært mange fikk det til, iallfall teknisk.
Mange har et eksemplar eller to av Aasmund Voldbakkens kniver i samlingen, mens få andre knivmakere i denne gruppen er oppdaget av samlerne. En samling fine kniver fra disse kunne blitt diger. Men, hvis man ikke vil ha noen stor samling, hvor liten kunne en slik samling bli?Om man tar med bare de knivmakerne som det ikke er mulig å utelate – dem som både lager kniver på høyt nivå, og som også har hatt stor betydning for videre utvikling av knivtypen – tror jeg man kommer langt med seks-syv stykker, pluss Aasmund selv. Et par av knivmakerne bør nok være representert med mer enn én kniv, så la oss si ti-tolv kniver totalt.
Hm. Den slags private lister er det morsomt å sette opp (og siden ombestemme seg og sette opp nye), men det er nok tryggest å la være å fortelle her hvilke knivmakere jeg har i tankene.
Jeg tar med en Voldbakken-kniv til, fra 1989, altså en av de riktig sene knivene hans:
I 1989 var han svært syk og hadde ofte problemer med å få til de stramme konturene i slira, og lite krefter til å spikke skaft.I juni 1989 stilte han ut kniver og skinnsekker på Galleri F-15 på Jeløya ved Moss. Alt sammen ble stjålet fra utstillingen. Så vidt jeg vet er ingen av disse knivene kommet til rette.
Min slire fra 1989 er merket 1989. Hadde det i stedet stått 89 eller 87/89, hadde den vært stjålet fra Galleri F-15, for dette er merkinger han brukte bare på knivene der.
89 betyr: både kniv og slire er laget i 1989, før utstillingen.
87/89 betyr: kniv laget i 1987, slire i 1989.
1989 betyr: både kniv og slire er laget i 1989, etter utstillingen. De ble merket slik for at de ikke skulle kunne forveksles med dem som ble stjålet.Jeg tenkte ikke over at risknute på ask var for hardt for ham da jeg sendte noen pene biter, men han fant ut hvordan problemet kunne løses. Når han dyppet emnet i varmt vann, ble det ytterste laget bløtere å skjære i. Og når det ytterste, våte laget var skåret bort, var det bare å dyppe det i vann igjen og skjære litt til. Så det gikk.
På denne tiden var det for lengst blitt vanlig å se asymmetriske skaft, fra flere knivmakere, men da Aasmund begynte med det, var det knapt noen andre som laget slikt. Iallfall ikke med vilje.
Slike skaft kan ligge fint i hånden når man bare sitter og kjenner på kniven. Og det er morsomt å lage dem. Men jeg har ikke noen tro på det hvis kniven skal brukes til noe ordentlig, da vil jeg at skaftet skal være symmetrisk.
Her er skaftet en ganske spinkel sak: lengde 10,3 cm, bredde 2,4 cm, og tykkelse 1,5 cm. Det er ikke spesielt praktisk å bruke.Slira er av samme type som på kniven jeg fikk med fra Knivdagene 2008, bare enda et hakk mer avkledd.
Han har brukt damaskblad fra Leif Jakobsen (født 1926). Uten eget eggstål. Det er stemplet L.H.J. og er altså fra før det nye stempelet hans med LHJ uten punktumer.
Stempelet er ikke særlig tydelig. Damask har hardere sider enn tradisjonelle blader, og for de nye damasksmedene ble det mange utydelige stempler som resultat.Til denne kniven hører det et flettet knivbelte, laget på en måte som er typisk for mange av Aasmunds lærarbeider.
Det som gjør akkurat denne kniven og dette beltet spesielle for meg, er at jeg arvet dem. Han hadde skrevet navnet mitt med kulepenn inni beltestroppen. Og på baksiden av beltet.