5. mai 2010
Kniver med karveskurd
Det trenger ikke alltid være pauting eller skåret akantus. Karveskurd er også en god mulighet. Det skal ikke så mye til for å komme i gang, det er bare å skaffe seg en lærebok og et par treskjærerjern. Og så øve og øve, selvfølgelig.
Vi har ikke så mange som har markert seg med tradisjonell karveskurd av det slaget vi ser på trearbeider ellers. Det har mest vært en og annen bord, gjerne som del av annen dekor. Samekniver har en form for karveskurd, men da er det andre mønstere som er brukt.
Her viser jeg tre kniver fra Per Einar Olsen i Trondheim, og én fra Jan Eriksen (1933-1993) i Sandefjord.
Kanskje noen av dere får lyst til å gjøre et forsøk på noe lignende?
Her er Per Einars tre kniver som jeg viser mer i detalj nedenfor.
Til venstre en med dramatisk utskåret lær, og med hans første forsøk på å skjære i tre.
I midten en med langt mer treskjæring.
Og til høyre den nyeste, med slire i tre.
Tresorten er buksbom, som er den eneste han har forsøkt seg på å skjære slik dekor i.
Han bruker "slireblank" utenpå læret, og "lærherder" innvendig.
Og her er alt han bruker av verktøy til å skjære i lær og tre.
Til treskjæring en Pfeil karveskurdkniv.
Til læret en skalpell med blad nr 10.
Til å begynne med laget han seg diverse innretninger til oppmerking og skjæring, som han trodde var veldig lure, men nå bruker han bare disse to. Nå tegner han mønsteret rett på læret, skjærer innrammingene og fyller ut med geometriske figurer til alt er dekket av dekor. Nå gjør han det helt enkelt, påstår han.
Før jeg går videre med de tre knivene, vil jeg vise en fra hans forbilde Jan Eriksen.
Jan Eriksens kniv
Jan Eriksen laget så mye forskjellig at vi vel ikke kan si at én måte å dekorere på var mest typisk for ham, men karveskurd var iallfall noe han brukte mye.
Her er en staselig sak med hvaltann i skaftet, masse sølv, og med karveskurd i læret. Han laget også noen få (bare én?) med gull i stedet for sølv.
Det var Eriksens kniver som satte Per Einar i gang med dette. Han hadde ikke sett dem i virkeligheten, bare i Håvard Berglands bok Knivsmeden fra 1990. Der er det bilde av blant dette eksemplaret, som jeg tilfeldigvis hadde på lån akkurat nå da jeg trengte bilder av en sånn.
Jan Eriksens karveskurd ser gjerne ut omtrent som dette, med mye miniatyrskjæring, noen ganger så smått at mønsteret gror igjen. Det hendte at han brukte litt av dette i skaftet også, men hovedsakelig er det lær som fikk sånn dekor.
Eriksens "Teddy" i sølv sitter på skaftenden.
Bladet er fra Einar Lauvlid, Modum, i den fasongen Eriksen bestilte. Det var også han som viste Lauvlid hvordan man lager og setter på den bølgefilte bronseryggen.
Per Einar Olsens kniver
Og så over til de tre knivene fra Per Einar Olsen. Selv om Jan Eriksens kniver satte det hele i gang, har han siden sett mye annen karveskurd, og disse her har fjernet seg langt fra Eriksens forbilder.
Han vakte adskillig oppmerksomhet på Knivtorget da han første gang viste sånne kniver på Elverum i 2000.
Kniv nr 1, med dypt skåret lær
En av hans tidligste, laget i 1998. Den er hans første forsøk på å skjære karveskurd også i skaftet. Ikke overraskende fant han ut hvor mye mer krevende det er å skjære i tre enn i lær, og særlig når treet er så hardt som buksbom.
Lengde skaft/blad 17,5 cm.
En staskniv med utskåret skaft og slire, og med sølvholker.
Det oppsiktsvekkende med denne kniven er den dype skjæringen i slira. Ekstremt dyp karveskurd som dette gir en dramatisk effekt, og han får vist hva han kan, men svekker det ikke læret altfor mye?
Det spørs hva kniven er ment å bli utsatt for. Dette er ikke akkurat en enkel brukskniv beregnet på hard medfart i bushen. Hva om slira hadde vært av hvaltann, som ikke tåler å bli sluppet på en stein? Hadde vi da diskutert om den var solid nok?
Vi skulle nok heller litt oftere diskutere hva bladet i en kniv tåler. Er bladet bra nok? Bladet blir altfor sjelden studert med kritisk blikk når en kniv blir vurdert.
I dette tilfellet er det brukt et blad fra John Gammelsæter, Meisingset, Tingvoll, som er en veldig populær smed blant trønderske knivmakere. Her har Per Einar altså valgt et blad med så grov overflate som dette. Lengde 8 cm.
Kniv nr 2, med blad av Blikstad-type
Denne større kniven er nyere, fra 2002. Her er karveskurden i skaftet langt mer utviklet enn i den forrige. Og så har den et blad som det er adskillig sus over. Lengde skaft/blad 21,5 cm.
Holkene er blitt smalere, og bladet er blitt et byblad. Begge deler kler kniven godt.
Bladet er laget etter forbilde av Hakon Blikstad. Lengde 10,5 cm.
Gøy å se et av de gamle superbladene i ny versjon. Det må være lenge siden noen sist laget et av denne typen. Et Blikstad-blad passer utmerket til karveskurd, med alle sine fasetter og vinkler og kanter. Det bidrar også til å gjøre dette til en staskniv.
Karveskurd i tre, og Blikstads smellopp i bladet.
Skjæringen i læret er omtrent som på den forrige slira, dyp og presis.
Denne kniven fikk førstepremie på Elverum i 2004. Andre førstepremiekniver med karveskurd fra Per Einar kan dere se i Knivbladet 2000 nr 3, side 11, i 2001 nr 3, side51, og i 2002 nr 3, side15. I 2002 fikk han Jørn Jensens ærespris for en sånn kniv.
Kniv nr 3, med treslire
Etter en pause fra 2004 til 2008 var han i gang igjen. Tidligere brukte han ikke briller eller lupe når han skar, men til hans store overraskelse var det nå plutselig nødvendig å skaffe seg lupe. Sånn er det når man er blitt en gamling på over førti.
Denne kniven er fra 2010, og denne gang er også slira i buksbom.
Blad fra Arne Skogli, Løten. Lengde lengde skaft/blad 18,5 cm.
Fram til denne kniven har Per Einars holker vært uten gravering. Og dette er vel mer en utgraving, utført i samme stil som karveskurden i treet.
Slira er i to halvdeler. Uvanlig løsning: Delene er satt sammen med skruer. Jeg ønsker meg heller at neste prosjekt får udelt slire.
Miniatyrskjærere har alltid vært glad i buksbom. Per Einar liker den både fordi den er god å skjære i (men veldig hard, selvfølgelig), men også fordi den har helt jevn farge som viser skjæringen godt. Og om hundre år har den fin, varm patina.
I det siste har han sett litt på ibenholt, men ikke skåret noen kniv i det ennå.
En fin maskekniv med skaft i risknute. Supert bevart, som de ikke sjelden er. Veldig ubehagelig å bare kunne se den gjennom glasset. Hva slags blad har den? Det er sannsynlig at det er helt topp.
Og så et fint spisebestikk med skaft i tann og sølv. Dobbeltslire med hatt.
