12. november 2010



Tosten C. Flatmo


Tekst og bilder: Sigurd Bølling


Jeg skrev et par artikler i Knivbladet i 2009.

Den ene omfattet mine nylig ervervede kunnskaper om treskjæreren Ole Jacobsen Laulo, og beskriver en nydelig kniv i elfenben som nylig er blitt innlemmet i knivsamlingen.

I ettertid har jeg ikke fått bekreftet om det finnes andre kjente kniver etter Laulo.

Den andre artikkelen tar for seg et besøk i Riksarkivet, hvor det er registrert hvem som mottok statsstipend som treskjærer i perioden 1850-1880.

Her møter vi en rekke av de kjente knivmakerne, med Odde, Borgarson, Kallok og Glosimodt i spissen. Med bakgrunn i min nyervervede Laulo-kniv var det selvsagt av spesiell interesse å lese om Ole Laulo, men enda mer interessant er samlingen med brev etter lomværingen Tosten Christensen Flatmo (1831-1886).

I boka Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen (Lillehammer 1998) har Arnfinn Engen tatt for seg mer og mindre kjente størrelser uti faget. Han beskriver blant andre kjente knivmakere som Hans Lindsø fra Dovre og Jehans Odde fra Vågå som "sjølvlærde", og som ikke oppnådde status som kunstnere i sin samtid. Så har han et kapittel som han kaller de "profesjonelle". Her kommer navnene Ole Laulo, Tosten Flatmo og Jo Visdal frem. Disse gutta fikk profesjonell utdannelse, gikk på tegneskole og i lære.

I kunstnerkretser er det allment akseptert at de som står oppført i Norsk Kunstnerleksikon er profesjonelle utøvere, alle andre er mer eller mindre amatører!

Og Laulo, Flatmo og Visdal har alle fått hederlig omtale i leksikonet.

Det interessante sett fra et knivsynspunkt er jo at Lindsø og Odde i ettertid har fått stor oppmerksomhet og ære som knivmakere, mens det ikke før nå har dukket opp knivstell av Laulo, Visdal eller Flatmo som kan gi disse profesjonelle treskjærerne (heders)betegnelse også som knivmakere.

I artikkelen min etterlyser jeg derfor kniver fra flere av de kjente treskjærerne, signerte eller usignerte.


Så var min forbauselse stor da nok en sjelden og vakker kniv dukket opp, og hvor signaturen ikke levner noen som helst tvil om opphavet.







Kniven er signert T C FLADEMOE på den ene siden av treslira.






På den andre siden: DE CONINCK






Kniven er vakkert formet, sølvet er flott gravert og er stemplet IT. Dette er Jocob Tostrups første signatur!

Vi har altså en kniv etter Tosten Flatmo, fra den tiden han arbeidet hos de Coninck i Kristiania. Som Laulo, som tok signaturen O J LANGLO, gjør han navnet sitt litt mindre bondsk – T.C. FLADEMOE klinger bedre i byen. Norsk Kunstnerleksikon vil gjerne kalle ham Fladmoe, men signaturen på slira levner liten tvil om hva han selv etter hvert ønsket å bli kalt.

I Kunstnerleksikonet leser vi at Flatmo fikk kontakt med de Conincks verksted i Kristiania rundt 1850, og at han få år senere hadde sitt eget verksted i byen. Han deltok på Industriutstillingen i Christiania i 1854, og på utstillingen i Stockholm i 1868 fikk han både medalje og et stipend på 80 Spd av kong Karl 15. I 1872 mottok han Statens håndverksstipend, og deltok på verdensutstillingen i Philadelphia samme år. De siste årene han levet tok han inn elever ved atelieret i byen – og her var ingen ringere enn Gustav Vigeland elev helt til Flatmo døde i 1886!


Så noen betraktninger om kniven:












Antar vi at Flatmo jobbet hos de Coninck omtrent frem til 1860, har vi datert produksjonsåret. Selve kniven er dypt og litt grovt skåret, nydelig proposjonert, med en fantastisk topp. Typen kjenner vi fra langt yngre knivmakere, men legg merke til den brede holken som avviker fra telemarkinger fra samme periode. Ser vi på senere knivstell, er det for meg tydelig at Flatmo har hatt betydelig påvirkning på knivmakere både i gudbrandsdalsmiljøet og i Oppdal!


Det er med stor glede vi med dette kan innlemme også Tosten Flatmo fra Lom i knivmakernes rekker.





Vil skjebnen det slik, dukker det snart opp knivstell etter et par av de andre store dølene – Syver Jotun og Jo Visdal fra Vågå, Jo Soglo fra Skjåk, Peder Moen fra Gausdal, og Peder Lien fra Skåbu. Da er det bare å ringe meg på telefon 911 02 947!



Arnfinn Engens bok Treskurd og Treskjerarar i Gudbrandsdalen finnes også i gratis elektronisk versjon:

http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204017

Klikk på sidene for å bla i boka, og velg kvalitet Høy for å gjøre sidene større.

2. november 2010



Pålitelige årstall?


Det er alltid hyggelig med et inngravert årstall på kniven, for da vet vi når den er laget. Eller?

Som regel stemmer det nok, men ikke vær for sikker. Kanskje kniven er langt nyere. Her skal vi se på et par eksempler der årstall først ga meg store problemer. Etter noen nye opplysninger er de opprinnelige problemene erstattet av andre.




En junge


I mars 2009 viste jeg denne supre trønderjungen i to halvdeler, med kniv og en gaffel til å hekte sammen:


Du kan se en del bilder av den i en artikkel om junger. Helt topp på alle måter (hvis man overser det rustne bladet, som det er lurt å gjøre hvis man samler junger). Den har eiernavn, men årstall mangler.

Jeg skrev:

"Den ser ut til å være en ganske sen junge. 1860-tallet?"

Men så, i september 2010, kom jeg med en tilføyelse i artikkelen. Knivsamler Harald Wågø fortalte at han nylig hadde kjøpte en nøyaktig maken, og den hadde årstall: 1806!

Overraskende. Så da rykket også eksemplaret i min artikkel et halvt århundre bakover i tid. Trodde jeg.

Men så en dag var jeg innom Anderssen Antikk & Auksjon her i Trondheim, og snakket med Bjørn Anderssen. Han hadde nylig kjøpt noen junger, og jeg fortalte om denne med 1806-årstall.

Ikke stol på det året, sa han. Han hadde selv hatt noen leie skuffelser med årstall, der gjenstander etterpå viste seg å være mye nyere enn årstallet. Det har seg sånn:

Det var ikke uvanlig at en gave til et rundt år, for eksempel en 50-årsdag, ble merket med fødselsåret, som var et mye viktigere år enn akkurat hvilket år det var da 50-årsdagen ble feiret. Så da kan altså en kniv være 50 år nyere enn årstallet skulle tilsi. Eller et annet antall år, avhengig av om gaven var til 30-årsdagen, eller 40-årsdagen, eller . . .

Etter dette kan Wågøs fine junge være laget i 1806, eller 1856, eller et annet år.

Hm. En ubehagelig tanke. Jeg liker den ikke. Det er mye morsommere å stole på et årstall og tenke at kniven er laget i det året som står på den, eller like før. Ikke at den kan være laget for eksempel femti år senere.

I dette tilfellet er det i det minste den fordelen at da er min første tanke om 1860-tallet likevel ikke så feil.

Vi får se om nye momenter dukker opp.




En slirekniv


I artikkelen om metallslirene fra Budal har jeg vist denne:


Bak på slira er det inngravert: 1835

Dette laget litt krøll for meg, for det passet så dårlig inn i det jeg trodde var utviklingen av denne typen slirer. Jeg skrev at uten det årstallet ville jeg ha gjettet den femti år yngre. (Se bort fra kniven som sitter i slira. Den er ny.)






En jeg vurderte som mulig eier, var Arnt Steffensen Kvaal. Han var født i 1785 og altså 50 år i 1835. Det passet jo fint.

Og kanskje det er han som eide den. Men nå vet jeg ikke lenger riktig hva jeg skal tro. Kanskje kniven var gave til en 40-årsdag eller 60-årsdag, til en helt annen. Kanskje den likevel er laget i 1885, som er rundt det jeg ville ha trodd uten årstall.

Normalt er det sånn at jo eldre en kniv er, desto bedre er det. I akkurat dette tilfellet ville jeg heller foretrekke at den var laget mot slutten av 1800-tallet, for eksempel i 1885, sånn at den passet inn i teorien om utviklingen av Budal-slirene. Men her er det nok ikke spørsmål om hva jeg ville foretrekke.