1. februar 2011


Hvis du er i Trondheim, kan du gå på møte i knivklubben Trønderkniv, eller du kan stikke innom Jan Tommy Kirkholt en dag han har åpen smie.



Åpen smie


Jan Tommy Kirkholts smie er åpen for besøk første søndag i hver måned, fra 1200 til 1500.


Lekkert hus? Jan Tommy har satt det opp selv, på Steinerskolen på Rotvoll der han jobber. Undervisningslokale for forming i første etasje, og smie i underetasjen.

Adresse: Rotvoll allé 1.





Smia ligger ved turstien langs vannet: Ladestien. Ikke den store trafikken nå midt på vinteren, men snart er det vår og mye folk på søndagstur.


















Da er det mulig å ta en stopp og få se en knivsmed i aksjon. Kaffe og vafler i etasjen over.



Denne smia er det ideelle sted for et smedkurs, der fire deltakere kan ha hver sin plass med hver sin ambolt, og godt med plass og utstyr ellers. Han har samlet fire esser med åpning ut i hver sin retning.


















Knivblader fra Jan Tommy Kirkholt. Til sine egne kniver liker han dem litt store, men for andre smir han hva som helst og med den typen finish som knivmakerne vil ha, som knivsmeder flest gjør. To stempler å velge mellom.


Knivfolk på besøk. Arne Emil Christensen har oppdaget noen av Jan Tommys kniver på bordet, mens Fredrik Haakonsen har oppdaget kakeboksen.








Knivene på bordet:
















De tre skaftene over til høyre ser jo ut til å være laget av forskjellige treslag, men her er det ikke bare treslaget som er det samme: Emnene er faktisk fra det samme treet, en lønn som sto rett ved smia.


Noen ferdige kniver.

Skaftholken er Jan Tommys typiske.












Det blir mest knivblader, men her er en øks han har smidd:















Altså: Første søndag i hver måned.




Trønderkniv våren 2011


Trondheims knivklubb Trønderkniv har møte annenhver tirsdag (i uker med ulike ukenummere) kl. 1900-2100 på Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg. Der det ikke står noe, er det møte uten spesielt program, eller der programmet ennå ikke er bestemt:

1. februar

15. februar - Film av Ingemar Nordell om å lage fulltangekniv

1. mars - Årsmøte

15. mars

29. mars

12.april - Børge Botnen kommer med skaftemner og knivblader

26. april - Torolf Hervik og Per Thoresen om bedømmelse av kniver

10. mai

24. mai

7. juni - Sommeravslutning med grilling

Stikk innom hvis du er i byen!


En av kveldene kommer fotograf Dino Makridis på Trøndelag folkemuseum til å gi oss tips om knivfotografering.

22. februar starter vi knivkurs. Påmelding til klubbens leder, som du også kan kontakte hvis det er noe du lurer på:

Knut A. Svendsen
Mobil: 958 29 009
knuta-sv@online.no





16. juni 2009



Knivtreff på Sverresborg


Vi er vant til å ha våre knivtreff i forbindelse med arrangementer for blant annet håndverk, landbruk, jakt og fiske, brukthandel og diverse annet, men barnefestival? Da blir det et publikum av det slaget du ser på bildet.





Trøndelag Folkemuseums årlige Borgdager har vanligvis som tema enten middelalder eller militærhistorie. Men i år valgte museet altså å kalle det Barnefestival, med masse moro for barn, som for eksempel å få møte smeder og knivmakere.

Hvis du tar en titt på artikkelen nedenfor denne, fra Borgdagene i 2008, ser du at publikum var omtrent det samme den gang temaet var middelalder: barn og foreldrene deres. Så det var vel like greit å skifte navn.


Spikking er veldig pop. Bare å legge noen skarpe kniver og en haug pinner på bordet. Det rare er hvor lenge mange blir sittende der og spikke. Og ingen kuttet seg i fingeren heller.






Framtidshåpet. Flere av dette slaget greide å spikke seljefløyte og få lyd i den.














Det skulle vært stas å vise at masse knivfolk fra Trøndelag og langt utenfor møtte opp, og at det var masse nye og gamle kniver å se, helst gamle trønderkniver, og livlig knivhandel. Sånn var det bare ikke. Det er ikke veldig lett å få sving på knivtreff i Trøndelag.


Jan Tommy Kirkholt, Trondheim, var en suksess ved feltessa. Dette er første gang han er med oss og smir.

De to fornøyde tilskuerne nærmest ambolten skjønte seg godt på smiing, for det hadde de nettopp prøvd selv i smia i bakgrunnen.




Noen nysmidde blader fra Jan Tommy.












Seriøs rekruttering av de helt unge. Sverre Rødven og Terje Olsen med elever smir kroker eller noe sånt. Terje Sæterhaug drar belgen.



















Terje Olsen (til venstre) og Sverre Rødven.



Børge Botnen viser støttann fra mammut. Neppe noen handel denne gangen, men stor interesse.










Til høyre: Reidar Aasen, Surnadal. I midten: Sivert Kattem, Rindal.









Der Reidar Aasen er, er det ofte noen kniver av Olle Oliversen. Her er noen av Olles typiske. Lengst til venstre en mer uvanlig sak: en Brusletto Granbit som har fått Olles spesialbehandling. Kniven lengst til høyre er ikke fra ham. Jeg viser et par bilder til av den nedenfor.






Reidar Aasen forteller at dette er en sikker Petter Hermansen (1900-1970), Braskereidfoss.

Disse ganske flate bobbene (ofte veldig flate) er en vrien knivtype å finne ut av. De har gjerne dekor omtrent som denne her, og med detaljer ikke ulik denne, men kan være laget mange steder i landet, for eksempel i Trøndelag, av diverse knivmakere.



Sånne hvite partytelt fungerer fint. Boder av tre ser vel kanskje mer museumsaktige ut, men fører til mye vektløfting når de skal rigges opp og ned.

Bak bordet: Knut Fjeldsø til venstre, og Erling Gjellan.
















Torolf Hervik i prat med Fredrik Haakonsen og Reidar Aasen. Og en kniv av det slaget Torolf lager.



Og så tok jeg bilder av noen av knivene til Fredrik Haakonsen, der et hovedpoeng er stålet som er brukt, både hva det inneholder og prosessen det gjennomgår, og hvilke bruksegenskaper kniven dermed får.

Som rimelig er, har Fredrik for tiden bredt glis nå som stål-doktorgraden er vel i havn. På hans disputas i mai var det flere knivsmeder og annet knivfolk å se.

Knivene hans er ikke noe for knivsamlere av tradisjonelt slag, men andre slags knivfolk finnes, også i Norge. Noen synes til og med at det er gøyere å teste kniver i bushen enn å se på gravering med lupe. Rart, men sånn er det.

De tre knivene jeg viser her, har Fredrik laget av Chipper, et svært seigt stål som han bruker i kniver beregnet på hogging, og som skal tåle mye bending og brekking og banking. Alle tre har bladtykkelse 6,5 mm. Han har glassblåst dem.

Alle skaftene her er laget av G-10, som er glassfiberkompositt opprinnelig utviklet for kretskort i fly. Mye brukt av knivmakere og knivfabrikanter i USA i stedet for Micarta. Det er litt mer slitesterkt, men til gjengjeld har det ikke Micarta'ens gode friksjon i våt tilstand.














Bladlengde 14,5 cm. Slira er laget til kniven av Tore Kvande-Pettersen i Kristiansund, som leverer sånne slirer i Kydex med oppheng i nylon.

Fredrik kaller denne modellen HS, som står for noe som ikke gjør seg særlig godt på trykk.


Denne er en av forløperne til Bruslettos modell Ty, som snart er i handelen.

Enkel Kydex-slire uten oppheng.

Men hoggekniv? Jo da. Med bladlengde på 11 cm og utstikkende ende av tangen til å slå på, skal det gå fint å felle et tre med stamme på over det dobbelte av bladlengden, altså for eksempel 25 cm. Det der er noe jeg må få demonstrert en dag.
















En av de klassiske hoggeknivene her i verden er Nepals kukri, som Fredrik lager en versjon av. Med Chipper i bladet og G-10 i skaftet burde den være temmelig vanskelig å ødelegge.

Bladlengde ca 28 cm, litt avhengig av hvordan man måler. Både på denne og forrige kniv har han glassblåst skaftet.

Hvem kjøper dyre kniver som dette for å gå løs på småskauen? Noen er det, for han greier å selge dem.




4. juli 2008


Knivtorg i Trondheim


7. og 8. juni hadde vi årets trønderske knivtreff i Trondheim, som en del av Borgdagene på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg.

Knivklubben Trønderkniv har pleid å ha stand på Borgdagene. I år gjorde vi det litt større og arrangerte Knivtorg (museet likte bedre at vi kalte det "knivtorg" enn "knivtreff"). Vi inntok Meråkertunet, satte opp boder, og fikk liv i smia.


Selv satt jeg på stand med gammelt knivskrot, men noen bilder ble det jo. Ellers har jeg lånt en del av bildene nedenfor av Terje Olsen.


Han og jeg hadde også fotoduell. Han var rask til å trekke kameraet da han så at han holdt på å bli tatt bilde av.










Og her er det bildet som Terje tok.





























Smia på Meråkertunet er i fin stand etter at Trønderkniv har restaurert den. Her smidde Sverre Rødven begge dagene, mens Terje Sæterhaug holdt i gang belgen.

Klubben har også restaurert en annen smie på Sverresborg, men denne her er bedre og med plass til flere folk.


Og så hadde vi satt opp boder rundt omkring på området. Altså samme opplegg som knivtreff flest.

Innimellom var det en del folk på knivtorget vårt, men en stor del av tiden var det heller dødt. Ingen knivmakere utenfor knivklubben Trønderkniv kom for å ha stand, og det var få samlere å se. På Borgdagene ellers var det fullt av folk. For eksempel kom det nitten busser med turister fra cruise-skip, uten at en eneste av disse turistene kom forbi oss på Meråkertunet. Vi var nok for langt unna de øvrige aktivitetene.

For noen annen grunn enn at vi holdt til litt avsides kan vi ikke tenke oss. Ellers på Borgdagene var det jo bare ridderturneringer med hester og drakter og fekting og bueskyting og action, og sånne hverdagslige greier kan da umulig interessere folk mer enn kniver?

Hvordan skal vi måle hvor vellykket et knivtreff er? Vi som var der, hadde det veldig bra, og vi kommer til å ha et tilsvarende knivtorg i 2009. Da flytter vi over til et mer sentralt tun på museet. Meråkertunet er et hyggelig sted å være, men det er også det andre stedet vi har i sikte.

Problemet er det vanlige for arrangementer flest: Det foregår alltid en hel del morsomt andre steder like i nærheten, iallfall i passende bilavstand, samme dag. I sentrum hadde butikkene åpen dag og hadde flyttet ut på gaten. Og det var markeder og festivaler og spel av alle slags på alle kanter. For samlerne var det brukt- og antikkmesse noen mil unna. Av en eller annen grunn hadde ingen av alle disse arrangørene spurt Trønderkniv om lov på forhånd.













Vannslangen nådde ikke fram til slipesteinen, men steinen kunne jo vannes på avstand. Det viste seg at med passe spredning på vannet kunne Trønderknivs formann Knut Svendsen samtidig få til en fin vanning av sliperen.


Spikking for barn, med Jens Hove.










Børge Botnen på plass med skaftmaterialer. Forklaringen på antrekket til den mulige kunden til venstre er at temaet for årets Borgdager var middelalder. Flere som ruslet omkring, var litt Nerdrum på hodet.





Skal jeg snart komme til saken? Var det noen gamle kniver å se?

Fint lite:











Disse to var av de mer interessante. To typiske trønderkniver fra en gård på Byneset. Jeg vet ikke om jeg har sett akkurat disse rillemønstrene i holkene før.


Og så disse tre knivene. Typisk trøndersk her også, fra knivmakere som vi ikke vet hvem var.

Ingen av dem var til salgs, og jeg kom hjem fra knivtreffet uten å ha kjøpt en eneste kniv. Sånt er jo ikke bra.



Så da viser jeg heller noen nye kniver:












Knut Fjeldsø lager budalskniver.




















Erling Gjellan viste Borgkniven, som er blitt til som et fellesprosjekt i klubben. Det var han som laget prototyp. Se nedenfor.


















Torolf Hervik lager telemarkskniver.














Fredrik Haakonsen (til venstre) sto på stand for Norsk Knivforening, der han er styremedlem.

Fredriks kniver til høyre over her. Knut Svendsens til venstre.






To av knivmakerne i klubben har fått førstepremie i Norsk Knivforenings konkurranse i år:












Kjell Holthe fikk sin førstepremie for brukskniv.














Rudolf Løseth fikk førstepremie for både kniv og knivblad.




Trønderkniv



Trønderkniv er Trondheims knivklubb. Stikk innom hvis du er i byen en kveld vi har møte!

Kontakt formannen:
Knut A. Svendsen
Mobil: 958 29 009
knuta-sv@online.no

Det er møte annenhver tirsdag kl. 1900-2100 på Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg, i uker med ulike ukenummere. Vi har hatt siste møte før sommeren, og starter opp igjen i slutten av august.

Vi har hatt flere vellykkede prosjekter sammen med Trøndelag Folkemuseum. To av dem har vært å restaurere smier, og så har vi denne saken:




Borgkniven





















Bildene: Sverresborg

Kniven ble gitt som dåpsgave til prins Sverre Magnus.

Utrolig hvor godt det gjør seg når en kniv ligger i et pent skrin og med et illustrert hefte som forteller historien bak.

Terje Olsen skrev om prosjektet (blant annet om hvem som laget hva) i Knivbladet 2007 nr 1, side 26-36.

28. januar 2011



Bergans speiderkniver


Før du leser denne artikkelen, burde du ta fram igjen den om Bergans morakniver, av det slaget du ser i øvre halvdel av dette reklamebildet i en brosjyre fra 1938.

Denne gangen er det annonsens nedre halvdel det skal handle om, med speiderknivene som der er kalt "Kvassing-dolkene".

Det er mye som gjelder begge disse Bergans-knivtypene fra Mora, og jeg har ikke gjentatt alt sammen i denne artikkelen. Og før eller siden slår jeg nok de to artiklene sammen til én.

I tillegg til disse med flat slire finnes det en annen type Bergans speiderkniv, som jeg viser til slutt i denne artikkelen. En som er norskprodusert.




K J Eriksson


Alle Bergans speiderkniver av denne typen er produsert i Sverige, av K J Eriksson i Mora.

Det ser ikke ut til at noen av dem ble laget som egne modeller spesielt for Bergans. De er K J Erikssons ordi­nære produksjonsmodeller med Bergans-merking på blad og slire.

Selv har jeg bare noen og tyve forskjellige av dem, og det er vel tilfeldig hva jeg har fått tak i, så jeg har et magert grunnlag for en del av det jeg skriver her.


Et problem er hvilke kniver som hører til hvilke slirer. De kan ha blitt stokket om før de kom til meg. Og i begynnelsen kan jeg nok også ha satt en slireløs kniv i en knivløs slire, uten å vite at kombinasjonen var feil.

Det ser ikke ut til at K J Eriksson laget sine speiderslirer selv før i 1948, da de begynte å lage lærslirer. Jeg vet ikke hvem som laget dem tidligere. Bröderna Ström?

Senere, jeg vet ikke hvilket år det startet, kom mange av Eriksson-slirene, kanskje de fleste, fra Hållsta Läderindustri i Eskilstuna.

Likevel, denne typen slirer er svært lett å produsere, og mange fabrikker som ellers kjøpte alle sine slirer fra andre, gjorde unntak for flate speiderslirer. Kanskje også K J Eriksson av og til gjorde det, i både tidlige og senere perioder?

Speiderknivene ble produsert for Norge igjen etter 1945, og var for eksempel med i Bergans prisliste fra 1957. Jeg vet ikke når de siste ble produsert.


Den typiske Bergans-speidergutten.

Det holder ikke at en kniv ser ut som en speiderkniv for at den skal kunne regnes som det, den må også ha speidermerking. Alle disse slirene har bilde av enten speidergutt eller speiderjente, vanligvis vist fra siden. Noen speiderlilje har jeg ikke sett på noen av dem.

For at den skal kunne regnes som en Bergans, må både blad og slire ha Bergans-merking. Alle slirene er mer­ket Bergans rett over speideren.



De aller, aller fleste skaftene har fingervern (eller "parerstang", om du liker det ordet bedre), men det finnes også noen uten. Slira er av samme type for begge typer skaft.

Øverste skaft er i risknute på bjørk, det nederste er i valbjørk. Risknute på en fabrikkprodusert kniv pleier å bety at kniven er ganske gammel. Til masseproduksjon er det mye greiere å bruke valbjørk.



Bladene


Bladene er av K J Erikssons vanlige laminerte. I Bergans-versjon er de uten produsentens bladstempel. I likhet med Bergans morakniver kan de ha disse tre bladstemplene (som finnes i flere størrelser):


Bergans KVASSING OSLO-NORWAY











Bergans MORA-TYPE OSLO-NORWAY









Bergans EKTE MORA












Kvassing, EKTE MORA og MORA-TYPE


Her deler jeg inn knivene etter hva som står på bladet.



Kvassing


Bergans registrerte varemerket KVASSING så tidlig som i januar 1934. Det er ikke noen slik kniv i Bergans prisliste for det året, og heller ikke i den for 1937. Men i 1935 er Kvassing å finne i Speiderdepotets prisliste, i form av speiderkniv med flat slire. Kanskje Bergans ikke regnet denne model­len som noen egentlig Bergans-kniv, siden det dreide seg om ren import? Først fra 1938 er speiderkniven med i Bergans egen prisliste.

Blader merket KVASSING er å finne i speider­kniv med og uten fingervern (med litt forskjellig bladfasong). Slirene hadde bilde av gutte- eller jentespeider. Ifølge annonsen ble skaftet laget i "lys vakker flammebjerk". Jeg har ikke sett dem i flammebjørk, men i klarlakkert valbjørk av middels eller dårlig kvalitet, og noen eldre i til dels fin risknute på bjørk. Det er nok disse to slagene som er kalt "flammebjerk".

Skaft finnes kanskje også i plast, iallfall forteller brosjyrene at det var skaft i "mange vakre farger" å velge mellom. Men jeg har ennå ikke sett noen Kvassing med plastskaft, og vet ikke om noen av dem med plastskaft virkelig er stemplet KVASSING. Kvassing er navnet på selve modellen, antagelig uavhengig av hvilket bladstempel den hadde. Dette gjorde de selvfølgelig bare for å forvirre oss som ser på knivene nå.

Selv om Kvassing ble brukt som navn på speiderknivene, står det KVASSING også på bladet til en del av de rødskaftede moraknivene med fiberslire (moraknivene har en litt annen bladfas­ong enn de to bladfasongene i speider­knivene).


Speiderde­potets prisliste for 1935 har disse variantene:

Gutt, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65
Pike, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65
Gutt, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80
Pike, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80

Prisforskjellen i Speiderdepotets liste gjelder størrelsen: I en prisliste fra Lefstad sportsforretning i Trondheim i 1938 var det tre størrelser, som kostet kr 1,25, kr 1,50 og kr 1,75.

I Sverige markedsførte K J Eriksson kniver merket KVASSING som "En äkta MORA slidkniv".




Mora-Type


Mora-Type finnes både som morakniv med fiber­slire og som speiderkniv med flat lærslire, med eller uten fingervern.

Bladet er stemplet MORA-TYPE.

De er kanskje uvanlige. Iallfall er de fem på bildet alt jeg har kommet over.






På ett av mine eksemplarer av Mora-Type er speideren vist rett forfra. Og denne gangen har han speiderhatt og stav.

Det kan vel hende at han også finnes på slirer til kniver med de andre to bladstemplene. Jeg vet ikke, jeg har sett bare denne.










Ekte Mora


Ekte Mora er ikke i Bergans prislister, jeg har sett dem bare i virkeligheten.

Alle jeg har sett, har plastskaft og fingervern.

Jeg lurer på når de er laget. Plast er ikke et etterkrigsfenomen, særlig ikke i Sverige der plastindustrien var svært tidlig ute, lenge før den norske, og der den utviklet seg sterkt under krigen.





Jeg har altså sett dem bare med plastskaft. Men her er et eksempel på hvor lite det kan bety at jeg ikke har sett det ene eller andre:

Dette bildet fikk jeg av Thomas Eriksson i firmaet Mora of Sweden. Den har overlevd urørt i mange år på K J Erikssons lager.
Bladstempel: EKTE MORA
Og treskaft.




Gutt og jente


Siden det fantes flere guttespeidere enn jentespeidere, må det ha blitt solgt langt flere kniver med bilde av guttespeider enn av jentespeider, og det er sannsyn­lig at gutte­speideren også er å finne på flere modeller enn jente­speideren. Og så ble jo kniver regnet mer som gutteting. Bare se hva som står i en Bergans-annonse fra desember 1934:
“Julegave for guttene. Bergans sports-dolker ‘Kvassingen’ med kulørte slirer. Alle gutter vil ha kni­ver.”
Jentespeider er heller ikke så ofte å se på K J Erikssons egne speiderkniver.

Jeg har bare tre eksemplarer med jentespeider, og alle har plastskaft og bladstempel EKTE MORA. Jeg vet ikke om det betyr noe.




En del forskjellige


Brosjyren fra 1938 har fire prisklasser innenfor hver av de to slirekvalitetene.

"Ekebarket, gult lær" var det rimeligste, og er dem vi ser flest av nå.

"Kromgarvet lær" var å få i hele ti farger. Foreløpig har jeg sett bare svart, brun og rødbrun.

Kniven på bildet har fire nagler i slira. Alle mine med KVASSING-stempel på bladet har slire med fem eller seks nagler. Kanskje det her er bare selve modellen som er kalt Kvassing, og at det sto noe annet på bladet på det eksemplaret som ble avbildet? (Lurer på om jeg noen gang får vite hva poenget var med å ha bladstempler med tre forskjellige betegnelser.)

Legg også merke til at Bergans kalte den en "dolk".


På midten av 1930-tallet var iallfall disse i handelen, alle med treskaft:

Speiderkniv uten fingervern, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, uten skaft­holker, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, med skaft­holk mot bladet, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, med skaft­holk mot bladet, 5 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, 2 skafthol­ker og 6 nagler i slira.

Speiderkniv med fingervern, 2 skafthol­ker, og metallbeskyttelse øverst og nede til venstre i sliras blad-del.

Og så håper jeg jo at det er mange i tillegg til disse.

Det kan altså bli en stor samling av dette: Kniver i flere størrelser og materialer. Tre slags stempler. Flere bladfasonger. Variasjoner i skaftfarge og slirefarge. Speidergutt eller speiderjente på slirene.

Det er bare å vente til noen starter den store utforskingen av knivene fra Mora, og publiserer den fullstendige katalogen, sånn at vi kan finne igjen detaljene på hvert eksemplar vi har, og vite når de er laget. Kommer aldri til å skje, sier du?




Toppmodellen?


På Bergans-sjef Sverre Youngs gamle kontor lå det noen ganske uskarpe illustrasjoner som sikkert var fra en eller annen reklame. Jeg tok noen bilder av dem.


Det var blant annet bilder av av to speiderkniver med holk i begge ender av skaftet. Jeg har ikke sett dem annet enn på disse illustrasjonene, og vet ikke hvilket av de tre bladstemplene de har.

Bildet viser den mest påkostede versjonen, om vi kan bruke et ord som påkostet på så billige kniver. Den andre har samme kniv, men slire uten metall.









Speiderkniv?


Fra Sverre Youngs kontor.

Denne har bredere blad og kan klassifiseres som flåkniv. Skaftet er rett og rundt og med 2 hol­ker. 6 nagler i slira. Jeg har aldri sett den, og regner ikke med at den er beregnet på speidere. Vi flådde iallfall ikke noe da jeg var speider.

Bildet er ganske blasst, og jeg kan ikke skimte noen speider. Jeg gjetter altså at den ikke finnes med speider på slira.

Håper å finne den en dag!



Flere av fabrikkene i Mora laget denne modellen. Her er en i K J Erikssons egen versjon. Den er maken til den på Bergans-bildet, bortsett fra metallet på slira, og at opphenget er annerledes.

Den får holde av plassen i samlingen til en med Bergans-merking kommer.










Bergans Slirkniv i speiderversjon


Tilsynelatende er dette to ordinære, ikke særlig pene slirer til Bergans Slirkniv, men det er bare til de er studert nærmere.

Disse slirene er laget på Bergans-fabrikken i Oslo. Normalt skal de være merket på baksiden, men her er merkingen i stedet plassert på forsiden, uten det vanlige stempelet bak. De har den samme speideren med Bergans over som på de flate speiderslirene fra Mora.

Slirkniv er den modellen som Bergans laget i 1932 og kanskje 1933, før modellen Sliring og altså før varemerket Kvassing ble registrert i januar 1934.

Det er sannsynlig at Bergans tidlig fant ut at Slirkniv ble for dyr for speidere flest, og at de heller fikk noen til å lage noe billigere. Og at de sendte speidergutten til Mora for å få den med på K J Eriksson-kniver. (Men en del speidere hadde også dyrere kniver, blant annet fra Solingen.)

Jeg har ikke sett noen andre enn disse to eksemplarene, men regner med at det skal sitte en ordinær Slirkniv fra Kongsberg Våpenfabrikk i dem, altså en uten tupp i skaftenden. Men uten å ha sett en, kan jeg jo ikke være sikker. Så jeg kan ha et svakt håp om at denne kniven er annerledes.

Jeg ønsker meg en sånn slire med original kniv i!