4 . oktober 2011



Laminert blad fra Solingen


Enhver norskprodusert fodekniv er verdt en nærmere titt, men det hender at også andre foldekniver blir med hjem. Selv en litt stakkarslig sak som denne her kan bli med hvis det er okå reklame på den og den ikke koster noe særlig. Sånne kan ofte kjøpes for noen tiere.

Dette eksemplaret skulle vise seg å inneholde en overraskende detalj.


Jeg likte trondheimsreklamen. Uten reklame ville jeg ikke hatt den gratis.

Birger Sørensens fabrikker drev tydeligvis med fiskeforedling, iallfall etter logoen å dømme. Kniven er nok førkrigs, men ikke eldre enn 1931, året da byen fikk navneformen Trondheim.


Produsent: Julanco i Solingen, som laget foldekniver både før og under andre verdenskrig.

Altså ikke noe merkelig så langt. Men så kommer vi til bladet.

















Tidlig rustfritt stål var nok rustfritt, men hadde ellers tvilsomme egenskaper. Det gikk mange år før det var til å stole på i en kniv.

Siden dette bladet ikke er rustfritt, har det fått et beskyttende lag utenpå. I Solingen var det vanlig å fornikle eller helst hardforkromme blader, også på slirekniver. På den måten er det bare selve eggen som må holdes fri for rust, og det går jo greit med et bryne.

Hvis det var fiskeforedling Birger Sørensen drev med, var det vel ingen dum idé at bladet i en reklamekniv var rustfritt.

Altså ikke noe merkelig så langt heller, men det blir det når vi kommer innenfor det beskyttende laget.

Det er laminert! Hvis det ikke hadde vært slipt så bredt, hadde jeg ikke lagt merke til det. Ikke akkurat hva man venter seg fra Solingen. Regelen er jo at i moderne tid er laminerte blader bare fra Norge og Sverige.










Her ser du det ytterste laget som skal beskytte mot rust, og innenfor har vi linjen som avslører lamineringen.

Det er ganske rart. På en kniv som dette, av billigste slag, var det ingen grunn til å gjøre noe ekstra, og noe ekstra var allerede gjort med rustbeskyttelsen.

Ikke vet jeg. Har noen sett tyske slirekniver med laminert blad?


.

30. september 2011



Utskåret jaktkniv


Morsom kniv. Fint utskåret, med staselig jeger og med dyr alle steder. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2011.


En kniv som dette blir lagt merke til på knivtreff. Vi studerer den fra alle kanter og mener diverse.

Kanskje også et knivmakernavn blir foreslått, eller skal vi heller si kastet ut? Det blir ofte det, og ble det denne gangen også, men uten at det var såpass underbygd at jeg vil bringe det videre her.






Kniven sitter altfor høyt i slira, og slira er mye lengre enn nødvendig for bladet. Men her gjaldt det nok å få vist mest mulig dekor.

Og det er ikke uvanlig i en kniv som mest er for prydkniv å regne. For dette er en prydkniv som nok kan ha blitt brukt på jakt, men som ikke kan tas helt alvorlig som praktisk jaktkniv.

Den er umerket, så vi er uten sikkert navn, sted eller år (rundt 1900?). Men kniven har vi jo, med alle utskjæringene, og vi kan se litt på den her.





Jegeren på slira er av den kontinentale typen. Her til lands er det lenge siden folk gikk slik kledd på jakt, pene i tøyet og med sko i stedet for støvler. Men på bilder fra rundt 1900 var det en del sånne. Ikke bare de som ville framstå som godseiere og grossister heller, det finnes bilder av studenter i slikt antrekk, og med skulderveske maken til denne.

Noe det har vært lite av der folk jakter, både før og nå, er alt dette vinløvet. På knivskaftet er det til og med druer.





I skaftenden er det en annen skikkelse enn byjegeren. Dionysos med vinløv i håret? Ikke jegernes gud, men mer festløvenes.

På det høyre bildet kan du skimte at holken har rester av initialer. De hadde vel kanskje ikke hjulpet oss stort, men det hadde vært hyggelig å ha dem der.




På baksiden av hodet ser vi jegerens hund. Knivens øvrige dyreliv er jaktbart vilt.

Holken er ikke like glatt som de andre, men med merker etter grov pussing for å få bort det som har stått der. Ikke gjør sånt!










Skikkelig storvilt:
elg og bjørn.














Hare. Ikke med samme høye status som elg og bjørn, men gøy å jakte på, og et mer sannsynlig bytte. Jakthunden på skaftet er nok en harehund.













Baksiden av slira. Ingen dyr her, bare dette vinløvet igjen. Dekorativ plante, men eikeløv måtte da passe bedre for en som ønsket å framstå som en kontinental jeger?



Fin gravering, med uvanlig skravering av bladene.

Mange gullsmeder hadde folk som kunne gravere noe som dette, det ser vi av alt det gamle bestikket som er håndgravert. Jeg vet ikke om det kan gi noen pekepinn på hvor holken kommer fra.


Vanlig, usignert blad av type Eskilstuna.




Klart dette er en ettertraktet kniv. Og straks det kan settes et knivmakernavn på den, blir den enda mer verdifull og ettertraktet.


.