21. mai 2012

Her ligger flere artikler om kniver fra Tarald Louens krets. Husk å klikke på "Flere innlegg" nederst på siden for å se mer.

På eBay fra Australia:


En Louen-kniv


Internett og eBay er vriene greier. Det er altfor langt mellom de bra norske knivene der, og når vi så endelig finner en vi gjerne vil kjøpe, har alle de andre eBayerne også sett den. Men nå på lørdag fikk jeg denne her i posten, fra Australia: en pen, signert Louen av det enklere slaget. Stas.

Den hadde faktisk greid å ligge der ute uoppdaget av meg og andre i en og en halv måned!
Den lå der med Buy It Now-muligheten, en mulighet jeg benyttet meg av i en viss fart.


En signert kniv fra Elias Louen er alltid hyggelig å komme over, også når det er en av det enklere slaget. Den gir oss en kniv å legge de usignerte ved siden av, for å sammenligne skjæringen snitt for snitt i håp om å finne ut noe.




 






Det vi da vanligvis finner ut, er at det usignerte eksemplaret ikke er makent, iallfall ikke makent nok til at vi kan si at det også er en Elias Louen-kniv.

Min nye kniv er altså av det enklere slaget, men mange er vesentlig enklere enn denne. Her er baksiden av slira like fint skåret som forsiden. Det er den slett ikke på alle.








De enda enklere knivene kan nok også ha Louen-bladstempel, men her har han dessuten filt typisk Louen-smellopp.

Det som likevel ikke riktig stemmer, er at det er brukt det lille bladstempelet, det på 5,5 mm. Hovedregelen skal være at dette er Tarald Louens stempel, og at sønnen Elias brukte det "store" på 8,5 mm. Jeg går likevel ut fra at dette er Elias.

Jeg kommer etter hvert til å legge denne kniven sammen med de andre Louen-knivene i artikkelen nedenfor. Ta en titt og sammenlign denne skjæringen med de to enkle knivene der.





Kniven kom hit fra Australia. Det er et stykke dit, men kniver dro vidt omkring. Far og sønn Louen leverte kniver til Husfliden i Mandal. En eller annen kan ha kjøpt denne der. Men vi får ikke vite hvordan den kom seg helt til Australia.
 

.

17. mai 2012

Restaureringsobjekt i geitehorn

- en historie som endte sørgelig


Jeg sitter og blar i gamle bilder. Noen er bra, noen dårlige, akkurat som knivene de viser. Her er noen dårlige svarthvitt-bilder av en kniv jeg fikk se for mange år siden, på et knivmøte i Trondheim. Den er i elendig forfatning, men engang var dette en super sak.

En klassisk staskniv fra Vest-Telemark, en som i god stand ville ha åpnet knivfolkets lommebøker. Tilstanden reduserer verdien i kroner, men den er ikke mindre interessant av den grunn.

Kniven er ikke i nærheten så spennende som slira. Blad med smellopp, skaft i flammelønn, holker uten dekor. I trist stand hele veien.

Slira er nydelig skåret i geitehorn. I tillegg har den holker med filigrandekor. En uvanlig kombinasjon.

Den har hatt et eller annet tungt over seg, for den er klemt så flat at kniven ikke lenger går nedi, og har fått svære sprekker. Kanskje det hadde gått an å få gjort noe med den, iallfall få den litt bedre. Hvis den var min, ville jeg iallfall spurt de få som lager kniver av dette slaget, om det var noe de kunne gjøre. Kanskje få den litt mindre flatklemt, kanskje få lukket noen av sprekkene iallfall litt.

Skjæringen er av det slaget vi ser i geitehornslirer fra Vest-Telemark, som jeg har vist en del eksempler på før på disse sidene. Se for eksempel her.




Baksiden er enklere. Her er mønsteret bare skåret grunt i hornet.





Filigransarbeidet er slik vi ser fra Halvor Vehus (1835-1905), Rauland. Veldig fint utført. Jeg går ut fra at det er han.

På side 22 i Øystein Kostveits Norsk knivbok er det en Vehus-kniv der skaftet skal være skåret av Asbjørn Teigen Hylland. Er denne også det?




Over til den triste historien.  Hittil her har jeg skrevet "er", men det riktige er "var":

Han som viste meg kniven på møtet i Trønderkniv, hadde lånt den av en nabo. Jeg lurte på om den var til salgs, og foreslo et beløp. Han skulle spørre, men nei, til salgs var den ikke.

Men ikke lenge etter døde denne naboen. Jeg lurte på om det kanskje gikk an å få til noe nå. Men da var det enda verre: Kniven var blitt kastet! Straks, sammen med alt det andre gamle skrotet hans.

Grøss. Tenk på alle gamle kniver som ender på den måten!

Kniven alene ville knapt fått et blikk om den hadde kommet fram på et knivtreff. Men nå gjør den altså ikke det.

Når den sitter i en slire med filigran som her, ville vi ha studert bladet nøye i håp om å finne et stempel. Jeg kunne ikke se noe da jeg hadde kniven i hånden. Bladet var svært rustent, men under rusten kan det godt ha sittet et HW-stempel fra Vehus, som er det vi ville håpet å finne.