30. juli 3014



Fra Steinkjer-avisa Indtrøndelagen, 8. februar 1908

Bare en liten sak jeg kom over om et par knivmakere på Toten.

Han Kal og han Halvor.


Paa venstre Toten bodde for nogen aar siden to gamle sulasser, knivmakere; den ene het Halvor, den anden Kal.

     De brukte valbjørk til knivskafter og slirer, og denne slags bjørk var høist vanskelig aa opdrive. Halvor var saaledes engang aldeles lens for valbjørk og visste ikke, hvor han skulde henvende sig for aa faa fat i nogen saadan.

     Saa hendte det, engang Halvor skulde gaa til kræmmeren, at han underveis møtte Kal knivmaker, som var paa bortreise og hvis hjem han Halvor senere skulde forbi, for aa komme til sin kræmmer.

     Halvor hilser og sier: ”Jeg skulde netop til dig og høre, om du hadde litt valbjørk aa overlate mig.”

     ”Langtifraa, jeg eier ikke igjen en eneste stump av dæ’ slags, jeg”, sa Kal. ”Hadde jeg saavist hat, saa skulde du nok faat litt Halvor; men nu har jeg ingenting.”

     ”Ja, dæ var dæ, je aa visste, helles hadde je inte henvendt mig til dig om den ting; men naar du ingen har, saa er dæ ingen raad mæ dæ.”

     ”Du faar inte tru, dæ er tverheta mi, Halvor, for hvis je hadde hat, saa skulde du faat.”

     De sa hverandre farvel og drog hver paa sin kant.

     Kommen dit, hvor Kal bodde, gikk Halvor ind til sønnerne hans, som arbeidet paa knivverkstedet, hilste og sa: ”Jeg møtte far deres oppi her, han lova mei, jeg skulde faa litt valbjørk av ham. Han sa, di gutta skulde bli mæ mæg sta aa sjaa ut noen stykker.” Jo da. En av gutterne blev med ned paa et stabur, og der stod der opreist omkring væggerne valbjørk baade grov og grann, baade skaaren og uskaaren.

     Halvor tok ut nogen av de fineste stumper, satte disse til side og sa: ”Naa faar du sea aat far din, at naar han kjem tel aa reise den leia bortover om mæg, saa faar’n ta mæ seg dessa.” Dermed gikk Halvor til kræmmeren.

     Da Kal kom hjem, fortalte hans gutter, at Halvor hadde været der, at han hadde reist tilside en del valbjørk, som skulde bringes til ham ved leilighet osv.

     Da gjorde han Kal store øine og sa: ”Nei den Halvor, den Halvor! Naa har’n vore ute mæ skøierstrekom sine at."

26. juni 2014

(Du finner flere junger ved å klikke på "Eldre innlegg" nederst på siden)

Junger fra Sogn og Fjordane



Jeg har alltid likt trønderjunger best. De er ofte gravert, og det er mange slag av dem, sånn at vi kan diskutere hvor i Trøndelag de kan være laget. Og da går det an å sette navn på de forskjellige typene og kalle en for Soknedal-junge og en annen for Meldal-junge, selv om vi ikke vet hvem det var som laget dem.

Selvfølgelig er det andre steder som også har bra junger. Her har jeg to fine jungetyper fra Sogn og Fjordane som jeg gjerne vil sette stedsnavn på. Jeg får se siden om jeg våger meg på sette navn på flere av andre typer også. Det begynner å bli noen år siden jeg la ut de første her.

Slike stedsnavn må ikke tas altfor bokstavelig. En type kan ha vært populær over et mye større område. Og produsenten trenger ikke engang være derfra. Hvis man laget noe for å selge et annet sted, var det mye greiere om den så ut akkurat sånn som de likte dem der borte.

For knivfolk er det svært praktisk å ha navn på knivtypene, også om det kanskje ikke er helt korrekt. Akkurat som med Glosimot-knivene. Vi vet vel ikke sikkert hvor mye han hadde med denne knivtypen å gjøre, men knivfolk vet hva som menes når en kniv blir omtalt som Glosimot-kniv.




Nordfjord-junge



Den første typen har jeg vist før her en gang. Du ser flere bilder av den i artikkel nedenfor denne, under "Junge med skjult fjær".

Den har inngravert årstall og eierens initialer, men er ellers glatt. Skaftformen er svært karakteristisk.

De har vært kalt vestlandsjunger eller Hornindal-junger. Hornindal ligger i regionen Nordfjord. Når jeg kaller den Nordfjord-junge, er det fordi det finnes en del slike på Nordfjord Museum, og de er funnet i museets område.


Spesielt for Nordfjord-jungen er at den av og til har skjult fjær. Det er det en del styr med å lage, og det bidrar i høy grad til å gjøre den til noe ekstra. Jeg har sett dette på junger annet steds fra også, men bare et par stykker.






Sunnfjord-junge



Om vi kaller den forrige typen Nordfjord-junge, er det veldig praktisk å kalle denne en Sunnfjord-junge. Det tror jeg også vi godt kan gjøre.

Sunnfjord Museum har en samling av akkurat dette slaget. Det hyggelige i denne sammenhengen er at de to museene ikke har mange av naboens type. Begge museer har en og annen junge som tydelig kommer fra utenfor deres område, også en jeg antar er engelsk, men det meste ser ut akkurat som det skal.


Kvaliteten på jungene varierer her som ellers. Noen produsenter var dyktigere, noen hadde en bestiller som var villig til å betale for litt ekstra. Denne Sunnfjord-jungen min er et lekkert eksemplar.

Dekoren går igjen på mange av Sunnfjord Museums junger. Konsentriske sirkler i skaftenden, og tre grupper med ni prikker i hver. Det var nok én produsent som utviklet dette, men flere kan vel ha gjort det etter at det først var etablert at sånn skal det være her hos oss.

D'en i HLDF forteller at den hadde kvinnelig eier.

Skaftlengde 9,5 cm.


Sidene er i jern, med påsatte messingplater. Pent gjort. Den fine ryggfilingen viser også at det ikke var en billig standardjunge som ble bestilt.



Legg merke til at den ikke har jevntykk fjær. Enda en fin detalj.


 

Noe du alltid må se etter når du skal vurdere hvilken som helst junge, er at naglen ved bladet ikke er skiftet. Er den det, er bladet ikke det opprinnelige, så da har vi en stor feil. Her ser vi naglen så vidt ute til høyre i bildet. Den feiler ikke noe.

Det innlagte messinghjertet tyder på at dette var en kjærestegave. Hvis det altså var et hjerte han bestilte? Det kommer vel an på hvilken vei du holder jungen.



.