26. oktober 2014
Brusletto Villmann
Fremdeles den tøffeste i klassen
Jeg liker å følge med på det som knivfabrikkene kommer med av nytt, selv om jeg sjelden skriver om det her. Særlig liker jeg modeller som lever lenge, for da blir det gjerne store og små varianter underveis. Jeg har for eksempel skrevet om de lange seriene av modellene
Trollegg fra Brusletto og
Fjellkniven fra Helle. I begge tilfeller er det mye morsomt å finne for en som samler sånt noe.
En ganske ny kniv som det ser ut til å kunne bli en serie av i mange varianter, er Brusletto Villmann. Det er en tøff kniv som de neppe dropper med det første.
Jeg viste den her da den kom i 2011, i to versjoner av "Spesial" (til venstre) og én versjon av "Standard". Siden har den rukket å få en del varianter, også noen jeg ikke har med her. Du finner 2011-artikkelen nedenfor denne.
Villmann Standard
I forrige artikkel viste jeg ikke bilde av Villmann Standard, men her er den.
Standard har samme bladfasong som Villmann Spesial, men ser ellers mer ut som en samekniv enn hva Spesial gjør. Den har vanlig bjørk i skaftet, messingholk, og mangler fingervern. Vanlig smal tange, ikke fulltange i samme konturer som skaftet.
Kniven sitter dypt i slira, nesten som en samekniv skal, men slira har altså sidesøm. Er det håp om å se en fin søm på baksiden i denne standardmodellen, der det ikke er noe utstikkende fingervern som er til hinder for det?
Bladlengde 22,5 cm (altså 9", for sameknivers lengde oppgis gjerne i tommer). Bladtykkelse 3 mm. Bruslettos nettside forteller at stålet er 12C27, som er brukt i dette eksemplaret, eller 440C. Blant norske knivfolk blir sånt noe sjelden diskutert, siden vi ikke snakker så mye om fabrikkproduserte kniver. På diskusjonssteder ute i verden liker de 12C27 bedre enn 440C i en kniv til å hogge med.
Jeg har tatt bildet
fra Bruslettos nettside. Det er litt eldre, og kniven har siden fått mørkere skaft med litt annen fasong.
Da fjerner den seg kanskje noe mer fra bildet vi har av en samekniv. Men de gamle sameknivene kunne også ha mørkbeiset skaft, for eksempel fra storprodusenten Abraham Mikkelsen i Varangerbotn.
Villmann Spesial, nyere versjoner
I forrige artikkel (som altså står nedenfor denne) ser du de to første utgavene av Villmann Spesial. Her er to nyere som jeg tok bilder av på Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss 2014. De lå på Jørn Jensens stand. Begge var laget i bittesmå serier og var nok ment å bli lagt merke til av samlere. Ikke av samlere som bare liker håndlagede, tradisjonelle kniver, men av mer internasjonalt orienterte typer, sånne som kjøper amerikanske knivtidsskrifter og følger med der ute.
Den ene har blankt metall og mørkebrun slire.
Begge har fått skaft i micarta (eller noe tilsvarende) og ny type slire. Slira er laget for både høyre- og vestrehendte, og har holder for tennstål.
Begge kniver har et hakk framme på bladryggen for å hekte kaffekjelen av varmen.
Stålet i begge er Sandvik 14C28N, som skal være en forbedring av deres velkjente 12C27 som Brusletto har brukt i mange år. Jeg vet ikke annet om dette enn det som står på Sandviks egne sider, og har ikke hørt med Fredrik Haakonsen ennå.
Den andre versjonen har svart metall og svart slire, og en annen skaftfarge.
Det utstikkende stålet i skaftenden har jeg ikke sett på andre versjoner av Villmann. Ikke hakket til kaffekjelen heller.
En fulltangekniv fungerer best med skaftplater som ikke sveller eller krymper i takt med fuktigheten i omgivelsene. Da er det greiest med kunststoff som her. Alternativet er å bruke stabilisert tre, som også er som kunststoff å regne.
Signaturversjon: Bladene er signert av designerne, Jørn Jensen og Ken Ove Nyhus.
Begge versjoner har serratering langs deler av eggen.
Den med svart blad er laget i bare 25 stykker. For en fabrikkprodusert kniv er det nokså nær null.
Den andre finnes det 50 stykker av. Sjelden, den også.
Dette er vel ikke kniver som blir kjøpt for å brukes og slitt ut, men mer for at det er morsomt å ha dem, hvis du altså er av dette slaget knivfolk. Jeg regner med at kjøperne nøye vurderer og leser om bruksegenskapene i disse to satt opp mot de klassiske sameknivene, men at de selv ikke driver det lengre enn til litt non-destructive testing, for billige er disse knivene ikke.
Villmann Spesial, nyeste versjon
De tidligste Villmann Spesial-skaftene hadde det velkjente problemet med ved som krymper i en fulltangekniv. Alt kan virke greit når kniven er ny, men så tørker treet, og da stikker tangen fram, mer eller mindre, med skarpe kanter hele veien rundt. I denne versjonen er dette løst, som vi skal se lengre nede.
Skaftet er i lys valbjørk, med samme konturer som i den tidligste versjonen, uten utstikkende kant i skaftenden.
Slira er den samme som de to på bildene over. Den flytter hele greia enda et stykke bort fra klassisk samekniv. Og så er det brukt aluminium der samekniver tradisjonelt har messing.
Nå er det vel uansett ikke så sikkert at det er Spesial som skal konkurrere direkte mot samekniven. Det er
det nok først og fremst Villmann Standard som skal.
Hvis vi skal være pirkete her, kan vi si at heller ikke valbjørk er toppers i en samekniv. Valbjørk er det ikke mye av innenfor området Sameland. Når tradisjonelle kniver derfra har mønstret ved i skaft og eventuelt også i slire, er det mest utvekster på bjørk og selje som har vært brukt. Noe sånt ville vært upraktisk for en fabrikk å få til. De velger heller valbjørk, og det er vel ikke særlig mange som vet forskjellen.
Dette er ikke en signaturversjon, men også den er laget i ganske liten serie, bare 100 stykker.
Fulltange med avrundede kanter
Her ser du Bruslettos løsning på problemet med de skarpe kantene vi ellers lett kan få i fulltangekniver når skaftplatene tørker og krymper.
De har latt tangen stikke bittelitt ut over skaftet hele veien rundt, og avrundet den hele veien så du ikke engang tenker på at den er der. Dette ser ut til å fungere helt fint.
Bildet viser den nye versjonen (øverst) sammen med den eldre. Du ser også at konturene er blitt forandret. Det nye skaftet er tynnere ut mot bladet.
Litt mindre?
Så spørs det da, hva kjøperne vil ha, Brusletto Villmann eller en tradisjonell samekniv.
Begge knivene på dette bildet har ni toms blad. Samekniven til venstre har det tradisjonelt kortere skaftet, men selv med lengre skaft ville den vært vesentlig mindre ruvende i beltet enn Villmann Spesial.
Det er vel sånn at mens Villmann Standard skal konkurrere med samekniver, og bli kjøpt for å brukes, skal Spesial konkurrere med de svære amerikanske knivene vi nå ser ute i en del butikker og på Internett, og bli kjøpt mest fordi det er morsomt å ha en sånn. Og da er ikke denne slira større enn på en del av konkurrentenes.
Begge typer kunne hatt godt av å bli tatt litt ned i størrelse. Litt slankere og med åtte toms blad i tillegg til de store?
Slire av Femundtype?
Jeg skjønner jo poenget med en slire der kniven kan settes begge veien, etter som du er høyre- eller venstrehendt. Men det gjør den altså veldig stor og fremmedlandsk.
Her er den nye versjonen av Brusletto Femund. I første versjon hadde også Femund sideplater som kunne krympe så det kom fram skarpe kanter av tangen. Her er dette løst ved å bruke kunststoff.
Femund har en slire jeg liker bedre enn den til Villmann Spesial. Denne hindrer mye bedre kniven fra å gli ut av slira og legge et stykke av eggen åpen.
Her holder slira fingervernet godt fast. Noe for Spesial også?
Serie på 250 stykker. Stål: 440C.
.
Jeg lurte på hva Anders Halldén egentlig mente da han for en tid siden fortalte at han holdt på med bok om Anders Zorns kniver. Den store svenske kunstneren Zorn (1860-1920) laget knapt noen kniv selv, bare designet noen få stykker, og det ble laget så få av dem at de nesten ikke finnes. Kanskje bare ni. Det høres da mer ut som stoff for en liten artikkel enn en hel bok?
Med så få kniver er det ikke bare å få kjøpt dem nå heller, men Halldén selv fikk tak i dette eksemplaret på auksjon, til en svært voksen pris. Etterpå har han brukt mye tid på å spore opp kniver, relevante bilder og historier.
Har Halldéns bok noe å fortelle knivsamlerne? Det er jo ingen "ledig" Zorn-kniv å få tak i?
