19. desember 2014
Ringlekniv til tvislire
Få av oss har noen kniver fra 1700-tallet og enda tidligere i samlingen. Det kan bety at mye av interessen for dem blir borte. Mange knivsamlere ser nærmest bort fra så gamle kniver. Men for et par dager siden kom denne i posten her, og plutselig er det mye morsommere å lese Arne Emil Christensens bok Tvislir og ringlebelte, som jeg har skrevet litt om nedenfor. Det hjelper veldig å ha en å sammenligne med knivene i boka, selv om det bare er en du får låne.
Den er ikke blitt tuklet med i det hele tatt. Alle eierne gjennom mer enn 250 år har behandlet den pent. Men så har altså en av dem rotet bort slira.
Lengde 21,5 cm.
Det er jo ikke uvanlig at kniv og slire skiller lag. En brukskniv kan bli brukt i verkstedet og aldri satt tilbake i slira. Dette skulle ikke hende med en staskniv, men man vet aldri. For tvisliringer regner Arne Emil med at da disse gikk av moten, ble knivene tatt ut og fortsatte å bli brukt etterpå.
Siden det er så langt mellom dem, må vi gjerne ta til takke med noen eksemplarer i riktig dårlig stand. Men altså ikke hver gang.
Bladet kunne ha vært morsommere, med mer pynt, som de av og til har. Men det er i fin stand, bedre enn de aller fleste sånne, og ikke er det feilslipt heller.
Det er 10,6 cm langt og 5 mm tykt.
Ofte har skaftenden utvendige, løse ringer som skal lage lyd når du rister på kniven. På andre er det som her, med noen løse deler som ringler inni toppholken. Kanskje det er kuler der inne, men ingen blir vel fristet til å åpne holken for å se etter. Denne ringler. Det får holde.
Jernplate i skaftenden mot bladet denne gangen. På de fleste (?) er den av messing.
Og denne gangen er toppkula en sammenrullet messingstrimmel, som på taterkniver.
På enhver gammel kniv må man se ordentlig etter at alle deler er de opprinnelige. Det er de ofte ikke. Hva med denne? Er bladet, jernplaten og endekula de originale?
Det ser sånn ut. Hvis de hadde vært skiftet, måtte det ha blitt gjort på den tiden da slike kniver ennå ble laget, og av de samme personene. På en mye nyere kniv ville det ha trukket ned. På en 1700-tallskniv ville det vel heller blitt regnet som vedlikehold.
Her, mellom messingtrådene på ryggsiden, kunne det godt ha stått et årstall. Nå vet vi ikke nøyaktig når kniven er laget. Tidlig 1700-tall, kanskje.
En og annen liten dekorativ messingdings i trestykket mangler, som vanlig etter så mange år. Det kan også sees på som en fordel, for det viser at kniven ikke har vært pusset opp nylig.
Knivfolk flest ser dem bare en og
annen av i en museumsmonter, eller på bilder som vi alltid kunne ønske oss
større og flere. Det er jo alltids bedre enn ikke noe, men langt fra nok
til å lære en kniv ordentlig å kjenne.
Små bilder kan
fungere helt fint for dem som eier kniven eller som har et ganske likt
eksemplar hjemme. I hodet kobler de straks denne kniven med et bilde av
sin egen kniv. Er det en detalj som ikke er synlig på bildet, vet de
gjerne hvordan den pleier å være laget og tenker ikke mer over det. Den
som ikke har noen slik kniv, vet ikke mer enn hva bildet viser.
Se for eksempel på de to første bildene
av denne kniven. Kan du se om holkene er støpt eller loddet av en plate? Hvis det
ikke står noe om det i teksten, og du ikke vet at på slike kniver er de alltid (?) loddet og
gravert, kan du bare gå der og lure. Det samme gjelder en kniv i en
monter, som du ikke kan se baksiden på.
Her ser du loddeskjøten, som viser både at holken er en sammenloddet plate og at den er gravert.
.
