Aust-Agder-metoden

Jeg vil vise hvordan de gamle knivbladene i Aust-Agder fikk sin spesielle fasong. Dette er ikke bare et utseende, men en egen framgangsmåte. Jeg har ikke sett denne beskrevet noe sted, og vet ikke om noen fremdeles gjør det helt på den gamle måten.

Metoden burde vært studert og beskrevet i sin fullstendige, originale form, men ikke av meg. Her er bare en smakebit.


Bildet viser innfestingen av et blad fra Jørgen Romundstad i en kniv fra Lars Fredriksen. Altså klassisk Aust-Agder. Bladet har en slik form innerst ved skaftet at det nesten ikke kan skjeftes "perfekt" og uten gliper. Det forsøkte de heller ikke på. I en brukskniv fra dette området er det likevel slik jeg ville foretrekke det også på en nylaget kniv. Men bladet kunne gjerne ha vært dyttet inn enda en millimeter.

Bladtypen gikk av mote da knivmakerne begynte å la bladet sitte helt tett inntil skaftet, og særlig da de begynte å felle bladet litt inn i skaftenden.


Her er noen blader smidd på den måten jeg vil vise:

Øverst et blad fra Jørgen Romundstad (1890-1972), Vegårshei, råsmidd og uslipt, klar for en god del innsats fra knivmakeren. Lengde 10 cm, tykkelse 6,5 mm. Men hvordan få det pent tilpasset skaftet? Mange moderne knivmakere ville ikke visst hvor de skulle begynne.

Deretter samme type blad fra Olaf O. Mostad (1912-1982), Gjerstad, slik han leverte dem. Lengde 8,1 cm, tykkelse 4,5 mm.

Nederst to blader fra Oddvar Mostad (1927-2006), Gjerstad, med stempelet han brukte fram til 1979. Det er litt forskjell på de to, men det kommer vi til lengre nede. De viser overgangen til mer moderne blader. Det øverste (eldste) av dem er uslipt. Det øverste: Lengde 9,6 cm, tykkelse 4,8 mm. Det nederste: Lengde 9,3 cm, tykkelse 3,7 mm.

Alle de tre stemplene står på hodet, slik mange av smedene på de kanter pleide å slå det. Romundstad stemplet som kjent ikke knivblader.


Det hadde vært stas å kunne ta fram en modellrekke fra Jørgen Romundstad her, men hvem har vel en slik? Så her viser jeg metoden med modellrekke fra Aslak Ellefsen (1910-2003). Ikke verst, det heller. Svært mange av Ellefsens blader er smidd på denne måten.

Min Ellefsen-modellrekke starter ikke helt fra det som var begynnelsen for smeder flest. Han brukte for det meste ferdig laminert stål som han klipte i passende biter og smidde ut. Platen var ca 5 mm tykk, med samme tykkelse på eggstålet og jernet på sidene.








Siden emnet allerede var laminert, blir det bare de avsluttende stadiene jeg kan vise. Det er like greit, for det er først når man kommer hit at disse bladene skiller seg fra dem som ble smidd andre steder.

Øverst: Emnet er 10 cm langt, 2,5 cm bredt, og 5 mm tykt.

Nest øverst: Tangen er banket ut, og bladet begynner å få form.

I midten: Bladryggen og sidene har fått den formen de skal ha. Egglinjen er ennå ikke laget, og tangen har ennå ikke havnet midt på. Både bladet og tangen er tynnet ut utover mot spissen, men ennå er bladet like tykt på ryggsiden og eggsiden.

Nest nederst: Ved riktig hamring i slipefas-området vokser bladfasongen fram, eggstålet havner midt i, og tangen kommer sånn noenlunde på midten. (At det riktignok ikke gikk slik hver gang da jeg skulle prøve, kom ikke egentlig som noen overraskelse.)

Nederst: På det ferdige bladet ser vi at han etterpå har pyntet på overgangen mellom blad og tange. Det gjorde ikke Romundstad og de andre gamle.

Bladet har fått det karakteristiske svarte merket på hver side innenfor slipefasen.

Tykkelsen har gått opp en millimeter i løpet av prosessen.

Det ferdiglaminerte stålet ga eggstål helt ut i ryggen og helt ut i enden av tangen. At eventuell nedkorting av tangen dermed blir hardere, er det ingen som merker, siden disse bladene ikke har lengre tange enn man trenger.

(Ikke alt ferdiglaminert stål gir eggstål i ryggen. Det kan være laget på annen måte enn ved laminering av hele plater, for eksempel ved at en stålstang ble tredd inn i et jernrør, slått flatt og delt på langs. Bladene fra B. Knudsen knivfabrikk ble laget slik, og for eksempel Vikmanshyttan i Sverige hadde en annen måte som også gir jern i ryggen, men den måtte jeg ha tegnet for å forklare. Vi får se.)

Resultatet blir et blad med håndsmidd preg, beregnet på en tradisjonell brukskniv. Noe av dette preget går tapt hvis bladet blir slipt og polert som om det skulle på utstilling. Særlig de skrå kantene i overgangen mellom blad og tange må beholdes mest mulig intakt, sånn at bladet ser smidd ut og ikke maskinert. Det svarte merket på hver side gjør seg også godt. Når bladet er smidd på denne måten, og det sitter riktig (altså ikke er felt inn i skaftet) i en brukskniv fra sitt område, har ikke et moderne blad en sjanse.

Det var fordeler med å hamre fram eggen på denne måten. I tiden før slipeutstyret fikk motor, var det et poeng å slippe å slipe bort masse overflødig jern. Her er eggen bare to millimeter tykk før slipingen begynner. På Romundstads blader er den ned mot én millimeter. Da blir det ikke så mye å slipe bort.

Etter planen skulle det også gi eggen gode egenskaper når den var hamret (finsmidd) såpass mye. Jeg vet ikke om det stemmer.


Oddvar Mostad smidde bladene på denne måten i de første årene.

For å få overgangen til tangen penere, stuket han bladet i en jernplate med et firkantet hull, kalt en lo (se nedenfor). Det øverste bladet ser likevel nesten ut som de gamle, der egglinjen er smidd fram på en måte som gjør nederste del av bladet tynt også innenfor slipefasen. Etter sliping ville det stått igjen et svart merke på hver side. Men akkurat dette eksemplaret blir nok aldri slipt.

På det nederste bladet på bildet er det kommet inn noe nytt: Partiet innerst mot tangen er like tykt som resten av bladet. For å få til dette, sveiset han på en liten jernbit på oversiden og undersiden i overgangen mellom blad og tange. Og så slipte han det jevnt og pent etterpå. Det var en ekstra jobb, men de gamle bladene lot seg ikke lenger selge utenfor nærområdet, så noe måtte gjøres, og da ble det sånn. Senere gikk han over til andre måter. Han viste smiing på knivtreff i mange år, men jeg så aldri at han brukte den gamle Aust-Agder-metoden.

Aslak Ellefsen fortsatte å smi en god del av sine blader på den gamle måten, og hadde tydeligvis ingen problemer med å selge dem. I tillegg hadde han også andre og "penere" blader, beregnet på "penere" kniver. Disse ser helt moderne ut.


Dette med å stuke bladet er vanskelig å forklare uten et bilde. Jeg fikk denne tegningen av Ulf Lie (1946-2003). Den var med i hans artikkel om smiing i Knivbladet 1988 nr 2, side 10.

Oddvar smidde på denne måten på knivtreff i mange år før han gikk over til å smi sånn som de andre. Dette var en del av prosessen som jeg alltid likte å se på, for den kom så overraskende første gang jeg så den.



Stål fra England

Ellefsen arbeidet på Stavanger-Staal og på Næs Jernverk, og i egen smie og verksted etter at en flom i 1959 satte endelig punktum for Jernverket. At han ikke brukte bare norsk stål, var ukjent for meg fram til for kort tid siden.

Her en dag fikk jeg mail fra Richard Airey i England, med dette bildet. Han lurte på om jeg kunne si hvem som har laget denne kniven hans, som var en gave til ham fra Aslak Ellefsen for rundt tredve år siden.

Slira har initialene AH, og det bør jo bety at den er laget av Aslak Halvorsen (1919-1980), Tvedestrand, som laget fine Aust-Agder-kniver.

Valbjørkskaft, slire med pent skåret akantus, og blad på 9 cm med stempel A. ELLEFSEN.


Historien bak Richards kniv: Han arbeidet på stålverket Spencer Clark Metal Industries Ltd., rett nord-øst for Sheffield. De eide valseverket Rotherham-Tinskey Steel og laget laminerte stålplater til plogskjær for bl.a. Överums Bruk i Sverige og Fiskars i Finland. Plogene skulle være laminert motsatt av knivblader: en myk kjerne med 0,1 % karbon, og et hardt lag med 1 % karbon på hver side.

Stålgrossisten Leif Hübert i Kristiansand la inn en spesialbestilling for Ellefsen. Det ble laget ca 100 kilo av normalt kniv-laminat: hard kjerne og myke sider, i plater på 5-6 mm tykkelse. Kjernen var AISI 1095 (det samme som SS 1870), som har 0,9-1,03 % karbon og 0,30-0,50 % mangan.

100 kilo er veldig lite, men siden de allerede hadde råmaterialet og prosessen, var det greit. De bare byttet om stålplatene før laminering. Men de hundre kiloene var også alt som ble produsert der av det slaget. Richard sa at dette var det nærmeste de kom å smi plogskjær om til sverd!

Ellefsen var så fornøyd med stålet at han sendte en kniv til Richard som takk.

Richard forteller at Ellefsen også brukte ferdig laminert stål fra franske Bonpertuis, som nå leverer stål til Helle knivfabrikk.

Kongsbergmarken 2008

Det årlige knivtreffet inne på Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg er alltid viktig å få med seg. I år ble det arrangert de siste tre dagene i februar og første mars. Som vanlig var det mye pen kniv å se, og mye bra knivfolk å treffe, og jeg er glad jeg fikk vært der alle fire dagene. Jeg kom ikke hjem med så mye nytt. For min del ble dette året da jeg solgte, mer enn året da jeg kjøpte.

Knivsamlerne fikk det samme rommet som i fjor, i det lave bygget nede til høyre. Et fint sted, med god plass, godt lys, og bra med sitteplasser ved langbordene.

Hvilken dag skal man velge hvis man kan være der bare én dag? Tradisjonelt har torsdag vært den store dagen. I år var det flest folk på lørdag. Men lørdag var ikke den dagen det var flest oppsiktsvekkende kniver framme.

Knivmakere med eget bord holdt som vanlig til i et annet rom enn knivsamlerne. Det blir vurdert å flytte de to gruppene - som jo er de samme folka - nærmere hverandre neste år. Det er også tanker om å få til smiing igjen, i kroken mellom hovedbygget og der knivsamlerne er, med avskjerming for været.


Noen nye kniver først










Elsa og Gunnar Berg fra Tønsberg. Hun med strikkeplagg, han med karakteristiske kniver som årlig gir ham en rad premier. Her holder han opp en frisk sak av et slag som knivdommere ikke har lett for å bestemme hva de skal gjøre med. Kul umulig å selge var den visst også. Men fint laget, og et blikkfang på bordet.


Kjell Arne Karlsson fra Sandefjord med pent utvalg av enkle og avanserte kniver, og smykker og lærarbeider.









Leif Reiersen fra Ringerike har kniver som lar seg kjenne igjen på langt hold:

Til venstre en klassisk Reiersen i sølv og askeknute, med blad fra Kåre Nordli. Til høyre den skaftformen han har perfeksjonert gjennom mange år. Ikke så lett å gjette hva dette fargerike skaftmaterialet er for noe: kinntann fra mammut.






En annen av Ringerikes framtredende knivmakere er Per Arne Berg, som viste en original og velgjort kniv med rar slire og med blad fra ham selv. Sikkert gøy å lage og gøy å vise fram, og gøy å se på. Og, som med Gunnar Bergs kniv: Så gjelder det å finne noen som føler sterkt behov for å eie en sånn kniv.



Utskåret og gravert telemarkskniv fra Norsk Knivforenings tidligere formann Harald Gerner, Oslo, som vanlig med hans eget blad.






Terje Karlsen fra Raufoss viste en versjon av totenkniven, en lekker, demonterbar kniv i valbjørk og nysølv:













Blad fra Lars Arild Nessøe, Løten.

På kortet som følger med, står det blant annet:

"Knivproduksjon har lange tradisjoner på Toten. Man regner med at produksjonen startet i 1855. Rundt århundreskiftet ble det produsert mellom 40.000 og 70.000 kniver pr. år."

Dette antallet er noe vi stadig må minne oss selv om. Med dette havet av kniver er det ikke overraskende at vi stadig støter på en gammel totenkniv, og at vi - når den er usignert - oftest ikke vet hvem som har laget den. Et vrient område med utallige knivmakere gjennom svært mange år.

Altfor ofte blir det regnet slik at et supert, usignert eksemplar av Hermanrud-typen er fra Børre Hermanrud, og at et ikke fullt så bra er fra Karl Hermanrud. Det er i begge tilfeller tvilsomt, med alle de andre knivmakerne rundt omkring. Noen slirer er stemplet B.H., men disse er ofte ikke av de beste, så selv da er det en viss usikkerhet: Er dette Børre, eller er det en annen med de samme forbokstavene?Eller er det noe Børre solgte, men som var laget av andre?








Vanlig opplegg: I et rom mellom knivmakerne og knivsamlerne er plassen for knivklubben Sølvkniven, og klokker, og knivmakerutstyr.











Sølvkniven er knivklubben på Kongsberg. Her passer Tore Moen klubbens bord. Til høyre et par av Tores karakteristiske fjærkre. Blad fra John Johansson, Elverum.


Kongsbergmarken har alltid vært et sted for klokkehandel. Rundt omkring i lokalene er det håndverk av mange slag, men av ikke-kniver er det klokker som kommer knivfolk nærmest, siden mange samler både kniver og klokker.












Klokkesamlerne har begynt å se vel så mye på armbåndsur som på lommeur, men det blir ennå lagt fram mye av de gamle til å ha i lomma. Her er Johan Solberg i gang med å pakke opp for dagen, og i monteren til høyre er det utstilling av Longines. Gamle klokker vet jeg fint lite om, men etter hva jeg fikk høre, var det mye veldig pen Longines her.


Viktig stand på sin faste plass:

Vidar Aaberg hos Jørn Jensen selger materialer og verktøy for knivmakere.

Jeg lånte en av de hvite kassene hans til å fotografere kniver på. En liten handel ble det også: Jeg måtte ha kassa på høykant, og kjøpte en passende kloss buksbom for å få den i vater.




Så til noen eldre saker

Det er svært tilfeldig hvilke kniver jeg tok bilde av. Nå etterpå ser jeg at mange av de fineste gamle knivene var jeg nok mer opptatt av å studere enn å fotografere. Jeg viser mest kniver der det kan settes et og annet spørsmålstegn.











Der knivfolk samles, ser det gjerne omtrent sånn ut. Som særlig bildet til venstre viser, var det en og annen kniv framme i år også.


Noen kniver. Først en Lofthus:










Knivene fra Bjørn Lofthus (1860-1940) i Vinje har jeg alltid hatt stor sans for, med hans nydelige manslirer med super pauting. Her er et pent eksemplar der alt er som det skal. Signert blad også.

Eller iallfall nesten som det skal, for skaftholkene har da rar gravering?



Borgarson og Teigen og sånn:

Det sikre er at dette er et strøkent eksemplar, og at bladet er fra Gallus i Oslo. Men knivmakeren? Navn som Borgarson og deConinck pleier å bli nevnt over bordet når sånne kniver ligger der, oftest uten at vi kommer i mål. Men denne gangen er det noe annet enn knivmakernavnet jeg skal fram til: jeg vil vise noen bladnerver.








Ta opp detaljbildet her, du som skjærer akantus, hvis du ikke tidligere har studert nervene på denne typen kniver. På hver side av skaftet ligger et blad med baksiden opp, med rutemønster. Og mens nervene i hovedsveivene i enhver normal akantus følger konturene - og noen av dem gjør det i dette skaftet også - er de mest spennende nervene de som går i en vifte ut mot kanten.

Nervene er lagt inn på denne måten i en del av disse knivene, fra flere knivmakere.

Og de fungerer jo fint. Det er heller ikke av veien å skjære mønsteret så storblomstret som her. Kniven kan særlig ta seg godt ut på litt avstand, iallfall hvis du skjærer så dypt og sikkert som på denne. Dessuten går det mye raskere å skjære et skaft av denne typen, enn om du våger deg på miniatyr-akantus.


Halvor Teigen:

Her er en skjæring å sammenligne med, i geitehorn. Mye verre å få til. Jeg blir helt andektig når noe så fett som dette blir lagt foran meg:











Her også kan knivmakernavnet diskuteres, men den regnes som en sikker Halvor Teigen, og med originale holker.

Sammenlign med Teigen-kniven her.

Halvor Teigens kniver er usignert. Og som for andre topp knivmakere som ikke satte navn på det de laget, er det en viktig oppgave å få samlet kniver, bilder og opplysninger, og få laget en best mulig framstilling for både oss og for framtidens knivfolk. Det er en vanskelig oppgave, men den skal ikke bli noe enklere siden!


Enklere skjæring, men ikke av de aller enkleste likevel:















Kniven er av samme type som dem som lett blir avskrevet som "husflidskniver", altså kniver som ble solgt på Husfliden. I dette tilfellet er det gjort mer ut av skjæringen. Vanlig slire, enkelt og pent skåret, og med en del å studere i skaftet. En skaftende som denne kan ikke passere uten at vi begynner å diskutere knivmakernavn, men jeg skal ikke våge meg frampå med noe her.


Kleppo?








Graveringen ser ut til å være gjort av Bjørn Kleppo, iallfall nesten, og holkene ser ut til å ha sittet på hele tiden. Men hva med denne ikke særlig imponerende treskjæringen? Kniven kommer nok til å bli tatt fram ved mange framtidige anledninger og bli ment diverse om.



En gammel brukskniv:

Denne trodde jeg var grei, men nei da:

Da jeg først la ut disse bildene, skrev jeg at både kniv og slire var laget av Olav Venås, Gransherad i Telemark (1877-1957). For det var det jeg ble fortalt ved bordet på Kongsberg, og som andre kunne bekrefte.

Venås var en betydelig smed, og en kniv der alt er laget av ham - ikke bare bladet med hans kjente V - er ikke ofte å se, så en slik er det alltid litt sus over. (Beltestroppen er nyere.)

Det varte ikke lenge før protestene kom. Jeg fikk vite at slira i stedet var laget av Olav Mjellekås, også fra Gransherad.

Okå. Og da var jo sannsynligheten svært stor for at Mjellekås også hadde laget skaftet.

Men snart var jeg tilbake igjen på Venås. Knivens eier fortalte at han har åtte Mjellekås-slirer, alle er ganske like, og ingen av dem ser ut helt som denne. I Gransherad laget også brødrene Harald Sønstebø (1901-1988) og Olav Sønstebø (1891-1961) samme type slirer, men ikke helt lik denne, så disse kan det heller ikke være. Knivens eier forteller videre at Venås var først ute med sine slirer, og at de andre tre laget etter hans forbilder. Den var dessuten kjøpt av sønnen til Venås.

Altså: mest sannsynlig Olav Venås. Endelig opprydding får utsettes til pinsetreffet på Eidsfoss.

Kniven har en uoppklart sak til, og der er det ikke kommet inn noen forslag: Hva gjør den lille s'en under signaturen?
















Samekniv på Kongsberg. Jeg håper alltid at fine, førkrigs, samiske storkniver som denne skal vise seg å være norske. Men hvordan kan vi vite det? Og "Kapten Just" lover ikke godt. Så da er den vel kanskje svensk?


Noe trøndersk på bordet?

Klart det var. I denne haugen er det flere ting fra Budal. Et veldig fint belte fra Jon Svendsen Enli, med nysølv. To nysølvslirer av samme mann, og en trøndersk messingslire av budaltype, men som jeg ikke vet noe mer om.





Og her er en kniv fra Iver Anton Jonsen, Levanger:






Et tidlig eksemplar, noe man ser av de lange holkene og dekoren, og av at det bare er noen striper nysølv i ryggen. Blad fra Oluf Flom, Meland (1856-1938).


Fra Trondheim var det flere pene saker fra Ingvar Blikstad (noen riktignok av dem jeg tror er laget i Oslo), men dem ble jeg sittende og studere i stedet for å ta bilder. Her er en usignert Trondheim-kniv der opphavet i høy grad kan diskuteres:

Skaft og slire i hvalrosstann. Blånerte jernholker. Nesten Blikstad-blad, og tankene går som vanlig til Blikstad, men her er det svært usikkert.

At den er fra Throndhjem er derimot sikkert, og slireholken forteller også at året var 1879, som i det minste utelukker Ingvar.

Låsmekanismen er av et slag som ble brukt av både Hakon og Ingvar Blikstad. Den klikker på plass i det lille hakket i skaftet like over skaftholken, og er en riktig fin detalj.













Til slutt: Hvordan gikk det med den kniven som jeg skrev om 16. januar og 7. februar 2007? Har den omsider fått noe knivmakernavn?

Nei.