19. juni 2008
P. Myhr og Hans Larsen Lindsø
Dette er en fortsettelse av det jeg tidligere har skrevet om noen kniver med Dovre-tilknytning.
Du kan jo også ta en titt på innlegget om den faste gjengen.
Jeg har kjøpt en kniv til, og lånt en, og sett litt på noe annet jeg har liggende, og på noen bilder. Det blir stadig mer tydelig at det har vært en forbindelse mellom knivmakere fra Dovre og fra Trondheim, eller kanskje jeg heller skulle kalle det en forbindelse mellom Lindsø og Blikstad. Dette gjør det hele mer komplisert enn før, og enda mer interessant.
(Og mellom Dovre og Trondheim ligger jo altså Oppdal, med Moene og Storli og flere som de kan ha vært innom på veien, men det tar jeg ikke opp nå.)
Lindsø-kniver
Aller først viser jeg en typisk Lindsø-kniv, riktignok en med dolkeblad.
Den sitter en tanke høyt i slira. Det er ikke uvanlig. De neste knivene sitter enda høyere.
Dette var ikke det eneste mønsteret Lindsø brukte i skaft og slire, men også det på neste bilde:
Minda Flatums bok
Hjerleids Husflidsskule 1886-1986 viser dette bildet der både skaft og slire har et annet mønster enn på forrige bilde.
Kniven er litt nyere enn slira, og mønsteret er bare nesten det samme. Skaftet har både åpne og lukkede sveiver, mens slira bare har åpne. Bladene i mønsteret samsvarer fint.
Hjerleid-boka forteller historien om denne kniven som Lindsø deltok med på utstilling i Trondheim, antagelig i 1887. Kong Oscar II ville kjøpe den (kniv, slire og belte), men Lindsø ville ikke selge, og det endte med at kongen fikk kjøpe bare kniven og at Lindsø etterpå laget ny kniv til slira.
Hm. Er ikke dette en litt rar historie? Hvorfor i all verden ville han ikke selge? Graveringen i slira er av hans mer avanserte, men ikke så fabelaktig at dette var en slire han ikke hadde hjerte til å skille seg av med. Nei da, den er en typiske Lindsø-slire både i form, dekor og kvalitet. Men da kan det heller ikke være slik at den var for dårlig til at han ville gi den fra seg. Så ikke vet jeg.
Jeg blir alltid så skeptisk når folk som kong Oscar eller keiser Wilhelm er med i en historie, og tenker: Hvor sikkert er dette dokumentert? Det er litt vel mange slike historier. Jeg lurer på om ikke mange av dem er pyntet på. Jeg lurer også på om alle disse gjenstandene virkelig er de gjenstandene historiene forteller om, eller om man bare tenker seg at det må sikkert være den kniven der, så fin som den er. I dette tilfellet stemmer det nok at det er denne kniven, siden den har vært under oppsikt av Hjerleid-folk i alle år.
En viktig sak her: Det hørte belte til kniven. Lindsø laget altså knivbelter! Vi kan gå ut fra at de hadde graverte spenner i nysølv. Et slikt belte må man jo ha, så hold skarp utkikk.
Min nye MyhrJeg har skrevet om P. Myhr her tidligere, og lurt på om han hadde noe med Dovre å gjøre. Nå har jeg fått kjøpt en Myhr-kniv til, signert
P. MYHR, og nå lurer jeg ikke mer. Nå er det klart at det har vært en forbindelse.
Myhr 1Her er den Myhr-kniven jeg skrev om forrige gang. Pent utskåret skaft, og graverte holker med uvanlig mønster. Blikstad-blad signert
P. MYHR TRONDHJEM. Den er uten slire. Her kaller jeg den Myhr 1.
Myhr 2Og her er altså min nye Myhr-kniv, som jeg kaller Myhr 2. Den har de samme skaftholkene som Myhr 1, og denne gangen er det slire med. Skaftet er ikke utskåret. Blikstad-blad her også, denne gangen med signatur
P. MYHR uten bynavn.
Hvis vi er veldig hyggelige, kan vi kalle skaftmaterialet risknute, men det er ikke stort mer enn et vedtre. Skaftformen er vanlig rett, bare at han ikke har greid å få det rett nok. Holkene er ganske mye vridd i forhold til hverandre. Jeg har aldri forstått hvorfor noen plundrer sånn med å få et så enkelt skaft rett, men selv noen av våre dyktigste har lagt inn noen skjevheter. Han her har iallfall gjort det.
Slira er som Lindsø-slirer pleier: helt i nysølv, med lodding langs den ene siden og med oppsplitting i begge sider av tuppen for lettere å få til fasongen. Blad-delen er flat foran og med midtribbe bak. Metallbøyle som oppheng.
Kniven sitter veldig høyt i slira. Dette kan bety at kniv og slire ikke hører sammen, men ikke nødvendigvis. Mange slike sitter for høyt, også noen som må regnes som sikre. I dette tilfellet kom kniven fra England. Når de kommer fra utlandet, øker sannsynligheten for at kniv og slire har hørt sammen, men sikkert er det jo ikke: Vi kan ikke vite om en kniv kom til England for hundre år siden, eller om en utlending kjøpte den av en norsk knivhandler da han besøkte Norge for bare tre år siden.
Bladet er så godt som det samme i begge knivene. Myhr 2 er stemplet bare
P. MYHR, men ikke slik at det bare er bynavnet som er filt bort fra det forrige stempelet. Det er laget nytt stempel der de samme bokstavtypene er brukt, bokstavene er bare litt større.
Slire i gravert nysølv. Graveringen er omtrent identisk med den i Hjerleid-boka. Slira er også gravert på samme måte som skaftet i Myhr 1 er skåret. Det er så likt at de kan se ut til å være fra samme mann. Og det er vel ikke særlig rart, siden den mannen jo er P. Myhr?
Tja. Men så er det jo altså det da, at denne slira er omtrent identisk med den det er bilde av i Hjerleid-boka, og slira i boka må iallfall regnes som en sikker Lindsø.
SammenligningSå kan vi begynne å sammenligne.
Hvis vi legger kniven til Myhr 1 sammen med slira til Myhr 2, ser vi straks hvor godt mønstrene kler hverandre. På prikken like er de ikke, men det er neimen ikke langt unna. I graveringen er det bare lagt inn noen småting som ville vært vanskelig å få pent i skjæringen.
Skaftholkene er åpenbart gravert av samme mann. Jeg går ut fra at denne mannen er Myhr.
Bunnene på den til venstre er strek-gravert, mens de på den til høyre er kryss-gravert.
Så spørs det om det også er Myhr som har skåret skaftet og gravert slira. Vi skal se.
Vi kan sammenligne graveringen i slirene. Her har vi Lindsøs to graveringsmønstere som er aktuelle her (han hadde flere enn disse), som begge går igjen i skaftskjæringen hans.
Legg merke til de lukkede sveivene i den venstre slira. De er utført på klassisk Lindsø-måte med brutt midtlinje. Bunnene er trambulert.
På slira til høyre er bladene mer utsprunget, altså med åpne sveiver, bladene er spissere, og mønsteret er mer utviklet og komplisert. Bunnene er uvanlige. De er trambulert, men så er trambuleringen etterpå ganske effektfullt "ødelagt" av strek-gravering. Slik er det gjort også på slira i Hjerleid-boka.
Den til venstre regnes som en sikker Lindsø (men ha alltid i tankene at han hadde mange og dyktige elever). Og den til høyre? Er den gravert av Lindsø eller av Myhr?
Jeg nøyer meg med å skrive hva jeg tror om Myhr 1 og Myhr 2 akkurat nå, og jeg lar være å argumentere for det: Holkene er gravert av Myhr. Det utskårne skaftet er skåret av Myhr. Slira er laget og gravert av Lindsø.
Bare jeg får litt tid på meg og får sett ordentlig etter på noen flere kniver, nå som jeg vet mer hva jeg skal se etter, kan det vel hende at jeg ombestemmer meg.
Noen Lindsø-årstallHjerleid-boka har noen viktige årstall i Lindsøs liv.
Han ble født på Dovre i 1843, med forfedre som hadde vært treskjærere i flere generasjoner. Selv var han mer interessert i gravering, og graverte fra han var helt ung.
Så noe overraskende. Det står: "Men i 1882 "kasta" han gravstikka og tok treskjeringa fatt." Han kan ikke ha kastet den særlig langt, for han må ha gravert også senere, særlig knivslirer.
I 1882 fikk han medalje på Hamar for treskjæring og gravering, etter at han hadde gått over fra å gravere i metall til å skjære i tre. Han var da 39 år. Hva han laget i alle de viktige årene før dette, vet man visst lite om.
I 1883 flyttet han til Lesjaskog (seks mil nordvestover, mellom Dombås og Åndalsnes) der han overtok svigerfarens gård og tok imot elever i treskjæring. Mens han bodde der, fikk han hederlig omtale på utstilling i Oslo.
I 1886 ble han oppdaget av Kunstindustrimuseets direktør Henrik Grosch. Grosch engasjerte Lindsø som leder av et seks måneders kurs i nasjonal treskjæring på Kunstindustrimuseets treskjærerskole på Lesjaskog. Beste elev: Edvard Jacobsen Morken, Lesja.
I 1887 kjøpte han gården Bergseng på Dovre. Der fortsatte han Kunstindustrimuseets treskjærerskole, med elever fra mange kanter. Han ble premiert på diverse utstillinger, blant annet fikk han Kongens prismedalje. Beste elev: Lars Prestmoen, Sør-Fron.
I 1888 fikk han medalje i København.
I 1890 fikk han medalje i Oslo og på Gjøvik.
I 1891 fikk han medalje i Skien for arbeid i bein.
Fra 1903 til 1910 var han lærer i treskjæring på Hjerleid.
Etter hvert ble han blind, og han døde i 1925.
Han hadde altså vært en anerkjent treskjærer i tyve år før han ble lærer på Hjerleid, og sannsynligvis svært produktiv også i årene før, og de syv årene på Hjerleid er ikke nødvendigvis den tiden hans beste ting ble laget.
De årene det er dokumentert at han skar fine ting i tre, er 1882-1910. I denne lange tiden må det være betydelig variasjon i det han laget. Hvis vi kommer over én tidlig og én sen kniv, er det ikke uten videre sikkert at vi ville tenke at de var fra samme mann.
Selv om han gikk over fra gravering til treskjæring, kan ikke det bety at han ikke fortsatte å lage graverte slirer. Ellers måtte alle slirene hans være fra før 1882. Kniven i kong Oscar-historien er antatt å være fra 1887.
P. MyhrJeg skulle ønske jeg kunne liste opp noen tilsvarende årstall for Myhr, men denne mannen vet jeg ennå ikke noe om, ikke engang fornavnet hans.
Noe vi kan regne med, er dette: Da han laget Myhr 1, bodde han i Trondheim. Da han laget Myhr 2, bodde han et annet sted. Hvorfor skulle han ellers kvitte seg med bynavnet? Siden han hadde stempler, to stykker også, kan vi gå ut fra at han laget en del kniver. Dette er altså magert, men så er det heller ikke mye vi vet om Lindsø i hans yngre år.
Det må finnes flere Myhr-kniver, han kan ikke ha laget bare to. Så nå er det bare å finne dem, og presse dem til å fortelle litt mer.
BlikstadJeg har sett tre kniver med Blikstad-blad signert
BLIKSTAD TRONDHJEM og med Lindsø-skaft av samme type som det på bildet øverst i denne artikkelen. En av dem har også Lindsø-slire med gravering av samme type. Jeg har ikke noen bilder av disse knivene.
Nå kan slike skaft være skåret av en av Lindsøs gode elever, der det altså var størrelser som Lars Prestmoen og Edvard Morken.
Så spørs det hva man skal påstå. Dette kan være en knekk for min kjære teori om at Blikstad ikke solgte løse, Blikstad-signerte knivblader, men ikke nødvendigvis. For denne teorien hadde det vært supert om det gikk an å finne ut at Lindsø (eller en av hans gode elever) skar for Blikstad.
Henrik GaustadHenrik Gaustad er en som med sikkerhet knytter en forbindelse mellom Trondheim og Dovre, siden han var smed og bodde begge steder.
Gaustads blader er til dels av en slags Blikstad-type, slik som dette jeg viste i artikkelen 20. april. Han var en dyktig smed, men smelloppen på dette bladet hans er bare for dårlig til at det er sannsynlig at han laget ferdige blader for Blikstad. Men likevel: Det må være noe vi er inne på her.
Det finnes mange blader av tilnærmet Blikstad-type, og vi kan mistenke Gaustad.
To dolkerHer er to dolker som kan gi oss noen tanker.
Den første av dem har Lindsø-skjæring av den vanligste typen og usignert blad. Men se på låsen som holder dolken fast i slira. Den er av det slaget som Blikstad'ene brukte. Så her er det kanskje noe. (Foto: O. T. Ljøstad)
Den neste er en dolk jeg hadde bilde av på side 162 i boka
Litt av hvert om kniver. Og jammen har den det samme bladet som Lindsø-dolken.
Slira har dekor som er i slekt med den på Budal-slirene, og er av det slaget jeg kaller en "nabo", altså en som ikke er fra Budal, men bare har fellestrekk. Skaftet er av byknivtype, men ikke altfor langt unna det et Lindsø-skaft uten skjæring ville ha sett ut.
Her er det et eller annet. Dolkebladene er av samme type, sannsynligvis fra samme smed. Parerstangen er den samme, men slike var vel å få kjøpt. Bladene kan jo for eksempel være smidd av Gaustad? (Eller, som vanlig: av en annen.)
Vi ender med flere spørsmål enn svar. Så det kommer nok før eller siden noen fortsettelser her.
Finske kniver er vanligvis ikke særlig salgbare i Norge, iallfall ikke om de ikke er gamle nok og av det helt rette slaget. Det er bare ikke sånt knivsamlere flest samler på.
Jeg hadde den med på et knivtreff der tre samlere, én etter én, sa at hvis jeg skulle selge den, måtte jeg love å kontakte dem først. Men denne kniven hadde jeg ikke med for å selge, bare for å vise fram.
Ikke like gammel og ikke dyr, men fra en produsent som vi sjelden ser noe fra: Toivo Viitasalo, som laget kniver i Kauhava på 1940-tallet.
Over hundre år gamle finske kniver har ikke blodrand, men denne er altså nyere, og da er en fint utført blodrand på hver side av bladet vanlig å se. Med produsentnavn etset inn inni:
I forrige uke var jeg hjemme hos Jon Johnsen i Tønsberg og så på kniver. Og siden jeg nettopp hadde skrevet noen ord her om finske kniver, og ikke hadde noen med hestehode å vise (iallfall ingen av de helt gamle), tok jeg bilder av denne praktfulle dobbelkniven hans med fine hester. Han kjøpte den i København i 1994.
Det er kniver som dette vi mest av alle forbinder med knivbyen Kauhava, og særlig med storprodusenten Järvenpää. I dette tilfellet er produsenten i stedet Kauhavan Puukkotehdas, som betyr Kauhava Knivfabrikk (Iisakki Järvenpää var en periode formann på denne fabrikken).
Utydelig her, men produsentens navn er som vanlig etset inn i bladet. På disse tidlige knivene uten blodrand (som det litt misvisende kalles, for hensikten var ofte mer å få ned vekten), blir bokstavene lett slitt bort. På den forrige kniven, den fra Viitasalo, er navnet bedre beskyttet inni blodranden. Blodrand var noe Kauhava-knivmakerne begynte med ca 1905.
At det er brukt nysølv i holkene og ikke messing, sier ikke noe om knivens alder, for disse metallene ble brukt om hverandre, og det er nysølv i mange slike kniver fra lenge før dette firmaet ble grunnlagt.
