29. juni 2008
Knivmaker: Helge Lund
Blad: Fredrik Haakonsen
Tidligere har jeg skrevet om avansert varmebehandling hos Fredrik Haakonsen. Her skal jeg vise hvordan det gikk senere med ett av bladene, etter at Helge Lund i Verdal hadde satt det i en kniv.
Først bladene
Forrige artikkel fulgte prosessen fram til bladene var nesten ferdige, da de så ut som på dette bildet. De fire til venstre har ganske vanlige konturer, men er ellers ganske uvanlige. Jaktbladet til høyre er av et annet slag enn de fire andre. Det også er det blitt kniv av, men den får jeg vise siden en gang.
Og slik så bladene ut etter at Fredrik hadde gitt dem siste finish og brynefas.
De to til venstre er ca 9 cm lange og drøyt 4 mm tykke. De andre er ca 8 cm lange og 3,8 mm og 4,7 mm tykke.
Alle fire har brynefas på 30 grader. Dette er en helt vanlig brynefas på norske tolleknivblader, selv om vinkelen her virker annerledes fordi slipefasen er så mye bredere enn vi er vant til å se.
Stemplene er etset, ikke slått inn. I tillegg til sitt eget stempel er ståltypen med: VANADIS 4 E fra Uddeholm.
Hva er det så som er oppnådd i disse bladene i forhold til tradisjonelle, laminerte blader?
Hovedsaken er at eggen holder seg skarp svært mye lenger. Hvor mye lenger avhenger av hva slags type bruk kniven utsettes for, men det kan dreie seg om 20 til 100 ganger så lenge. Bladene er også vesentlig stivere og verre å bøye enn de tradisjonelle, og tåler slag bedre, men det er eggens holdbarhet som er den svære greia. Det gjør inntrykk på knivbrukere flest at man slipper å bryne kniven gjennom en hel sesongs aktiv bruk.
På den annen side: Hva har vi mistet? Tradisjonen, selvfølgelig, men også dette lavteknologiske, dette at en dyktig smed med utstyr som det er overkommelig å skaffe seg, kan lage blader av høy kvalitet. Og så er det jo veldig hyggelig med smeder som står og hamrer på knivtreff. Å se bladslipere i aksjon, blir langt fra det samme.
Så til kniven
Min nye Helge Lund-kniv, med et av bladene på 9 cm.
Selv om Helge er en ganske produktiv knivmaker, har vi ikke sett knivene hans på utstillinger på lenge, men for mange år siden gjorde han det skarpt der han viste dem. For eksempel i Sverige: I 1988 ble Knivveckan i Ludvika arrangert for første gang, med ca 700 kniver. I konkurranse med alle disse fikk Helge prisen for utstillingens beste kniv.
I 1991 kom første nummer av Knivmakaren, som dengang, før Svensk Knivförening ble stiftet, var tidsskrift for Ludvika Knivförening. Helges vinnerkniv fra 1988 var den første forsidekniven.
Her har jeg lagt på en omtrent maken kniv som jeg kjøpte av ham det året han vant i Ludvika.
Jammen er det blitt mange år siden den første Knivveckan. Og da kan det jo være interessant å sammenligne 1988-kniven min med 2008-kniven.
Skaftet på 1988-kniven, i risknute på bjørk, er 10,5 cm på det lengste. På 2008-kniven, i valbjørk, er det 11,8 cm. Viktigere er skaftets buklinje, som jo er der man har fingrene. På den gamle er den 9 cm (som er litt kort for hender flest), og på den nye 10 cm. Skaftet er ikke blitt tykkere eller bredere, det er bare strukket ut.
Skaftet er blitt enklere. Det er også i høyere grad enn det eldre blitt et skaft for erfarne knivbrukere mer enn for dem med liten øvelse. Dette glatte skaftet med disse linjene gjør at ikke noe kommer i veien når du bruker kniven. På den annen side er det heller ikke noe som hjelper for å unngå uhell. Det er et valg man må ta. Jo dyktigere knivbruker, desto større frihet kan man tillate seg uten at plasterlappen må fram. Jo mer usikker knivbruker, desto bedre kontroll er nødvendig, uten at det dermed må være direkte fingervern. Og så spørs det jo om det er mest jakt eller mest trearbeid man skal bruke kniven til. Jeg tror at mange drevne knivmakere, som jo ofte er eksperter på kniv til trearbeid, ikke ser for seg en klønete nybegynner når de lager kniver. I beste fall ser de an bestilleren og lager skaftet slik de mener er best for ham.
Forskjellen i slipefas er så stor at bladene gir helt ulike inntrykk, selv om konturene er så godt som identiske (bortsett fra at det nye bladet er lengre).
Bladene er det beste som finnes, på hvert sitt felt. Når jeg prøver å forklare disse bladene for unge og ikke særlig knivinteresserte folk, er det lettere å få dem til å tenne på det moderne bladet enn på Bjarne Englis tradisjonelle, laminerte. Det er litt ergerlig. Et tips her er å sammenligne de laminerte bladene med japanske blader. Blader fra Japan har i alle år fått uforholdsmessig god reklame. Når man leser om kniver i utenlandske blader nå, får man inntrykk av at laminering er et japansk fenomen. Fortell til dem som ikke vet det, at dette har vi holdt på med i Norge i alle år. Det hender at det gjør inntrykk.
Fredriks stempel burde ha sittet to millimeter lengre ute på bladet. Slik det er plassert nå, måtte Helge sette det kloss inntil skaftet. Det går bra, men heller ikke mer. Han prøvde med helt plan skaftende mot bladet. Det ble ikke noe særlig. Altså måtte det løses på denne måten. VANADIS 4 E på baksiden havnet også kloss inntil skaftet.
Helge måtte endre litt på bladets rygglinje. Den var i utgangspunktet spik rett, og det gikk bare ikke. Etter en ørliten justering stemmer det.
Moralen er at det er en fordel med nært samarbeid mellom smed og knivmaker.
Slirene er fremdeles av klassisk voldbakkentype, som var hovedtypen på den tiden akkurat som nå. Men de har likevel endret seg en del på de tyve årene.
Her har jeg lagt min nye Helge Lund-kniv sammen med den første jeg kjøpte av ham, den fra 1988. Se hvor kort beltestroppen var i 1988. Og hvor tykk spissen var.
Pregingen hans i læret var dengang blant de dypeste og mest presise vi så. Presis er den fremdeles, og nå er den enda dypere.
Også det øvrige lærarbeidet var i toppklassen den gangen. Siden er nivået hos andre knivmakere blitt høyere, men lærarbeidet hans er fremdeles i toppen.
Se hvor kraftig sømmen var for tyve år siden. Men i en ferdig slire er det ingen sterke krefter som prøver å rive opp sømmen. Er den stramt og fint sydd, holder den også når den ser ut som den øverste her.
Legg merke til presisjonen i profilene i blad-delen av den nye slira. Noe å prøve seg på!
En av årets store begivenheter er like om hjørnet: Knivdagene på Elverum, 7.-10. august. Som vanlig er de en del av Norsk Skogmuseums De Nordiske Jakt- og Fiskedager, som i år arrangeres for 46. gang, og som vanlig holder vi til på Knivtorget.
