27. mai 2009



Tønnekniver


Noen av de minste og største


Og hvordan måler vi dem?














I gamle dager, da folk gikk med lommeur, kunne de minste tønneknivene henge i klokkekjedet. De har forsåvidt egg, men hang der vel mest som en morsom dings. Nå ser vi dem bare på knivtreff, i en lærrem rundt halsen, ofte to-tre av de minste størrelsene.


På Kongsberg-Marken 2009 var det en som hadde to rader rundt halsen, dem på bildene over. Fra diverse Eskilstuna-produsenter, med tønner i valbjørk og i andre materialer, et par av dem med messingholker. En pen samling. Den aller minste kniven var en jeg ikke hadde, og jeg fikk senere byttet den til meg. Tønna alene måler 2,08 cm, men det spørs hvordan man velger å måle, som vi skal se.

Ikke noe produsentnavn på den. Alltid irriterende, men mange av de små mangler navn.


Klart man må ha den aller minste, hvis man samler tønnekniv. Men den gang knivene var nye, hvis de skulle være til noen som helst slags bruk, la oss si til å pirke i pipa med, eller åpne brev, ville de neste par størrelsene vært vesentlig bedre. Vekten var uansett nær null og ikke til å merke i klokkekjedet. Kanskje den aller minste, den på rundt 2,1 cm, er så sjelden å se fordi den var så dønn ubrukelig at folk heller valgte størrelsene over?


I den andre enden av skalaen har vi de digre knivene. Når en sånn blir vist fram, er det alltid blide ansikter rundt bordet. Selv om mange ikke akkurat ønsker seg en slik, vil de gjerne se nærmere på den.

Til knivarbeid er de digre knivene like ubrukelige som den aller minste. Men lengre nede har jeg et forslag til hvorfor de ble laget. På bildet her ligger den minste sammen med en med tønne på 29,5 cm. Det finnes noen som er en del større enn den største av disse to. Kanskje det også finnes noen som er mindre enn denne antatt minste.




Hvordan måles de?


Hva menes når noen snakker om en tønnekniv på 5 cm? Hvordan er den målt? Som eksempel tar jeg en kniv i 2,5 cm-størrelsen og viser fire muligheter som alle blir brukt blant knivsamlere, og på trykk, og på internett-auksjoner, og som stadig lager rot.


1.
Den vanligste måten, iallfall blant norske knivfolk, er at tønna måles med lokket på. Altså: Vi måler tønna med kniven i, slik at endeplatens tykkelse blir regnet med i tønnelengden. Da blir denne kniven 2,5 cm.



2.
En måte som er enklere å forklare, er å ta ut kniven og måle bare selve tønna uten endeplaten. Denne platen er ofte rundt en halv millimeter på de små knivene, men kan være opp imot en hel millimeter selv på de minste. Uten platen er denne kniven 2,45 cm.



3.
På eBay er det temmelig vanlig å måle totallengden når kniven er sammenfoldet, bortsett fra ringen. Da blir denne kniven 3,3 cm.



4.
Slik er det også noen som måler. Da blir kniven 5,05 cm.


Hvilken målemåte er den riktige? Tja. Det må vel bli en av de to første, men hvem bestemmer? Selv pleier jeg å bruke metode nr 2, hvis jeg ikke sier noe annet. Grunnen er at på telefon eller mail er det enklest å si: Ta kniven ut og mål lengden på bare tønna. De andre måtene fører lett til misforståelser. Hadde det ikke vært for at jeg må forklare sånt for folk på avstand, folk som ikke alltid har sett en sånn kniv før, hadde jeg foretrukket metode nr 1.




De aller minste


Her er de fire minste størrelsene. Jeg håper å få se en som slår den til venstre på bildet, men inntil videre regner jeg denne med tønne på 2,08 cm som den minste. Deretter er det en for hver cirka halve centimeter. Jeg regner at det skal være 4 mm før det kan sees på som en egen størrelse.

Innenfor hver størrelse er det avvik på en millimeter eller to. Jeg kaller den minste her for 2,1 cm-størrelsen, for å avrunde. Samme størrelse kan nok ha et og annet eksemplar på bare 2,0 cm også.


Eksempler på variasjon innenfor én størrelse.

Her ligger 2,1 cm-størrelsen sammen med tre av 2,5 cm-størrelsen. Sammenlignet med de andre blir den lille enda mindre når knivene er foldet ut.

Selv om de tre til høyre alle er av 2,5 cm-størrelsen, er det variasjoner.

Om jeg måler bare tønna, er de henholdsvis 2,45 cm (Hellstedt), 2,50 cm (Johan Engström, elfenben) og 2,55 cm (Joh. Engström). (Engström nedlagt i 1915.) De finnes også på snaue 2, 4 cm, men kan fremdeles plasseres i størrelse 2,5 cm.

Jeg vil gjerne ha alle størrelser av tønnekniver, i valbjørk, men ikke mindre varianter innenfor samme størrelse. Den til høyre her er ikke nødvendig i samlingen. Den er for lik Hellstedt'en, og jeg regner altså begge til 2,5 mm-størrelsen. En i elfenben blir noe annet.


Litt om den Hellstedt-kniven:

Det er alltid hyggelig med fin klikk i en tønnekniv, men det er spesielt viktig med perfekt lås i de minste størrelsene, siden de så ofte blir brukt i rem rundt halsen. Ellers risikerer du at tønna plutselig er borte.

I dette forøvrig pene eksemplaret er det enda verre enn bare en litt sliten lås. Her er fjæra brukket av. Likevel foretrekker jeg den framfor Engstrøm'en som har bra lås, fordi den altså er stemplet HELLSTEDT & CO ESKILSTUNA. Dette er den eneste kniv jeg har sett derfra, men det finnes en del annet verktøy med Hellstedt-stempel. Hellstedt var neppe noen produsent. Jeg antar at dette enten er jernvarehandler Ernst Hellstedt & Co, eller grosserer Albin Hellstedt, begge i Eskilstuna.




De digre


Om noen få millimeter mer eller mindre kan være interessant når vi ser på de aller minste knivene, har de lite å si når det er de aller største vi har framme. Om vi måler med eller uten endeplaten blir det her bare opptil 2 mm forskjell, og det er knapt til å legge merke til.

Jeg regner at de største tønneknivene som kan brukes som normal kniv, er dem med 12,5 cm tønnelengde. Er de større enn det, er de til et annet formål enn knivbruk, og det er dem jeg regner som digre.


Jeg har bare tre slike kniver. Til gjengjeld er de veldig pene.


Hvorfor ble de laget? Var de svennestykker, for eksempel?

Det heter seg at sværingene ble laget som utstillingskniver til butikkvinduer. Det er ikke sikkert det stemmer. Jeg vet at folk husker at de er blitt brukt til dette, og noen ganske nylig også, men de fleste av knivene er hundre år eller en del mer. Det folk husker her, gjelder så mange år etter at knivene ble laget, at denne senere bruken ikke trenger å ha noe å gjøre med det som var tenkt da de var nye.

Jeg synes at kvaliteten er vel høy til at de bare var vindusdekor hvor som helst. Da har jeg mer tro på at de ble laget med tanke på de mange store nasjonale og internasjonale utstillingene, der alle slags produsenter hadde påkostet stand. Der var det vanlig med utsøkte modeller av gjenstander. På slike utstillinger må disse digre knivene ha fungert som effektive show-stoppers. Se for eksempel de digre knivene i monteren på Bergensutstillingen 1898. Ikke brukbare, de heller, men veldig synlige.



Min minste av de digre:










Blant sværingene har jeg ikke sett noen mindre enn denne. Produsent A.J. Westersson (nedlagt i 1905).
Tønnelengde 19,3 cm.
Bladtykkelse 4,5 mm.
Vekt 370 gram.



Min største, men større finnes:

Dette er den største jeg har, men jeg har sett en på 36 cm. Jeg hører at det også skal være noen riktige monstere der ute, med tønne på langt over halmeteren. Men i så fall: Hvorfor er det aldri noen som har med en sånn på knivtreff? Den måtte vel være gøy å vise fram?

Produsent A.J. Westersson.
Tønnelengde 29,7 cm.
Bladtykkelse 6,1 mm.
Vekt 900 gram.
Fornikling litt avflasset både på holker og blad.



Den fineste:

Og dette er min fineste, fra A. Halling (nedlagt i 1921) som laget mye pent.

Tønnelengde 25,5 cm.
Bladtykkelse 6,0 mm.
Vekt 760 gram.

Strøken fornikling på bladet.



Merkingen er annerledes utført enn vanlig. I stedet for at et stempel er slått inn, er det et stort, etset felt med produsentnavnet.







Uvanlig er også merkingen på høyre side av bladet. Jeg vet ikke hvilken Musa Bhai det her er snakk om. Det finnes haugevis av dem.








En jeg ikke lenger har:














Jeg hadde ingen planer om å kvitte meg med den, men det var nødvendig å la den gå for å få løs en annen kniv. Sånt skjer.


Produsent Joh. Engström.
Tønnelengde 25,5 cm.

Det er ingen merking på sideskinnene. Det er det ofte ikke på tønnekniver, men i akkurat dette tilfellet synes jeg dette er interessant. Johan Engström må ha vært veldig glad i sin fine 1874/pil-logo, og på en kniv som denne er det all verdens plass til den. Kanskje kniven er fra tiden før de fikk denne logoen.

Logoen mangler også på en del normalstore tønnekniver fra Joh. Engström. 1874 var året for firmaets grunnleggelse, ikke året da kniven ble laget. De første tønneknivene deres ble neppe laget før på 1880-tallet. Så spørs det når logoen ble designet. En forklaring på den manglende logoen er at knivene uten den kan være laget ganske tidlig, for eksempel i første halvdel av 1880-tallet.



.

23. mai 2009
(med et tillegg i 2017)


Lauffer, Richter, Murphy og BAHCO


fra Helle og Brusletto



Av og til kommer det spørsmål om fire knivprodusenter - Lauffer, Richter, Murphy og BAHCO - med NORWAY i stempelet. Det er ofte kniver fra dem på eBay, så da er det noen som lurer på hvem disse norske produsentene var.

Ingen av dem er norske, men firmaer som solgte norskproduserte kniver under sitt navn.

Jeg vet ikke mye om dem, og har heller ingen planer om stor innsats for å finne ut mer. Men jeg kan jo vise noen kniver fra dem og skrive det lille jeg vet.

For dem som samler Brusletto og Helle fra 1960- og 1970-tallet, er dette kniver som hører med.




Lauffer

Fra amerikanske Lauffer er det mest bestikk, men også en og annen slirekniv. De er laget av Helle.

Lauffer var stor leverandør av bestikk på USA-markedet, og i mange år Helle Fabrikkers største kunde. Slikt bestikk er stadig på eBay. Jeg antar at antall interesserte i Norge er null.

Ifølge Helles nettsider startet samarbeidet med Lauffer i 1962. Fram til det tok slutt i 1977, sto Lauffer faktisk for halvdelen av Helles omsetning, og det var særlig etter denne perioden at Helle for alvor satset på slirekniver som hovedprodukter.

Alle har blad merket med copyright-merke og LAUFFER NORWAY, uten Helle-merking. Rart med dette copyright-merket, for Lauffer hadde vel ikke noe med designen av knivene å gjøre?


En av slireknivene er denne med skaft i palisanderskaft og holker i plast.

Den er et sjeldent unntak blant fabrikkproduserte kniver: en venstrehåndskniv. Eller rettere sagt: Den har venstrehåndsslire. En kniv med symmetrisk skaft er like god enten du bruker høyre eller venstre hånd, det er slira som avgjør. Mange kniver har slire som kan brukes begge veier, men denne her er beregnet spesielt på venstrehendte.

Også håndlagede kniver er sjelden å se i venstrehendt versjon. Det er ikke noe problem i rette slirer, der kniven nesten alltid kan sitte begge veier. Krumme slirer er det best å tilpasse brukeren, men det forutsetter jo at knivmakeren vet hvem brukeren er. Samekniver har tradisjonelt hatt krum slire, og der utgjør slirer beregnet på venstrehendte en stor andel.


Her er Helle nr 40, som finnes med Lauffer-merking. Jeg har også sett merkingen på Helle nr 30.

Slireknivene må ha vært en svært liten del av Lauffers utvalg, men det er ikke usannsynlig at alle Helle-modellene fra de aktuelle årene, altså 1962-1977, finnes i Lauffer-versjon.

Siden de alle var beregnet på det amerikanske markedet, er det ikke i Norge man finner dem. For norske knivsamlere flest er det like greit. Eventuelle Helle-samlere får lete på eBay.






Richter


En del kniver fra Norge, Sverige, Finland og Danmark er stemplet R.J. RICHTER etterfulgt av landsnavnet.










Her er en batanga laget av finske Hackman, merket R.J. RICHTER FINLAND. Det finnes også standard Mora-kniver merket R.J. RICHTER MORA SWEDEN.

Rudolph J. Richter var knivprodusent i Solingen, med mange modeller og ganske stor egen produksjon med Solingen-stempel. Det var også en USA-avdeling som solgte disse tyske og som importerte fra diverse fabrikker i flere land.

Jeg har sett en kniv med blad merket R.J. RICHTER SOLINGEN GERMANY, og med skaft merket R.J. RICHTER CUTLERY ARLINGTON 74 MASS. Det ser ellers ut til at firmanavnet etter hvert mer viser til denne avdelingen som importør enn til fabrikken i Solingen som produsent.




Helles Richter-kniver


De norskproduserte Richter-knivene er for det meste fra Helle, og det ser ut til at de fleste er i den modellen jeg viser her. Jeg vet ikke hvilke år det er snakk om. 1970-tallet?











Jeg har denne i tre størrelser med slire merket MADE IN GERMANY i stedet for original Helle-slire. Slirene finnes i flere typer, og er vel altså fra Richter-fabrikken i Solingen.

Skaftene avviker litt fra Helles vanlige: De har gule og blå pynteskiver, og er litt lengre enn de vanlige. I denne versjonen finnes de også med blad merket S&S Helle, men disse har jeg ikke sett mange av.








Den største jeg har, er uten slire.






Bruslettos Richter-kniver


Richter kjøpte kniver også fra Brusletto, men disse har jeg sett bare noen få av, og bare av modellen Hallingen.












Merkingen på bladet er så svakt etset inn, og bladet er så blankt og anløpt, at det bare er i riktig vinkel og riktig lys at det er mulig å se at det står R. J. RICHTER NORWAY.

Her også er det lagt inn gule og blå pynteskiver i skaftet, og her også er skaftene litt lengre enn på standardmodellen.




Murphy












En av Helles hovedmodeller gjennom mange år, Fjellkniven, finnes med blad merket R. MURPHY Co. MADE IN NORWAY. Jeg gjetter at de er fra 1970-tallet.

Murphy har vært knivprodusent i Massachusetts, USA, helt siden 1850. De laget kniver av svært mange slag, og importerte også en lang rekke kniver, blant annet altså fra Helle. Firmaet eksisterer fremdeles.


Trollegg!

I 2017 var det en Brusletto Trollegg på eBay, med blad merket slik:

R. MURPHY
AYER, MASS.
MADE IN U.S.A.

Bildene var gode, og det var helt tydelig at denne kniven var laget på Geilo, av Brusletto.



BAHCO


Mange av knivene fra den svenske produsenten BAHCO i Eskilstuna har en overraskende merking:














I stempelet står det både SWEDEN og NORWAY, så kniven er på en måte fra både Sverige og Norge. Det er BAHCOs modell, men laget av Helle Fabrikker.

Før 1966 ble kniven produsert av BAHCO selv, med denne merkingen på bladet:

BAHCO ESKILSTUNA MADE IN SWEDEN

Det er slira som er det uvanlige, i plast og lær og med bryne på baksiden. Den ble patentsøkt i Sverige i 1965 og i USA i 1966 (U.S. patent fra 1967).

Du ser det amerikanske patentet her, med tekst og bilder:

http://www.freepatentsonline.com/3307756.pdf

Kniven er designet av den svenske designer Arne Erkers. Han tok patent sammen med Bengt Bruno Brunosson som var ansatt hos BAHCO og neppe hadde noe å gjøre med designen.

Dette var en populær jaktkniv i mange år, og den er av og til å få kjøpt på internett-auksjonene. På internett blir den ofte omtalt som dykkerkniv eller overlevelseskniv eller kampkniv, men den ble altså markedsført som jaktkniv.

På Helles nettsider fant jeg opplysninger om samarbeidet med BAHCO:

I 1966 overførte BAHCO hele sin knivproduksjon til Helle, som så produserte på lisens fra 1966 til 1997. Knivene ble ikke laget på fabrikken i Holmedal, men i Stongfjorden ikke langt unna, der Steinar Helles sønn Odd hadde hatt mekanisk verksted, bilverksted og kraftstasjon siden 1963, under navnet Stongfjord Staal. I forbindelse med lisensavtalen ble de to Helle-firmaene fusjonert under navnet Helle Fabrikker. Fram til 1966 hadde navnet vært S&S Helle.

Dette betyr at BAHCOs jaktkniv ble laget i Sverige bare en kort tid før Helle overtok, men er av og til å se med det svenske stempelet. På eBay var det en gang et svært velgjort eksemplar med treskaft. Jeg vet ikke om dette er en fra tidlig produksjon eller om den har fått nytt skaft i USA.


En annen av Helles BAHCO-kniver:













Denne også ble tidligere laget av BAHCO selv. Den er en av deres vanlige modeller, med BAHCO-haien på blad og skaft. I likhet med forrige kniv og en hel del andre modeller i samme familie som denne, finnes den med svensk stempel fra tiden før 1966.

Enten de er laget av Helle eller BAHCO har de helstålblad, for dette er jo Eskilstuna-kniver.

Opprinnelig tilhørte hai-logoen E. A. Berg, Eskilstuna, som først designet og produserte disse knivene. I 1959 kjøpte BAHCO firmaet og beholdt haien. Samme typer kniv er altså laget av Berg (før 1959), BAHCO (1959-1966) og Helle (1966-1997).