4. juni 2010


En kniv i hvaltann fra Karl Olsen


Blant taterknivmakerne er Karl Olsen (1912-1969) et av de helt store navnene. Han er kjent for kniver i hvaltann, gjerne skåret i dypt relieff som den jeg viser her. Jeg fikk låne den da jeg var på Eidsfoss, og tok litt bilder av den.

Du kan se flere av knivene hans i de to artiklene om taterkniver i hvaltann (se artikkel 1 og artikkel 2), der det blant annet er en som ligner svært på denne, men som er litt mindre. Der er det også vist flere beslektede kniver.

















Karl Olsen har ord på seg for å ha laget store og grove kniver. Det stemmer bare delvis. Selv om dette er et stort eksemplar, laget han også mindre kniver med betydelig eleganse, og en kniv som denne vil jeg heller kalle stor og staselig, med dyp og kraftfull skjæring.

Totallengden i slira er 27,3 cm, og lengde skaft/blad er 24 cm. Altså et godt stykke over normal staskniv. Som vanlig er det brukt fabrikkblad.


Her er det mye å dåne av. Håndverket er én sak. Den dype skjæringen er forøvrig et lite hakk under det han har fått til i den nesten like kniven i den andre artikkelen. I denne her mangler han det siste lille i form og utførelse av sveivene, men det gjør ikke noe som helst når jeg sitter og ser på kniven. Og graveringen mangler ikke det minste.

Men det som gjør meg helt rørt, er den merkelige følelsen av kontakt jeg kjenner med et helt folks kultur. Jeg får det ofte sånn når jeg har en super taterkniv foran meg.

Og jeg tenker: Hvor hadde han det fra? Han hørte til et knivmakermiljø som besto av faren Lauritz, og Lars Oliversen Griffenfeldt, og Lars Fredriksen, og Oskar Gravøren, og andre som var samtidige med disse og som vi vet lite eller ingenting om, men før dem igjen? Hvor hadde disse andre det fra? Vi får neppe noen gang nøstet opp dette noenlunde ordentlig.

For her ligger det taterkultur på høyeste nivå, med linjer tilbake til mye eldre tatere og andre knivmakere og andre håndverkere som vi knapt har hørt om.

Karl Olsen var sist i en lang rekke av kunsthåndverkere i hans hjørne av tradisjonen, altså kniver i toppkvalitet skåret i tann og bein, og med sølv i stedet for nysølv, fra en gruppe knivmakere i Telemark, Aust-Agder og Vestfold.

Det ser ikke ut til å være noen som for alvor har tenkt å ta dette opp igjen og begynne å lage slike kniver i slik kvalitet, like lite som at noen nå lager kniver i den midt-norske tradisjonen for taterkniver skåret i bein. Taterkniver ligger i det hele tatt litt nede.


Mønsteret i skjæring og gravering, med de lange tungene, er noe å meditere over for knivfolk som interesserer seg for kniv fra Telemark. Her har vi en gravering med forbindelseslinjer til ikke-taterknivmakere i Telemark, til Åsmund Hovden og hovedtradisjonen i fylket.

Taterpreget i graveringen kommer til syne særlig i den ekstra linjen som følger rett innenfor konturene i mønsterdelene, og i de lange tungene. Og litt i de dekorative prikkene. Skjæringen er av samme slag som graveringen, men uten linjene og prikkene.

Det er større nærbilder lenger nede i artikkelen.

Detaljer i mønsteret bør sammenlignes med Griffenfeldts, som igjen ligner mye på det som Bjørn Kleppo gjorde så kjent. Spor av dette finner vi i eldre taterarbeider fra før Hovden og Kleppos tid, og de gir god grunn til å gruble over hvor disse telemarkingene fikk sine impulser fra.


Vanlig opplegg med sideskinner og magebelte, og med slire satt sammen av to deler.

Dette opplegget var vanlig mange steder i landet, og i andre land også. Vi ser det i bykniver og i bygdekniver, og det hører ikke til noe bestemt distrikt.










Skaftet er kraftige saker. Formen er blitt kalt både grov og topptung. Hah! Bare misunnelse fra folk som ikke har noen sånn kniv! (Hm. Jeg er en av dem . . .)



Stor fordel med folk som signerte det de laget. Signatur har vært uvanlig blant taterknivmakere. En av dem sa engang til meg at hvis en kniv er signert, er det ingen tater som har laget den. Vel. Det stemmer jo ikke, men at opplysninger om taterkniver svært ofte ikke stemmer, er noe jeg for lengst har vent meg til.

I dette tilfellet står det 830.S. K.O.

Andre ganger brukte han 925S.


Platen har en bulk. Det gjør ikke noe, for her er det bare å skru kniven fra hverandre og rette den ut.

Normalt i en taterkniv er endekulene laget av en sammenrullet metallstrimmel som er loddet sammen og loddet fast i tangen. Da må de bare få sitte i ro. Og hvis noen prøver seg med varme på dem, går loddingen opp og alt er trist.

Her er det så vidt litt trambulering også, i motsetning til ellers på denne kniven.



Flere nærbilder av gravering og skjæring:




















Jeg antar at mange knivsamlere heller ville velge en av hans mindre og "penere" kniver, men skulle jeg hatt bare én Karl Olsen, ville jeg ha valgt en stor og dramatisk kniv som denne her.














.

31. mai 2010



Pinsetreffet på Eidsfoss 2010


I år fikk jeg vært på Vestfold Knivlags pinsetreff begge dagene. Som alltid veldig okå på knivtreff! Jeg håper jo alltid å komme hjem med noe ordentlig fett noe. Sånn går det sjelden. Det er ikke så lurt å måle knivtreff i antall kniver eller i kroner, men mer i hyggelige folk og fine kniver å se på.

Eller i antall brukbare bilder? Bilder må til hvis det skal bli noe å vise her, men knivfotografering ble det ikke mye av denne gangen. Jeg viser ingen kniver her nå, men det kommer nok noen siden.


I pinsen ser det sånn ut langs veien utenfor knivtreffet når du kommer til Eidsfoss. Idyllisk sted dette her, både omgivelsene langs innsjøen Eikeren, og de gamle bygningene. Et sted man blir glad for å komme til, og et kjempested for knivtreff.

Folk står bortover og selger gamle ting. Ikke kniver. Jeg så ikke noe på sakene der, og hørte at det var mest skrot, men det gjør nok at en del folk som egentlig hadde tenkt å kjøre forbi, stopper og blir lokket innenfor.


Og innenfor hadde altså Vestfold Knivlag sitt årlige treff. Supert.









Pinsetreffet er en happening også for mange ikke-knivfolk, og etter hvert har dette arrangementet utviklet seg til å bli minst like mye for dem. Jeg vet ikke om de engang tenker på det som knivtreff.

På bildet er to generasjoner deltakere på vei inn til markedet, men både alder og vareutvalg viser at her er det nok ikke kniv som gjelder.

For de som driver med kniver, er en del eldre, særlig samlerne. Det slo meg en gang at påfallende mange sentrale knivfolk er født i året 1935. Og etter hvert som jeg begynte å merke meg fødselsår, så jeg at jammen stemmer det. 1935. Hvis vi også tar med to år i hver retning, har vi fått med en svært stor del av de mest kjente knivfolkene. Og da dukker rekruttering opp som et aktuelt ord.

Det blir ofte snakket om rekruttering, og da er det lett å se for seg at det er neste generasjon vi skal prøve å få med oss. Men den generasjonen der har vist seg svært uvillig til å bli rekruttert. Vi må visst hoppe over den og heller ser på neste generasjon. Der er det mange som er veldig ivrige når de først blir tatt med, særlig om de får spikke og smi litt. Men det er ikke ofte de blir tatt med.

Er det sant at vi ønsker rekruttering? Vil vi se masse unge folk på knivtreffene? Eller er det sånn at det vi egentlig ønsker oss, er at alle vi kjenner godt fra før skal møte opp? Og barnebarn på åtte-ti år er det kanskje for mye styr å dra med seg, og for langt fram til det kan bli knivmakere og knivsamlere av dem?


Eidsfoss er der knivmaker Knut Dahl holder til, og det var i det lille røde huset han begynte. I gamle dager var dette Eidsfos Verks vaktstue.

Nå er det her vi kjøper kaffe og vafler. Og bordene rett foran er stedet der den harde kjerne av knivsamlere setter seg ned og tar fram mappene, så det er her sjansen er størst for å få se de helt store klenodiene av gammel kniv.


Senere fikk Knut Dahl denne større bygningen, der han nå har smie og verksted. Huset passer fint inn blant de andre, og ser ut som om det har stått der bestandig.






På knivtreff skal det være noen som smir. Det skal ryke og bråke litt.

Her er Jørn Stampe Hansen i gang med å fyre opp essa. Han er formann i Norsk Smedforening, sekretær i Vestfold Knivlag, og driver Stampesmia i Kodal i Vestfold.




På Eidsfoss og mange andre steder er det anledning til å sette opp partytelt. Det er tryggere sånn under tak, for man vet jo aldri.

Her er knivmaker Roar Teie fra Råde i Østfold med kniver og skaftemner. Med ryggen til: Morten Håkonsen, Skien, som i det siste har trappet opp butikken.


Kniver og klokker, gammelt og nytt:












To faste kniv- og klokkehandlere.
Til venstre Torfinn Liestøl. Knivene hans er som vanlig mest fra Tore Noddeland, pluss noen eldre saker fra Sørlandet.
Til høyre Helge Tørre, med knivmaker Gunnar Momcilovic foran bordet.


Knivhandlere flest har bare et campingbord og en stol, her som ellers, og kniver på bordet eller i en kasse med glasslokk. Går bra så lenge været er med oss.

Han med hatten er knivmaker Torgeir Brun Johnsen fra Sandefjord.




Svenske Hagge (Mats Ingvar Svensson) er stadig å se på norske knivtreff, med "Hagges Knivar och Silver".

Ellers var det dårlig med nordiske innslag i år.




En av de profesjonelle knivsmedene: Steen Nielsen fra Kristiansand der han driver Smifirma Kniv og Kunst.









Jørn Jensen. Alltid på plass med stort utvalg av utstyr og materialer for knivmakere.









En handel kan det vel bli også mellom drevne skaftemne-selgere. Jørn Jensen ser på et solid stykke musling av typen "gold lip pearl" fra Børge Botnens stand.









Pinsetreffet på Eidsfoss startet som knivtreff, men så begynte folk å ta med diverse annet, og nå er det diverse annet som det er mest av.













Partyteltene har tatt over mye av plassen, og her fungerer de bra. Men på Eidsfoss i pinsen er det gjerne mer sol enn regn som varer og selgere skal beskyttes fra.

På Elverum kommer det jevnlig krav om å tillate slike partytelt der også. Museet har aldri hatt lyst til det, for Knivtorget er så fint som det er, så lenge været holder. Når det regner, kommer kravet igjen. Der bør det helst løses på annen måte enn med individuelle telt, men hvilken måte er museet og Knivforeningen ennå ikke kommet fram til.

Jeg har ikke hørt det samme kravet på Dyrsku'n?


Ned mot Eikeren pleier det å være vikingleir:












Jeg har aldri vært borte og sett hva de holder på med av vikinggreier, og vet ikke noe om hvem de er. De har det sikkert gøy, hva det nå er vikinger holder på med.

Og hvis du går litt videre bortover, kommer du til knivfolkets campingvogner, der mye av den viktigste knivhandelen foregår utover kvelden og senere, ganske diskret.


.