31. mai 2011

(med en kniv til 19. juni 2011, og en 11. juli 2012)



Ole Jensen Maurtvedt, Hadeland


Kniver fra Ole Jensen Maurtvedt (1837-1925) fra Lunner på Hadeland er kjent under betegnelsen Mørtvedt-kniver.

Så da er jeg litt usikker på hva jeg vil kalle ham. Folketellingene kaller ham bare Ole Jensen, og gården er kalt Maurtveten øvre (1875), Maurtvedten (1900), og Mørtvedten (1910). På knivtreff har jeg ikke hørt annet navn enn Mørtvedt.

Jeg tror det får bli Ole Maurtvedt, men at knivene må få fortsette å hete Mørtvedt-kniver. Det skurrer litt, men vi har jo lignende tilfeller, som Røo-knivene fra Lars Raaen på Geilo.



Ole Maurtvedt var en svært dyktig knivmaker og smed, og knivene hans er populære og til dels dyre. De finnes i flere modeller, og alle er fine. Den jeg viser her, er ikke av hans mest avanserte, men likevel en modell jeg har stor sans for.


Valbjørk og nysølv, med sideskinner og magebelte. Lengde skaft/blad 20 cm.

Mer påkostede Mørtvedt-kniver har gravering i samme dragestil som den vi ser hos totningen Børre Hermanrud, som laget kniver på den samme tiden. Maurtvedts dragekniver vurderes høyt, like høyt som de tilsvarende fra Toten.







Bladstempel: OLEJM














En detalj han ofte brukte, og som gjør kniven lett kjennelig som en Mørtvedt-kniv, er dette hjertet på slira. Det kan også være der når han har brukt lær i stedet for valbjørk.


























Eiernavn: L. H. Nilson

Typisk på denne modellen er den sterkt forenklede akantusen, om vi vil strekke oss så langt som å kalle den det. Den står godt til hjertet, og bidrar til det hyggelige preget disse knivene har.

"Akantusen" er nok enkel, men bare se på de fine detaljene på disse bildene. Graveringen er enkelt tegnet, men alle de dype, parallelle linjene er ikke enkelt å få til med denne presisjonen.















Han har brukt 0,8 mm nysølvplate. Det gir det hele et solid preg, og gjør at han kunne gravere så dypt og file de karakteristiske, dype linjene tversover. Sånt noe er ikke bare et spørsmål om hva man liker å få til, men om man vil ta den ekstra jobben (bare et hint til enkelte nåtidige knivmakere).

Se på de fine åpne hullene langs kanten av holken.


Super opphengskrok også:










Pent metallarbeid i den smidde kroken. Plate som beskytter skaftet mot slitasje. Legg merke til det lille hakket som krokspissen ligger i.

Jo. Alle må ha en sånn kniv.




Ole Maurtvedt og noen andre på Hadeland

Det står litt om Ole Maurtvedt og noen få andre på Hadeland i bygdeboka og i en årbok:

Hadeland: bygdenes historie. Bind 4. Oslo 1953.
Kapittel på side 667-681: Leif Knotterud: Sølvsmeder og sølvarbeid på Hadeland i eldre tid.
Årbok for Hadeland 1969.
Kapittel på side 21-26: G. A. Knutsen: Håndverkere i Lunner i "Gamle dager". Et intervju med Syver Stenersen.
Her er det iallfall litt å finne.


Årboka nevner et par smeder:
"Flinke egge-smeder var det vanskelig med. I Lia i N. Oppdalen levde før i tiden 2 brødre Lars og Thor Hans-sønner. De smidde ljåer, økser, sigder (Sjyruer). Folk sa at de hadde et spesielt stål, som gjorde at det var spesielt god egg i deres smedarbeide. Lars kjøpte gården Koperud. De levde i tiden 1852-1945. I tiden etter 1900 ble det etter hvert å få egg-jern i alle butikker og brødrene ga seg med smiingen etter hvert."

Klart de smidde knivblader. Folk som dette kommer vi stadig over når vi leser beskrivelser av bygdehåndverk, uten at vi får stort mer ut av det enn at det fantes dyktige folk alle steder. Hva de laget, og om det var kniver, og hvordan de knivene så ut og hvordan vi kan kjenne dem igjen, er det verre å få greie på.

Bygdebøker og lignende skriv har en lei tendens til å overse kniver. En mann kan være omtalt som smed, og det kan være ramset opp en hel del ting han smidde, uten at knivblader er nevnt, enda vi vet at han var knivsmed. Det er noe lignende med sølvsmeder. I Hadeland bygdebok står det at det kunne være vanskelig for en sølvsmed å livnære seg på bare sølv, så han måtte ofte lage andre ting i tillegg, for eksempel kniver.

For eksempel, du liksom! Det er jo kniver som er noe!



Noen andre fra de to bøkene:


Amund Olsen Amundrud, født ca 1800, kalt Amund sølvsmed. Han skal ha vært dyktig, men det står ikke noe om at han laget kniver. Det kan han godt ha gjort. Denne Amund sølvsmed kan godt ha vært en råtass på staskniv.



Per Jensen i Maurtveten (døde i 1925). Sølvsmed, men laget diverse annet også. Han var mest kjent for klokkekjeder og kniver med nysølvholker.



Torstein Ellingsen Håkenstadsetra (1854-1925). "Særlig kjent for sølvslireknivene sine". Vi må vel gå ut fra at en "sølvslirekniv" er en kniv med sølvholker, ikke en med sølvslire.



Og så er det litt om vår mann, Ole Jensen Maurtvedt, kalt Ole Jensen i Maurtveta.

Ifølge bygdeboka er det ikke noe som tyder på at han hadde gått i lære, men at han ofte var å finne hos Amund sølvsmed.

Årboka: "Han hadde vel lært en del av Amund. Han var gårdbruker også. Men de siste årene drev han mest med sølvsmedarbeide. Kjent var han for sine fine, sølvbeslåtte tollekniver, men han laget også kaffekverner og sølvkjeder."

Bygdeboka forteller at Ole Maurtvedt tok imot arbeid fra hele Hadeland og utenfor, og at han ikke hadde noen læregutter.


Folketellingen for 1875 oppgir yrke "Gaardbruger og Selvejer. Mekaniker". I tellingen for 1900 er han "Sølvsmed for egen regning". Og i 1910 "Føderaadsmand".


Igjen: Det er alltid nyttig å bli minnet på at det var flere der ute enn de mest kjente. På knivtreff kan vi ha en usignert kniv framme, og resonnere som så at denne kniven har så mange Mørtvedt-trekk at den sannsynligvis er laget av ham. Da må vi nok føye til: Eller av en annen fra Hadeland. Eller fra et annet sted, men fullt forsiktig er det jo ikke noe gøy å være.




19. juni 2011


Uten hjerte, med midtskinne


Her er en annen kniv fra Ole Maurtvedt, en nær slektning av den ovenfor.

















Nesten alt er som på den forrige. Formen, den fine valbjørka, graveringen. Men det karakteristiske hjertet mangler. I stedet har han felt inn en midtskinne på forsiden av slira.


Innfellingen er svært pent utført og følger slireformen fint nedover. Men hva er den til? Slira er solid nok uten midtskinne. Han ville vel prøve litt forskjellig.










Samme blad med samme bladstempel.

I stedet for opphengskroken er det brukt en vanlig slirehengsle, altså en svært mye enklere løsning.

Kanten av holken med de åpne hullene går igjen. På denne slira har han brukt dem på den nedre holken også.


Hvilken av de to ville du velge? Hjertet er antagelig vanligst, men til gjengjeld det som skiller slira mest fra andre knivmakeres. Så da blir det vel den med hjertet, særlig siden det også er den som har kroken.

Men så er det altså det, at samlere ser det meste forskjellig. Noen vil heller ha den mest uvanlige varianten. Også når det går på bekostning av hjerte og opphengskrok?

Løsningen er som alltid: Man må ha begge to.


I tillegg må man selvfølgelig ha en av de dyreste Mørtvedt-knivene, de med avansert dragegravering.





11. juli 2012


Med gravering i dragestil


Ole Maurtvedts dragekniver kan lett forveksles med dem fra Børre Hermanrud. Her er det ikke noe hjerte som signaliserer Maurtvedt, og graveringen er temmelig lik Hermanruds.




















Bladet er i typisk Maurtvedt-fasong, og signert:

OLEJM




Standard Toten dragestil, men i dette tilfellet altså fra Hadeland.










































Til sammenligning: en valbjørkkniv fra Børre Hermanrud (1855-1928):


Børre Hermanruds kniver er ofte usignert, og da kan det alltid diskuteres om en sånn kniv er laget av ham eller av en av de andre gode på Toten.

Det typiske bladet skiller seg lett fra Maurtvedts. Verre blir det hvis bladet ikke er det originale.

Sammenlign gravering og detaljer i holkene med dem jeg har vist i det jeg har skrevet om totenkniver.

En pen, dragegravert Hermanrud gjør seg i enhver knivsamling. Det gjør også en tilsvarende Maurtvedt med drager, og dem er det langt færre av.

.

17. juni 2011



Vestfold Knivlags pinsetreff 2011




Vellykket knivtreff på Eidsfoss, som alltid! Lørdag med litt regn og søndag med bare sol. Særlig på søndag var det mye knivfolk å se, og mange kremkniver var framme.

Eidsfoss er sabla idyllisk i pinsen, enten den kommer tidlig eller sent. Øverst husene langs veien, med bruktmarked. Nederst vikingleir.
Og rett utenfor høyre bildekant: knivtreff.


De er vel ikke knivinteresserte, alle som er innom, men det er mange knivfolk blant dem. Og vi håper jo at flest mulig av de andre skal få øynene opp for det vi driver med, og begynne å drive med det selv.

Noen knivsamlere kommer bare innom, ser raskt og effektivt over folk og kniver, og er borte før vi får snakket med dem. Selv er jeg i den andre enden av skalaen, og pleier ikke å dra før det er slutt, og vel så det.


Den personen knivfolk forbinder med Eidsfoss, er Knut Dahl. Huset med verkstedet hans ligger midt på knivtreffet, og det er all grunn til å stikke innom.




Ved siden av alle oss andre som bare går omkring og kanskje tar opp en knivmappe eller to, er det en del som har stand. Her er en der det selges nylagede kniver. Morten Håkonsen i Skien og Roar Teie i Råde delte på et telt i år også.

Til venstre: Gunnar Momcilovic, som jeg viser en kniv fra lengre nede.


Fine, enkle brukskniver fra Morten Håkonsen. Spraglete slirer denne gangen.


















Roar Teie med et utvalg kniver. De har ikke så godt av å ligge i solsteken, men hva skal man gjøre.


Pause på standen. Morten kommer med is.











Gunnar Momcilovics kniv:









Gunnar hadde med en junge, altså en kniv til å spise med, der han hadde fulgt opp den modellen han fikk førstepremie for på Elverum i 2009. Denne har enda mer avansert dekor.

Har vi noen andre som lager junger nå?










Han har lagt mye jobb i filingen, og resultatet er jo helt supert.













Over til en stand med gamle kniver på bordet:













Tor Skjølet, med stor dragekniv, og Hans Sætrum. Masse gammelt snadder på bordet.
Lengst til høyre: Jørn Jensen.


Den store dragekniven er mest en morosak, men den egner seg som peiskniv på hytta. Eller til å friske opp i knivsamlingen på veggen, der den ville vært den første en ikke-knivsamler hadde lagt merke til.

Artig drage. Slire i kuhorn. Ingen anelse om hvem som har laget den.

Blad fra Olaf Tvedt (1904-1998), Vegårshei.



En annen kniv som Tor Skjølet viste fram:

Dette eksemplaret hadde jeg bilder av fra før, tatt for noen år siden hjemme hos den knivsamleren som hadde den da. Kniver gjør seg noen runder samlere imellom. Dengang visste vi ikke hvem knivmakeren var.

Den er av type suvenirkniv fra øvre Hallingdal, som jeg samler på og har ganske mye av. Her er skaftet i reinshorn, med skåret dekor og dermed mer forseggjort enn de fleste av dette slaget.

Nå fikk jeg vite hvem som har laget den. Tor kunne fortelle at den er fra hans bestefar, Tor Einarsen Skjølet (1882-1956) i Ål. Alltid hyggelig å få vite navn.


Ingen tvil om når den er laget: 1945. Eierens initialer også, hvem det nå var. Øyo-blad.

Noen andre kniver fra Einarsen Skjølet ser du nederst i rapporten fra Kongsbergmarken 2011.







Vestfold Knivlags stand:

Vestfold Knivlag er arrangør av pinsetreffet.
- Kan jeg ta noen bilder? spurte jeg.
- Kan du ikke heller ta masse lodd? var svaret.






Knivlagets logo er laget etter Vestfolds fylkesvåpen, som har kongekrone i gull på rød bunn, og så er det lagt til en kniv.






Nesten som når en glad sportsfisker holder opp fisken! Jan Erik Jeppesens nytrukne fangst er et pent eksemplar av en Anton Kringlegarden staskniv med karakteristisk, ruglete hornslire.








Hvis du går ut fra knivtreffet og bort til husene langs veien, befinner du deg på bruktmarkedet.








Men før vi kommer dit: Nede til høyre på bildet sitter Harald Brattebrekke. Han lurte på om jeg ville se en fin Kleppo, og det ville jeg jo. Og da tok han fram den på de neste bildene.

















En av Bjørn Kleppos minste, en damekniv fra 1930 der skaft/blad måler 12 cm.


Blad på 5 cm. Fra Nils Lio ble det sagt, men hvordan vet de nå det? Det er usignert, og med det lille ekstra Kleppo-hakket i smelloppen. Da er det vel heller Bjørn Kleppo selv som har smidd det?

Uvanlig og fin dekor langs ryggen.










Standard Kleppo-gravering, men altså på en svært liten kniv.















Brattebrekkes mor, som da het Anne Skogen, fikk kniven til jul i 1930. Hvilken som helst knivsamler kunne tenke seg å få den til jul i år.

Jeg må tydeligvis ha sans for Kleppos småkniver, for jeg har vist to stykker av dem øverst i rapporten fra Dyrsku'n 2009.



Videre til bruktmarkedet langs veien:

Vi beveger oss ikke nok omkring, for på knivtreff er sjansene for å se bra saker størst i sentrum av treffet, og der blir mange sittende. Men det kan jo ligge noe der borte også.

Det gjorde det denne gangen:













Svein-Erik Hostvedt (han med hatten) fra Kongsberg var ute med kniver på bruktmarkedet. Jeg knipset bare dette bildet av dem. Nå etterpå ser jeg at jeg burde jo ha sett nærmere på hver kniv.


Jeg kom hjem fra pinsetreffet med en del bilder av kniver som jeg kommer til å vise siden. Denne, for eksempel:


Som dere ser, er den av det slaget som kalles "Glosimodt-type". En "sikker" Glosimodt nå igjen? I dette tilfellet er det mye mer å si om akkurat det.

Spennende sak altså. Her er det litt grubling og noen diskusjoner først, og så kommer jeg tilbake til den.










Og denne:


Denne kommer jeg også tilbake til med en del bilder. Et kanoneksemplar av en signert Nils Torp-kniv, i fantastisk stand for samlere som vil at gamle kniver skal se helt nye ut.












Ukjent (?) fra fabrikk:












Nye fabrikkproduserte kniver er det ikke ofte jeg skriver om. Dette er en som av og til er å se på internett-auksjoner, med denne merkingen:

KONGSBERG NORWAY

Selgere på internett er ofte folk med fantasi. Det er ikke så rart at de skriver at den er laget på Kongsberg, men jeg har også sett noen påstå at den skal være laget på Kongsberg Våpenfabrikk. Og det er den jo iallfall ikke, men gjengen der ute skriver hva som helst.

Da er den heller fra Kina. Men det er vel nordmenn som står bak?



Til slutt burde jeg vist noen av alle de fine knivene jeg kjøpte. Men denne gangen ble det bare litt billig skrammel på meg. En av knivene oppdaget jeg i lomma da jeg sto på Oslo S på vei hjem. Den var ordentlig ille. Etter å ha sett litt nærmere på den, heiv jeg den et sted der det sto "Restavfall".


Bilder fra Eidsfoss 2009 og 2010 ligger her. Jeg så på det nå. Det blir visst til at jeg skriver mye av det samme hver gang . . .