27. desember 2011
Små souvenirer fra Hallingdal
Jeg vet ikke om noen som samler på ordentlig på småsaker av dette slaget. Men noen gjør det nok. Jeg tror ikke at jeg samler på dem selv, men det ligger altså noen i skuffen.
Dette er noe jeg alltid gikk rett forbi, helt til for noen år siden. Da var det en på Knivtorget på Elverum som viste meg en med litt sølv på. Og det sølvet hadde telemarksdekor. Merkelig. Det er den som ligger lengst til venstre på dette bildet.
Tidligere i år var det en maken på eBay, med samme type sølvdekor, bare at da var det en dobbeltkniv.
Ingen av disse knivene greier å sette fart i knivfolket, men noen gjør det bitte litt mer enn de andre. Og det ergret meg faktisk en hel del da jeg ikke fikk den dobbeltkniven på eBay, men jeg hadde jo ikke lagt inn noe bud som var noe.
Lengre nede skal vi se på den med telemarksdekor, men først tar jeg de vanlige, som er laget i enorme mengder. Blant knivfolk har de lavest tenkelig status, og er dermed veldig billig å samle på.
De vanlige
Når man har en liten haug av noe, begynner man automatisk å gruppere. Denne gangen er det helt tilfeldig hva jeg har, og det er altfor få til å lage noen brukbar inndeling. Men nå som jeg viser noen bilder, blir jeg sikkert mer interessert og begynner å ta med flere hjem, og da kan det nok hende at jeg utvider dette siden.Sånn ser de ut i den første gruppen: fargerike småtasser beregnet på turister, med NORGE og stedsnavn, og med dusk nederst i slira. De er til å feste med sikkerhetsnål, som ofte fulgte med. Slirene på dette bildet er nok ment å være veldig samisk-aktige.
Den i midten har original prislapp på baksiden: tre kroner.
Fra venstre: Røros, Åndalsnes, Hønefoss, Vøringsfoss og Kongsberg.
Stedsnavn er viktig på en souvenir. Det kan lages en samling på hundrevis av navn, fra de største steder til de minste der det var håp om at turister kom innom.
Disse knivene ble laget i store mengder på Geilo (og ellers i Hallingdal?), men det er vel sannsynlig at produsenter av souvenirer også andre steder i landet leverte sånt noe.Skaft og blad ser sånn ut. Skaftet er oftest merket Norge. Bladet er tatt ut av tynn plate og umerket.
Målene varierer litt, men denne er ganske typisk:
Skaft/blad 6,8 cm (med blad på 3,3 cm). Bladtykkelse 0,6 mm.
Ragnvald H. Brusletto fortalte at han selv laget tusenvis av sånne blader, som kveldsarbeid.Her er en gruppe med enklere slirefasong. Mye tristere enn de forrige. Knivene er de samme.
Fra venstre: Haukeliseter, Ørsta og Risør.
Det er gjort litt mer ut av kniven på den til høyre, som har fått sportsfisker med fiskestang som stikker opp over skaftet. Stangen som stikker opp, skulle jo vært en forlengelse av den i treet, men her mangler det mye på presisjonen.Bladene er små som de forrige, eller litt større som dette på 4,6 cm.
Her er en gruppe med slire sydd med lærstrimmel langs eggsiden.
Den til høyre er sydd med vanlig tråd og hører ikke helt hjemme her. Den er like trist som dem i forrige gruppe.
Fra venstre: Stavanger, Kristiansand og Hindseter.En egen gruppe er ørretknivene. De kan ha samme slags kniv som de andre her, eller helst den øverste med fiskeskaft.
Åmot og Trondheim.
Det finnes mange andre slags ørretkniver, i flere størrelser, utviklet på Geilo og siden kopiert av flere i Mora. Mange av dem er langt over dem på bildet i kvalitet. Jeg får vise fiskene en annen gang.
Jeg vet ikke hvem som har laget noen av disse knivene. De fleste av småprodusentene på Geilo har nok vært innblandet.
Når sluttet de å lage dem? Jeg husker jo at de var til salgs overalt, men hvem legger merke til akkurat når noe slutter å være i kiosken?
De litt mer interessante
Disse også er billige saker, men i en klasse over de forrige.Jeg hadde ikke kommet til å legge merke til denne om det ikke var for "holken", som bare er en sølvplate på forsiden av slira. Den gjorde at jeg kjøpte kniven. Jeg kunne ikke skjønne at de hadde kostet på den en sølvbit.
Den er ellers også svært mye mer velgjort enn dem på bildene ovenfor.
Lengde skaft/blad 13,2 cm. Bladet er 0,6 mm tykt her også.Bladet på denne og de to neste har ØYO-merking. Ikke umulig at det var ØYO som markedsførte dem.
"Holken" ser sånn ut:
Graveringen er av type Telemark, og kunne godt ha sittet på en staskniv derfra med Kleppo-forbilde.
Nå er dette selvfølgelig ikke en håndgravert sak, men likevel. Hvem har gravert originalen? Vi skal se på det, men først noen flere kniver av beslektet slag.Her ligger den sammen med en dobbeltslire med kniv og gaffel. Gaffelen er nok også laget av ØYO.
Den jeg ikke fikk på eBay, var en slik dobbel sak, men den hadde samme slags sølv som den til høyre.Her er en annen dobbel. Den har reinshorn i skaftene, og reinsdyret er tegnet sånn som Nils Jacob Dahle på Geilo har pleid å gjøre det. Jeg gjetter at den er fra ham. Eller Olav Skogheim?
Baksiden av slirene har stedsnavn: Narvik, Frognerseteren og Hamar. Mer interessant er at på den til høyre, den som har skaftene av reinshorn, er det skrevet eiernavn og dato med kulepenn:
Tove 16/6-1961
På denne er også stedsnavnet skrevet med kulepenn. På forsiden er den merket bare Norge.
Utførelsen er ikke identisk med de to andre, men jeg går ut fra at den er laget på samme tid som dem.
Hvis dette betyr at originalen til graveringen er så gammel som 1961, er det fra før de begynte å lage staskniver, de telemarkingene jeg ellers ville ha mistenkt for å kunne lage originalgraveringen. Eller er denne likevel nyere? Er det noen som vet noe her?
Men må han ha vært telemarking? Kan ikke en dyktig gravør hvor som helst få til noe sånt? Og for å trekke dette litt lengre, til ordentlige kniver: Når vi lurer på hvem i Telemark det kan ha vært som har laget en litt gammel, usignert Kleppo-lignende staskniv i middels kvalitet, uten at vi kommer i mål, er det så sikkert at han var fra Telemark?
15. desember 2011
Husflidskniv fra Elias Louen
Elias Louen og de andre Lindesnes-knivmakerne leverte kniver i mange kvalitets- og prisklasser, fra dem vi sikler mest etter nå og nedover til litt enklere kniver, og videre til de enda enklere som gjerne kalles husflidskniver, siden vi forbinder dem med Husfliden.
Ikke alle husflidskniver er laget på Sørlandet, men mange av dem kommer derfra. Og ikke alle utskårne kniver på Husfliden var enkle, men det er de enkle som har fått dette navnet.
En typisk husflidskniv
Husflidsknivene er vanligvis usignert, og da vet vi oftest ikke hvor eller av hvem de er laget.Her er en helt typisk representant for disse. Utskåret skaft og slire, og usignert svenskeblad, altså blad av det slaget som for det meste ble laget i Eskilstuna.
Kniver som dette er vanlig å se på knivtreff, og svært mange knivsamlere har noen eksemplarer hjemme. Mange av dem ligner nøyaktig på denne her, og da er det fristende å tenke at akkurat de knivene er fra samme mann, og eventuelt håpe på Elias Louen, men dette er kniver som mange dyktige treskjærere kunne kopiere.
At denne er enkel, betyr ikke at den ikke er godt skåret. Det synes lang vei at vi her har en dreven treskjærer som ikke fomlet det minste. Jeg kan tenke meg at han ville imponert oss alle om vi hadde kunnet se ham i arbeid, for han var nok rask på labben.
Kanskje han er en av de kjente. Men han fikk neppe mye betalt for hver kniv.
De typiske husflidsknivene har en viss eleganse, med tynnvegget slire og blankt blad. Særlig brukbare er de ikke, og de ble nok sjelden kjøpt for å brukes.
Fra før av har jeg vist noen skikkelig staselige Lindesnes-kniver i artiklene nedenfor denne.
Og nederst under Diverse ligger noen av de enklere sakene.De enkle er sjelden signert, og ofte ikke praktknivene heller. Louen-stempelet på dette bildet sitter på en praktkniv fra Elias Louen.
Hovedregelen er Elias når stempelet sitter på tvers, og faren Tarald når det sitter på langs. Men unntak finnes.
Det finnes minst to LOUEN-stempler, ett på 5,5 mm og ett på 8,5 mm.
En signert Elias Louen
Her om dagen fikk jeg bildene nedenfor fra en som har signerte Elias Louen-kniver.Særlig i slira er det gjort mer ut av skjæringen enn på den enklere på det øverste bildet, men ikke mer enn at også denne her holder seg innenfor klassen enkel husflidskniv.
Og den er altså signert:LOUEN. Uten dette stempelet kunne det lett blitt en viss avstand mellom en selger og en kjøper om det hadde vært en handel på gang.
Uten stempel ville selgeren kanskje trukket fram den pent avrundede holken som tegn på Elias Louen? Men også andre kunne gjøre det sånn.Hvis du har navnløse kniver av dette slaget, er det bare å finne dem fram nå og se om de ligner tilstrekkelig på denne til at du føler deg sikker.
Jeg tok fram de få jeg selv har i skuffen. Men nei. Nesten, men ikke nær nok.
De fleste husflidskniver har usignert blad. Lindesnes-knivmakerne smidde selv, men gikk etter hvert for en stor del over til å bruke svenskeblader. Det kostet så lite å kjøpe et Eskilstuna-blad at det lønte seg bedre å bruke arbeidstiden på å skjære akantus enn på å smi.
For Husfliden var bladstempel neppe noe poeng. Kanskje de foretrakk å få kniven uten.
Og en tilNoe annet jeg fikk bilder av, er dette løse skaftet uten holk, og det løse bladet med lang tange. Også denne gangen har bladet stempel på tvers.
Skaft og blad hører ikke sammen. Når tangen er forlenget, som her, er ikke bladet laget for å sitte i et skaft som dette. I likhet med forrige skaft har det ikke hatt gjennomgående tange.Hvis det ikke hadde vært for at dette skaftet er skåret helt som det forrige, ville det vært usikkert om det er fra Elias Louen. Men det har den typiske utførelsen, snitt for snitt.
I likhet med forrige kniv er skaftet slankere enn på den usignerte kniven jeg viste øverst her. De usignerte av akkurat denne usignerte typen har kraftigere skaftende enn disse to signerte. Jeg tror dette gjelder alle eksemplarer jeg har sett av akkurat den typen.Dette bladet også er stemplet på tvers.
Mange Louen-kniver har usignert blad laget i Eskilstuna, og dessuten ser Eskilstuna-bladene ut til å ha vært et forbilde for det de smidde selv, i både form og finish.
I gamle kniver er det stadig noe nytt å studere og sammenligne. I Lindesnes-knivene er det særlig skjæringen vi studerer, iallfall har jeg selv ikke sett nøye nok på bladene de smidde. De er for en stor del i helstål, og jeg har ikke merket meg hvor mange av dem som er laminert (det er eksempel på laminert blad fra Birkeland i artikkel nedenfor). Så nå gleder jeg meg til å se dem om igjen på knivtreffene i 2012.
Løs kanon
Et løst blad som dette er en skummel sak som kan gjøre stor skade. Sett at noen har en usignert kniv av Lindesnes-type, og at han gjerne vil at den skal være en "sikker" Elias Louen? Og bytter ut bladet med dette? Siden kan den kniven bli en fasit som andre usignerte kniver blir sammenlignet med.
Dette bladet bør heller ikke få kortet ned tangen og bli satt inn i det løse skaftet det ligger sammen med her. Det kan eventuelt havne i en kniv med ødelagt blad, der bladet er helt likt dette, men også det er risikabelt.
Skummel sak, altså. I klassen "løs kanon på dekk".
.