.
20. august 2007 (med flere senere tilføyelser)
Kniver på hvalfangst
Flensekniver og foldekniver
Flensekniver
Jeg kjenner sånn cirka ingen som samler på flensekniver. Selv har jeg bare noen få liggende, og vet ikke helt hva jeg skal med dem. De kommer litt i klasse med grovkniver som flekkekniver til fiske, og lauvkniver, og da er vi heller ikke langt unna ljåer og økser. Det er ikke ukjent for knivsamlere å pådra seg et og annet slikt, særlig om eksemplaret har et kjent knivsmedstempel. La oss si en ljå stemplet Jørgen Romundstad (bokstavene IIS - for Iørgen Iørgensen Stranda, som han engang kalte seg).
På Knivdagene på Elverum i 2007 kjøpte jeg dette flenseknivbladet av Håkon Brekke, stemplet slik:
H.M.H ALBERT BØE LARVIK
Og da måtte jeg jo se etter hva jeg ellers hadde liggende hjemme.
Største lengde 44 cm. Som alle slike jeg har sett, er det laminert. Og som de fleste av dem er det ganske rustent, selv om dette er et ubrukt og uslipt eksemplar.
Siden jeg er fra Sandefjord (men bor i Trondheim), er det ikke så rart at flere i slekta har vært på hvalfangst. Denne kniven har oldefaren min brukt. Den er smidd av Edvard Carlsen på Fevang i Sandar (nå Sandefjord). Kniven har hatt langt skaft som alle andre slike, men ofte ble det kuttet ned når de tok knivene med hjem for å bruke dem på gården, bl.a. til å høste kålrabi med. Denne har dessuten fått kuttet spissen på skrå for å bli mer anvendelig. Eller helt ødelagt, alt etter hvordan man ser det. Totallengde 49,5 cm.
Bestefars flensekniv har jeg derimot ikke. Han hadde den på låven til å dele opp kålrabi med. Skaftet var kuttet kort, og bladet var smidd om og gjort kortere og smalere. Det var sånt de fikk ordnet i smia på vei hjem fra fangstfeltet.
Han fortalte at det var et utvalg av litt forskjellige kniver ombord, og at han og de andre flenserne omhyggelig testet og valgte ut den kniven de ville bruke for sesongen, merket skaftet med initialer, og kanskje de også fikk gjort den om litt av smeden på båten så den ble akkurat som de ville ha den. Deretter brynet de den ved hver anledning. Eggen måtte alltid være perfekt. Bestefar sov med kniven innenfor seg i køya for at ikke noe skulle tilstøte den. På hans tid flenset de ennå utenbords (før 1925), altså med hvalen langs båtsiden, med flenserne oppå, ofte i høy sjø. En barsk og farlig jobb.
Senere ble det mulig å ta hvalen ombord i kokeriet, som var ekspedisjonens store båt (i Sandefjord heter det båt uansett størrelse, ikke skip). Fremdeles en barsk jobb. Onkel Henry var på fangstbåt og fortalte om når de kom inn til kokeriet med nyskutt hval, om natten og i dårlig vær. Over flensedekket var det montert lyskastere, og inni den røde dampen kunne flenserne sees i full sving med de store knivene. På fangstbåtene sa de at det så ut som et flombelyst helvete.
Siste gang jeg så i bruk en flensekniv med intakt skaft, var det en mann som hakket is av trappa utenfor en butikk i Sandefjord.
Knivblad fra Anders Andersen, Fevang. Største lengde 46 cm. Dette ubrukte eksemplaret på bildet har skarp tupp, og et hull til en eller annen spesiell bruk.
Når er de laget? Siste sesong med hvalfangst i Sydishavet var 1967/68, etter noen års nedtrapping, men småhvalfangsten langs norskekysten fortsatte jo. Jeg vet ikke hva slags flensekniver som er blitt brukt her, og heller ikke hva de brukte ved fangst av brugder og andre svære saker. Andersen la ned smia ca 1970.
Det har vært skrevet litt om flensekniver. Her er en fin artikkel:
Per Thoresen: Smia på Fevang. I årboka Vestfoldminne 1976, side 56-61. Trykt opp igjen i Vestfoldminne 2004, side 108-113.Den artikkelen er faktisk ikke skrevet av meg, men av en annen Per Thoresen, som var konservator ved Vestfold Fylkesmuseum. Artikkelen handler først og fremst om Anders Abrahamsen, med opplysninger fra ham. Mathisen er ikke nevnt, for hvorfor skulle vel Abrahamsen nevne en hovedkonkurrent?
To artikler på internett:
Stig-Tore Lunde: Fevang Flenseknivfabrikk. Du finner den her
Erling Eriksen: Fra Buskeroa til Semsbyen. Klikk her
Flenseknivsmedene
Edvard Carlsen, Fevang (født 1861)
Den første flenseknivsmeden på Fevang.
Stempel:
EDV. CARLSEN
FEVANG
Carlsen smidde også et mindre antall signerte, vanlige knivblader. Det kan jo de andre også ha gjort.
Sønnen hans, Hans Carlsen (født 1896), arbeidet i smia, og smidde kanskje også flenseknivblader med eget stempel?
Anders Abrahamsen, Fevang (født 1885)
Abrahamsen gikk i lære hos Edvard Carlsen.
Stempel:
A.A.F.
Stor produksjon: Thoresen forteller at Abrahamsen smidde ca 4.000 flenseknivblader i året på det meste, med flere mann i arbeid, og etter hvert også med fjærhammer. De ble solgt også til "England, Russland, Japan, USA, Peru, Chile, Argentina, osv.".
Hans Anton Mathisen Lingelem, Fevang
Mathisen også gikk i lære hos Edvard Carlsen.
Stempel:
En sigd med HML under.
Han kalte smia Fevang Flenseknivfabrikk.
Stempel:
FEVANG FLENSEKNIVFABRIKK (i bue)
SANDAR
Stor produksjon hos ham også.
Hans Monrad Hansen, Fevang (født 1877)
Også han arbeidet i smia til Carlsen, før han startet for seg selv i 1908.
Mitt eksemplar er stemplet:
H.M.H
ALBERT BØE
LARVIK
Han hadde langt mindre produksjon enn de tre andre.
Corneliussen Mek. Verksted i Sandefjord (stempel CMV).
Øyo på Geilo (stempel Ø.L.S. eller ØYO, avhengig av år) laget dem på prikken maken til dem fra Sandefjord.
B. Knudsen knivfabrikk i Trondheim (stempel B. Knudsen) laget flensekniver som jeg ikke har sett.
Fra knivsmedene?
Det må ha vært fristende å prøve seg for flere av eggsmedene, særlig for øksesmeder og andre som laget litt grovere saker. Eller kanskje de ble skremt bort av den tøffe konkurransen mellom Fevang-smedene og de dårlige prisene som fulgte av den? Her er en som forsøkte seg:
Alf Olsen Mostad, Risør (født 1871)
D
enne helt typiske flensekniven kunne ha vært fra Fevang, men stempelet viser at vi skal litt sydover.Skaftet er kortet ned, så nå er den i klassen kålrabikniv, akkurat som den jeg viste her tidligere.
Som det ofte er gjort i Aust-Agder: Stempelet er slått inn opp-ned. Rettvendt på høyre bilde:
A. MOSTAD
Ytterst på bladet, på tvers, er det slått inn noen bokstaver. Den første er en S, kanskje den neste også. Eller en B? Jeg må få studert dette bladet siden en gang og prøve å finne ut mer om hva de kan stå for.Det var nok flere flenseknivsmeder. Det bør finnes noen fra den produktive og dyktige, men ennå ukjente smeden som signerte KKS med en W over, eller fra noen av de andre som smidde flekkekniver og fangstkniver.
I nyere tid er det laget noen få av knivsmeden (og mange andre slags smed) Øystein Myhre i Sandefjord.
Uidentifisert. Denne kniven, som du også kan se i helfigur øverst på siden her, er aldri blitt brukt og aldri slipt. Da onkel Thor hørte at jeg så etter en pen flensekniv, snakket han med en han kjente, en R. Lind i Sandefjord, som monterte flensekniver på 1960-tallet. Han hadde blader og skafter liggende fra dengang fangsten tok slutt og markedet forsvant, og altså denne hele kniven som han monterte i 1980.Bladet er usignert, så jeg vet ikke hvem som smidde det, og Lind døde like etterpå uten at jeg rakk å få spurt. Det er lakkert for å hindre rust. Totallengde 172 cm. Skaft av ask (bjørk ble også brukt), som vanlig er det på 140 cm.
Det blir litt i meste laget å samle flensekniver med skaftet på. Denne ene jeg har, er akkurat passe mange.
Er du interessert i annet kraftig eggverktøy? Økser, for eksempel? Da anbefaler jeg Arne Høylands fine øksesider. Du kan se dem her
En som har fått slire
Denne ombygde flensekniven, med Anders Abrahamsen-stempel, er ikke bare kortet ned. Her er bladet kappet, tangen smidd smalere, og det er satt på nytt skaft og laget slire.Legg merke til den lille lærdingsen som ligger mellom kniv og slire på bildet. Det er en lærstopper til å stikke inn i hullet i slira så kniven ikke skal dette ut. Den holder kniven i ro, men må være lett å miste.
Lengde blad/skaft: 32,5 cm.
Foldekniv til jul
Det finnes en del foldekniver av dette slaget. Mannskapet på hvalfangst i Sydishavet fikk dem til jul av rederiet.
Noen av dem har jeg sett litt nærmere på, andre ikke. Hvalfangsrederiene er det en del jobb å holde styr på. Det kan vel hende at jeg gjør mer ut av dette siden, men jeg venter til jeg har flere sånne kniver.
Det er morsomst når det står GOD JUL på dem:
Aktieselskabet "Ørnen" i Sandefjord hadde flagg med en enkel Ø, og jeg vet ikke om SLC
virkelig eksisterte på båtflagg. Initialene står for Søren Lorentz
Christensen, "Ørnen"s disponent fra 1912 til 1930. Det burde bety at
kniven er såpass gammel som fra 1920-årene.Knivene er sjelden eller aldri i svært god stand. Det er ikke å vente å finne strøkne eksemplarer av ikke-rustfri bruksting som har vært en sesong til havs. Jeg tar dem med samme hvordan de ser ut, og tåler både rust og brukne blader.
Det kan nok likevel finnes et og annet supert eksemplar. Noen av knivene kan vel ha blitt igjen i Norge og havnet hos folk som ikke var med sydpå.
Disse to er fra rederiet Thor Dahl i Sandefjord. Rederinavn og blåhval i flagget, formet som en C for
skipsreder Christensen.Den øverste er laget av Richards i Sheffield, den nederste av Bonsmann i Solingen som kanskje er den produsenten det finnes flest fra.
Denne fra Thor Dahl er i fin stand, men ikke på langt nær så morsom som de forrige, for den er altfor ny.Den er laget en del år etter at norsk hvalfangst i Sydishavet tok slutt, men med denne merkingen får den være med i samlingen av hvalfangstfoldekniver.
Selve kniven er en ordinær Victorinox.
Rederiflagget har falt ut, men ellers forteller merkingen det som skal til. Flytende kokeri Vikingen ble bygget i 1929 for Johan Rasmussen & Co i Sandefjord, og solgt til et tysk hvalfangstrederi i 1938.
I likhet med mange andre hvalbåter var den eid av flere rederier, men det var på papiret. Det var gjerne de samme personene som sto bak.
Dette bildet fikk jeg fra knivsamler Dan Agler i USA. GOD JUL her også, fra rederiet Tønsbergs Hvalfangeri.Kniven er laget av Bonsmann, og den ser like gammel ut som den forrige.
Dette er bare et bilde av en utskrift. Jeg husker ikke hvor jeg har den fra.Flytende kokeri Pelagos tilhørte Tønsberg-rederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe i Tønsberg. Båten ble bygget i 1901, kjøpt av de norske rederne i 1928, tatt av tyskerne i 1942, og var tilbake i fangst igjen etter krigen til den ble sendt til opphogging i 1962. Så her er det ingen hjelp å få til datering av kniven.
En til fra Pelagos. Kniv fra Bonsmann.
De to Tønsberg-rederne hadde også rederiet Pontos:
Ikke mye igjen av GOD JUL. Vi får se hvor løvtynn platen var som ble brukt for å legge inn reklamen i slike foldekniver. 
Selskapet
Anglo-Norse var en infløkt affære med flere rederier involvert. Det
hadde to hvalkokerier med navn Anglo-Norse. Begge var eldre båter
ombygget til kokeri, i 1923 og 1929. Flagget her tilhører rederiet Svend
Foyn Bruun. Det ser ut til at dette rederiet var med bare
før krigen.
Kniven
fra Anglo-Norse er fra den mest passende produsenten av alle, nemlig
Richartz i Solingen, som brukte en hval som logo. De pleide ikke å sette
på firmanavnet i tillegg, bare av og til ordet Solingen.
Denne har rederiflagg fra Hektor (Bruun og von der Lippe).
Selve kniven er fra Bonsmann.
En til fra Hektor.Kniven er fra Daniel Peres, Solingen.
Star Whaling Company.Samme redere. Her er en båt oppkalt etter rederen, med rederinavn og flagg på den andre siden.
Selve kniven er fra Bonsmann.Noen andre ting fra hvalfangst
Kniv
Per
Thoresen (den andre P.T. altså) forteller i sin artikkel at en del
flensekniver ble smidd om til vanlige knivblader ombord, og fikk satt på
skaft av hvaltann. Disse knivene er det langt imellom.Denne her kan godt være en sånn kniv. Den har skaft og slire i hvaltann, blad av litt primitiv og ubestemmelig type, og "holk" av tinn eller sink eller noe sånt.
Veldig gammeldags hvalfangst som er avbildet i den innbrente dekoren: håndharpun fra robåt, og med seilskute med svært tvilsom seilføring. Årstallet ser ut til å være 1918.
Den
er funnet i Sandefjord, og det passer jo bra. Ikke akkurat noe
praktverk, men den er hel og i orden. Jeg vil gjerne ha flere sånne.Hvaløre
Laget av øresteiner. Mange malte slike selv, eller fikk ekspedisjonens spesialist til å male det for seg.Dette eksemplaret er et som har alt: ekspedisjonens år, rederiflagget (Melsom, Larvik), og kokeriets navn (S/S Lancing). Et slikt hode er blant de morsomste og mest dekorative av alle de klassiske hvalfangst-antikvitetene.
Hvis man ikke vet det, er det vanskelig å gjette hva de er. Jeg har flere ganger sett dem beskrevet som sneglehus på eBay.
Høyde på hodet: 11,5 cm.
Hvaløyne
Fra en hval (blåhval?) skutt i Sydishavet i sesongen 1951/52. I Sandefjord ble slike ofte brukt som lampettskjermer. Den store åpningen ble montert mot en plate. En pære lyste opp det hele, og mest der pupillen var.Det er jo en smakssak om de pynter opp eller om de bare er fæle, og mange er nok blitt kastet.
Diameter: 12 cm.
Også andre deler av hvalen ble brukt til pynt. Både hvaltenner og barder og mye som ble laget av disse.
Utendørs ligger det ennå en rygghvirvel her og der, og en hel kjeve for dem med god plass i hagen. Men det kommer jo ingen nye skjelettdeler til byen, de gamle forfaller, og en stor knokkel i hagen er ikke like pop som før.
Noen som ennå har en spesiell, gammel type stålampe, med rar og litt læraktig stang, kan nok lure på hvilken del av hvalen den er laget av . . .
