12. januar 2015



Syver Jotun



Sigurd Bølling skriver i sin artikkel om Tosten Flatmo:

"Vil skjebnen det slik, dukker det snart opp knivstell etter et par av de andre store dølene – Syver Jotun og Jo Visdal fra Vågå, Jo Soglo fra Skjåk, Peder Moen fra Gausdal, og Peder Lien fra Skåbu."

I likhet med Bølling hadde jeg aldri sett eller hørt om noen kniv fra noen av disse, men nå har i det minste en slire fra én av disse andre dukket opp. To av Jotuns barnebarn, Anne Marie og Grethe Jotun, viste meg den og et stettfat han har skåret, og noen bilder. Så da er vi i gang.

Det får bli mer når noen av dere har vist meg andre Jotun-kniver dere har i samlingen.

Alle treskjærere har brukt kniv og likt å bruke kniv, og de har likt selve kniven også. Vi kan nok glatt gå ut fra at så godt som alle de kjente har laget en eller flere kniver, iallfall de som drev med miniatyrskjæring. Men det er ikke enkelt å knytte en usignert kniv til et navn. Hvis denne slira hadde blitt med på et knivtreff, ville alle de store navnene blitt nevnt, og vi får bare håpe at den ikke hadde blitt "sikkert" tillagt et av disse navnene.

Syver Jotun ble født på Haugen i Vågå i Gudbrandsdalen 1866 og døde i Oslo i 1947. Litt om navnet, i tilfelle dere vil lete etter opplysninger om ham:

Han vokste opp på en plass som het Jota.
I folketellingen for 1875 heter han Syver Jacobsen.
I tellingen for 1900 heter han Syver Joten, gårdbruker og treskjærer.
I tellingen for 1910 heter han også Syver Joten, gårdbruker og selveier.
Senere en gang endret han skrivemåten til Jotun.

Jotun skal ha lært en del av Tosten Flatmo, men var nok fra starten for en stor del en selvlært treskjærer. Han skar både store og små gjenstander.

Mens han bodde i Vågå dro han til Oslo om somrene og solgte vinterens produksjon. I Oslo kom han i kontakt med Kunstindustrimuseet og treskjærermiljøet, og med Gustav Vigeland. Han fikk en del oppdrag og var blant annet instruktør for Den norske Husflidsforening.

Den kjente treskjæreren Per Haugen (senere lærer på Hjerleid, særlig kjent for altertavle og prekestol i Skåbu kirke) var en yngre slektning av Jotun, hadde lært mye av ham, og bodde hos ham mens han gikk på Kunst- og håndverksskolen.


På verdensutstillingen i Paris i 1889 fikk Jotun sølvmedalje og dette diplomet (der navnet var registrert som Joten).

Det var altså ikke noe i veien med evnene som treskjærer, og drømmen var å kunne leve helt av dette. I 1911 flyttet han til Oslo for å forsøke seg, men da var toget gått. Treskjæring var ikke lenger på moten. Noen nisjer fantes fremdeles, som Pipelarsen på Lillehammer, men det fantes nok flere treskjærere enn det var marked for.

I tyve år var han landpostbud på Hauketo i Østre Aker, som nå er en del av Oslo, helt til han ble utsatt for et postrøveri og stygt skadet. På eldre dager mistet han dessuten synet. Ingen hyggelig historie her.


Bessheim Fjellstue i Vågå har interiør som Jotun skar på 1890-tallet.











Jotun var god til å tegne mønster og god til å skjære, både miniatyrskjæring og større arbeider. Ivar Flatum (se nedenfor) skriver at han spesielt var god på komposisjon. I denne slira har vi en riktig lekker Gudbrandsdal-akantus.



Noen av oss liker å ta fram lupe, og på helt nært hold ser vi at selv om det er nydelig gjort, hulte han ikke ut sveiver på høyde med de aller største i deres beste ting. Men hvem vet om dette er Jotuns beste? Jeg vet ikke engang om denne slira er et tidlig eller sent arbeid. På litt mer normalt hold er det en riktig vellykket sak.

Når så sjeldenheten også kommer inn i bildet, er det klart at denne slira er på ønskelisten til hele gjengen. Noen sprekker endrer ikke på det, heller ikke at øverste holk er borte.

Enkel gravering, så enkel at det nok er han selv som har stått for den. Det var tydeligvis treskjæring som var greia, ikke gravering.









Stettfat fra Jotun. Heller ikke her vet vi når det er skåret.

Syver Jotun og hans kone Klara.
















Hvor er knivene nå?

Det er svært sannsynlig at flere av dere har en Syver Jotun i samlingen. Ivar Flatum skriver at kniver hørte til det han laget mye av, særlig da han var yngre. De er nok usignert, som utskårne trekniver flest, og som havner i gruppen kniver som vi diskuterer og ikke kommer i mål med. Jeg hører gjerne fra dere når dere har sammenlignet knivene deres med bildene her og hatt en fin aha-opplevelse i samlingen.



Litteratur:

Ivar Flatum: Ein treskjerar: Syver Jotun, 1866-1947. Årbok for Gudbrandsdalen 1989.

Eirik E. Haugen: Retting Årbok 1989. Årbok for Gudbrandsdalen 1990. (Retting av noen biografiske opplysninger i forrige artikkel.)

Arnfinn Engen: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen (Lillehammer 1998). Engens bok finnes også i gratis elektronisk versjon:

http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204017

Klikk på sidene for å bla i boka, og velg kvalitet Høy for å gjøre sidene større.


.

26. desember 2014



Nils Pedersen Talebakke



Jeg har tidligere her og der vist en del bilder av fine Talebakke-kniver, særlig i artikkelen nedenfor denne og i den fra auksjonen på Gjøvik i 2014.

Nils P. Talebakke (1845-1937) laget noen av Totens mest ettertraktede staskniver. Her viser jeg også et par brukskniver.




Staskniv i flammeask


Veldig fint laget og pent holdt. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2013.

Den er temmelig lik til den som gikk høyest i pris på Gjøvik-auksjonen i sommer. Du kan jo ta fram bildene derfra og sammenligne.

Initialene til første eier: HK. På den andre siden står årstall: 1914.

Kniven på Gjøvik hadde årstall 1920.




Jeg vet ikke hvem HK var. I dette utydelige bildet ser vi hvor han bodde i 1914:

Josefinegd 23 Xania


Jeg så etter i folketellingen for Oslo for 1910, men på den tiden var det ingen H. K. i Josefinesgate 23.


Blad uten blodrand og bølgefilet rygg, men dette også er et dekorert, laminert stasknivblad med Talebakkes signatur.




Opphengskrok med dragehode.

Staselig jaktdolk



At den var fra Toten, var det liten tvil om. Mest sannsynlig var den laget av Nils Talebakke, men det var litt diskusjon om det.






Og så begynte vi å studere det lille grumset et stykke ute på det 11 cm lange bladet.

Det var jo restene av en N med punktum etter. Ved å se på de andre små prikkene, og sammenligne med andre Talebakke-blader, ble det klart at her hadde hele signaturen hans stått.

Siden har bladet blitt slipt tynnere opp mot ryggen, slik at signaturen nesten er borte, og det har fått en hulning på tvers innerst ved skaftet. Kanskje det også har fått ny fasong. Bladet er 5,8 mm tykt, så det var nok å ta av.












Fugleliv på Toten. Denne er nok en orrhane, etter halen å dømme.











Og da er vel dette en tiur?











Krok med dragehode, som vanlig.













Det varierer hvor detaljert hodet er. Dette har fått øyne og noen andre linjer.












Brukskniver


Fem av knivene på Gjøvik-auksjonen. Den midterste her ga meg litt å tenke på. Den er usignert, og kniv og slire hører ikke sammen. Men nå ser jeg at jeg skulle tatt bilder av den ute av slira.

For jeg hadde da sett en sånn skaftholk som dette før? I samlingen av trønderkniver? Jeg måtte plukke fram noen mapper og se etter.







Og der var den, denne gangen med messingholker. Kniven satt i en Budal-slire som sikkert en luring sydpå har satt den i. Der sitter den ikke nå lenger. Den ser ut til å være fra samme mann som auksjonskniven på forrige bilde.

Toten er ikke mitt felt, og brukskniver fra Nils Talebakke visste jeg ikke noe om.


Bladet er 11 cm langt og 4 mm tykt. Det har en fasong som er vanlig i Trøndelag (og en del andre steder), og jeg har hatt disse bokstavene i tankene når jeg har sett trønderske smednavn. Ryggfilingen ser ikke trøndersk ut, men er heller ikke så spesiell at den ikke kan være fra hvor som helst. Jeg har jo tenkt på Talebakke også, men mer er det ikke blitt ut av det. Men nå ser jeg på bokstavtypene, hvor lik de er dem i Talebakkes vanlige stempel.


Ryggfilingen innerst ved skaftet er også så lik den i Talebakkes stasknivblader som man kan vente seg i et bruksknivblad.

Ryggfiling kan man ikke vente, men han har gitt ryggen en fas på hver side, som på kniven i flammeask øverst i denne artikkelen.

Midtstreken langs ryggen kan varsle om tvilsom sveising, men kan også komme av måten omleggsjernet blir satt på. Det er vanligvis ikke noe veldig godt tegn.




For noen dager siden fikk jeg bildene av denne kniven fra Tor Skjølet:

Helt maken til den forrige. Samme slags skaft og samme slags blad med NPT-stempel.

Spesiell merking på bladholken. Kanskje første eier.









Rester av Talebakkes typiske ryggdekor. Igjen er det spor av stripe midt på.

Hva slags slirer brukte Talebakke i bruksknivene? Laget han dem selv? Kan dette være en slik? Dette er det selvfølgelig noen av dere der ute som vet.






Et løst blad


Bruksknivblad fra Nils Talebakke.

Lengde: 12,2 cm.
Bredde: 2,2 cm.
Tykkelse: 5,3 mm.

Typisk ryggdekor innerst. Og ryggstreken går igjen.







Tydeligvis en eier som har slått inn noe ved siden av smedstempelet.

Usignert, men vi kjenner den jo igjen


Her har vi en mindre kniv av samme type, med disse karakteristiske holkene. Lengde skaft/blad 18 cm.

Bladet er 7,7 cm langt, men var vel en millimeter eller to lengre da det var nytt. 4,4 mm tykt.



Kniven passer bra i slira, som er standard Toten-slire, men helt uten dekor. Vanskelig å si om den er laget av Talebakke eller en annen.





Bladet er det blitt gjort en del med. Sidene er slipt og det hele er grundig polert. Polering gjør seg alltid best når man har pusset bort alle riper først, men men.

Innerst ser vi rester av den opprinnelige overflaten. Bladet er altså blitt fikset på mens det satt i kniven, så det er ikke et som er satt i senere.

Samtidig forsvant bladstempelet helt.



Talebakkes ryggfiling igjen. Og jammen har vi ikke denne midtstreken hans her også.








Men denne gangen er det ikke bare en strek innerst ved skaftet. Her har det skjedd noe hele veien utover ryggen. Det er også noen faresignaler langs eggen. Bladet burde nok heller vært frasortert. For en samler nå er det bare morsomt at det er sånn.

Mønsteret i bladryggen er nesten som en dekorasjon, men hva i all verden er det han har gjort her?



.