7. januar 2008

Kniver fra Bergans

Av Per Thoresen

Del 3: Kniver fra Mora og Solingen. Pluss noen til.

© Per Thoresen 2008

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com

Import-kniver

Det var et stort antall kniver i Bergans utvalg der hverken kniv eller slire ble laget i Norge. De fleste av disse var enkle og billige. Nå er mange av dem omtrent umulig å oppdrive, og jeg oppfatter iallfall en del som svært samleverdige.

Det solide varemerket Bergans kunne nok selge en god del slike importerte kniver, enda folk kunne kjøpe identiske kniver billigere under den utenlandske produsentens eget navn. På samme måte som at noen var villig til å gi mer for en turøks bare fordi det sto ‘Bergans’ i stedet for ‘Mustad’ på den. Det er sånn det er med varemerker.

Selv om knivene ble laget i store mengder, er det ikke så ofte man kommer over over dem. De har gjerne vært utsatt for brutal bruk, så pene eksemplarer er det lite av. Dessuten er de lett å overse, siden det bare er stemplene som skiller dem ut.

De finnes i masse modeller og varianter. Jeg gleder meg til å få fylt alle tomrommene, både i min viten og i samlingen hjemme, i årene framover.

Det ser ikke ut til at noen av de rene import­knivene er laget som egne modeller spesielt for Bergans. Alle sammen er visst fabrikkenes ordi­nære produksjonsmodeller som bare har fått egen merking av blad og slire. Derfor: Hvis du kommer over en speiderkniv eller morakniv som ser ut nøyaktig som en med Bergans-navn, men som er uten stempling, eller en der stempelet er slitt bort, kan den ikke regnes som en Bergans. En umerket slire av disse typene kan heller ikke regnes med, selv om kniven som sitter i den har Bergans-stempel og slira ser ut til å ha vært med fra starten.

Og selv med Bergans-stempel: Det er valgfritt om du vil regne disse utenlandske knivene som helt ekte Bergans.

Speiderkniver og morakniver

Den store knivprodusenten K J Eriksson i Mora i Sverige laget alle speiderknivene og moraknivene i Bergans utvalg. Knivene og slirene har Bergans-stempler, men det er vanligvis ingen merking som viser at det er K J Eriksson som har laget dem.

Jeg har bare 34 forskjellige totalt av disse speiderknivene og moraknivene fra Bergans/Eriksson. Når et så lite tall fordeler seg på så mange typer og varianter, er det klart at jeg har magert grunnlag for en del av det jeg skriver her. Det kan være helt tilfeldig hva jeg har greid å få tak i.

Hvis du bestemmer deg for å jakte på disse knivene, har du mye resultatløs leting foran deg. Hauger av ikke særlig interessante svenske brukskniver må gjennomgås. Men når du endelig finner en med Bergans-stempler, er den til gjen­gjeld ofte svært billig.

Morakniver med pappslire

Bergans morakniver med pappslire er laget i alle størrelser fra den store nr 3 (og kanskje enda større?) og ned til den lille nr 4/0.

Pappslirenes dekor er ikke laget spesielt for Bergans, og heller ikke for K J Eriksson. For eksempel brukte knivprodusenten F. M. Mattsson slirer med nøyaktig samme dekor.

Slirene har slike slirers vanlige brunfarge, oftest med svart øverst og nederst. Noen er ens­farget svarte.

Baksiden er stemplet Bergans og SVERRE YOUNG OSLO. På noen står det bare Bergans.

Pappslirene ble ikke laget av K J Eriksson selv, og de er heller ikke laget samme sted før og etter kri­gen. I jubileumsboka K J Eriksson 1912-1992, trykt i Malung i 1991, står det:

“Slidorna köptes av Bröderna Ström, som redan tillverkade slidor för andra knivfabriker.”

Men det var i begynnelsen. I 1948 flyttet K J Eriks­son inn i nye lokaler, og begynte å lage lærslirer selv. Pappslirer ble derimot ikke lenger laget av Ström eller av noen andre i Mora:

“Vulkanfiberslidor till moraknivarna inköptes nu från tillverkare i Eskilstuna.”

Sannsynligvis fra Hållsta Läderindustri, som nok også laget mange av de andre Eriksson-slirene, kanskje de fleste.

Speiderknivene med flat lærslire

De flate slirene til speiderkniver ble tydeligvis ikke laget av K J Eriksson selv før i 1948. Jeg vet ikke hvem som laget dem tidligere. Bröderna Ström? Denslags slirer er det svært lett å produsere, og mange fabrikker som ellers kjøpte sine slirer fra andre, gjorde et unntak for flate speiderslirer.

Disse slirene ble også laget i flere størrelser, og av flere lærtyper: vegetabilsk garvet, krom­garvet, og svart plattlær. 1939-prislistene oppgir at de finnes som eikebarket gul og som kromgarvet i ti farger.

K J Eriksson laget en vrimmel av modeller med slike flate slirer, og ikke alle er det vi ville kalle speiderkniver. Jeg regner dem likevel til samme hovedgruppe.

I tillegg til speidergutt eller -jente er alle mer­ket Bergans på forsiden.

Bladene

Bladene er av K J Erikssons vanlige typer, lami­nert med stålkjerne omgitt av jern. I Bergans-knivene har de nesten aldri produsentens stempel, men en av moraknivene i størrelse nr 3 har blad med K J Erikssons stempel i tillegg til Bergans.

Bladene kan være stemplet på tre måter:

KVASSING

MORA-TYPE

EKTE MORA

Disse tre bladstemplene ble brukt på de samme modellene, antagelig ofte også i samme tidsrom. Av en eller annen grunn. Rart, særlig at det er brukt to såpass like stempler som EKTE MORA og MORA-TYPE (men se nedenfor).

Jeg fant tidlig ut at Kvassing og Mora-Type ble laget av K J Eriksson, og trodde (håpet) lenge at Ekte Mora kom fra en annen fabrikk. Men dessverre. Det viste seg etter hvert at alle kom fra den samme.

De eldre bladene er smidd på maskinhammer, noe du ser av den ujevne stålranden mellom jern og stål. Nyere blader er stanset ut av ferdiglami­nert plate, med kjedelig og perfekt stålrand. Maskinhammer er det langt mer sus over: Jo mer håndarbeid, desto bedre! Etter at fabrikken hadde fått installert maskinhammere, var det en mellomperiode der noen blader ble stanset ut og noen smidd. Jeg vet ikke når K J Eriksson helt sluttet å bruke maskinhammer, men regner med at det skjedde kort etter krigen.

Kanskje en tilfeldighet: Nesten ingen av mine Bergans-kniver fra Mora har utstanset blad.

Jeg er blitt fortalt at mange av disse knivbladene ble laget i Eskilstuna. Men jeg vet ikke helt. Eskils­tuna hadde ingen tradisjon å snakke om for laminerte knivblader. Når de av og til prøvde seg, kunne de finne på å stemple dem STÅLAD for å vise at bladene var laminert selv om de kom fra helstål-byen.

Bladstemplene

Kvassing

Bergans registrerte varemerket KVASSING så tidlig som i januar 1934. Det er ikke noen slik kniv i Bergans prisliste for det året, og heller ikke i den for 1937. Men i 1935 er Kvassing med i Speiderdepotets prisliste, i form av speiderkniv med flat slire. Kanskje Sverre Young ikke regnet denne model­len som en egentlig Bergans, siden det dreide seg om ren import? Først fra 1938 er speiderkniven med i Bergans egen prisliste.

Blader merket KVASSING er å finne i speider­kniv med og uten parerstang, med hver sin bladfasong. Slirene hadde bilde av gutte- eller jentespeider. Noen av knivene har ‘farvet slire’, ifølge annonsen. Skaftet ble laget i ‘lys vakker flammebjerk’. Jeg har ikke sett dem i flamme­bjørk, men i klarlakkert valbjørk av middels eller dårlig kvalitet, og noen eldre i til dels fin ris­knute på bjørk. Det er nok disse to slagene som er kalt ‘flammebjerk’. Senere var skaftet kanskje også av plast, iallfall forteller brosjyrene at det var skaft i ‘mange vakre farger’ å velge mellom. Men jeg har ennå ikke sett noen Kvassing med plastskaft.

I reklamen ble Kvassing brukt som navn på speiderknivene, men i tillegg til disse ble det også stemplet på bladet til en del av de rødskaftede moraknivene med pappslire, som har en annen bladfas­ong enn de to bladfasongene i speider­knivene. Moraknivene er i mange størrelser, antagelig i alle de vanlige størrelsene som morakniver ble laget i. Slirene er merket på baksiden med Bergans SVERRE YOUNG OSLO eller bare Bergans.

Bladstemplene er i flere størrelser, med ski­løpere og navnestempel med OSLO – NORWAY.

I 1935 står det at prisene i Speiderde­potets liste gjelder ‘Liten modell’. Disse var å få:

Gutt, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65

Pike, gul slire kr 1,20, kr 1,50 og kr 1,65

Gutt, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80

Pike, farget slire kr 1,30, kr 1,60 og kr 1,80

Prisforskjellen gjelder størrelsen: I 1938 var det tre størrelser. Ifølge prislisten til Lefstad i Trondheim kostet de kr 1,25, kr 1,50 og kr 1,75.

I Sverige markedsførte K J Eriksson Kvassing som ‘En äkta MORA slidkniv’.

Mora-Type

Mora-Type finnes også som morakniv med papp­slire og som speiderkniv med flat lærslire, med eller uten parerstang.

Bladet er stemplet MORA-TYPE.

Jeg har sett speiderknivene i én størrelse og moraknivene i tre størrelser, men det finnes nok flere, særlig av moraknivene.

Jeg har sett dem bare med valbjørkskaft.

Ekte Mora

Ekte Mora finnes som morakniv med papp­slire og som speiderkniv med flat lærslire. Alle speiderkniver jeg har sett, har plastskaft og parerstang.

Det står Bergans EKTE MORA i stempelet, pluss skiløperne.

Noen av bladene, i de helt store stør­relsene av morakniver, er stemplet med K J Erikssons stempel i tillegg til Bergans-stempel.

Kniver med blad stemplet EKTE MORA har jeg sett bare i virkeligheten, ikke i en eneste annonse eller pris­liste eller omtale.

Jeg lurer på når de er laget. Det er tre saker her:

• Alle bladene jeg har sett (ofte vanskelig å avgjøre sikkert) er smidd på maskinhammer.

• Alle speiderknivene jeg har sett, har plastskaft.

• Som tidligere nevnt: Ekte Mora er ikke i Bergans prislister.

Altså moderne skaft og gammeldagse blader, og upublisert. En mulighet er at Ekte Mora er Bergans-kniver laget av K J Eriksson under krigen?

Plast er ikke et etterkrigsfenomen, særlig ikke i Sverige der plastindustrien var svært tidlig ute, lenge før den norske, og der den utviklet seg sterkt under krigen.

1940 satte rimeligvis en stopper for handelen mellom Bergans og K J Eriksson. K J Eriksson markedsførte Kvassing i Sverige i fredstid, og kan vel også ha produsert Bergans-kniver for hjemmemarkedet i krigsårene?

Er det da et problem at det står EKTE MORA, i stedet for ÄKTA MORA eller noe annet på svensk?

Morsomt å prøve å finne ut av.

Kvassing og Mora-Type ble produsert for Norge igjen etter 1945, og var for eksempel med i Bergans prisliste fra 1957.

Gutt og jente

På de aller fleste speiderknivslirene er speidergut­ten vist fra siden, men på noen er han vist forfra. Noen ganger er det brukt K J Erikssons vanlige speidergutt, ikke den spesielle Bergans-gutten, men det står alltid ‘Bergans’ over.

Siden det var flere guttespeidere enn jentespeidere, og kniver var mer utbredt blant gutter enn jenter, må det ha blitt solgt langt flere kniver med guttespeider enn jentespeider, og det er sannsyn­lig at gutte­speideren også var på flere modeller enn jente­speideren. I annonser i desember 1934 står det:

“Julegave for guttene. Bergans sports-dolker ‘Kvassingen’ med kulørte slirer. Alle gutter vil ha kni­ver.”

Hittil har jeg sett bare fire slirer med jente på.

Disse svenske Bergans-knivene er nok vanligere enn det kan se ut til. Bare folk begyn­ner å se etter dem, kom­mer de nok til å dukke opp fra skuffene alle steder, både i Norge og Sverige, og sikkert i Danmark også.

På midten av 1930-tallet var iallfall disse Bergans-knivene av mora- og speider­knivtype i handelen, alle med treskaft:

Morakniv med én skaftholk.

Morakniv med 2 skaftholker og ende­kule.

Speiderkniv uten parerstang, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med parerstang, uten skaft­holker, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med parerstang, med skaft­holk mot bladet, 4 nagler i slira.

Speiderkniv med parerstang, med skaft­holk mot bladet, 5 nagler i slira.

Speiderkniv med parerstang, 2 skafthol­ker og 6 nagler i slira.

Speiderkniv med parerstang, 2 skafthol­ker, og metallbeskyttelse øverst og nede til venstre i sliras blad-del.

Speiderkniv med bredere blad, nærmest en flåkniv, rett og rundt skaft med 2 hol­ker, og 6 nagler i slira.

Og så håper jeg jo at det er mange i tillegg til disse. En Bergans-stemplet moraslire med hatt hadde det vært gøy å komme over, men det er nok mye å forlange.

Det kan bli en stor samling av dette: Kniver i flere størrelser og materialer. Tre slags stempler. Flere bladfasonger. Variasjoner i skaftfarge og slirefarge. Speidergutt eller speiderjente på slirene.

Utførelsen av slirene varierer også i naglenes antall og plassering. Og naglene var enten blanke eller i samme farge som slira.

Bergans Finne-Type

Var det en overraskelse at så mange av Bergans kniver ble laget i Sverige? Hva sier du da til en finsk Bergans?

Jo da, finsk. Rett før krigen kom det jammen en typisk puukko inn i Bergans sortiment:

Brosjyrene viste bilde av ‘Sportskniv Finne-type', med skaft av valbjørk, med biter av rein­skinn på slira, og med blodrand på begge sider av bladet.

Finne-Type er en ren kopi av en serie kniver laget av den finske storprodusenten Iisakki Järvenpää Oy. Og jeg ble jo glad da jeg så dette bildet, for dermed kom det enda en kniv­fabrikk inn i Bergans-historien; Bergans kjøpte altså kniver fra Järvenpää!

Men nei. En dag sitter jeg og blar i jubileums­boka K J Eriksson 1912-1992, og ser bilde av et av firmaets reklameskilter fra 1948. Og der er den finske kniven, helt maken til Bergans. Med slire merket MORA.

Dermed var det klart at det var K J Eriksson som leverte Finne-Type til Bergans, selv om modellen altså er på prikken lik en av modellene til Järvenpää. Siden har jeg sett mange slike kniver som ikke har noe med Bergans å gjøre, med Erikssons egne stempler. Tilsvarende kopier ble også laget av minst to andre Mora-fabrikker, og av Hugo Köller i Solingen.

Men kunne disse fabrikkene virkelig kopiere på den måten? I så mange år?

Jo da. Knivfabrikker i mange land har i alle år kopiert hverandres modeller, ned til små detaljer i dekoren. Uten å spørre om tillatelse. Et eksem­pel fra nyere tid er K J Erikssons uautoriserte kopi av Helle Fjording.

Det skulle gå lenge før jeg endelig fikk se en Finne-Type i virkeligheten, men omsider satt den der. Og så – allerede dagen etter – en til!

Siden er det kommet noen få til i samlingen, men det er fremdeles en del uklare punkter.

Bladet har ikke riktig samme kvalitet som de finske, men er litt mer slurvete utført. Den viktigste forskjellen er likevel at Finne-Type har laminert blad, ikke det typisk finske av helstål.

Skaftet er bare nesten på prikken som Järven­pääs. Bergans 1939-brosjyre forteller at det var av bjørk, og at det fantes i flere farger. Fore­løpig har jeg sett bare én grønnbeiset, de andre har vært naturfarget. Kvaliteten på valbjørka varierer fra tettmønstret til nesten uten mønster. Jeg har en med rester av en blåmaling som kanskje ikke er original.

Finne-Type er i to hovedvarianter, der den første igjen kan deles i to undervarianter. Jeg tenker meg at krigen kommer mellom de to hovedvariantene, slik at den eldste av dem ble laget fram til 1940, og den nyeste fra 1945. Så spørs det hva som eventuelt ble laget under krigen.

Førkrigs

Den førkrigs hovedvarianten ser ut helt som på bildet i brosjyren, både kniv og slire.

Bladet er smidd på maskinhammer, er ca 100 mm langt, 19 mm bredt og 3,5-4 mm tykt, og er stemplet KVASSING.

Bladet er tykkest midt på – akkurat i over­kant av slipefasen – og smalner litt oppover mot ryggen, slik finske blader av dette slaget gjerne gjør (riktignok ikke alle de finske, f.eks. ikke alle eksportmodeller til USA).

Skaftet kjennes igjen på at enden av tangen er klinket til en endekule.

De to førkrigs undervariantene:

• Den antatt eldste har bladstemplene samlet på venstre side av bladet. Ski­løperne er litt annerledes enn på den senere undervarianten. Det eneste eksemplaret jeg har sett, har slire uten Bergans-merking. Slira har et elghode på forsiden – i likhet med førkrigsslirene med Bergans-merking bak. (Slirene til K J Erikssons egne kniver er merket ‘MORA’ på forsiden). Jeg tror derfor at denne slira likevel kan være original, og at de tid­ligste slirene kanskje var uten merking.

• Den andre undervarianten har skiløperne – nå i litt annen gravering – på venstre side av bladet, og navnestempelet på høyre. Bak på slira står det Bergans SVERRE YOUNG – OSLO. Denne under­varianten har jeg sett en del eksemplarer av.

Etterkrigs

Den antatt etterkrigs hovedvarianten skiller seg fra den eldre i flere detaljer.

Bladet er nå stanset ut av ferdiglaminert plate, og har derfor ikke lenger den ujevne stålranden som gir den følelsen av håndarbeid som samlere gjerne setter pris på. Bladet smalner heller ikke oppover mot ryggen. Det er ca 103 mm langt, 21 mm bredt og 2,8-3 mm tykt.

Enden av tangen er skrudd fast og stikker ikke lenger ut fra skaftenden.

Slira har ikke lenger den lille lappen av rein­skinn øverst, men i stedet en trefliket lærlapp. Det er ikke noe elghode.

Av de etterkrigs har jeg bare to eksemplarer, og dette er også de eneste jeg har sett. De er ulike, og igjen setter jeg opp to undervarianter:

• Den ene har blad stemplet som på de siste førkrigsknivene. Merkingen på slira er bare et enkelt stempel ‘Bergans’ øverst på bak­siden, delvis gjemt under beltestroppen.

• Den andre er stemplet EKTE MORA på venstre side av bladet, og har skiløperne på høyre. Skiløperne er maken til dem på det andre bladet. Slira har norsk flagg og Norge øverst på forsiden, men er ellers umerket. Jeg tror den er original.

Siden K J Eriksson ikke laget alle sine slirer selv, er det godt mulig at slirene til Finne-Type kom fra underleverandør.

Med norsk slire

Så en dag kom det en liten overraskelse, og en tredje hovedvariant.

Øystein Køhn, Knivbladets redaktør, sendte meg en slire som tydelig er laget på Bergans-fabrikken i Oslo, i Bergans typiske gråblå, krom­garvede lær, udekorert. På baksiden er det ski­løpere og Bergans OSLO – NORGE, akkurat som på slirene til Sliring og Spikkekniv fra Mora. Etter stemplene å dømme er den dermed fra slutten av 1950-tallet.

Merkelig. Det måtte da vel være greiere å få både kniv og slire fra Sverige? Ikke vet jeg. Det var iallfall ingen sak å sy dem, siden ingen slirer er kjappere og enklere å få til enn disse.

Kanskje forklaringen på at det ble laget litt enklere slirer er at folk syntes de finske var for rare og souvenir-aktige, og at Bergans derfor ville prøve om knivene solgte bedre med mer nøytral slire?

På fabrikken i Oslo var det et viktig stykke Bergans-kunnskap som helt ble glemt da de sydde disse slirene:

Det kan ikke lenger ha vært noen i nærheten som husket alt det styret de hadde hatt før de fant på å bruke stoppeknapp i Slirkniv-slira slik at kniven ikke stakk seg igjennom i bunnen. Så de brukte ikke denne viktige knappen, og kniven gikk dermed selvfølgelig rett igjennom sømmen i spissen.

På fabrikken hadde de nok for lengst sluttet å tenke på hvorfor de satte denne knappen i alle de andre slirene. Den var vel bare noe som hørte til.

En annen sak er at tråden ofte har røket i gamle finske og svenske slirer av dette slaget også. En stoppeknapp er veldig smart i slirer av mykt lær.

Kniven til denne sliretypen har jeg ikke sett. Det er rimelig å tro at den ser ut som andre etterkrigs Finne-Type, stemplet KVASSING eller EKTE MORA.

Siden har jeg fått tak i også umerkede eksemplarer av disse helt enkle slirene. Jeg tror ikke de er laget av Bergans, og heller ikke at det har sittet noen kniv med Bergans-stempel i dem. De er en tanke slankere og er sydd med rødaktig tråd, mens Bergans ellers er sydd med naturfarget. Den litt smalere beltestroppen har tynne dekorlinjer langs kanten er satt på med to nagler, ikke én. Jeg gjetter på at de tilhørende knivene ble laget og solgt av K J Eriksson, med Erikssons merking, men jeg har ennå ikke sett kniv i noen slirer av dette slaget.

Finne-Type var i Bergans prisliste fram til iallfall 1957. På 1948-bildet er det den tidligste typen som er vist. Den avbildede kniven er altså svært mye eldre enn brosjyren.

Foreløpig har jeg sett ganske få eksemplarer av Finne-Type, så mye av det jeg har skrevet her, må nok bli komplettert og korrigert. Med flere stem­pelvarianter, flere skaftfarger og flere sliretyper kan det vel være for eksempel tolv-femten vari­anter? Kanskje det er mer enn bare én slirefarge også. Det kan altså bli en hel liten samling av dette. Om du bare greier å finne knivene, og det kan jo bli verre. God jakt!

Bergans Universalkniv Kjøkkenkniv

Denne knivmodellen har jeg ikke sett hverken i virkeligheten eller på bilde, og jeg vet ikke hvil­ken fabrikk det var som laget den. Det eneste lille spor jeg har funnet som viser at den har eksistert, er en innførsel i prislisten fra 1965. Der koster den kr 10,10.

Kniven kan være produsert i Norge, på Geilo for eksempel, men like gjerne i Sverige eller et annet land. K J Eriksson nok en gang?

Prislisten har ingen beskrivelse av den. Det er vel bare en kjedelig kjøkkenkniv, men jeg blir glad når jeg en dag kommer over den.

En Bergans-avlegger i Danmark

For en del år siden så jeg en mann som gikk med noe som på avstand så ut som en Bergans. Dette var i enklere tider for knivbrukere, vi var nemlig på en flyplass. Da jeg kikket litt nærmere på kniven, viste den seg å være noe dansk noe som bare lignet. Jeg var ennå ikke spesielt interessert i Bergans, eller i fabrikkproduserte kniver i det hele tatt, og hadde forlengst glemt denne kniven da den danske knivsamler Henrik Vensild spurte om jeg var klar over at det også i Danmark var blitt produsert en slags Bergans.

Disse danske knivene ble utviklet av Hans Andersen, og ble i alt laget av iallfall tre produsenter steder og i svært mange år. Bladene er stemplet på mange måter. Jeg har sett disse bladstemplene:

HANS ANDERSEN MADE IN DEN­MARK

HANS ANDERSEN DENMARK STAIN­LESS

HA Swedish Steel
HA SWEDISH STEEL RUSTFRI

CONTINENTAL STEEL DENMARK STAINLESS

RUSTFRI HA BIRKERØD

AKE SOLINGEN

AKE SOLINGEN ROSTFREI
AKE STÅLIMPORT RUSTFRI
ERLING VANGEDAL DENMARK
GMD ROSTFREI
HJORTEKÆR DENMARK STAINLESS
HOFFRITZ DENMARK STAINLESS

Det er sikkert flere andre også. Knivene skal ha vært laget fra 1940-årene, og de blir det ennå.

R. J. Richter i USA importerte slike kniver. Da er bladet stemplet på denne måten:

IMPORTED BY R.J. RICHTER STAINLESS DENMARK

Bergans-knivene var Hans Andersens for­bilde, og han etterlot seg flere Bergans-kniver som han nok hadde anskaffet for å etterligne. Knivsamler Jon Johnsen kom over dem på et marked i Danmark, der Andersens etterkommere solgte en hel del av hans etterlatte kniver og annet. Andersen kalte til og med modellen sin for ‘Slirekniv’, enda ‘slire’ heter ‘skede’ på dansk, så også navnet ble snappet opp fra Norge.

Slirene ligner Sliring-slirer, men er sydd med smalere metalltråd, og kniven går ikke så dypt nedi.

Det er mange typer og varianter, og flere fikse løsninger. Ikke alle ligner på Bergans. En av hovedmodellene er likevel svært lik, og de har vanligvis den karakteristiske tuppen i skaft­enden. Tuppen er ikke skarp som på Bergans, men hvorfor skulle den være det? Danske ski­løpere er en nokså smal målgruppe.

Noen av slirene har merlespiker i et eget rom, andre har slipestål.

Jeg har sett en med sliremerking fra en dansk speiderleir i 1952.

Et opplagt samleområde for en dansk kniv­samler. Et stort samleområde, til og med.

I Bergans-historien hører disse danske kniv­ene bare med i en bisetning, og i en Bergans-samling holder det vel med en enkelt kniv som eksempel? Kanskje. Jeg tror jeg kommer til å ta med meg de få eksemplarene jeg måtte komme over, om de bare er billige, og det er de nok.

Vensild har skrevet om dem i artikkelen ‘Har Danmark haft en knivkultur’, i det danske tids­skriftet Husflid, 1992 nr 4, side 91-93. I Husflid 1996 nr 4, side 119, viser han en luksusutgave med skaft av hjortehorn.
Knivene er stadig å se på eBay, fra flere produsenter, og der fikk jeg tak i Hans Andersens fine med hjortehorn.

Hjortehorn. Hm! Der har vi det igjen. Hjorte­horn har jeg nevnt også tidligere i denne boka.

Sverre Young hadde selvfølgelig sett kniver fra Solingen med skaft av hjortegevir. Hvorfor skulle han motstå fristelsen til å få laget noen av knivene sine med skaft i dette fine materialet? Kniven ville blitt litt dyrere, men det ville bli en super julepresang fra Sverre Young til sine beste venner og til seg selv.

Og – når han nå først var i gang – hva med å sette sølvholker på dem?


Knivprodusenten Linder i Solingen leverer ennå Hans Andersens gamle hovedmodell, med 10 cm og 12 cm bladlengde. De kaller den faktisk "Slirekniv" og forteller at det er en klassisk dansk modell. Jeg vet ikke hvor den blir produsert.

Samleverdien

I motsetning til mange andre knivsamlere mener jeg at en del fabrikkproduserte kniver er samleverdige, og at de til og med kan koste noen kroner. Bergans-knivene er eksempler på slike kniver.

Eksperters vanlige råd til alle slags samlere er å kjøpe få, men gode gjenstander, framfor å fylle huset med skrot. Dette gode rådet har jeg aldri fulgt. Jeg synes det er gøy å få kapret enhver Bergans-variant som jeg ikke har fra før, uansett hvordan den måtte se ut. Jeg foretrekker så klart et fint eksem­plar, men et vrak kan også for­telle sin lille del av historien, og forsvare sin plass i samlingen til et bedre eksem­plar kommer forbi. Og siden det av en­kelte varianter er få overlevende, er det ikke alltid mulig å få tak i noe godt ek­semplar.

Klassisk staskniv skal det penger til å samle for alvor. Om du begyn­ner å samle gamle stas­kniver fra Telemark, og til dette gode formål setter av et par-tre tusen kro­ner hver måned, kommer det til å ta nokså mange år før du har noe som kan kalles en samling. Det er få fine eksemplarer til salgs, så selv med mye penger kan det gå tregt. Du finner ingen forret­ning som har slike kniver, og du vil ofte komme hjem fra kniv­treff uten en eneste. Da kan det vel være hyggelig med en rime­ligere ved-siden-av-samling?

Alderen betyr en del for hvor interes­sant kniven er. Nå er det bare det at noen av de eldste Bergans-knivene er dem det ble produsert flest av, mens mange senere modeller og vari­an­ter er laget i svært lite antall.

En kniv med Kongs­berg-K burde interessere norske våpensamlere. På den annen side burde en langt nyere Sliring fra Mora interessere svenske kniv­samlere, og disse knivene er det ikke laget så mange av som av dem med K.

Men våpensamlerne samler ikke alltid på kni­ver, og i Sverige er det ikke så mange knivsam­lere som i Norge.

I teorien burde Bergans-kniver produ­sert av Helle være noe for enhver Helle-samler, men Helle-samlere har vi nesten ingen av.

Det er klart at knivens tilstand betyr svært mye for prisen. I land der fabrikkproduserte kniver samles ivrig, er det viktig at kniven er lite slitt. Helst skal den være i mint con­dition, som betyr at kni­ven er helt som ny, og helst skal den også være i original eske. I Norge er vi vant til også å verd­sette håndlagede kniver som er godt brukt – kniver som er velholdt, pent slipt mange ganger, slitt, men ikke ødelagt, kniver med spor etter et aktivt liv. Hvem sier at vi ikke kan overføre dette til fabrikk­produserte kniver?

Men: En fabrikklaget kniv finnes det nes­ten alltid en bedre av der ute et sted, og den dårlige blir aldri noe mer enn en midlertidig kniv i sam­lingen, til en bedre dukker opp. Då må den ikke koste for mye, for du får lite eller ingen­ting igjen når du har funnet det bedre eksempla­ret og vil bli kvitt det første.

En norsk håndlaget kniv i litt dårlig stand har ofte en merkelig høy pris i for­hold til et fint eksem­plar. Og en fabrikk-kniv har ofte om­trent den samme lave prisen enten den er pen eller stygg. Jeg ville ikke stole på at dette kommer til å vare, i noen av tilfellene.

Om man da i det hele tatt synes at Bergans og andre fabrikk-kniver er noe å bry seg om. Det er langt fra noen selv­følge. Mange svært gode Bergans-kniver ligger i knivsamlernes skrot-skuff.

På Dyrsku’n så jeg en Knut­sen-Sliring i fin stand gå for femti kroner (altfor bil­lig), og samme dag en annen av nesten samme slag, i dårlig stand, for fire hun­dre (for dyrt). Noe pris­nivå eksisterer ikke. I alle fall er det småbeløp vi snak­ker om. Det finnes knapt noen Ber­gans-kniv som har opplevd å bli solgt for en hel tusenlapp.

En Bergans-kniv som er som ny, burde vel være verdt vesentlig mer enn en som er litt slitt, og denne igjen vesent­lig mer enn en som er mye slitt? Kanskje slik at en kniv som er verdt et par hundre kroner i vanlig bra stand, er verdt 500 kroner om både kniv og slire er helt som nye? Og 50-100 kro­ner i dårlig stand? Jeg ville regne en før­krigs Sliring i helt ny stand til 1.000 kroner, og en førkrigs Slirkniv eller Spik­kekniv i helt ny stand til 1.500 kroner. Straks de er det minste slitt, er de langt mer alminnelige, og da er prisen det også. Da er vi nede på noen svært få hundre­lapper.

Men dette er ren teori. I virkeligheten er prisen ikke sjelden 50-100 kroner.

Men: Hva gjør du om du kommer over en kniv som du verdsetter til tre hun­dre kroner, men som selge­ren ikke vil selge for mindre enn seks? Når du mangler akku­rat den varianten? Da må du, som i all annen knivhandel, svare på følgende spørs­mål:

Hva er mest morsomt å ha med seg hjem fra knivtreffet – kniven eller de ekstra tre hundre kronene?

Husk: En Bergans er ikke nødvendigvis sjelden selv om den ikke er omtalt i denne boka. Det kan være tilfeldig at jeg ikke har sett den. Siden jeg har sett de aller fleste vari­antene i bare ett eneste eksemplar, hvor­dan skal jeg da vite hvilke som er sjeldne? At en kniv mangler i denne boka, er derfor ikke uten videre noe argument for høy pris.

Jeg gjorde et forsøk på å sette opp en prisliste, men det var ikke lett. I stedet for pri­ser leker jeg meg med å sette opp et poengsystem, ikke fordi jeg tror dette vil bety stort for prisene som blir forlangt rundt om på knivtreffe­ne, men mer for å antyde et innbyrdes forhold i samleverdi knivene imellom. Og fordi det er gøy å lage lister.

På knivtreff har det hittil ikke vært gjort noen særlig forskjell på de ulike variantene, bortsett fra at prisen gjerne er lavere når ‘K’-stempelet mangler.

Slirefargen er av en viss betyd­ning. Hvite slirer er langt sjeldnere enn blågrå og svarte, og bør koste mer. Det er litt rart at turfolk dengang ønsket seg røde og grønne og blå og hvite slirer. Det stem­mer ikke særlig godt med fargene på antrek­ket og ryggsekkene dengang, og heller ikke med far­gene på håndlagede kniver og slirer fra samme periode. Antagelig ble det laget ganske få av noen av disse fargene. Det som var minst populært før, er nok derfor mest populært nå.

En del slirer er farget på nytt av eieren. Noen er direkte malt, men på andre er det ikke så lett å se at fargen er uoriginal. Jeg skulle tro at det ofte skju­ler seg en av de upopulære, og dermed sjeld­nere fargene under den nye.

I tillegg til sjeldenheten er det av betydning for prisen hvor dekorativ kni­ven er. En Bergans-samler må bare ha den iøynefal­lende modellen Spesial-Spikkekniv, uav­hengig av hvor vanlig eller sjelden denne er. Klart det bidrar til å øke verdien.

Jeg tar utgangspunkt i den kniven som kan­skje er den folk først tenker på når Bergans-kniver blir nevnt: Røraas-Sli­ring i liten størrelse med blågrå, krom­garvet slire. Denne sentrale, vanlige modellen som du ikke kan nøye deg med et dårlig eksemplar av, gir jeg 100 poeng, og så får de andre poeng i forhold til denne.

Så blir det opp til hver enkelt å oversette poengene til kroner, ut fra sin private omregningstabell.

Slirkniv uten lærstopper i slira: 130 poeng for en liten, 140 for en stor.

Slirkniv med lintråd og seks nagler i slira: 170 for en liten, 200 for en stor.

Slirkniv med lærstopper: 120 for en liten, 130 for en stor.

Slirkniv med alle stemplene på samme side: 150 for en liten, 160 for en stor

Slirkniv uten endeplate i skaftet: 20 ekstra.

Sliring med K-stempel og nysølvholker: 100 for en liten, 120 for en stor.

Sliring med K-stempel og aluminium­holker: 100 for en liten, 140 for en stor.

Sliring fra Mora: 80 (med plastskaft, om de finnes: 130).

Sliring fra Helle: 70.

Troll: 80.

Spikkekniv med K-stempel: 130.

Spikkekniv med Fram-stempel: 200.

Spesial-Spikkekniv: 200.

Spikkekniv fra Mora: 110 (med plastskaft, om de finnes: 150).

Spikkekniv fra Helle: 130.

Tillegg for svinelær, og for hvite slirer til KV-kniver: 20 poeng.

Tillegg for lintråd: 20 poeng.

Kvassing, Mora-Type og Ekte Mora: 30-80, etter modell og alder.

Finne-type: 130. Med norskprodusert slire: 140.

Speiderkniv fra Henckels: 120.

Speiderkniv fra Anton Wingen: 120.

Kjøkkenkniv: 50.

Sløyekniv fra KV: 50. Om de finnes med Bergans-stempel: 100.

Slitte, medtatte, stygge Bergans-kniver: 5-15.

Løst, pent, ubrukt blad til Slirkniv eller Sliring, med K-stempel: 80.

Løst, pent, ubrukt blad til Spikkekniv, med K-stempel: 100.

Andre løse, pene, ubrukte Bergans-blader: 20-70, etter modell og alder.

Om det usannsynlige skulle skje at du blir tilbudt en stor Slirkniv med svinelærsslire uten stoppeknapp, i mint condition og i original eske, er det selgers marked. I et slikt usann­synlig til­felle ville ikke en pris på et par tusen kroner overraske meg.

All bruk og slitasje trekker litt ned, mens skader trekker mye ned. Jeg regner pen sliping som bruk og slitasje, mens rust og stygg rust­fjer­ning må regnes som skader. Jeg regner det som bruk og slitasje, riktignok stygg bruk, når eieren har banket i skaftenden med stein eller trekubbe. Er endeholken av nysølv, er den i så fall ofte utvidet i sidene. En flat skaftende på en kniv inn­byr tydeligvis til den slags bruk, i mot­setning til et skaft med gjennomgående tange og endekule, for svært mange Bergans-kniver har spor etter slik banking.

Få gamle brukskniver er tatt vare på uten å ha blitt brukt. Jo bedre stand, desto sjeld­nere er de å finne i denne til­standen. Og omvendt: Jo dårligere stand kniven er i, desto flere av den finnes det i denne til­stan­den.

Nå som jeg publiserer det jeg så langt har fun­net ut om knivene fra Bergans, ødelegger jeg vel alt for meg selv: Hvor­dan skal jeg heretter få tak i de sjeldneste typene billig? Jeg får sette min lit til at ikke særlig mange leser dette . . .

Annet samleverdig fra Bergans?

Bergans laget belter også, modell B.B. og modell B.B.S., begge med spenne i to bredder. De kan vel være noe å henge en kniv i, om de skulle dukke opp.

Samlingen kan også varieres med en Bergans turøks, som ble levert med og uten eggbeskytter av lær. Med beskytter kostet de i 1936 kr 5,25 for en Bergans og kr 4,50 for en helt tilsvarende fra Mustad. Jeg regner med at det var Mustad som laget øksene for Bergans de første årene, mens de etter krigen tydeligvis ble laget i Sverige, for da er de stemplet SPORTS-ÖKS med svensk Ö, og OSLO – NORGE.

En nøkkelpung kan vel bli med. Og et lær-etui til navnelappen på kofferten eller ryggsekken. Og en Bergans-kortstokk, som av en eller annen grunn kostet hele kr 3,- og kr 3,50 i begynnelsen av 1930-årene.

Brosjyrer og reklameplakater er selvfølgelig alltid stas å komme over. Jeg har ikke sett noe emaljert Bergans-skilt, men det betyr jo ikke at de ikke kan finnes. Det er vel tvilsomt om det i så fall er bilde av en kniv på dem. Pappskilt fore­kommer. Jeg har ikke sett dem med bilde av kniv, men iallfall med skiløpere.

Kanskje samlere av postkort og fyrstikkesker har noe å bidra med?

Ryggsekkene, Bergans hovedprodukt, lar jeg ligge, det er jo en knivbok dette.

Sekkene er sikkert interessante. Likevel går det bare ikke an å samle på Bergans ryggsekker – som finnes i utallige varianter – selv om du kan få dem i helt fin stand for en hundrelapp eller to. Man har bare ikke sånt på veggen. Men så, da jeg hadde vært på besøk hos Ragnar Jensen, daglig leder i Bergans Fritid AS, og etterpå var i en bruktforretning i Oslo, sto det jammen en gam­mel sekk der borte i kroken. Jeg kunne bare ikke gå forbi den. En av Bergans riktig gamle, brune, med lærstempel SVERRE YOUNG CHRISTIANIA, og jeg tenkte: Den der måtte det da passe bra å gå med på knivtreff! Så jeg kjøpte den. Som sagt, ryggsekker er altså ikke noe å lage seg noen sam­ling av, og i de nærmeste ganske mange årene er vel iallfall de grå sekkene bare for bruksgjenstan­der å regne, og som bruksgjenstander kan de vel ikke konkurrere med moderne sekker. Ikke har jeg gått med den på knivtreff heller. Men om jeg skulle komme over en av de fine skinnsekkene som Bergans laget helt i begynnelsen, så . . .

Jeg skal innrømme at jeg har en til, en ubrukt sekk med fransk og norsk tekst i stemplene, og laget av et stoff jeg aldri har sett i en sekk. Og enda en, og en fiskeveske. Man må altså passe seg, samlerinnrettet i hodet som man jo er. Og én sekk angrer jeg på at jeg ikke kjøpte da jeg kom over et ubrukt, strøkent eksemplar: en Bergans bærplukkersekk, innrettet for å feste en bøtte i meisen.

Og når jeg nå først er i gang med innrømmel­ser: Jeg ble tilbudt et Spikkekniv-blad til Spesial-Spikkekniv, altså av det slaget som hadde tynn tange, i veldig pen stand, til den uhyrlige pris kr 1.200. For et fabrikk-blad!

Sånt sier man selvfølgelig blankt nei til.

På den annen side, som forklaring på hvorfor det likevel gikk som det gikk: Det er jo veldig hyggelig å ha et slikt blad, og sjansene er små for at det skal dukke opp ett til sånn helt av seg selv, og gratis blir det vel i tilfelle ikke, det andre heller, og så mye penger er det jo ikke, vi er bare ikke vant til å betale noe større for denslags.

Hm. Et slikt blad bør havne hos en som er mer interessert i Bergans-kniver enn de fleste andre, og som vil lukke øynene for prisen, og etterpå kjapt fortrenge at han har betalt den.

Men det er vel meg, er det ikke det da?