7. januar 2008


Kniver fra Bergans

Av Per Thoresen

Del 2: Modellene Sliring, Spikkekniv, Troll, og noen til.


© Per Thoresen 2008
per.thoresen@gmail.com
http://kniver.blogspot.com





Bergans Sliring
Sliring fra Kongsberg Våpenfabrikk
Det er Sliring det er flest av, i antall vari­anter, i antall produserte eksemplarer, og i antall år den ble produsert, og det er denne modellen man først tenker på når Bergans-kniver blir nevnt.
Knivene ble laget flere steder. Først ble de i mange år laget på Kongsberg Våpen­fabrikk, som en direkte fortsettelse av Slirkniv-produksjonen der.
Slirene ble sydd på Bergans-fabrikken i Oslo, bortsett fra helt på slutten, da de ble laget som hjemmearbeid i Nord-Odal.
Helt fra starten ble Sliring laget i de samme to bladlengdene som Slirkniv, i brosjyrer oppgitt til 11,5 og 13 cm (den siste er gjerne ca 13,3 cm), og med samme butte slire som Slirkniv hadde på slutten, men nå er slira ca en centi­meter kortere. I begynnelsen var slirene merket SLIRKNIV, siden ble de merket SLI­RING. Men siden så utrolig mange Sliring har slire merket SLIRKNIV, ble dette slire­stempe­let kanskje brukt også litt etter 1933.
Skaftet er det samme som på Slirkniv, med unntak av avslutningen av skaft­enden.
Skaftlengden på de to modellene er ca 9,8 cm og ca 10,5 cm. Bladtykkelsen er ca 2 mm, men den varierer ned til litt under 1,5 mm. Slirene er på ca 19,5 cm og ca 22 cm, men kan variere en del; på en Sliring jeg har, der slira er sydd med lintråd, er skaftet 9,5 cm og slira 19 cm. En annen slire, med metalltråd, er snaut 19 cm.
Nye stempler ble gravert til Sliring, og brukt fra starten: K-stempelet ble gjort større, de to turgåerne fikk skista­ver, og navnestempelet er også annerle­des. Alle stemplene er nå samlet på venstre side av bladet, som på de siste Slirkniv.
Navnestempelet er i minst tre ganske like varianter. På det ene er bokstavene i øverste og nederste linje ca 1,5 mm høye, på de andre to ca 2 mm. Jeg kaller stemp­lene type A, B og C. På Sliring med nysølv­holker ble de tre stemplene brukt om hver­andre. På Sliring med hel­støpte alumini­umholker, de som ble montert av Knut­sen, ser det ut til at bare type A ble brukt.
Ganske få Sliring-slirer er sydd med lin­tråd, selv om de var i prislistene i årevis. Jeg tviler på at det er brukt nagler langs sømmen på noen av disse, bortsett fra den øverste naglen som er i alle slirer.
Lintrådsømmen er vanligvis plassert et par millimeter fra slirekanten, men jeg har en slire på en liten Røraas-Sliring der sømmen er hele 5 mm fra kanten. Lær­biten ble altså utstanset litt større enn vanlig. Dette gir slira et ganske annet preg. Kanskje du må ha en representant også for denne vari­anten i samlingen? Jeg vet ikke om søm­men er plassert slik på noen av slirene til den store modellen, eller på noen Spikke­kniv-slirer, så foreløpig set­ter jeg opp dette som en variant for bare denne ene model­len.
Det er litt rart, men hullene til lintråd­søm­mene ser ut til å være stukket ett og ett. Avstan­den mel­lom stingene varierer, og sømmen er ikke alltid rett hele veien. Håndarbeid er bra.
Det var ti slirefarger fra starten, i følge den første reklamen.
Kniven har to slags endeholker. Først var de av nysølv med påloddet ende­plate. Deretter var de helstøpt av alumi­nium, i to varianter: Er ende­plata symmetrisk oval, er den alltid av alumini­um. Er den spissere mot tuppen, er den enten av nysølv eller aluminium. Den spisse aluminium­holken har dessuten tykkere nagle enn den i nysølv.
KV laget knivene, men deler av pro­duk­sjonen foregikk utenfor fabrikken. Heldig­vis, for det gjør det hele mor­sommere for oss som vil stu­dere knivene nå etterpå.
Den lille Sliring’en er mye vanligere enn den store, så mye vanligere at flere som burde vite det, forteller meg at det ikke eksisterer noen stor, og blir overras­ket når jeg viser dem en. Rart, for sjeldne er de store ikke. Jeg regner med at alle store Sliring’er med K-stempel er laget i sin hel­het på KV, uten bruk av underleveran­dø­rer.
Prislisten for Sliring, 30. april 1937, viser for siste gang varianten som er sydd med lintråd.
I 1952 var knivproduksjonen nesten tørket ut. Prislisten for mai har bare én modell opp­ført: liten Sliring til kr 16,25. Slirene var fremdeles å få i fargene grønn, rød, hvit, svart og natur.

Sliring fra Røraas
(‘Røraas-Sliring’)
Da jeg begynte å kikke på Bergans, ville jeg ta en tur til Kongsberg for å prøve å treffe noen av dem som var med på produk­sjonen. Jeg ringte til Leif Røraas, kniv­smedenes mest kjente stempel­gravør, for å høre om han kunne gi meg noen kontakter. Han har gravert masse stempler for KV, og har også si­den herdet knivblad­stemp­lene sine der, og jeg syntes å huske at han sa noe om Bergans engang, så han burde være rette mann å spørre.
Og det var han! Nå er det så klart mange hånd­verkere på Kongsberg som har vært invol­vert i KVs virksomhet. Likevel, det er gøy å bli minnet på dette med at verden er liten:
Det viste seg at Leif selv hadde mon­tert en uendelig mengde ende­plater på Sliring-skaftene, at broren Kjell hadde slipt tusener på tuse­ner av blader, og at faren Einar hadde gravert Ber­gans-stempler!
Einar Røraas var gravør på KV, og graverte også medaljer for medalje­kunstneren Ivar Throndsen på Den kongelige mynt. Einar graverte flere av Bergans-stemplene, blant annet skuta Fram som ble brukt på Fram-Spikkekniv, og stempler med ski­løperne.
Bestefaren, Petter Røraas, arbeidet som sliper på KV, og var en svært dyktig sabel­sliper. Siden satte han opp eget verksted hjemme.
Slirkniv var endeholken bare et enkelt, litt flatklemt rør med påloddet, innvendig festet endeplate. KV gjorde dette arbeidet selv. Men da Sliring ble introdu­sert, var det noe mer tid­krevende å feste endeplatene, så dette arbeidet ble satt bort til andre for å spare penger. Einar påtok seg jobben med å få satt på ende­platene hjemme.
Virksomheten hjemme var ikke særlig indu­striaktig. Leif satt oppe på loftet, rensket opp innvendige grader i holkene, og monterte ende­platene klar for lod­ding, i tusenvis. Dette gjorde han hver dag fra han kom hjem fra skolen og langt ut over kvel­den, da han var tolv år. En annen mann varmet opp brettene med holker med loddelampe, i bryggerhuset. Loddesølvet kjøpte de kilovis i plater, og klippet dem opp til små biter. To biter for hver plate, pluss boraks.
Metalltråden som endeplatene ble holdt fast med, gjorde de passe tynn, og dermed drøyere i bruk, ved å trekke den gjennom en trekkeplate. Endeplatene stanset de ut selv med en liten hånd­presse.
Under så enkle forhold kunne de gjøre jobben til lav pris.
Einar skaffet sønnen Kjell, som var arbeids­ledig, jobben med å slipe alle Bergans-bla­dene. I mellom­tiden hadde Einar satt opp et lite verk­sted hjemme. Bergans hadde bestilt 100.000 kniver fra KV, og de fleste av disse ble slipt av Kjell. Siste sliping var med kornstørrelse 120 innsatt med voks. De blandet voksen selv, av talg, bivoks og slipekorn.
Brødrene Røraas jobbet med dette bare før krigen, og mest i årene 1934-36. Det sier det var før krigen de store meng­dene av Bergans Sliring ble produsert. Det ble nok laget en del under og rett etter krigen også, sannsynligvis av KV selv, før mye av arbeidet på knivene ble gjort på Knutsen Mek. Verksted, Kongs­berg.
Flere av arbeiderne på KV laget kni­ver i fri­tiden, og etter at de hadde sluttet på KV. Det var tradisjonelle kniver de laget, uten påvirkning av Bergans-design. Mest popu­lære var Ola Grims­ruds blader fra Tinn (stemplet O.O.G.). Kjell har laget noen kni­ver av dette sla­get. Dessuten har han gravert mange hol­ker for andre som kom for å få knivene slipt. Dragemønster, to kroner pr kniv.
Kjell jobbet i smia på Grini som krigs­fange, og smidde mange blader av stål som de greide å stikke unna. Bare helstålblader. Han laget fire hele kniver der også, med holker hamret ut av en skje. En skje holdt til alle fire. Einar Sperre, som smidde sine første blader på Grini og siden skulle bli en av våre kjente knivsmeder, var også en god del innom og smidde, men arbeidet ikke fast i smia.
Lite er tatt vare på av det som ble laget på KV. Kjell sa det slik:
– Det var så mye som ble ryddet vekk da den nye tiden kom.
Akkurat som det ble på mange andre fabrik­ker som engang laget slikt som folk samler på nå. Den nye tiden kom alle ste­der, og de nye kostene brydde seg ikke alltid om hva de kostet bort.
Jeg kaller en Sliring av denne typen med ny­sølvholker for en ‘Røraas-Sliring’. Selv om de bare var innom en liten del av produksjonspro­ses­sen, og ikke en­gang på alle disse knive­ne, er det greit å sette et navn på knivene.
Et unntak: 9,4 cm langt skaft
Jeg har en Røraas-Sliring der skaftet er bare 9,4 cm langt, med et trestykke på 6 cm. Jeg vet ikke hva slags slire denne kniven har sittet i.

Sliring fra Knutsen Mek. Verksted
(‘Knutsen-Sliring’)
Arvid Gunnar Knutsen på Kongsberg eide Knutsen Mek. Verksted. Her laget han blant annet flere tusen kasteslukstenger av glass­fiber og av stål, og en del av splitcane. Det står firmamerke på hånd­taket, om du skulle komme over en.
Knutsen begynte å lage kniver i 1942-43, i hans egen modell med valbjørk­skaft. Det ble noen hundre kniver av det. Valbjørk fant han ved innsjøen Eikeren, ti trær som sto tett sammen og alle var fin val­bjørk. Jeg vet ikke hvordan disse knivene så ut. Selv har han ingen igjen.
Han arbeidet med produksjon av Sli­ring fra 1951-52 til 1955-56. Disse kni­vene kjennes på de helstøpte aluminium­holkene. Naglen og nagle­plata midt på skaftet er også i aluminium, ofte med små huller etter luftlommer i støpingen, og ofte litt utflytende i kontu­rene etter å ha blitt ban­ket på plass, siden aluminium er mykere enn nysølv.
Endeholkene er ikke av nøyaktig samme slag på alle knivene. På noen er endeflaten litt smalere ved tuppen enn over ryggen, mens den på andre er helt lik i begge ender. På de først­nevnte er tuppen også litt tynnere. Jeg ser to muligheter her:
Kanskje er det snakk om to klare typer, og at den ene er eldre enn den andre. Om dette er til­felle, regner jeg med at den litt tynnere og spis­sere er den eldste av de to, både fordi den ligner mest på holkene av nysølv, som den jo avløste, og fordi det nok snart ble klart at tuppen måtte gjøres tykkere og mer solid. Aluminium er ikke så sterkt som nysølv, og vi kan se at en del tup­per er skadet eller brukket av. KVs spesifikasjo­ner fra 1955, altså laget helt på slutten av KV-produksjonen, viser holk med tupp av den tykke typen, og de viser vel den typen som da ble pro­dusert eller skulle bli det, og ikke en tidligere.
Dette blir rotet litt til for oss ved at det finnes overgangsformer mel­lom de to typene. Uansett er det verdt å ta vare på en av de typisk tynne og en av de typisk tykke.
Holker med tykk tupp har også tyk­kere nagle gjennom endeholken. Dess­verre finnes det unn­tak også her, så heller ikke dette definerer to klare varianter. De burde tatt mer hensyn til oss samlere!
I katalogen setter jeg opp knivene som to vari­anter innen­for samme num­mer, og kaller dem med de tynne tup­pene for type t, og dem med de tykke tuppene og tykk nagle gjennom endehol­ken for type T. Og tvilstilfellene? Alle som ikke er en helt karakteristisk T, reg­ner jeg som en t.
Alle Knutsen-Sliring'er jeg har sett, og det er mange nå, har hatt det lille navne­stempe­let på bladet.
Trebitene til skaftet ble frest ut på KV og gjort ferdig hos Knutsen. Holkene kom også fra KV og ble gjort ferdig hos Knutsen.
Bladene kom utstanset fra KV, ble slipt og pusset hos Knutsen, sendt tilbake til KV for stempling og herding, og kom så tilbake til Knutsen igjen for å få siste finish og få montert skaft.
Det som lager litt ugreie i denne rekke­følgen i pro­duksjonen, er at jeg har et ubrukt, lite blad til en kniv av dette slaget, som er stemplet, men upusset og ikke ferdig slipt, og det er ennå ikke boret hull til naglen som holder endeholken fast i skaft­enden. Med en slik beskrivelse; hvor i oven­for nevnte KV/Knutsen-pro­sess skulle dette bla­det befinne seg?
To Knutsen-Sliring’er jeg har sett, har skrå­slipt bladrygg på begge sider ut mot spissen, ikke bare på den ene siden slik det er vanlig. Dette er vel kanskje bare en tilfeldig variasjon i produk­sjonen, men det ser ut til at begge har vært slik fra de var nye.
Knutsen monterte ikke andre typer Bergans-kniver enn Sliring, og bare i den lille størrelsen. Han antar det kan dreie seg om 10.000-15.000 stykker.
Samtidig med kniver i den lille størrel­sen var det hele tiden også store Sliring’er i prislisten. Det er rart, for jeg har ennå ikke sett noen slik kniv. Men ikke rarere enn at hverken Knutsen eller Røraas-brødrene kan huske å ha sett noen stor Sliring i det hele tatt. Jeg reg­ner med at de store med aluminiumsholker ble laget på KV uten at noe av arbeidet ble satt bort, men dette er et uklart punkt. Jeg venter å komme over en når som helst, siden det altså er store Sliring’er med i prislisten for denne perioden.
Siden overtok K J Eriksson i Mora i Sverige å produsere knivene:
Arvid Knutsen var 10 øre for dyr pr kniv til å få oppdraget.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for en ‘Knutsen-Sliring’.

Sliring fra Mora
(‘Mora-Sliring’)
I januar 1957 er Sliring i begge størrelser igjen oppført i prislisten. Nå er de ikke lenger laget på Kongsberg, men i Mora i Sverige, av K J Erikssons Sax & Knivfabrik. I 1958 er den store ty­pen ute av prislisten, men i 1959 er den inne igjen.
Jeg går ut fra at K J Eriksson laget alle sammen. På den annen side: Jeg har snakket med folk som mener å huske at to fabrikker i Mora var involvert i Bergans-produksjon, så her håper jeg på en over­raskelse.
I reklamen for disse knivene står det at det er brukt svensk stål, som jo skulle være svære saker. Det var sikkert utmerket, men det er vel likevel tvilsomt om det var bedre enn stålet i de tidli­gere bladene, men noe måtte man jo ha å reklamere med nå som den magiske K’en ikke lenger var der.
Bladet er nå stemplet med maskin­graverte stempler. Slike kjennes vanligvis på helt jevn dybde på alle streker, og de vir­ker gjerne flatere og dødere enn de hånd­graverte. Bladstempel: OSLO – NORWAY. Stemplene er av nesten samme type som det K J Eriksson brukte på andre kniver som de laget for Bergans. Stemplene er i to varianter, som lettest kan skilles fra hverandre på hode­fasongen til den ven­stre skiløperen: Han har enten ‘rundt hode’ eller ‘lite hode’.
Skjøten mellom de to halvdelene av treet i skaftet er ikke lenger plassert midt på, men litt til siden, slik at det var tilstrekkelig å frese ut til tangen i bare én av halvdelene. Skjøten mellom tredelene er ofte nesten ikke til å skjelne, i mot­set­ning til svært mange av Kongsberg-kni­vene som har store gliper. Skaftene fra Mora er litt slankere enn skaftene fra Kongsberg, og slirene ble gjort tilsva­rende trangere.
Jeg har sett to typer av disse knivene. På den ene er bladet stemplet RUST­FRI på tvers innerst ved skaftet, og hol­kene er av nysølv med på­loddet endeplate. Den andre typen mangler RUSTFRI-stempel, holkene er av alu­minium, og endeholken er i ett stykke. Begge typene har den vanlige midtna­glen i trestykket. Denne naglen er rund og jevn også når den er av aluminium. Det ser ut til at denne naglen var for svak på de svenske knivene, for den har falt ut på en del av dem jeg har sett.
Jeg vet ikke hvilken av de to varian­tene som er eldst, men det er nok den med aluminiums­holker. Den ligner mest på den siste fra Kongsberg, de eksemplarene jeg har sett ser eldre ut, og denne varianten er langt sjeldnere enn den andre.
Slirene har merking på baksiden med bilde av de to skiløperne, enten i dypt og pent blindtrykk, eller trykt i gulfarge eller gullfarge, og med teksten OSLO – NORWAY.
Slirene finnes i mange farger. De er sydd i Oslo, med sølvtråd. En av disse slirene jeg har, er med strukturbehandlet overflate som jeg ikke har sett ellers, og er i en ganske skarp blåfarge.
Fra K J Eriksson er de ikke laget senere enn 1966, da Helle overtok.
Om det i et stempel står OSLO – NORWAY eller OSLO NORGE i ste­det for MADE IN NORWAY, får jeg alltid en mistanke om at kniven er laget i Sverige, bortsett fra Sliring laget av Helle.
Det er tydelig at Bergans noen ganger kom i skade for å bruke det eldre MADE IN NORWAY-stempelet på noen av sli­rene til svensk­produ­serte kniver. Men disse slirene hører likevel til kniven, iallfall hvis de har den store, flate naglen som Ber­gans brukte bak på slirene på denne tiden.
Jeg har et eksemplar med aluminiums­holker, bladstempel av typen ‘lite hode’, og slire (sann­synligvis origi­nal) med stor, flat nagle, og med stempel MADE IN NORWAY. Jeg antar at dette er den tidligste varianten.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for ‘Mora-Sliring’.

Stor Mora-Sliring
Jeg har ikke sett noen Mora-Sliring av den store modellen med rustfritt blad. De fem store jeg har sett, er stemplet med hånd­gravert, pent stempel, der skiløperne er litt annerledes enn på KV-Sliring, og litt annerledes enn på andre svenske Ber­gans-kni­ver.
Bladet er merket OSLO – NOR­WAY, uten K-stempel. Slipefasen begynner så langt ute som 1,5 cm fra skaftenden.
Holkene er helstøpt i aluminium, med nagle gjennom endeholken. Naglen midt på skaftet er helt jevn på begge sider, og den er litt større enn på de andre svenske Sliring eller Spikkekniv. Skaf­tet har de samme dimensjonene som skaftet på stor Sliring fra KV.
Det står SLIRKNIV på slira til tre av eksem­plar­ene jeg har sett. På de to andre står det SLIRING. Og MADE IN NORWAY på begge. Slirene er de samme som på stor Sliring fra KV. Hvordan skal dette tolkes? Hvis disse slirene har fulgt kni­vene siden starten, skulle det plassere dem i den store 1933-båsen, og det ville altså bety at stor Sliring ble laget i Mora også før krigen, samtidig med knivene fra KV, og at slirene fra de to leveran­dørene ikke ble merket forskjellig. Jeg tror ikke det.
Her er det altså igjen noe å finne ut. Bergans kan ha hatt et lager av store slirer som ble brukt da knivene fra K J Eriksson begynte å komme. Dette kan også være stor Sliring som sto i prislistene i Knutsen-perioden. I så fall måtte slirene jammen ha ligget lenge i Oslo før de ble tatt i bruk!

Sliring med plastskaft
Fabrikken i Mora laget også Sliring med plast i skaftet i stedet for tre. Håper jeg.
Det finnes en produktbeskrivelse fra KV fra 1955, der det er spesifisert Wel­lite plast i tre ulike farger: svart, grå og gull, og dessuten en kombi­nasjon av svart og grå, og en kombinasjon av grå og gull, altså fem typer plastskaft i alt. Jeg har ikke sett noen, så jeg vet ikke om det var disse fargene som virkelig ble brukt.
I følge KVs beskrivelse skulle plas­ten støpes fast til tange og framholk, og bak­holken nagles på. Siden plasten er i ett stykke, var det ikke nød­vendig med noen nagle midt på skaftet, og den er ikke tegnet inn.
Det er litt rart at spesifikasjonene ble laget av KV, men på dette tidspunktet var det vel ennå ikke klart hvem som skulle komme til å produ­sere disse kni­vene.
Siden jeg ikke har sett dem ennå, og siden ingen jeg har snakket med er sikre på å ha sett dem, garanterer jeg ikke noe: Selv om Sliring med plastskaft er beskrevet, og selv om det ble planlagt å sette dem i produksjon i fem farger, kan jeg ikke love at de virkelig finnes. Men jeg håper altså.
Spesifikasjonene gir støtte for teorien om at knivene med helstøpt aluminium­tange og ikke rustfritt blad kom først, og at de snart ble avløst av nysølv og rust­fritt stål.

Sliring fra Helle
(‘Helle-Sliring’)
I 1966 står det i en annonse at kvaliteten på Sliring er blitt forbedret: Knivene har fått pali­san­der i skaftet og høyglanspo­lert, rustfritt stål i bladet. Det er tvil­somt om vi skal regne noen av delene som forbedring, og høyglanspolert, rust­fritt helstål var det jo også i knivene fra K J Eriksson.
Palisander skulle vise seg å være et upålitelig treslag. Mange av skaftene har sprukket.
Treet i skaftet er i ett stykke, slik at det ikke var nødvendig å sette i noen midt­nagle, og da ble det heller ikke gjort. Synd, for en del av Bergans-knivenes identitet og karakter blir samtidig borte uten den fine naglen. Et annet viktig karakter­trekk ved en ekte Sliring er også borte: Bladene har nå vanlig tollekniv-sli­pefas.
I 1967 fikk den nye Sliring, og modellen Troll, Norsk Designcentrums “NDCs Merke for God Design”, med denne be­grunnelsen:
“Disse sportsknivene er solide, enkle, nøkterne produkter med et klart og kultivert formspråk. Kniv, slire og oppheng har alle et sobert og kultivert preg."

Denne varianten av Sliring ble laget fra 1966, av S&S Helle. Den ble laget i bare én stør­relse: den lille. Svein Helle opplyser at 1977 var det siste året de laget kniver for Ber­gans.
I 1978 ble de siste slirene merket “Bergans 70 ÅR”.
Merkingen av bladet er etset inn gan­ske grunt, og noen ganger temmelig unøyaktig. Det står OSLO – NORWAY på bladet, så slik merking betyr ikke lenger at kniven er laget i utlandet. På tvers innerst ved skaftet står det RUSTFRI. Det er ramme rundt skilø­perne.
Holkene er av nysølv med påloddet ende­plate, og ikke festet til tangen med tverrgående nagle, for Helle brukte ikke den brede tangen som i tidligere Sli­ring, men en helt vanlig smal tange. Svein Helle forteller at endeholken var det dyreste å lage på kniven, siden den var i to deler og måtte monteres for hånd. Han sier de var glad de ikke hadde tatt på seg å sy slirene også, for det ville de ikke fått til å lønne seg.
Det er to skaftvarianter. Først var de ca 97 mm lange, med gjennomgående tange som ikke stik­ker ut fra holken, men bare viser seg som en liten firkant i endeplaten. Skaft som er produsert senere, er ca 100 mm lange, og uten den lille fir­kanten. Holkene er like lange i begge tilfeller, det er trestykket mellom dem som varierer. På grunn av lengdeforskjellen passer ikke en kniv i en slire laget for den andre typen. Dette ble det ikke all­tid tatt hensyn til når knivene ble pakket, så kni­ver og slirer som har hørt sammen siden de var nye, passer ikke alltid helt godt sammen.
Grunnen til at den gjennomgående tangen ble avløst av fastlimte deler, var nok at det ikke holdt bare å klinke fast tangen. Jeg har sett flere kniver der delene har løsnet og falt fra hver­andre.
Det ble brukt to typer slirer:
Den første ble laget fram til ca 1970, i Oslo. Dette er de samme slirene som de som ble brukt til Mora-Sliring, og med samme merking.
Fra ca 1970 og framover er slirene umerket, og kan dessuten kjennes igjen på at spaltene i belte­stroppen nå er sikret mot revning med et lite tverrkutt, ikke med et bitte lite rundt hull som på alle Bergans-slirer laget i Oslo. De finnes i flere farger, iallfall i rød, blå, gulbrun, grå og svart, men ganske sikkert også i flere. De er sydd med ny­sølvstrimmel. Slirene av denne typen ble ikke laget i Oslo, men som hjemmearbeid hos to eller flere personer i Nord-Odal, etter at Bergans-fabrikken ble flyttet dit. Jeg regner med at alle umerkede slirer med dette tverrkuttet er laget i Nord-Odal. Knivene og slirene ble pakket på fabrikken der.
En av disse sliresyerne i Nord-Odal, Bjarne Westheim, hadde i mange år hjemmeverksted for lærarbeid, der han for det meste laget lomme­bøker, men i noen år altså Bergans-slirer.
De første knivene lå i eske av hard plast, siden var de på papp-plate innkledd i plast.
Knivene ble fremdeles solgt til flere land. Helle har fått spørsmål fra både USA og Japan fra samlere som har funnet ut at Bergans-kniven deres er laget på denne fabrikken, enda den ikke er merket Helle, og vil vite mer om den.
Samlere ser gjerne på Helle-versjonene av Sliring som vesentlig mindre inter­essante enn dem som er laget på Kongs­berg – omtrent på linje med de svenske – og de skal være temmelig strøkne for å kunne regnes som noe. Iallfall fore­løpig, for 1969, og særlig 1978, er litt vel kort tid siden, og uten Kongsberg-K er de nok bare hvilke som helst fabrikk-kniver.
Men: Det ble laget ganske få av dem; fra 1969 til 1977 bare 5.608 stykker, et beskjedent antall for en så godt markeds­ført pro­duksjonsmodell som ble laget og ekspor­tert i såpass mange år. Helt i begynnelsen av denne boka fortalte jeg om da jeg kom over en hel kasse røde og blå Sliring fra Helle, og at jeg var dum nok til å kjøpe bare én av hver. Siden har jeg sett ganske få eksem­pla­rer av Helle-Sliring med disse fargene. Det betyr ikke nødvendig­vis at de røde og blå er så sjeldne, for de ligger selv­følgelig rundt omkring hos folk, forholdsvis nåtidige som de er, men det er likevel et eksempel på at det ikke er så lett å samle fabrikk-kniver som man kunne tro, selv ikke dem fra nær fortid.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for ‘Helle-Sliring’.

Bergans Spikkekniv

Bergans Spikkekniv fra KV
(‘KV-Spikkekniv’)
Spikkekniv er å finne i flere varianter. Standard­typen fra KV har skaft som lig­ner Sliring-skaft, men er kraftigere og med avrundet ende­holk. Slira ligner den vanlige, men har metall­bøyle i opp­henget. Beltestroppen gir de samme mulig­hetene som på Slirkniv/Sliring for å variere høyden slira skal henge i, og er kjappere å stille om, om det skulle være noe poeng.
Spikkekniv er en staselig kniv i Ber­gans-sam­lingen. Dessuten er den hånd­verks­mes­sige ut­førelsen av skaft og slire ofte på høyde med de aller beste Sli­ring’ene.
Det ble ikke laget på langt nær så mange av dette slaget som av de andre Bergans’ene fra KV, og det er heller ikke så mange varianter som av de andre.
Slirene er sydd med metalltråd eller lintråd. I en annonse i 1935 står det at det fin­nes i alt 14 farger. Slirene ble som vanlig laget i flere lær­kvaliteter.
Metallbøylen til beltestroppen ble i begynnel­sen festet i en lærbit som er brettet dobbelt og sydd fast i slira. Senere ble denne lærbiten i stedet festet med to nag­ler, som jo er en raskere og enklere løsning. Det ser bedre ut med lintråd, men det må innrømmes at det er mer solid med nagler. Sømmen har løs­net på flere slirer jeg har sett, mens det tydeligvis aldri var proble­mer med naglene.
De tidligste slirene er merket SLIR­KNIV, de senere SLI­RING. Det ser ut til at slira alltid er merket 'SLIRING' når det er brukt nagler i opp­hengsfestet.
Bladet er 11,5 cm langt. Det er ca 3 mm tykt, mot 2 mm i Sliring, og gjør dette til en vesentlig kraftigere kniv. Spikke­kniv har van­lig tollekniv-slipefas, ikke konveks som i Sliring. Bladryggen er også her skråslipt for å kunne brukes som skrape.
Kniven ble fra starten markedsført som tolle­kniv, som et motstykke til Sliring, men selv med tradisjonell slipefas er kni­vens navn ikke helt treffende. Spikkekniv er ikke noen god spikke­kniv, iallfall ikke sammen­lignet med tradi­sjonelle norske tollekniver. Sliring er et alter­nativ til den norske tolle­kniven for den som heller ønsker seg en turkniv der spikking ikke er det viktigste. Spikkekniv er mer en kniv for dem som ønsker seg en robust tur­kniv til grovere bruk, og med litt tyngde i bladet for å hogge greiner til bålet, altså en Sliring i tyngre, kraftigere utgave.
Mens bladene til Slirkniv og Sliring ble stanset ut av plate, ble Spikkekniv-bladene senkesmidd for å få fram riktig slipefas uten å måtte slipe den fram fra grunnen. Spikkekniv var blant annet derfor vesent­lig dyrere å lage enn Sli­ring, men den kos­tet likevel ikke så mye mer. I 1937 var prisen kr 7,50.
Siden det står SLIRKNIV på de eldre Spikke­kniv-slirene, ser det ut til at de ble laget så tidlig som i 1933. De siste ble neppe laget på KV så sent som i 1952. Jeg setter opp 1951 som siste år, men det er godt mulig at KV-produksjonen tok slutt allerede enda ett eller to år tidligere.
Navnestempelet på bladet er i to nesten like typer; A og B. De kan skilles f.eks. ved å se på den siste T’en i PATENT. I variant A (som ser ut til å være den van­ligste) når T’en bare nesten fram til E’en i SPIKKEKNIV, mens T’en i variant B når fram.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ’KV-Spikkekniv’.

Spikkekniv med Fram-stempel
(‘Fram-Spikkekniv’)
Kjell Røraas hevdet at det var stempel med bilde av skuta Fram på alle Spikkekniv-blader som ble laget på Kongsberg.
– Jammen, det er jo K-stempel også på de som ikke har Fram-stempel! inn­vendte jeg.
– Hjelper ikke. Må være noen andre som har produsert dem for Bergans.
Hm.
Jeg går nå likevel ut fra at alle blader med K-stempel er laget på KV.
En kniv med pent Fram-stempel står høyt på ønskelisten. Jeg har sett mange Spikkekniv’er nå, men ikke én eneste med Fram-stempel. Det er heller ikke bilde av Fram på bladet i annonsene for disse knivene. Derfor har jeg ikke noe stem­pel å vise her i boka. Siden både Kjell og Leif Røraas husker at faren deres stolt viste fram dette stempelet da han hadde gravert det, og husker å ha sett det på kniv­bladene, er det klart at det ble brukt. Jeg regner med at det var Fram-stempel bare på de aller første som ble laget.
Det er ikke overraskende at Sverre Young ville ha bilde av Fram på knivene. Han hadde en fin modell av Fram på kontoret.
Et lite tegn på at det der ute et sted må finnes en Spikkekniv-type som jeg ennå ikke har sett, fikk jeg da jeg byttet til meg en slire som er 3 mm for lang, slik at en vanlig Spikkekniv stikker for høyt opp over kanten. Slira er av den eldste typen. Kanskje kniven som engang satt i denne slira, nettopp er den med det etter­lengtede skute­bildet?
Jeg kaller den ‘Fram-Spikkekniv’. Av alle de kniver som mangler i Bergans-samlin­gen min, er Fram-Spikkekniv den som mang­ler aller mest.

En annerledes Spikke­kniv med K-stempel
(‘Spesial-Spikkekniv’)
En helt annen type Spikkekniv har spesial­skaft av naturfarget flammebjørk, og spesialslire der bare bladet går nedi. Bla­det har samme fasong som de andre, og K-stempel.
Det står SLIRKNIV på slira, så jeg skriver året 1933.
En gåtefull modell, som skiller seg fra alt annet med Bergans-stempel. Den krevde egen ut­førelse av bladet, og en god del utviklings­arbeid ellers også, på både kniv og slire, og det er blitt en fin kniv av det. Og likevel har jeg ikke sett den nevnt i en eneste brosjyre eller pris­liste eller annonse, jeg har sett bare selve knivene. Rart.
Kniven er en påminnelse om at det også kan være andre uregistrerte Ber­gans-kniver der ute et sted, av helt andre typer enn dem jeg har sett til nå. Jeg har for eksempel hørt at det skal være en modell av Sliring med en pelsbit på slira. Jeg tror det ikke helt før jeg ser det, men bringer likevel ryk­tet videre her.
Slira til Spesial-Spikkekniv er av høy kva­litet, pent sydd på Bergans-fabrikken i Oslo. Den har sølv­tråd i blad-delen og maskinsydd lintråd i skaft-delen. Det ser ut til at de fleste sli­rene, kan­skje alle, var blågrå krom­gar­vet. En av slirene er muligens ‘gul eikebarket’, men den er for med­tatt til at det kan sies sikkert. Ellers har jeg ikke sett noen varianter. Jeg har for eksem­pel sett bare navnestempel av type A på bla­det, og venter heller ikke å finne noen kniv med B-stempel, siden jeg regner med at denne knivmodellen ble laget som bare én enkelt serie, ved en bestemt anledning.
Beltestroppen er den vanlige, med mulighet for å velge hvor høyt kniven skal henge, pluss en spalte i begge stil­linger om du heller vil feste den til en knapp i buksa. I tillegg er det enda en mulighet for å tre beltet igjennom på baksiden av selve slira. Fem opphengs­muligheter altså!
Tangen på en vanlig Spikkekniv ser ut omtrent som på Sliring. På denne modellen er den gjort på en annen måte:
Det er det vanlige bladet som er brukt, men tangen er avkappet. I sin fulle bredde går den bare et stykke inn i skaftet, og har en påsveiset stav bakover som er gjenget der endekula er skrudd på. Bladet er litt lengre enn det vanlige: 11,7 cm mot vanlig 11,5 cm.
Skaftet er avsluttet med en nysølv­plate som dekker hele skaftenden.
Siden denne modellen skiller seg så mye fra alle de andre, har ‘K’-stempel, og er en kvalitets­kniv som pynter opp i en ellers litt monoton serie på veggen, er det klart at dette er en av de mest samle­verdige av Bergans-knivene.
Jeg har sett minst åtte eksemplarer pluss et par løse slirer, så den er nok ikke så sjelden som jeg trodde da jeg første gang så den på Elverum i 1995. Da var jeg ennå ikke blitt interessert i Bergans, så jeg gjorde ikke noe for å få kjøpt den. Etterpå, da jeg kort etter var blitt erklært Bergans-samler og ikke kom over flere sånne, var dette ergerlig å tenke på, helt til det ordnet seg på Kongsbergmarken året etter.
Det er rart at Bergans ikke har hatt lyst til å annonsere denne modellen. For Bergans var ikke som andre norske kniv­fabrikker, men reklamerte for knivene sine. Ennå i 1970 var det sjelden å se kniv­annonser fra andre produsenter, og kniver ble knapt nok omtalt av norske jakt- og fiske­blader. Jeg tolker dette som at Bergans sannsyn­ligvis ikke selv solgte denne kniven, men at de laget den på bestilling for noen andre.
Jeg ser for meg at de fikk én enkelt stor ordre fra en sportsforretning, bedrift eller institusjon, og at det så ble laget en serie. Og bare i det ene året 1933?
Men i så fall: Hvem kom med denne store ordren? Og hvorfor ville ikke bestilleren ha sitt navn på kniven.
Se omtale av en lignende slire i avsnittet ‘Solingen også!’ Det kan jo hende at sli­ra til Solingen-kniven kom først, og at det ble utviklet en norskprodusert kniv i stedet for de tyske, med den nødvendige til­pasnin­gen av slira. Dette skal det nok ikke bli lett å finne ut.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ‘Spesial-Spikkekniv’.

En som ikke passer inn
Jeg har en Spikkekniv som ikke passer inn i møns­teret, og som dessuten ødeleg­ger kronologien også andre steder i sys­temet.
Denne kniven har annerledes skaf­tende enn de vanlige, den er ikke krum, men rett avkuttet. Skaftet er kortere. Slira er også kortere, og med annen mer­king enn de vanlige.

Spikkekniv fra Mora
(‘Mora-Spikkekniv’)
Spikkekniv ble også produsert i Sverige. Det står som vanlig ikke på kniven at den er fra Mora, men den ble laget der fra 1957 og noen år fram­over, av K J Eriksson.
Den svenske modellen er ofte riktig fint ut­ført, den mangler ikke annet enn et K-stempel på å være helt topp.
Metallbøylen i slireopphenget er fes­tet i en lærbit som er naglet fast, ikke sydd, på samme måte som på slirene til de siste Spikkekniv’ene fra KV. Slirene kan skilles fra slirene til KV-kniver på to måter: De er merket med skilø­perne pluss ‘Bergans OSLO NORGE’. Disse slirene er dess­uten litt trangere, siden de svenske skaftene er noe slan­kere enn de tilsvarende fra KV. Merkin­gen er enten presset inn i blind­trykk som ellers i Bergans-slirer, men det er ofte gjort dypere og riktig pent, eller den er trykt på med enten gul­farge eller gull­farge. Slirene finnes i minst fire farger: svart, grå, blå og gul eikebarket. Sann­syn­ligvis var det også røde slirer, og sik­kert flere farger. De er sydd med sølvtråd, i Oslo.
Det er det samme unntaket som for andre slirer fra denne tiden: Bergans må noen ganger ha kommet i skade for å bruke det eldre MADE IN NORWAY-stempelet på noen av disse slirene. Hvis de har den store, flate naglen som Ber­gans brukte bak slirene på denne tiden, hører de like­vel til kniven.
Det er brukt maskingraverte stempler til bladene, av samme type som på Mora-Sliring. Stempelet kan være av typen ‘lite hode’ og ‘rundt hode’.
Skaftet har nysølvholker med påsatt ende­plate. Det er ikke avrundet i enden. Skjøten mellom trestykkene er plassert litt ut på siden, akkurat som i Mora-Sli­ring-skaftene.
Kanskje det også forekommer Spikke­kniv’er fra Mora med plast i skaftet? Jeg håper det.
I 2005 ble det solgt en del slike kniver på et marked i Mora, og deretter i Norge. Knivene er som nye, med svenskprodusert slire som ikke hører til. Den er av en type som ble brukt til andre av K J Erikssons kniver. Foran er det et innpresset hjorte­hode, og bak står det MADE IN SWEDEN. Det ser ut til at alle knivene har småfeil, så dette er tydeligvis frasorterte kniver som er blitt liggende på et lager i Sverige, og som nå blir koblet med slirer som passer sånn noenlunde. Samme slire med en annen dekor ble brukt av Brusletto i deres fiskeknivmodell F4.
Jeg kaller en Spikkekniv fra Mora for en ‘Mora-Spikkekniv’.

Spikkekniv fra Helle
(‘Helle-Spikkekniv’)
I 1966 overtok knivfabrikken S&S Helle produk­sjonen av Sliring og Spikkekniv. Etter kort tid ble Helle-Spikkekniv avløst av Troll.
Helle-Spikkekniv innførte noe nytt i norskpro­duserte Bergans-kniver: laminert blad.
Det ble nok laget ganske få av denne, så den kan være litt vrien å få tak i. Jeg har sett bare noen få eksemplarer.
Jeg vet ikke hva slags slire den skal sitte i. Det er to muligheter:
Enten skal den ha Spikkekniv-slire av den typen som hører til Mora-Spikkekniv.
Eller så skal den ha Troll-slire av den tidlige typen med skiløpere på baksiden.
Jeg gjetter på at den skal ha samme Spikkekniv-slire som de siste svenske. Grunnen er denne:
Skaftet er en tanke slankere enn på Mora-Spikkekniv. Av Arvid Knutsen fikk jeg noen ubrukte kniver og slirer som lå igjen på fabrik­ken i Oslo. Blant annet fikk jeg en løs Spikkekniv-slire, gul eikebarket, med det samme stempelet (i blindtrykk) som ble brukt på Mora-Spik­kekniv. Jeg syntes det var rart at denne slira var litt for trang til de knivene fra Mora jeg prøvde i den, helt til jeg prøvde en Helle-Spikkekniv. Den pas­set akkurat.
10. februar 2011:
Siden har jeg sett et par eksemplarer med original slire, og fått bekreftet antagelsene. Slirene er som de siste til Mora-Spikkekniv, og jeg har sett dem med lærstempel både i blindtrykk og med i gull.
Bladet er ca 11,5 cm langt, drøyt 3 mm tykt, har innrammede skiløpere som på Helle-Sliring, og er merket:
Bergans SPIKKEKNIV
OSLO – NORWAY
18/8 + HIGH CARBON EDGE
Bladet er laminert, og har vanlig tolle­kniv-slipefas som andre Spikkekniv. Det har gjennom­gående, smal tange, som vi­ser seg som en liten firkant i endeplata, akkurat som på tidlig Helle-Sliring. Ryg­gen er skråslipt (men ikke alltid).
Skaftet er ca 106 mm langt, av ett stykke pali­sander, med nysølvholker med påloddet ende­plate. Endeholken er ikke festet med nagle. Det er heller ingen nagle midt på skaftet.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ‘Helle-Spikkekniv’.

Bergans Troll
Troll ble laget av S&S Helle knivfabrikk, som en direkte videreføring av den langt sjeldnere Helle-Spikkekniv.
Etter at Troll var lansert, gikk Sliring over til å bli markedsført som en kniv i damestørrelse.
Troll har laminert, rustfritt blad med vanlig tollekniv-slipefas. Bladet er nes­ten det samme som på Helle-Spikke­kniv, bare litt tynnere; ca 2,5 mm. Bladlengden er fortsatt ca 11,5 cm, og det er stemplet:
BERGANS troll NORWAY

Dessuten er det en trekantet logo som tydelig­vis symboliserer det tre-lags laminerte bladet. På tvers innerst ved skaftet står det:
18/8 + HIGH CARBON EDGE

Det er ikke lenger skiløpere på bladet.
Alle Troll-slirer jeg hittil har sett, har vært i svart plattlær, men siden Troll ble laget i samme tidsrom som Sliring fra Helle, er det ikke umulig at den finnes med de samme fargene som denne. Til Troll-slirene ble det utviklet et nytt, enkelt opphengsfeste som ikke er brukt på noen andre slirer fra Bergans:
En lærbit er festet i to høyder, med to nagler i hver ende. Dette fungerer bra, men gir ingen mulighet for å variere avstanden fra kniven til beltet. Naglenes diameter varierer fra 6 mm og helt opp til 11 mm.
I likhet med slirene til Helle-Sliring ble disse slirene først laget i Oslo, med skiløper-stempel bak. Stempelet finnes som blindtrykk, og sann­synligvis også i gult og gull. Fra ca 1970 er de umerket og sydd som hjemmearbeid i Nord-Odal. Begge typer er sydd med en nysølv­strimmel.
De første skaftene er som på Helle-Spikke­kniv, ca 106 mm lange, med gjennomgående tange som viser seg som en liten firkant i ende­plata. Senere Troll-skaft er ca 110 mm lange, de er uten gjennomgående tange, og bladet er uten skrå­sliping. Holkene er like lange på begge varianter, det er trestykket imel­lom dem som varierer. På grunn av lengde­forskjellen ser knivene ikke så bra ut i slirer laget for den andre varianten. Det ser ut til at dette ikke ble tatt så nøye ved pakkingen, slik at knivene til dels ble levert i slirer de ikke passet perfekt til.
Slirer med skiløperstempel hører sammen med skaftene med gjennom­gående tange, men det kan nok ha blitt rotet litt her også.
Troll ble laget i årene 1966-1977. I 1978 ble resten av slirene – i likhet med dem til Spikkekniv – merket ‘Bergans 70 ÅR’. Det ble laget minst 1.000 med denne merkingen.
Troll ble laget i 10.410 eksemplarer, altså nesten dobbelt så mange som Helle-Sliring, men heller ikke dette er noe særlig stort tall for en fabrikkprodu­sert kniv. Det er mulig at Helle-Spikke­kniv er med i dette tallet.
I en annonse i 1970 er Troll nesten dobbelt så dyr som Sliring: Sliring kr 29,50 og Troll kr 53,-.
Annonsen viser også at det ikke bare var troll (og julenissen?) Bergans trodde på i 1970: Det står nemlig:
“Behøver ikke slipes.”

Troll bør være temmelig strøken for å kunne regnes som særlig samleverdig. Den er såpass ny at det nok ennå kan ligge en og annen ubrukt i originaleske og vente på oss. Akkurat som Helle-Sli­ring kom den i to slags innpakninger: først i plasteske, siden på kartong inn­kledd i plast.
Troll er den siste Bergans-modellen som ble utviklet, og den eneste jeg har sett uten turgåere eller skiløpere på bla­det.
Jeg har sett en Troll med slire i nokså ubehjel­pelig utførelse. Læret er ganske tynt (2 mm) og altfor mykt, og sømmen er ikke god. Slira krum­mer som en ba­nan. Den er bare 19,5 cm lang, og kniven stikker ca 5 mm opp over slirekanten.
En av de første, laget før sliresyerne i Nord-Odal helt fikk taket på det? Neppe. Kniven er av den nyeste av de to typene, og kniven hadde denne slira da den nåværende eieren kjøpte kniven som ny i butikken.

Troll ved veis ende
Troll er den siste modellen i Bergans-historien, og Kniven på bildet må være en av de aller siste Bergans leverte. Den er ikke mye å skryte av. Selve kniven, fra Helle, er i orden, men slira, av svart platt­lær, er håpløs, og passer slett ikke til kniven.
Slira er altfor kort, det er nemlig en Sliring-slire som er brukt, med disse slirenes dimensjo­ner og typiske belte­stropp. For likevel å få plass til det tykkere Troll-skaftet, er det ikke satt i nagle øverst. Da går det så vidt det er, men slira ville antagelig ikke tålt noe videre bruk.
Sømmen er blant de dårligste. Den er vridd, og snittflatene titter fram hele veien.
Det er interessant at vi her har en Sliring-slire med merkingen ‘Bergans 70 ÅR’, slik de aller siste Troll-slirene var merket. Jeg regner med at merkingen også ble brukt på ordinære Sliring-slirer. Jeg har bare ikke sett dem ennå.

Bergans Sløyekniv
Sverre Young tok patent på en sløyekniv; norsk patent nr 55362 fra 1935, patentsøkt året før. Den kom kanskje aldri så langt som til å bli produsert for vanlig salg, men KV skal iallfall ha laget et par forsøksserier.
Jeg har ennå ikke sett disse knivene, og det er vel ikke sikkert at det står ‘Ber­gans’ på dem.
KV laget også en annen sløyekniv­modell, med nøyaktig samme skaft som det i Youngs patent­beskrivelse, men med mer komplisert blad­fasong. Bladet på denne kniven er stemplet slik:
HOLTHER KRISTENSEN SAXO PAT. ANM.

Dessuten K-stempel.
Litt rart, tenkte jeg, men ikke så vel­dig spen­nende, for hva er nå vel en skarve sløyekniv? Eller 'flekkesaks' som det kalles lokalt noen steder. Likevel, jeg så da etter i patentregisteret, og fant kniven. Det over­raskende var bare at det ikke var noen Holther eller noen Kristensen som hadde tatt ut patentet, men grosserer Tobias Lund jr. i Trondheim, som ifølge Trondhjems adressebok solgte “sydfruk­ter, grønsaker, salt og smult en gross”, og som siden også var forsik­ringsagent. Lund patentsøkte kniven i 1931, og fikk norsk patent nr 52739 i 1933, året før Young søkte patent på sin kniv.
Sløyekniver med akkurat denne skaft­fason­gen er laget av flere andre kniv­fabrikker også, både norske og uten­landske.
Fra KV finnes samme kniv også med en annen skaftfasong.
Hvis det ikke står ‘Bergans’ på noen av dem, har de knapt noe her å gjøre, men nå er de altså havnet her.

Bergans Survival?
Kjell Røraas forteller at det på KV ble laget en prototyp til en mer avansert tur­kniv, med flaske­åpner i bladryggen in­nerst mot skaftet, med sag­tagger langs ryggen, og med skrujern i tuppen. En riktig survival-kniv altså. Jeg har ikke sett den. Den ble visst ikke satt i produk­sjon, den ble kanskje for dyr og for spe­siell?
Men den fine kniven ble da vel ikke kastet heller? Med flaks er det noen som har tatt vare på den. Med enda større flaks ble det laget en liten prøveserie, slik at flere eksemplarer kan være bevart. Kanskje KV til og med prøvde seg fram med å lage den i flere varianter?
Jeg vet ikke om Sverre Young i det hele tatt var involvert i dette knivpro­sjektet, og om det i så fall står Bergans på den.

Solingen også!
Det var helt på slutten av Bergans-prosjektet mitt, innbilte jeg meg for noen år siden, første gang jeg skulle til å av­slutte dette skrivet og få publisert det som bok, med de mange spørs­målstegnene, og med alle de løse trådene jeg burde ha knyttet sammen før boka gikk i trykken, men som jeg altså tenkte å la være som de var.
Jeg ringte rundt til diverse personer, blant annet til Jan Erik Knutsen, sønn av Anders Olav Knutsen som er nevnt i avsnittet om stålkvalitet. Jan Erik begynte i lære i ryggsekk­produksjonen i 1959, og gikk siden gradene. Nå er han disponent i firmaet Young Savabini (Anatole Sava­bini var Youngs svigersønn), som ennå holder til i Øvre Slottsgate 7, der Ber­gans hadde kontor og pro­duksjonsloka­ler. Bergans-merket pryder frem­deles vinduet i Sverre Youngs gamle hjørne­kontor. Du ser det ute fra gata, stort og fint.
Som ung gutt var Knutsen med faren til Solingen og Sheffield.
Vi snakket om knivmodeller i telefonen, og om hvor utrolig mange forskjellige varianter det var.
– Jeg har en litt rar en, sa han. En jeg brukte som speiderkniv. Slira er borte. Den er laget i Solingen.
Jeg måpte. I Solingen! Jammen, da kunne det vel ikke være en Bergans?
– Jo da. Med skiløpere på bladet. Ganske fin. Du kan godt få den. Den er nok fra en gang på 1940-tallet, skulle jeg tro, eller kanskje i begyn­nelsen av 1950-årene. Men man vet jo ikke, den kan gjerne ha vært noen år da jeg fikk den.
Toppers!

J. A. Henckels
Anders Knudsens kniv viste seg å være av den vanlige, litt store tyske speiderkniv­typen, den som gjerne er av vesentlig høyere kvalitet og pris enn de norsk­produserte speiderknivene, men der skaftet etter noen års hard bruk har en tendens til å gå i oppløsning fordi de enkelte delene begyn­ner å bevege seg uavhengig av hverandre.
Knutsens Bergans-modell var laget av J. A. Henckels, en av Solingens gamle fabrikker, grunnlagt i 1731 og altså enda eldre enn Puma. I mange år var J. A. Henckels et av verdens aller mest kjente varemerker for kvalitetskniver.
Stempelet i bladet er pent etset inn, grunnere enn produsentens ordinære stempel som også på denne kniven i Bergans-versjon sitter innerst mot skaftet, og det er rester av farge som viser at stempelet opprinnelig har vært hvitt. Bladlengde 13 cm og tykkelse 4,5 mm, med jevnt konveks sliping. Skaft i palisander.
Siden jeg ikke hadde hørt om den før, regnet jeg med at det neppe kunne være noen stor serie av denne fine kniven som ble mer­ket på den måten. Kanskje bare en liten prøveserie som det ikke ble noe mer ut av. Kanskje Bergans fikk idéen fra speiderknivene som Hugo Köller i Solingen laget og merket for Speider-Sport. Disse var av omtrent samme type, men med blad beregnet på et annet bruks­område; sma­lere og hulslipt, og med parerstang både over og under.
Men siden fikk jeg tak i et eksemplar til, helt makent og med slire, så da måtte det vel likevel finnes en del av disse kni­vene.
Slira er tydeligvis laget i Oslo, som en variant av den til Spesial-Spikkekniv, i gråblått, krom­garvet lær. Men i Solingen-varianten er den sydd med lintråd hele veien, og så har den en lærreim som går rundt skaftet og holder kniven fast i slira med en trykknapp. Skaftdelen av slira er mer­ket ’Bergans’ foran på langs, med et ganske stort stempel som jeg ikke har sett brukt på noen annen Bergans-kniv, bare på sek­ker. Etter å ha sett denne slira, ville jeg plassere kniven tidligere enn Knutsen nevnte – på 1930-tallet engang.
Bladet er stemplet: ’Bergans OSLO – NORGE’. Under skiløperen med Bergans-sekk står det MED, og UTEN under den andre.

Anton Wingen
Så en dag ringte Håkon Brekke fra Kragerø, og fortalte at han hadde fått tak i en til av lignende slag som Henckels-kniven, men denne gang fra en annen produsent.
Kniven var fra Anton Wingen Jr i Solingen, som merket bladet med sitt vanlige Othello-hode og Othello-navn. Ute på bladet står det ’Bergans OSLO NORWAY’, og de to skiløperne. Her står det ikke noe MED og UTEN under skiløperne.
Bladet er litt nedslipt. Det har nok vært 12,5 cm langt. Tykkelse 5,5 mm.
Det var lærskiver i skaftet, ellers var det av samme type som den fra Henckels.
Slire manglet, men ettersom kniven passet fint i samme slire som den andre tyskeren, regnet jeg med at begge hadde slire av samme type. Dette skulle vise seg å stemme: et par år etter kom Bjarne Delbekk også med en slik kniv, med akkurat den slira.
Og en tid etter det igjen kom Gunstein Sjåvåg med en slik tom slire til Solingen-kniv, men denne var sydd med metalltråd i nederste del, akkurat som den til Spesial-Spikkekniv (variasjo­ner er alltid velkomne!). Så det var altså ikke bare lintråd-slirer til disse Solingen-knivene.
Jeg håper det betyr at Bergans hadde Solingen-kniver i to prisklasser!
I likhet med Henckels-kniven er også kniven fra Wingen en vanlig produksjonsmodell med Bergans-merke, ikke en modell som er blitt utviklet spesielt for Bergans.
Så, på Kongsbergmarken i 2003 fikk jeg kjøpt enda en fra Anton Wingen, med samme skaft og merking som den andre derfra, men denne gang med samme blad­fasong som den fra Henckels. Bladlengde 13,2 cm, bredde 4 mm
Det ville ikke overraske meg om flere fabrik­ker i Solingen leverte kniver til Bergans.
Så kan vi fundere på om disse knivene ble laget for det norske markedet, eller om de var et framstøt på eksportmarkedet, for eksempel Tysk­land. Vanskelig å finne ut.

Materialer og utførelse
Stemplene
KVs stempelgravører graverte stemplene for iallfall de knivene som ble produsert på Kongs­berg, og slirene som ble produsert i Oslo.
Der det er brukt håndgraverte stempler på kniver fra Mora, antar jeg at også disse er gravert på Kongsberg. De virker så beslektet, og det mest brukte speiderguttstempelet er identisk på slirer fra Mora og Oslo.
Jeg gjetter at de maskingraverte Mora-bladstemp­lene er laget i Mora.

Stålet
Bladet i Slirkniv/Sliring er i “beste sort kromlegert knivstål”, i følge brosjyrer fra 1930-årene. Det er imponerende hvor godt dette stålet har greid seg i nesten alle Bergans-kniver jeg har sett. Utgangs­punktet var to millimeter plate, og det er tynt, og bladene ble enda litt tynnere etter sli­ping og pus­sing, og det er jo altså hel­stål det her er snakk om. Vi kunne ha ventet at noen spisser brakk, eller at det gikk skall av eggen ved brutal bruk, eller i stedet at bladene for å unngå dette var gjort så­pass bløte at de lett ville bøye seg. Men de greide seg utmer­ket. Jeg har sett mange eksem­plarer av Slirkniv/Sliring som har vært grundig banket med ham­mer eller stein, både i ryggen og i skaf­tenden, men som likevel har egg som ikke ser ut til å ha vært med på stort. I motsetning til hva man kunne vente, er det oftere gått hakk av eggen på lami­nerte Troll-blader enn på de eldre hel­stål-bladene.
Maskiningeniør Anders Olav Knutsen (som ikke var i slekt med Arvid Knutsen på Kongs­berg), arbeidet i firmaet i mange år. Han var mer involvert i andre deler av Youngs virksomhet enn i Ber­gans-delen, men han reiste til Solingen og Eskilstuna for å se etter ide­elle stål­typer til Bergans-knivene. Han hadde gode kunnskaper om stål, og må ha funnet noe bra noe.
Arvid Knutsen forteller at ståltypen i de knivene han monterte (se 'Knutsen-Sliring'), het 3L4KA. Ikke allverden til stålkvalitet, sier han. Likevel ga det tydeligvis en sterk og seig egg ved riktig herding og an­løping.
Jeg vet ikke hva koden 3L4KA betyr, eller hvem som leverte dette stålet. KVs spesifikasjon fra 1955 beskriver stålet slik:
C: 0,90-0,95 %
Si: 0,40-0,45 %
Mn: 0,5-0,6 %
Cr: 0,20-0,25 %
S og P: maksimalt 0,02 %
Hardhet: 53-56 VPN
Hva slags stål er dette? Det kan hende at disse spesifikasjonene beskriver stå­let som KV hittil hadde brukt, eller som KV planla å bruke i sin framtidige Bergans-produksjon. Da oppdraget likevel ikke gikk til KV, er det ikke nødvendigvis dette stålet som ble brukt i de senere, svensk­produserte knivene.
Siden stålet ikke er rustfritt ‒ til det er krom­innholdet for lite ‒ må iallfall de rustfrie knivene fra K J Eriksson ha hatt et annet stål.
Bladene skulle etter spesifikasjonene testes for seighet, slagstyrke og eggstyr­ke.
Seighet: Bladet ble spent fast slik at det stakk ut en fri ende på 65 mm. Det ble så bøyd 12 mm til hver side. 10 % av partiet ble testet. Greide alle testen, ble partiet godkjent, hvis ikke måtte hele partiet testes.
Slag: Slagprøven ble tatt mot en bjørke­kubbe. Det skulle ikke være tegn til deformasjon. Det hadde vært hyggelig å få vite hvordan denne prøven ble gjort.
Styrke: Knivene skulle kunne arbeide i gran­kvist uten at eggen ble deformert.

Slipefasen
Slirkniv/Sliring har en annen slipefas enn Spikke­kniv.
Spikkekniv har den slipefasen vi er vant til fra nesten alle norske slirekniver, enten de er hånd­laget eller fra fabrikk.
Slirkniv/Sliring er derimot økseslipt, det vil si at slipingen er konveks uten egen slipe­fas. Bladet har ingen markert, plan brynefas, det er brynet konvekst helt ut. Slik egg har vært vanlig på mange slags kniver, for eksem­pel kokkekniver, kjøtt­kniver, klassiske jaktkniver fra Solingen, og litt eldre samiske storkniver.
De fleste er enige om at til spikking er en tradisjonell spikkefas best. Mange vil foretrekke øksefas til nesten all annen knivbruk. Når økse­fasen i mange kniv­typer nå likevel er på vei ut, blant annet i samiske stor­kniver, er det kanskje mest fordi det er brysomt for produsenten å lage den riktig.
Øksefasen beskytter godt eggen i et tynt blad. I Slirkniv/Sliring er det kanskje denne fasen som har gjort at så få har ødelagt egg.
Da produksjonen ble flyttet til Mora, ble kon­veks fas beholdt, men da Helle senere tok over, gikk denne sentrale funksjonelle detaljen tapt. Jeg mistenker at folk på Bergans ikke lenger visste hva den var til.

Læret
Norske knivmakere sørger gjerne for at læret i slirene blir hardt og stivt når slira er ferdig. På den måten beskytter det bra mot at kniven skal bli stukket gjennom slira. Bergans brukte kraftige lærty­per, men slirene er myke og bøyelige. Vanligvis går dette likevel bra, forutsatt at læret er solid og slira følger bladkonturene på den rette måten, slik at det ikke er noe ekstra plass i tuppen. Da stiver bladet opp slira slik at det ikke skjærer igjen­nom den.
Det svarte plattlæret var stivere og mindre føyelig, og det var derfor vanske­ligere å få helt pen søm på dette læret enn på de andre typene. Til gjengjeld er dette et solid lær, og det er disse slirene som oftest har overlevd i god stand. Stort sett har Bergans-slirene greid seg brukbart.
De som har greid seg dårligst, er sli­rene av naturfarget, vegetabilsk garvet (“eikebarket”) lær.

Sømmen
En som engang arbeidet for Sverre Young, for­talte at Young grublet mye før han fant ut hvor­dan slirene skulle syes. Han ville bruke sølv­strimmel, og han visste hvordan sømmen skulle se ut også, men den snodde metalltråden fikk slira til å vri seg og miste fasongen. Så en natt våknet han og hadde løsningen. Han sto opp og sydde en slire, der han vred trå­den motsatt vei de siste omgangene. Og der satt den.
Ikke alle som har sydd slirene siden, har fått med seg denne finessen, det ser vi av alle de krokete, nyere slirene.
I begynnelsen var de aller fleste sli­rene sydd med sølvtråd, etter kort tid kom også noen med “rustfri Ferro-tråd”, laget til litt billigere kniver. Noen slirer ble sydd med lintråd i stedet for metall, helt fra 1932.
Alle slirene ble sydd for hånd, enten sømmen var av lin eller metall.
Lintråden ble brukt på både Slirkniv/ Sliring og Spikkekniv. I februar 1938 var lintråd i krom­garvet blå slire ikke lenger i prislisten, og lintråd i den eikebarkede gule tok slutt allerede noe før det igjen. Siden omløpshastigheten på varer i sports­bransjen dengang var langsommere enn den er nå, kan det være lite sammenheng mellom pro­duksjonsdato og salgsdato. Eksempel: En kniv med lintråd i krom­garvet blågrå slire ble kjøpt som ny i en butikk i Stjørdal i 1948, minst ti år etter at den ble laget.
Kniver med lintråd var litt billigere enn om de hadde sølvtråd. Jeg skulle tro at det var mer arbeid på lintrådslirene enn på de andre, og den tynne sølvstrim­melen kan ikke ha kostet stort, så prisfor­skjellen kom neppe av forskjellen i pro­duksjonsomkostninger. Nå er lintråd­slirene sjeld­nere, så jeg regner dem som mer verdifulle nå. Kanskje de er sjeld­nere fordi kjøperne ikke så på dem som ekte Bergans-kniver, og derfor ikke ville ha dem?
I begynnelsen ble læret lagt slik at snittflatene var synlig i sømmen. I lin­tråd-varianten ble det satt i seks nagler for å beskytte sømmen mot eggen. På de andre gikk dette i begynnelsen riktig dår­lig; straks slira hadde utvidet seg litt ved bruk, gled kniven nedover mot spissen, og snart var slira så romslig at kniven gled helt ned og stakk hull. Hver eneste slire jeg har sett uten stoppeknapp, bort­sett fra dem med nagler langs sømmen, har fått spissen skåret i stykker av kni­ven. Eierne har ofte fikset på slira enten ved å sy, sette i en nagle, eller bare dytte et eller annet nedi. Bergans fikk nok inn en del klager på dette. Stoppeknappen løste problemet. Mange andre fabrikker har siden brukt idéen.
Det er ikke lærinnlegg i sømmen på slirer med lintråd og seks nagler, slik det er på alle med sølvtråd.
Snart ble snittflatene i stedet lagt mot hver­andre, og det ble ikke satt i annen nagle enn den øverst i slira, enten det ble brukt lintråd eller metalltråd. I lintråd­slirene ble det fra nå av lagt inn en brettet lærstrimmel som er synlig fra ut­siden. Jeg tror Bergans gikk over til bare én nagle i lintrådslirene før Sliring ble satt i produk­sjon.
Det varierer hvor mye snittflatene er synlig. Mange slike slirer er svært slitt, så kantene like­vel er runde og blanke. Ofte er sømmen så stram at kantene er presset hardt sammen, og snitt­flatene er synlige bare midt mellom hvert sting. Men etter hvert begynte syerne å skråskjære slire­kantene innvendig helt ut til null, og fikk den elegante sømmen der narvsidene treffer hverandre. Tid­ligere var kantene tynnet ut bare til det halve eller så, når de i det hele tatt var tynnet ut.
Det er til dels strålende kvalitet på lær­arbeidet på de eldre slirene, de som er laget etter en viss startperiode, mens kvaliteten helt mot slutten er mer varia­bel. De fineste jeg har sett, er noen Spik­kekniv-slirer sydd med lintråd. Der har det vært en som virkelig hadde taket på å tynne ut læret på de rette stedene slik at det ble elegant, og la det bli brått tykkere der det trengtes for styrken. Bergans hadde to svært gode salmakere; Mørk og Bråten. De hørte til dem som Sverre Young regnet som så verdifulle at de fikk leilig­het som fulgte jobben.
I de beste gamle slirene som er sydd med sølvtråd, er snittflatene lagt så nøyaktig inn til hverandre i sømmen at skjø­ten knapt er synlig, og slirene er helt rette.
Hvilke andre norske fabrikk-kniver har slirer der du sitter og beundrer søm­men?
Jeg tok ut sølvtråden på en Sliring-slire som likevel omtrent ikke hang sammen. Læret var tynnet ut til null med en fas på 4-5 mm bredde. Lærinn­legget var ca 10 mm bredt, og det var tynnet jevnt ut til null fra en tykkelse på ca 3 mm. Da jeg satt der med sølvtråden og de to lær­bitene, gikk det opp for meg at det ikke kunne ha vært helt enkelt å få sydd dette sammen så pent som det ofte er gjort. Ikke rart at kvaliteten på arbeidet varierer.
Sølvtråden viste seg å være omtrent vektløs, og kan ikke ha fordyret produk­sjonen nevne­verdig.
Slirer sydd med ‘ferro-tråd’ var med i pris­listen så sent som i 1939. Det er ikke så lett å identifi­sere denne tråden når det er en Sliring som sitter i slira som når det er en Slirkniv der den kan kjennes på selve knivens spesielle ut­førelse med manglende endeplate og synlig ende på tangen.
Sølvet var ikke der bare for å gjøre kniven stilig og kostbar. En metalltråd, særlig i kombi­na­sjon med lærinnlegget i sømmen og lærstop­pe­ren som hindrer kniven i å gå helt i bunn, gjør det vanske­lig å skjære i stykker sømmen.
Ideen med metalltråden ble brukt på noen kniver fra andre produsenter. Geilo Knivfabrikk sydde slirene til sin kniv Viking på denne måten, med metall­tråd og lærinnlegg i sømmen. De gjorde ikke noe forsøk på å skjule snittflatene, så de har ikke fått til Bergans-slirenes elegante søm. Viking-slira minner om slira på Spesial-Spikkekniv, den hvor bare bladet går ned i slira. Viking har også endeholk som egner seg til å skrape ut av sporet i skiene med.
Geilo Knivfabrikk brukte også ideen med stoppeknapp i slira, for eksempel i modellen Speiderkniv.
Også flere utenlandske fabrikker brukte metalltråd, for eksempel K J Eriksson. Se også kapitlet om de danske Bergans-kopiene.

Beltestroppen
Beltestroppen er konstruert slik at du kan velge om du vil ha kniven hengende i vanlig høyde eller så lavt at den ikke kommer borti ryggsek­ken. Det er ikke overraskende at denne ideen kom fra nettopp en ryggsekkfabrikant.
Den patenterte beltestroppen var en god idé: solid, enkel og funksjonell å bruke, med flere muligheter som det er lett å stille om etter behov, og den er dessuten ukomplisert å produsere. Altså omtrent alt man kan ønske seg av industri­design.
En del eiere som kanskje ikke brukte stor sekk så mye, og iallfall ikke med hoftebelte, fant snart ut at den løse enden av stroppen bare var i veien og ikke til noen nytte. De snudde den og puttet den løse enden ned i slira (eller kuttet den av før de snudde stroppen), slik at stroppen ble helt enkel og ikke i veien for noe. Dermed får vi fram enda et pluss ved den fine patenten: den kan lett endres så det blir som om den aldri hadde eksis­tert.
Stroppen har en spalte i hver ende, slik at du i begge stillinger kan feste den til en knapp i buksa.
Denne karakteristiske beltestroppen er brukt til Slirkniv og Sliring. I slirene til Spikkekniv er den i litt annen utfø­relse, men med samme funksjo­nalitet. På Troll har de droppet idéen og bare satt på en enkel lærhempe.
Merkelig nok ble ikke denne belte­stroppen kopiert i stor stil. Et eksempel: I 1954 fikk Odvar Støa patent på en slire med omstillbar belte­stropp (norsk patent 84413). Den ble produsert av Helle som den velkjente Helle Støa Super, den modellen som mer enn noen kan kalles en norsk survival-kniv. Særlig til å være desig­net mer enn 20 år etter Bergans, er Støas belte­stropp fiklete og uelegant.

Messing og sølv
Her er et tvilsomt punkt: Noen mener bestemt å sett holker i messing og i sølv. Jeg har ikke sett noen.
En del holker kan se ut som om de er av messing på grunn av den spesielle, messing­far­gede lakken, men det ble kanskje også virkelig laget en serie i messing? En prøveserie? Jeg tviler på det. Da har jeg mer tro på at jeg en dag skal få se sølvholker, som godt kan ha vært laget i en eksklusiv serie til en bestemt anledning.
Messinglakk kan også i andre kniver enn Bergans lure oss til å tro at holker er av messing.
Det er ikke usannsyn­lig at det ble laget spesi­alversjoner til spesielle anledninger, for eksem­pel til firma- og forenings­jubileer, selv om jeg ikke har sett noen.
Og ved en slik anledning ble det kanskje til og med brukt sølvholker? En gang de hadde lyst til ta litt ekstra i.
Kanskje de til og med brukte hjorte­horn i skaftet?


Noen årstall
Her er en oversikt over hvilke år jeg tror knivene ble produsert.
Årstallene bygger delvis på hvilke år knivene er oppført i Bergans prislister, delvis på prislister fra andre firmaer, og delvis på annonser, men mest på at jeg har sammenlignet knivene og forsøkt å gjette. Flere av årstallene skal tas med en klype salt.

Noen årstall

Slirkniv
1932-1933
Slire uten lærstopper
1932
Slire med lærstopper, synlige snittflater
1932
Slire med lærstopper, uten synlige snittflater
1932-1933
Sydd med ‘Ferro-tråd’
1932-1933
Butt slire
1933


Sliring med ‘K’-stempel
1933-1956
Slire merket 'SLIRKNIV'
1933
Slire merket 'SLIRING'
1933/34-1955/56
Påloddet endeplate
1933-1951
Helstøpte alum.holker
1952/53-1955/56
Tynn, avsmalnende tupp
1952/53-?
Tykk, parallell tupp
?-1955/56
Sydd med lintråd
1933-1937
Sydd med ‘Ferro-tråd’
1933-1939


Sliring uten ‘K’-stempel
1956-1978
Fra Mora
1956-1965
Aluminiumholker
1956-?
Nysølvholker med endeplate, rustfri
?-1965
Fra Helle
1966-1978
Slire fra Oslo
1966-1970
Slire fra Nord-Odal
1970-1978
Gjennomgående tange
1966-ca 1970
Ikke gjennomgående tange
ca 1970-1978
Slire merket ‘Bergans 70 ÅR’
1978 (Se avsnittet 'Ved veis ende')


Spikkekniv med ‘K’-stempel
1933-1951
Slire merket 'SLIRKNIV'
1933
Slire merket 'SLIRING'
1934-1951
Opphengsbøylen sydd på
1934-?
Opphengsbøylen naglet på
?-1951
Sydd med lintråd
1933-1937


Spikkekniv fra Mora
1957-1965


Spikkekniv fra Helle
1966


Troll
1966-1978
Slire fra Oslo, gjennomgående tange
1966-1970
Slire fra Nord-Odal, uten gjennomgående tange
1970-1978
Slire merket ‘Bergans 70 ÅR’
1978