7. januar 2008
Kniver fra Bergans
Av Per Thoresen
Del 2: Modellene Sliring, Spikkekniv, Troll, og noen til.
© Per Thoresen 2008
per.thoresen@gmail.com
http://kniver.blogspot.com
Bergans Sliring
Sliring fra Kongsberg Våpenfabrikk
Det er Sliring det er flest av, i antall varianter, i antall produserte eksemplarer, og i antall år den ble produsert, og det er denne modellen man først tenker på når Bergans-kniver blir nevnt.
Knivene ble laget flere steder. Først ble de i mange år laget på Kongsberg Våpenfabrikk, som en direkte fortsettelse av Slirkniv-produksjonen der.
Slirene ble sydd på Bergans-fabrikken i Oslo, bortsett fra helt på slutten, da de ble laget som hjemmearbeid i Nord-Odal.
Helt fra starten ble Sliring laget i de samme to bladlengdene som Slirkniv, i brosjyrer oppgitt til 11,5 og 13 cm (den siste er gjerne ca 13,3 cm), og med samme butte slire som Slirkniv hadde på slutten, men nå er slira ca en centimeter kortere. I begynnelsen var slirene merket SLIRKNIV, siden ble de merket SLIRING. Men siden så utrolig mange Sliring har slire merket SLIRKNIV, ble dette slirestempelet kanskje brukt også litt etter 1933.
Skaftet er det samme som på Slirkniv, med unntak av avslutningen av skaftenden.
Skaftlengden på de to modellene er ca 9,8 cm og ca 10,5 cm. Bladtykkelsen er ca 2 mm, men den varierer ned til litt under 1,5 mm. Slirene er på ca 19,5 cm og ca 22 cm, men kan variere en del; på en Sliring jeg har, der slira er sydd med lintråd, er skaftet 9,5 cm og slira 19 cm. En annen slire, med metalltråd, er snaut 19 cm.
Nye stempler ble gravert til Sliring, og brukt fra starten: K-stempelet ble gjort større, de to turgåerne fikk skistaver, og navnestempelet er også annerledes. Alle stemplene er nå samlet på venstre side av bladet, som på de siste Slirkniv.
Navnestempelet er i minst tre ganske like varianter. På det ene er bokstavene i øverste og nederste linje ca 1,5 mm høye, på de andre to ca 2 mm. Jeg kaller stemplene type A, B og C. På Sliring med nysølvholker ble de tre stemplene brukt om hverandre. På Sliring med helstøpte aluminiumholker, de som ble montert av Knutsen, ser det ut til at bare type A ble brukt.
Ganske få Sliring-slirer er sydd med lintråd, selv om de var i prislistene i årevis. Jeg tviler på at det er brukt nagler langs sømmen på noen av disse, bortsett fra den øverste naglen som er i alle slirer.
Lintrådsømmen er vanligvis plassert et par millimeter fra slirekanten, men jeg har en slire på en liten Røraas-Sliring der sømmen er hele 5 mm fra kanten. Lærbiten ble altså utstanset litt større enn vanlig. Dette gir slira et ganske annet preg. Kanskje du må ha en representant også for denne varianten i samlingen? Jeg vet ikke om sømmen er plassert slik på noen av slirene til den store modellen, eller på noen Spikkekniv-slirer, så foreløpig setter jeg opp dette som en variant for bare denne ene modellen.
Det er litt rart, men hullene til lintrådsømmene ser ut til å være stukket ett og ett. Avstanden mellom stingene varierer, og sømmen er ikke alltid rett hele veien. Håndarbeid er bra.
Det var ti slirefarger fra starten, i følge den første reklamen.
Kniven har to slags endeholker. Først var de av nysølv med påloddet endeplate. Deretter var de helstøpt av aluminium, i to varianter: Er endeplata symmetrisk oval, er den alltid av aluminium. Er den spissere mot tuppen, er den enten av nysølv eller aluminium. Den spisse aluminiumholken har dessuten tykkere nagle enn den i nysølv.
KV laget knivene, men deler av produksjonen foregikk utenfor fabrikken. Heldigvis, for det gjør det hele morsommere for oss som vil studere knivene nå etterpå.
Den lille Sliring’en er mye vanligere enn den store, så mye vanligere at flere som burde vite det, forteller meg at det ikke eksisterer noen stor, og blir overrasket når jeg viser dem en. Rart, for så sjeldne er de store ikke. Jeg regner med at alle store Sliring’er med K-stempel er laget i sin helhet på KV, uten bruk av underleverandører.
Prislisten for Sliring, 30. april 1937, viser for siste gang varianten som er sydd med lintråd.
I 1952 var knivproduksjonen nesten tørket ut. Prislisten for mai har bare én modell oppført: liten Sliring til kr 16,25. Slirene var fremdeles å få i fargene grønn, rød, hvit, svart og natur.
Sliring fra Røraas
(‘Røraas-Sliring’)
Da jeg begynte å kikke på Bergans, ville jeg ta en tur til Kongsberg for å prøve å treffe noen av dem som var med på produksjonen. Jeg ringte til Leif Røraas, knivsmedenes mest kjente stempelgravør, for å høre om han kunne gi meg noen kontakter. Han har gravert masse stempler for KV, og har også siden herdet knivbladstemplene sine der, og jeg syntes å huske at han sa noe om Bergans engang, så han burde være rette mann å spørre.
Og det var han! Nå er det så klart mange håndverkere på Kongsberg som har vært involvert i KVs virksomhet. Likevel, det er gøy å bli minnet på dette med at verden er liten:
Det viste seg at Leif selv hadde montert en uendelig mengde endeplater på Sliring-skaftene, at broren Kjell hadde slipt tusener på tusener av blader, og at faren Einar hadde gravert Bergans-stempler!
Einar Røraas var gravør på KV, og graverte også medaljer for medaljekunstneren Ivar Throndsen på Den kongelige mynt. Einar graverte flere av Bergans-stemplene, blant annet skuta Fram som ble brukt på Fram-Spikkekniv, og stempler med skiløperne.
Bestefaren, Petter Røraas, arbeidet som sliper på KV, og var en svært dyktig sabelsliper. Siden satte han opp eget verksted hjemme.
På Slirkniv var endeholken bare et enkelt, litt flatklemt rør med påloddet, innvendig festet endeplate. KV gjorde dette arbeidet selv. Men da Sliring ble introdusert, var det noe mer tidkrevende å feste endeplatene, så dette arbeidet ble satt bort til andre for å spare penger. Einar påtok seg jobben med å få satt på endeplatene hjemme.
Virksomheten hjemme var ikke særlig industriaktig. Leif satt oppe på loftet, rensket opp innvendige grader i holkene, og monterte endeplatene klar for lodding, i tusenvis. Dette gjorde han hver dag fra han kom hjem fra skolen og langt ut over kvelden, da han var tolv år. En annen mann varmet opp brettene med holker med loddelampe, i bryggerhuset. Loddesølvet kjøpte de kilovis i plater, og klippet dem opp til små biter. To biter for hver plate, pluss boraks.
Metalltråden som endeplatene ble holdt fast med, gjorde de passe tynn, og dermed drøyere i bruk, ved å trekke den gjennom en trekkeplate. Endeplatene stanset de ut selv med en liten håndpresse.
Under så enkle forhold kunne de gjøre jobben til lav pris.
Einar skaffet sønnen Kjell, som var arbeidsledig, jobben med å slipe alle Bergans-bladene. I mellomtiden hadde Einar satt opp et lite verksted hjemme. Bergans hadde bestilt 100.000 kniver fra KV, og de fleste av disse ble slipt av Kjell. Siste sliping var med kornstørrelse 120 innsatt med voks. De blandet voksen selv, av talg, bivoks og slipekorn.
Brødrene Røraas jobbet med dette bare før krigen, og mest i årene 1934-36. Det sier det var før krigen de store mengdene av Bergans Sliring ble produsert. Det ble nok laget en del under og rett etter krigen også, sannsynligvis av KV selv, før mye av arbeidet på knivene ble gjort på Knutsen Mek. Verksted, Kongsberg.
Flere av arbeiderne på KV laget kniver i fritiden, og etter at de hadde sluttet på KV. Det var tradisjonelle kniver de laget, uten påvirkning av Bergans-design. Mest populære var Ola Grimsruds blader fra Tinn (stemplet O.O.G.). Kjell har laget noen kniver av dette slaget. Dessuten har han gravert mange holker for andre som kom for å få knivene slipt. Dragemønster, to kroner pr kniv.
Kjell jobbet i smia på Grini som krigsfange, og smidde mange blader av stål som de greide å stikke unna. Bare helstålblader. Han laget fire hele kniver der også, med holker hamret ut av en skje. En skje holdt til alle fire. Einar Sperre, som smidde sine første blader på Grini og siden skulle bli en av våre kjente knivsmeder, var også en god del innom og smidde, men arbeidet ikke fast i smia.
Lite er tatt vare på av det som ble laget på KV. Kjell sa det slik:
– Det var så mye som ble ryddet vekk da den nye tiden kom.
Akkurat som det ble på mange andre fabrikker som engang laget slikt som folk samler på nå. Den nye tiden kom alle steder, og de nye kostene brydde seg ikke alltid om hva de kostet bort.
Jeg kaller en Sliring av denne typen med nysølvholker for en ‘Røraas-Sliring’. Selv om de bare var innom en liten del av produksjonsprosessen, og ikke engang på alle disse knivene, er det greit å sette et navn på knivene.
Et unntak: 9,4 cm langt skaft
Jeg har en Røraas-Sliring der skaftet er bare 9,4 cm langt, med et trestykke på 6 cm. Jeg vet ikke hva slags slire denne kniven har sittet i.
Sliring fra Knutsen Mek. Verksted
(‘Knutsen-Sliring’)
Arvid Gunnar Knutsen på Kongsberg eide Knutsen Mek. Verksted. Her laget han blant annet flere tusen kasteslukstenger av glassfiber og av stål, og en del av splitcane. Det står firmamerke på håndtaket, om du skulle komme over en.
Knutsen begynte å lage kniver i 1942-43, i hans egen modell med valbjørkskaft. Det ble noen hundre kniver av det. Valbjørk fant han ved innsjøen Eikeren, ti trær som sto tett sammen og alle var fin valbjørk. Jeg vet ikke hvordan disse knivene så ut. Selv har han ingen igjen.
Han arbeidet med produksjon av Sliring fra 1951-52 til 1955-56. Disse knivene kjennes på de helstøpte aluminiumholkene. Naglen og nagleplata midt på skaftet er også i aluminium, ofte med små huller etter luftlommer i støpingen, og ofte litt utflytende i konturene etter å ha blitt banket på plass, siden aluminium er mykere enn nysølv.
Endeholkene er ikke av nøyaktig samme slag på alle knivene. På noen er endeflaten litt smalere ved tuppen enn over ryggen, mens den på andre er helt lik i begge ender. På de førstnevnte er tuppen også litt tynnere. Jeg ser to muligheter her:
Kanskje er det snakk om to klare typer, og at den ene er eldre enn den andre. Om dette er tilfelle, regner jeg med at den litt tynnere og spissere er den eldste av de to, både fordi den ligner mest på holkene av nysølv, som den jo avløste, og fordi det nok snart ble klart at tuppen måtte gjøres tykkere og mer solid. Aluminium er ikke så sterkt som nysølv, og vi kan se at en del tupper er skadet eller brukket av. KVs spesifikasjoner fra 1955, altså laget helt på slutten av KV-produksjonen, viser holk med tupp av den tykke typen, og de viser vel den typen som da ble produsert eller skulle bli det, og ikke en tidligere.
Dette blir rotet litt til for oss ved at det finnes overgangsformer mellom de to typene. Uansett er det verdt å ta vare på en av de typisk tynne og en av de typisk tykke.
Holker med tykk tupp har også tykkere nagle gjennom endeholken. Dessverre finnes det unntak også her, så heller ikke dette definerer to klare varianter. De burde tatt mer hensyn til oss samlere!
I katalogen setter jeg opp knivene som to varianter innenfor samme nummer, og kaller dem med de tynne tuppene for type t, og dem med de tykke tuppene og tykk nagle gjennom endeholken for type T. Og tvilstilfellene? Alle som ikke er en helt karakteristisk T, regner jeg som en t.
Alle Knutsen-Sliring'er jeg har sett, og det er mange nå, har hatt det lille navnestempelet på bladet.
Trebitene til skaftet ble frest ut på KV og gjort ferdig hos Knutsen. Holkene kom også fra KV og ble gjort ferdig hos Knutsen.
Bladene kom utstanset fra KV, ble slipt og pusset hos Knutsen, sendt tilbake til KV for stempling og herding, og kom så tilbake til Knutsen igjen for å få siste finish og få montert skaft.
Det som lager litt ugreie i denne rekkefølgen i produksjonen, er at jeg har et ubrukt, lite blad til en kniv av dette slaget, som er stemplet, men upusset og ikke ferdig slipt, og det er ennå ikke boret hull til naglen som holder endeholken fast i skaftenden. Med en slik beskrivelse; hvor i ovenfor nevnte KV/Knutsen-prosess skulle dette bladet befinne seg?
To Knutsen-Sliring’er jeg har sett, har skråslipt bladrygg på begge sider ut mot spissen, ikke bare på den ene siden slik det er vanlig. Dette er vel kanskje bare en tilfeldig variasjon i produksjonen, men det ser ut til at begge har vært slik fra de var nye.
Knutsen monterte ikke andre typer Bergans-kniver enn Sliring, og bare i den lille størrelsen. Han antar det kan dreie seg om 10.000-15.000 stykker.
Samtidig med kniver i den lille størrelsen var det hele tiden også store Sliring’er i prislisten. Det er rart, for jeg har ennå ikke sett noen slik kniv. Men ikke rarere enn at hverken Knutsen eller Røraas-brødrene kan huske å ha sett noen stor Sliring i det hele tatt. Jeg regner med at de store med aluminiumsholker ble laget på KV uten at noe av arbeidet ble satt bort, men dette er et uklart punkt. Jeg venter å komme over en når som helst, siden det altså er store Sliring’er med i prislisten for denne perioden.
Siden overtok K J Eriksson i Mora i Sverige å produsere knivene:
Arvid Knutsen var 10 øre for dyr pr kniv til å få oppdraget.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for en ‘Knutsen-Sliring’.
Sliring fra Mora
(‘Mora-Sliring’)
I januar 1957 er Sliring i begge størrelser igjen oppført i prislisten. Nå er de ikke lenger laget på Kongsberg, men i Mora i Sverige, av K J Erikssons Sax & Knivfabrik. I 1958 er den store typen ute av prislisten, men i 1959 er den inne igjen.
Jeg går ut fra at K J Eriksson laget alle sammen. På den annen side: Jeg har snakket med folk som mener å huske at to fabrikker i Mora var involvert i Bergans-produksjon, så her håper jeg på en overraskelse.
I reklamen for disse knivene står det at det er brukt svensk stål, som jo skulle være svære saker. Det var sikkert utmerket, men det er vel likevel tvilsomt om det var bedre enn stålet i de tidligere bladene, men noe måtte man jo ha å reklamere med nå som den magiske K’en ikke lenger var der.
Bladet er nå stemplet med maskingraverte stempler. Slike kjennes vanligvis på helt jevn dybde på alle streker, og de virker gjerne flatere og dødere enn de håndgraverte. Bladstempel: OSLO – NORWAY. Stemplene er av nesten samme type som det K J Eriksson brukte på andre kniver som de laget for Bergans. Stemplene er i to varianter, som lettest kan skilles fra hverandre på hodefasongen til den venstre skiløperen: Han har enten ‘rundt hode’ eller ‘lite hode’.
Skjøten mellom de to halvdelene av treet i skaftet er ikke lenger plassert midt på, men litt til siden, slik at det var tilstrekkelig å frese ut til tangen i bare én av halvdelene. Skjøten mellom tredelene er ofte nesten ikke til å skjelne, i motsetning til svært mange av Kongsberg-knivene som har store gliper. Skaftene fra Mora er litt slankere enn skaftene fra Kongsberg, og slirene ble gjort tilsvarende trangere.
Jeg har sett to typer av disse knivene. På den ene er bladet stemplet RUSTFRI på tvers innerst ved skaftet, og holkene er av nysølv med påloddet endeplate. Den andre typen mangler RUSTFRI-stempel, holkene er av aluminium, og endeholken er i ett stykke. Begge typene har den vanlige midtnaglen i trestykket. Denne naglen er rund og jevn også når den er av aluminium. Det ser ut til at denne naglen var for svak på de svenske knivene, for den har falt ut på en del av dem jeg har sett.
Jeg vet ikke hvilken av de to variantene som er eldst, men det er nok den med aluminiumsholker. Den ligner mest på den siste fra Kongsberg, de eksemplarene jeg har sett ser eldre ut, og denne varianten er langt sjeldnere enn den andre.
Slirene har merking på baksiden med bilde av de to skiløperne, enten i dypt og pent blindtrykk, eller trykt i gulfarge eller gullfarge, og med teksten OSLO – NORWAY.
Slirene finnes i mange farger. De er sydd i Oslo, med sølvtråd. En av disse slirene jeg har, er med strukturbehandlet overflate som jeg ikke har sett ellers, og er i en ganske skarp blåfarge.
Fra K J Eriksson er de ikke laget senere enn 1966, da Helle overtok.
Om det i et stempel står OSLO – NORWAY eller OSLO NORGE i stedet for MADE IN NORWAY, får jeg alltid en mistanke om at kniven er laget i Sverige, bortsett fra Sliring laget av Helle.
Det er tydelig at Bergans noen ganger kom i skade for å bruke det eldre MADE IN NORWAY-stempelet på noen av slirene til svenskproduserte kniver. Men disse slirene hører likevel til kniven, iallfall hvis de har den store, flate naglen som Bergans brukte bak på slirene på denne tiden.
Jeg har et eksemplar med aluminiumsholker, bladstempel av typen ‘lite hode’, og slire (sannsynligvis original) med stor, flat nagle, og med stempel MADE IN NORWAY. Jeg antar at dette er den tidligste varianten.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for ‘Mora-Sliring’.
Stor Mora-Sliring
Jeg har ikke sett noen Mora-Sliring av den store modellen med rustfritt blad. De fem store jeg har sett, er stemplet med håndgravert, pent stempel, der skiløperne er litt annerledes enn på KV-Sliring, og litt annerledes enn på andre svenske Bergans-kniver.
Bladet er merket OSLO – NORWAY, uten K-stempel. Slipefasen begynner så langt ute som 1,5 cm fra skaftenden.
Holkene er helstøpt i aluminium, med nagle gjennom endeholken. Naglen midt på skaftet er helt jevn på begge sider, og den er litt større enn på de andre svenske Sliring eller Spikkekniv. Skaftet har de samme dimensjonene som skaftet på stor Sliring fra KV.
Det står SLIRKNIV på slira til tre av eksemplarene jeg har sett. På de to andre står det SLIRING. Og MADE IN NORWAY på begge. Slirene er de samme som på stor Sliring fra KV. Hvordan skal dette tolkes? Hvis disse slirene har fulgt knivene siden starten, skulle det plassere dem i den store 1933-båsen, og det ville altså bety at stor Sliring ble laget i Mora også før krigen, samtidig med knivene fra KV, og at slirene fra de to leverandørene ikke ble merket forskjellig. Jeg tror ikke det.
Her er det altså igjen noe å finne ut. Bergans kan ha hatt et lager av store slirer som ble brukt da knivene fra K J Eriksson begynte å komme. Dette kan også være stor Sliring som sto i prislistene i Knutsen-perioden. I så fall måtte slirene jammen ha ligget lenge i Oslo før de ble tatt i bruk!
Sliring med plastskaft
Fabrikken i Mora laget også Sliring med plast i skaftet i stedet for tre. Håper jeg.
Det finnes en produktbeskrivelse fra KV fra 1955, der det er spesifisert Wellite plast i tre ulike farger: svart, grå og gull, og dessuten en kombinasjon av svart og grå, og en kombinasjon av grå og gull, altså fem typer plastskaft i alt. Jeg har ikke sett noen, så jeg vet ikke om det var disse fargene som virkelig ble brukt.
I følge KVs beskrivelse skulle plasten støpes fast til tange og framholk, og bakholken nagles på. Siden plasten er i ett stykke, var det ikke nødvendig med noen nagle midt på skaftet, og den er ikke tegnet inn.
Det er litt rart at spesifikasjonene ble laget av KV, men på dette tidspunktet var det vel ennå ikke klart hvem som skulle komme til å produsere disse knivene.
Siden jeg ikke har sett dem ennå, og siden ingen jeg har snakket med er sikre på å ha sett dem, garanterer jeg ikke noe: Selv om Sliring med plastskaft er beskrevet, og selv om det ble planlagt å sette dem i produksjon i fem farger, kan jeg ikke love at de virkelig finnes. Men jeg håper altså.
Spesifikasjonene gir støtte for teorien om at knivene med helstøpt aluminiumtange og ikke rustfritt blad kom først, og at de snart ble avløst av nysølv og rustfritt stål.
Sliring fra Helle
(‘Helle-Sliring’)
I 1966 står det i en annonse at kvaliteten på Sliring er blitt forbedret: Knivene har fått palisander i skaftet og høyglanspolert, rustfritt stål i bladet. Det er tvilsomt om vi skal regne noen av delene som forbedring, og høyglanspolert, rustfritt helstål var det jo også i knivene fra K J Eriksson.
Palisander skulle vise seg å være et upålitelig treslag. Mange av skaftene har sprukket.
Treet i skaftet er i ett stykke, slik at det ikke var nødvendig å sette i noen midtnagle, og da ble det heller ikke gjort. Synd, for en del av Bergans-knivenes identitet og karakter blir samtidig borte uten den fine naglen. Et annet viktig karaktertrekk ved en ekte Sliring er også borte: Bladene har nå vanlig tollekniv-slipefas.
I 1967 fikk den nye Sliring, og modellen Troll, Norsk Designcentrums “NDCs Merke for God Design”, med denne begrunnelsen:
“Disse sportsknivene er solide, enkle, nøkterne produkter med et klart og kultivert formspråk. Kniv, slire og oppheng har alle et sobert og kultivert preg."
Denne varianten av Sliring ble laget fra 1966, av S&S Helle. Den ble laget i bare én størrelse: den lille. Svein Helle opplyser at 1977 var det siste året de laget kniver for Bergans.
I 1978 ble de siste slirene merket “Bergans 70 ÅR”.
Merkingen av bladet er etset inn ganske grunt, og noen ganger temmelig unøyaktig. Det står OSLO – NORWAY på bladet, så slik merking betyr ikke lenger at kniven er laget i utlandet. På tvers innerst ved skaftet står det RUSTFRI. Det er ramme rundt skiløperne.
Holkene er av nysølv med påloddet endeplate, og ikke festet til tangen med tverrgående nagle, for Helle brukte ikke den brede tangen som i tidligere Sliring, men en helt vanlig smal tange. Svein Helle forteller at endeholken var det dyreste å lage på kniven, siden den var i to deler og måtte monteres for hånd. Han sier de var glad de ikke hadde tatt på seg å sy slirene også, for det ville de ikke fått til å lønne seg.
Det er to skaftvarianter. Først var de ca 97 mm lange, med gjennomgående tange som ikke stikker ut fra holken, men bare viser seg som en liten firkant i endeplaten. Skaft som er produsert senere, er ca 100 mm lange, og uten den lille firkanten. Holkene er like lange i begge tilfeller, det er trestykket mellom dem som varierer. På grunn av lengdeforskjellen passer ikke en kniv i en slire laget for den andre typen. Dette ble det ikke alltid tatt hensyn til når knivene ble pakket, så kniver og slirer som har hørt sammen siden de var nye, passer ikke alltid helt godt sammen.
Grunnen til at den gjennomgående tangen ble avløst av fastlimte deler, var nok at det ikke holdt bare å klinke fast tangen. Jeg har sett flere kniver der delene har løsnet og falt fra hverandre.
Det ble brukt to typer slirer:
Den første ble laget fram til ca 1970, i Oslo. Dette er de samme slirene som de som ble brukt til Mora-Sliring, og med samme merking.
Fra ca 1970 og framover er slirene umerket, og kan dessuten kjennes igjen på at spaltene i beltestroppen nå er sikret mot revning med et lite tverrkutt, ikke med et bitte lite rundt hull som på alle Bergans-slirer laget i Oslo. De finnes i flere farger, iallfall i rød, blå, gulbrun, grå og svart, men ganske sikkert også i flere. De er sydd med nysølvstrimmel. Slirene av denne typen ble ikke laget i Oslo, men som hjemmearbeid hos to eller flere personer i Nord-Odal, etter at Bergans-fabrikken ble flyttet dit. Jeg regner med at alle umerkede slirer med dette tverrkuttet er laget i Nord-Odal. Knivene og slirene ble pakket på fabrikken der.
En av disse sliresyerne i Nord-Odal, Bjarne Westheim, hadde i mange år hjemmeverksted for lærarbeid, der han for det meste laget lommebøker, men i noen år altså Bergans-slirer.
De første knivene lå i eske av hard plast, siden var de på papp-plate innkledd i plast.
Knivene ble fremdeles solgt til flere land. Helle har fått spørsmål fra både USA og Japan fra samlere som har funnet ut at Bergans-kniven deres er laget på denne fabrikken, enda den ikke er merket Helle, og vil vite mer om den.
Samlere ser gjerne på Helle-versjonene av Sliring som vesentlig mindre interessante enn dem som er laget på Kongsberg – omtrent på linje med de svenske – og de skal være temmelig strøkne for å kunne regnes som noe. Iallfall foreløpig, for 1969, og særlig 1978, er litt vel kort tid siden, og uten Kongsberg-K er de nok bare hvilke som helst fabrikk-kniver.
Men: Det ble laget ganske få av dem; fra 1969 til 1977 bare 5.608 stykker, et beskjedent antall for en så godt markedsført produksjonsmodell som ble laget og eksportert i såpass mange år. Helt i begynnelsen av denne boka fortalte jeg om da jeg kom over en hel kasse røde og blå Sliring fra Helle, og at jeg var dum nok til å kjøpe bare én av hver. Siden har jeg sett ganske få eksemplarer av Helle-Sliring med disse fargene. Det betyr ikke nødvendigvis at de røde og blå er så sjeldne, for de ligger selvfølgelig rundt omkring hos folk, forholdsvis nåtidige som de er, men det er likevel et eksempel på at det ikke er så lett å samle fabrikk-kniver som man kunne tro, selv ikke dem fra nær fortid.
Jeg kaller en Sliring av denne typen for ‘Helle-Sliring’.
Bergans Spikkekniv
Bergans Spikkekniv fra KV
(‘KV-Spikkekniv’)
Spikkekniv er å finne i flere varianter. Standardtypen fra KV har skaft som ligner Sliring-skaft, men er kraftigere og med avrundet endeholk. Slira ligner den vanlige, men har metallbøyle i opphenget. Beltestroppen gir de samme mulighetene som på Slirkniv/Sliring for å variere høyden slira skal henge i, og er kjappere å stille om, om det skulle være noe poeng.
Spikkekniv er en staselig kniv i Bergans-samlingen. Dessuten er den håndverksmessige utførelsen av skaft og slire ofte på høyde med de aller beste Sliring’ene.
Det ble ikke laget på langt nær så mange av dette slaget som av de andre Bergans’ene fra KV, og det er heller ikke så mange varianter som av de andre.
Slirene er sydd med metalltråd eller lintråd. I en annonse i 1935 står det at det finnes i alt 14 farger. Slirene ble som vanlig laget i flere lærkvaliteter.
Metallbøylen til beltestroppen ble i begynnelsen festet i en lærbit som er brettet dobbelt og sydd fast i slira. Senere ble denne lærbiten i stedet festet med to nagler, som jo er en raskere og enklere løsning. Det ser bedre ut med lintråd, men det må innrømmes at det er mer solid med nagler. Sømmen har løsnet på flere slirer jeg har sett, mens det tydeligvis aldri var problemer med naglene.
De tidligste slirene er merket SLIRKNIV, de senere SLIRING. Det ser ut til at slira alltid er merket 'SLIRING' når det er brukt nagler i opphengsfestet.
Bladet er 11,5 cm langt. Det er ca 3 mm tykt, mot 2 mm i Sliring, og gjør dette til en vesentlig kraftigere kniv. Spikkekniv har vanlig tollekniv-slipefas, ikke konveks som i Sliring. Bladryggen er også her skråslipt for å kunne brukes som skrape.
Kniven ble fra starten markedsført som tollekniv, som et motstykke til Sliring, men selv med tradisjonell slipefas er knivens navn ikke helt treffende. Spikkekniv er ikke noen god spikkekniv, iallfall ikke sammenlignet med tradisjonelle norske tollekniver. Sliring er et alternativ til den norske tollekniven for den som heller ønsker seg en turkniv der spikking ikke er det viktigste. Spikkekniv er mer en kniv for dem som ønsker seg en robust turkniv til grovere bruk, og med litt tyngde i bladet for å hogge greiner til bålet, altså en Sliring i tyngre, kraftigere utgave.
Mens bladene til Slirkniv og Sliring ble stanset ut av plate, ble Spikkekniv-bladene senkesmidd for å få fram riktig slipefas uten å måtte slipe den fram fra grunnen. Spikkekniv var blant annet derfor vesentlig dyrere å lage enn Sliring, men den kostet likevel ikke så mye mer. I 1937 var prisen kr 7,50.
Siden det står SLIRKNIV på de eldre Spikkekniv-slirene, ser det ut til at de ble laget så tidlig som i 1933. De siste ble neppe laget på KV så sent som i 1952. Jeg setter opp 1951 som siste år, men det er godt mulig at KV-produksjonen tok slutt allerede enda ett eller to år tidligere.
Navnestempelet på bladet er i to nesten like typer; A og B. De kan skilles f.eks. ved å se på den siste T’en i PATENT. I variant A (som ser ut til å være den vanligste) når T’en bare nesten fram til E’en i SPIKKEKNIV, mens T’en i variant B når fram.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ’KV-Spikkekniv’.
Spikkekniv med Fram-stempel
(‘Fram-Spikkekniv’)
Kjell Røraas hevdet at det var stempel med bilde av skuta Fram på alle Spikkekniv-blader som ble laget på Kongsberg.
– Jammen, det er jo K-stempel også på de som ikke har Fram-stempel! innvendte jeg.
– Hjelper ikke. Må være noen andre som har produsert dem for Bergans.
Hm.
Jeg går nå likevel ut fra at alle blader med K-stempel er laget på KV.
En kniv med pent Fram-stempel står høyt på ønskelisten. Jeg har sett mange Spikkekniv’er nå, men ikke én eneste med Fram-stempel. Det er heller ikke bilde av Fram på bladet i annonsene for disse knivene. Derfor har jeg ikke noe stempel å vise her i boka. Siden både Kjell og Leif Røraas husker at faren deres stolt viste fram dette stempelet da han hadde gravert det, og husker å ha sett det på knivbladene, er det klart at det ble brukt. Jeg regner med at det var Fram-stempel bare på de aller første som ble laget.
Det er ikke overraskende at Sverre Young ville ha bilde av Fram på knivene. Han hadde en fin modell av Fram på kontoret.
Et lite tegn på at det der ute et sted må finnes en Spikkekniv-type som jeg ennå ikke har sett, fikk jeg da jeg byttet til meg en slire som er 3 mm for lang, slik at en vanlig Spikkekniv stikker for høyt opp over kanten. Slira er av den eldste typen. Kanskje kniven som engang satt i denne slira, nettopp er den med det etterlengtede skutebildet?
Jeg kaller den ‘Fram-Spikkekniv’. Av alle de kniver som mangler i Bergans-samlingen min, er Fram-Spikkekniv den som mangler aller mest.
En annerledes Spikkekniv med K-stempel
(‘Spesial-Spikkekniv’)
En helt annen type Spikkekniv har spesialskaft av naturfarget flammebjørk, og spesialslire der bare bladet går nedi. Bladet har samme fasong som de andre, og K-stempel.
Det står SLIRKNIV på slira, så jeg skriver året 1933.
En gåtefull modell, som skiller seg fra alt annet med Bergans-stempel. Den krevde egen utførelse av bladet, og en god del utviklingsarbeid ellers også, på både kniv og slire, og det er blitt en fin kniv av det. Og likevel har jeg ikke sett den nevnt i en eneste brosjyre eller prisliste eller annonse, jeg har sett bare selve knivene. Rart.
Kniven er en påminnelse om at det også kan være andre uregistrerte Bergans-kniver der ute et sted, av helt andre typer enn dem jeg har sett til nå. Jeg har for eksempel hørt at det skal være en modell av Sliring med en pelsbit på slira. Jeg tror det ikke helt før jeg ser det, men bringer likevel ryktet videre her.
Slira til Spesial-Spikkekniv er av høy kvalitet, pent sydd på Bergans-fabrikken i Oslo. Den har sølvtråd i blad-delen og maskinsydd lintråd i skaft-delen. Det ser ut til at de fleste slirene, kanskje alle, var blågrå kromgarvet. En av slirene er muligens ‘gul eikebarket’, men den er for medtatt til at det kan sies sikkert. Ellers har jeg ikke sett noen varianter. Jeg har for eksempel sett bare navnestempel av type A på bladet, og venter heller ikke å finne noen kniv med B-stempel, siden jeg regner med at denne knivmodellen ble laget som bare én enkelt serie, ved en bestemt anledning.
Beltestroppen er den vanlige, med mulighet for å velge hvor høyt kniven skal henge, pluss en spalte i begge stillinger om du heller vil feste den til en knapp i buksa. I tillegg er det enda en mulighet for å tre beltet igjennom på baksiden av selve slira. Fem opphengsmuligheter altså!
Tangen på en vanlig Spikkekniv ser ut omtrent som på Sliring. På denne modellen er den gjort på en annen måte:
Det er det vanlige bladet som er brukt, men tangen er avkappet. I sin fulle bredde går den bare et stykke inn i skaftet, og har en påsveiset stav bakover som er gjenget der endekula er skrudd på. Bladet er litt lengre enn det vanlige: 11,7 cm mot vanlig 11,5 cm.
Skaftet er avsluttet med en nysølvplate som dekker hele skaftenden.
Siden denne modellen skiller seg så mye fra alle de andre, har ‘K’-stempel, og er en kvalitetskniv som pynter opp i en ellers litt monoton serie på veggen, er det klart at dette er en av de mest samleverdige av Bergans-knivene.
Jeg har sett minst åtte eksemplarer pluss et par løse slirer, så den er nok ikke så sjelden som jeg trodde da jeg første gang så den på Elverum i 1995. Da var jeg ennå ikke blitt interessert i Bergans, så jeg gjorde ikke noe for å få kjøpt den. Etterpå, da jeg kort etter var blitt erklært Bergans-samler og ikke kom over flere sånne, var dette ergerlig å tenke på, helt til det ordnet seg på Kongsbergmarken året etter.
Det er rart at Bergans ikke har hatt lyst til å annonsere denne modellen. For Bergans var ikke som andre norske knivfabrikker, men reklamerte for knivene sine. Ennå i 1970 var det sjelden å se knivannonser fra andre produsenter, og kniver ble knapt nok omtalt av norske jakt- og fiskeblader. Jeg tolker dette som at Bergans sannsynligvis ikke selv solgte denne kniven, men at de laget den på bestilling for noen andre.
Jeg ser for meg at de fikk én enkelt stor ordre fra en sportsforretning, bedrift eller institusjon, og at det så ble laget en serie. Og bare i det ene året 1933?
Men i så fall: Hvem kom med denne store ordren? Og hvorfor ville ikke bestilleren ha sitt navn på kniven.
Se omtale av en lignende slire i avsnittet ‘Solingen også!’ Det kan jo hende at slira til Solingen-kniven kom først, og at det ble utviklet en norskprodusert kniv i stedet for de tyske, med den nødvendige tilpasningen av slira. Dette skal det nok ikke bli lett å finne ut.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ‘Spesial-Spikkekniv’.
En som ikke passer inn
Jeg har en Spikkekniv som ikke passer inn i mønsteret, og som dessuten ødelegger kronologien også andre steder i systemet.
Denne kniven har annerledes skaftende enn de vanlige, den er ikke krum, men rett avkuttet. Skaftet er kortere. Slira er også kortere, og med annen merking enn de vanlige.
Spikkekniv fra Mora
(‘Mora-Spikkekniv’)
Spikkekniv ble også produsert i Sverige. Det står som vanlig ikke på kniven at den er fra Mora, men den ble laget der fra 1957 og noen år framover, av K J Eriksson.
Den svenske modellen er ofte riktig fint utført, den mangler ikke annet enn et K-stempel på å være helt topp.
Metallbøylen i slireopphenget er festet i en lærbit som er naglet fast, ikke sydd, på samme måte som på slirene til de siste Spikkekniv’ene fra KV. Slirene kan skilles fra slirene til KV-kniver på to måter: De er merket med skiløperne pluss ‘Bergans OSLO NORGE’. Disse slirene er dessuten litt trangere, siden de svenske skaftene er noe slankere enn de tilsvarende fra KV. Merkingen er enten presset inn i blindtrykk som ellers i Bergans-slirer, men det er ofte gjort dypere og riktig pent, eller den er trykt på med enten gulfarge eller gullfarge. Slirene finnes i minst fire farger: svart, grå, blå og gul eikebarket. Sannsynligvis var det også røde slirer, og sikkert flere farger. De er sydd med sølvtråd, i Oslo.
Det er det samme unntaket som for andre slirer fra denne tiden: Bergans må noen ganger ha kommet i skade for å bruke det eldre MADE IN NORWAY-stempelet på noen av disse slirene. Hvis de har den store, flate naglen som Bergans brukte bak slirene på denne tiden, hører de likevel til kniven.
Det er brukt maskingraverte stempler til bladene, av samme type som på Mora-Sliring. Stempelet kan være av typen ‘lite hode’ og ‘rundt hode’.
Skaftet har nysølvholker med påsatt endeplate. Det er ikke avrundet i enden. Skjøten mellom trestykkene er plassert litt ut på siden, akkurat som i Mora-Sliring-skaftene.
Kanskje det også forekommer Spikkekniv’er fra Mora med plast i skaftet? Jeg håper det.
I 2005 ble det solgt en del slike kniver på et marked i Mora, og deretter i Norge. Knivene er som nye, med svenskprodusert slire som ikke hører til. Den er av en type som ble brukt til andre av K J Erikssons kniver. Foran er det et innpresset hjortehode, og bak står det MADE IN SWEDEN. Det ser ut til at alle knivene har småfeil, så dette er tydeligvis frasorterte kniver som er blitt liggende på et lager i Sverige, og som nå blir koblet med slirer som passer sånn noenlunde. Samme slire med en annen dekor ble brukt av Brusletto i deres fiskeknivmodell F4.
Jeg kaller en Spikkekniv fra Mora for en ‘Mora-Spikkekniv’.
Spikkekniv fra Helle
(‘Helle-Spikkekniv’)
I 1966 overtok knivfabrikken S&S Helle produksjonen av Sliring og Spikkekniv. Etter kort tid ble Helle-Spikkekniv avløst av Troll.
Helle-Spikkekniv innførte noe nytt i norskproduserte Bergans-kniver: laminert blad.
Det ble nok laget ganske få av denne, så den kan være litt vrien å få tak i. Jeg har sett bare noen få eksemplarer.
Jeg vet ikke hva slags slire den skal sitte i. Det er to muligheter:
Enten skal den ha Spikkekniv-slire av den typen som hører til Mora-Spikkekniv.
Eller så skal den ha Troll-slire av den tidlige typen med skiløpere på baksiden.
Jeg gjetter på at den skal ha samme Spikkekniv-slire som de siste svenske. Grunnen er denne:
Skaftet er en tanke slankere enn på Mora-Spikkekniv. Av Arvid Knutsen fikk jeg noen ubrukte kniver og slirer som lå igjen på fabrikken i Oslo. Blant annet fikk jeg en løs Spikkekniv-slire, gul eikebarket, med det samme stempelet (i blindtrykk) som ble brukt på Mora-Spikkekniv. Jeg syntes det var rart at denne slira var litt for trang til de knivene fra Mora jeg prøvde i den, helt til jeg prøvde en Helle-Spikkekniv. Den passet akkurat.
10. februar 2011:Bladet er ca 11,5 cm langt, drøyt 3 mm tykt, har innrammede skiløpere som på Helle-Sliring, og er merket:
Siden har jeg sett et par eksemplarer med original slire, og fått bekreftet antagelsene. Slirene er som de siste til Mora-Spikkekniv, og jeg har sett dem med lærstempel både i blindtrykk og med i gull.
Bergans SPIKKEKNIVOSLO – NORWAY18/8 + HIGH CARBON EDGE
Bladet er laminert, og har vanlig tollekniv-slipefas som andre Spikkekniv. Det har gjennomgående, smal tange, som viser seg som en liten firkant i endeplata, akkurat som på tidlig Helle-Sliring. Ryggen er skråslipt (men ikke alltid).
Skaftet er ca 106 mm langt, av ett stykke palisander, med nysølvholker med påloddet endeplate. Endeholken er ikke festet med nagle. Det er heller ingen nagle midt på skaftet.
Jeg kaller en Spikkekniv av denne typen for en ‘Helle-Spikkekniv’.
Bergans Troll
Troll ble laget av S&S Helle knivfabrikk, som en direkte videreføring av den langt sjeldnere Helle-Spikkekniv.
Etter at Troll var lansert, gikk Sliring over til å bli markedsført som en kniv i damestørrelse.
Troll har laminert, rustfritt blad med vanlig tollekniv-slipefas. Bladet er nesten det samme som på Helle-Spikkekniv, bare litt tynnere; ca 2,5 mm. Bladlengden er fortsatt ca 11,5 cm, og det er stemplet:
BERGANS troll NORWAY
Dessuten er det en trekantet logo som tydeligvis symboliserer det tre-lags laminerte bladet. På tvers innerst ved skaftet står det:
18/8 + HIGH CARBON EDGE
Det er ikke lenger skiløpere på bladet.
Alle Troll-slirer jeg hittil har sett, har vært i svart plattlær, men siden Troll ble laget i samme tidsrom som Sliring fra Helle, er det ikke umulig at den finnes med de samme fargene som denne. Til Troll-slirene ble det utviklet et nytt, enkelt opphengsfeste som ikke er brukt på noen andre slirer fra Bergans:
En lærbit er festet i to høyder, med to nagler i hver ende. Dette fungerer bra, men gir ingen mulighet for å variere avstanden fra kniven til beltet. Naglenes diameter varierer fra 6 mm og helt opp til 11 mm.
I likhet med slirene til Helle-Sliring ble disse slirene først laget i Oslo, med skiløper-stempel bak. Stempelet finnes som blindtrykk, og sannsynligvis også i gult og gull. Fra ca 1970 er de umerket og sydd som hjemmearbeid i Nord-Odal. Begge typer er sydd med en nysølvstrimmel.
De første skaftene er som på Helle-Spikkekniv, ca 106 mm lange, med gjennomgående tange som viser seg som en liten firkant i endeplata. Senere Troll-skaft er ca 110 mm lange, de er uten gjennomgående tange, og bladet er uten skråsliping. Holkene er like lange på begge varianter, det er trestykket imellom dem som varierer. På grunn av lengdeforskjellen ser knivene ikke så bra ut i slirer laget for den andre varianten. Det ser ut til at dette ikke ble tatt så nøye ved pakkingen, slik at knivene til dels ble levert i slirer de ikke passet perfekt til.
Slirer med skiløperstempel hører sammen med skaftene med gjennomgående tange, men det kan nok ha blitt rotet litt her også.
Troll ble laget i årene 1966-1977. I 1978 ble resten av slirene – i likhet med dem til Spikkekniv – merket ‘Bergans 70 ÅR’. Det ble laget minst 1.000 med denne merkingen.
Troll ble laget i 10.410 eksemplarer, altså nesten dobbelt så mange som Helle-Sliring, men heller ikke dette er noe særlig stort tall for en fabrikkprodusert kniv. Det er mulig at Helle-Spikkekniv er med i dette tallet.
I en annonse i 1970 er Troll nesten dobbelt så dyr som Sliring: Sliring kr 29,50 og Troll kr 53,-.
Annonsen viser også at det ikke bare var troll (og julenissen?) Bergans trodde på i 1970: Det står nemlig:
“Behøver ikke slipes.”
Troll bør være temmelig strøken for å kunne regnes som særlig samleverdig. Den er såpass ny at det nok ennå kan ligge en og annen ubrukt i originaleske og vente på oss. Akkurat som Helle-Sliring kom den i to slags innpakninger: først i plasteske, siden på kartong innkledd i plast.
Troll er den siste Bergans-modellen som ble utviklet, og den eneste jeg har sett uten turgåere eller skiløpere på bladet.
Jeg har sett en Troll med slire i nokså ubehjelpelig utførelse. Læret er ganske tynt (2 mm) og altfor mykt, og sømmen er ikke god. Slira krummer som en banan. Den er bare 19,5 cm lang, og kniven stikker ca 5 mm opp over slirekanten.
En av de første, laget før sliresyerne i Nord-Odal helt fikk taket på det? Neppe. Kniven er av den nyeste av de to typene, og kniven hadde denne slira da den nåværende eieren kjøpte kniven som ny i butikken.
Troll ved veis ende
Troll er den siste modellen i Bergans-historien, og Kniven på bildet må være en av de aller siste Bergans leverte. Den er ikke mye å skryte av. Selve kniven, fra Helle, er i orden, men slira, av svart plattlær, er håpløs, og passer slett ikke til kniven.
Slira er altfor kort, det er nemlig en Sliring-slire som er brukt, med disse slirenes dimensjoner og typiske beltestropp. For likevel å få plass til det tykkere Troll-skaftet, er det ikke satt i nagle øverst. Da går det så vidt det er, men slira ville antagelig ikke tålt noe videre bruk.
Sømmen er blant de dårligste. Den er vridd, og snittflatene titter fram hele veien.
Det er interessant at vi her har en Sliring-slire med merkingen ‘Bergans 70 ÅR’, slik de aller siste Troll-slirene var merket. Jeg regner med at merkingen også ble brukt på ordinære Sliring-slirer. Jeg har bare ikke sett dem ennå.
Bergans Sløyekniv
Sverre Young tok patent på en sløyekniv; norsk patent nr 55362 fra 1935, patentsøkt året før. Den kom kanskje aldri så langt som til å bli produsert for vanlig salg, men KV skal iallfall ha laget et par forsøksserier.
Jeg har ennå ikke sett disse knivene, og det er vel ikke sikkert at det står ‘Bergans’ på dem.
KV laget også en annen sløyeknivmodell, med nøyaktig samme skaft som det i Youngs patentbeskrivelse, men med mer komplisert bladfasong. Bladet på denne kniven er stemplet slik:
HOLTHER KRISTENSEN SAXO PAT. ANM.
Dessuten K-stempel.
Litt rart, tenkte jeg, men ikke så veldig spennende, for hva er nå vel en skarve sløyekniv? Eller 'flekkesaks' som det kalles lokalt noen steder. Likevel, jeg så da etter i patentregisteret, og fant kniven. Det overraskende var bare at det ikke var noen Holther eller noen Kristensen som hadde tatt ut patentet, men grosserer Tobias Lund jr. i Trondheim, som ifølge Trondhjems adressebok solgte “sydfrukter, grønsaker, salt og smult en gross”, og som siden også var forsikringsagent. Lund patentsøkte kniven i 1931, og fikk norsk patent nr 52739 i 1933, året før Young søkte patent på sin kniv.
Sløyekniver med akkurat denne skaftfasongen er laget av flere andre knivfabrikker også, både norske og utenlandske.
Fra KV finnes samme kniv også med en annen skaftfasong.
Hvis det ikke står ‘Bergans’ på noen av dem, har de knapt noe her å gjøre, men nå er de altså havnet her.
Bergans Survival?
Kjell Røraas forteller at det på KV ble laget en prototyp til en mer avansert turkniv, med flaskeåpner i bladryggen innerst mot skaftet, med sagtagger langs ryggen, og med skrujern i tuppen. En riktig survival-kniv altså. Jeg har ikke sett den. Den ble visst ikke satt i produksjon, den ble kanskje for dyr og for spesiell?
Men den fine kniven ble da vel ikke kastet heller? Med flaks er det noen som har tatt vare på den. Med enda større flaks ble det laget en liten prøveserie, slik at flere eksemplarer kan være bevart. Kanskje KV til og med prøvde seg fram med å lage den i flere varianter?
Jeg vet ikke om Sverre Young i det hele tatt var involvert i dette knivprosjektet, og om det i så fall står Bergans på den.
Solingen også!
Det var helt på slutten av Bergans-prosjektet mitt, innbilte jeg meg for noen år siden, første gang jeg skulle til å avslutte dette skrivet og få publisert det som bok, med de mange spørsmålstegnene, og med alle de løse trådene jeg burde ha knyttet sammen før boka gikk i trykken, men som jeg altså tenkte å la være som de var.
Jeg ringte rundt til diverse personer, blant annet til Jan Erik Knutsen, sønn av Anders Olav Knutsen som er nevnt i avsnittet om stålkvalitet. Jan Erik begynte i lære i ryggsekkproduksjonen i 1959, og gikk siden gradene. Nå er han disponent i firmaet Young Savabini (Anatole Savabini var Youngs svigersønn), som ennå holder til i Øvre Slottsgate 7, der Bergans hadde kontor og produksjonslokaler. Bergans-merket pryder fremdeles vinduet i Sverre Youngs gamle hjørnekontor. Du ser det ute fra gata, stort og fint.
Som ung gutt var Knutsen med faren til Solingen og Sheffield.
Vi snakket om knivmodeller i telefonen, og om hvor utrolig mange forskjellige varianter det var.
– Jeg har en litt rar en, sa han. En jeg brukte som speiderkniv. Slira er borte. Den er laget i Solingen.
Jeg måpte. I Solingen! Jammen, da kunne det vel ikke være en Bergans?
– Jo da. Med skiløpere på bladet. Ganske fin. Du kan godt få den. Den er nok fra en gang på 1940-tallet, skulle jeg tro, eller kanskje i begynnelsen av 1950-årene. Men man vet jo ikke, den kan gjerne ha vært noen år da jeg fikk den.
Toppers!
J. A. Henckels
Anders Knudsens kniv viste seg å være av den vanlige, litt store tyske speiderknivtypen, den som gjerne er av vesentlig høyere kvalitet og pris enn de norskproduserte speiderknivene, men der skaftet etter noen års hard bruk har en tendens til å gå i oppløsning fordi de enkelte delene begynner å bevege seg uavhengig av hverandre.
Knutsens Bergans-modell var laget av J. A. Henckels, en av Solingens gamle fabrikker, grunnlagt i 1731 og altså enda eldre enn Puma. I mange år var J. A. Henckels et av verdens aller mest kjente varemerker for kvalitetskniver.
Stempelet i bladet er pent etset inn, grunnere enn produsentens ordinære stempel som også på denne kniven i Bergans-versjon sitter innerst mot skaftet, og det er rester av farge som viser at stempelet opprinnelig har vært hvitt. Bladlengde 13 cm og tykkelse 4,5 mm, med jevnt konveks sliping. Skaft i palisander.
Siden jeg ikke hadde hørt om den før, regnet jeg med at det neppe kunne være noen stor serie av denne fine kniven som ble merket på den måten. Kanskje bare en liten prøveserie som det ikke ble noe mer ut av. Kanskje Bergans fikk idéen fra speiderknivene som Hugo Köller i Solingen laget og merket for Speider-Sport. Disse var av omtrent samme type, men med blad beregnet på et annet bruksområde; smalere og hulslipt, og med parerstang både over og under.
Men siden fikk jeg tak i et eksemplar til, helt makent og med slire, så da måtte det vel likevel finnes en del av disse knivene.
Slira er tydeligvis laget i Oslo, som en variant av den til Spesial-Spikkekniv, i gråblått, kromgarvet lær. Men i Solingen-varianten er den sydd med lintråd hele veien, og så har den en lærreim som går rundt skaftet og holder kniven fast i slira med en trykknapp. Skaftdelen av slira er merket ’Bergans’ foran på langs, med et ganske stort stempel som jeg ikke har sett brukt på noen annen Bergans-kniv, bare på sekker. Etter å ha sett denne slira, ville jeg plassere kniven tidligere enn Knutsen nevnte – på 1930-tallet engang.
Bladet er stemplet: ’Bergans OSLO – NORGE’. Under skiløperen med Bergans-sekk står det MED, og UTEN under den andre.
Anton Wingen
Så en dag ringte Håkon Brekke fra Kragerø, og fortalte at han hadde fått tak i en til av lignende slag som Henckels-kniven, men denne gang fra en annen produsent.
Kniven var fra Anton Wingen Jr i Solingen, som merket bladet med sitt vanlige Othello-hode og Othello-navn. Ute på bladet står det ’Bergans OSLO NORWAY’, og de to skiløperne. Her står det ikke noe MED og UTEN under skiløperne.
Bladet er litt nedslipt. Det har nok vært 12,5 cm langt. Tykkelse 5,5 mm.
Det var lærskiver i skaftet, ellers var det av samme type som den fra Henckels.
Slire manglet, men ettersom kniven passet fint i samme slire som den andre tyskeren, regnet jeg med at begge hadde slire av samme type. Dette skulle vise seg å stemme: et par år etter kom Bjarne Delbekk også med en slik kniv, med akkurat den slira.
Og en tid etter det igjen kom Gunstein Sjåvåg med en slik tom slire til Solingen-kniv, men denne var sydd med metalltråd i nederste del, akkurat som den til Spesial-Spikkekniv (variasjoner er alltid velkomne!). Så det var altså ikke bare lintråd-slirer til disse Solingen-knivene.
Jeg håper det betyr at Bergans hadde Solingen-kniver i to prisklasser!
I likhet med Henckels-kniven er også kniven fra Wingen en vanlig produksjonsmodell med Bergans-merke, ikke en modell som er blitt utviklet spesielt for Bergans.
Så, på Kongsbergmarken i 2003 fikk jeg kjøpt enda en fra Anton Wingen, med samme skaft og merking som den andre derfra, men denne gang med samme bladfasong som den fra Henckels. Bladlengde 13,2 cm, bredde 4 mm
Det ville ikke overraske meg om flere fabrikker i Solingen leverte kniver til Bergans.
Så kan vi fundere på om disse knivene ble laget for det norske markedet, eller om de var et framstøt på eksportmarkedet, for eksempel Tyskland. Vanskelig å finne ut.
Materialer og utførelse
Stemplene
KVs stempelgravører graverte stemplene for iallfall de knivene som ble produsert på Kongsberg, og slirene som ble produsert i Oslo.
Der det er brukt håndgraverte stempler på kniver fra Mora, antar jeg at også disse er gravert på Kongsberg. De virker så beslektet, og det mest brukte speiderguttstempelet er identisk på slirer fra Mora og Oslo.
Jeg gjetter at de maskingraverte Mora-bladstemplene er laget i Mora.
Stålet
Bladet i Slirkniv/Sliring er i “beste sort kromlegert knivstål”, i følge brosjyrer fra 1930-årene. Det er imponerende hvor godt dette stålet har greid seg i nesten alle Bergans-kniver jeg har sett. Utgangspunktet var to millimeter plate, og det er tynt, og bladene ble enda litt tynnere etter sliping og pussing, og det er jo altså helstål det her er snakk om. Vi kunne ha ventet at noen spisser brakk, eller at det gikk skall av eggen ved brutal bruk, eller i stedet at bladene for å unngå dette var gjort såpass bløte at de lett ville bøye seg. Men de greide seg utmerket. Jeg har sett mange eksemplarer av Slirkniv/Sliring som har vært grundig banket med hammer eller stein, både i ryggen og i skaftenden, men som likevel har egg som ikke ser ut til å ha vært med på stort. I motsetning til hva man kunne vente, er det oftere gått hakk av eggen på laminerte Troll-blader enn på de eldre helstål-bladene.
Maskiningeniør Anders Olav Knutsen (som ikke var i slekt med Arvid Knutsen på Kongsberg), arbeidet i firmaet i mange år. Han var mer involvert i andre deler av Youngs virksomhet enn i Bergans-delen, men han reiste til Solingen og Eskilstuna for å se etter ideelle ståltyper til Bergans-knivene. Han hadde gode kunnskaper om stål, og må ha funnet noe bra noe.
Arvid Knutsen forteller at ståltypen i de knivene han monterte (se 'Knutsen-Sliring'), het 3L4KA. Ikke allverden til stålkvalitet, sier han. Likevel ga det tydeligvis en sterk og seig egg ved riktig herding og anløping.
Jeg vet ikke hva koden 3L4KA betyr, eller hvem som leverte dette stålet. KVs spesifikasjon fra 1955 beskriver stålet slik:
C: 0,90-0,95 %Si: 0,40-0,45 %Mn: 0,5-0,6 %Cr: 0,20-0,25 %S og P: maksimalt 0,02 %Hardhet: 53-56 VPN
Hva slags stål er dette? Det kan hende at disse spesifikasjonene beskriver stålet som KV hittil hadde brukt, eller som KV planla å bruke i sin framtidige Bergans-produksjon. Da oppdraget likevel ikke gikk til KV, er det ikke nødvendigvis dette stålet som ble brukt i de senere, svenskproduserte knivene.
Siden stålet ikke er rustfritt ‒ til det er krominnholdet for lite ‒ må iallfall de rustfrie knivene fra K J Eriksson ha hatt et annet stål.
Bladene skulle etter spesifikasjonene testes for seighet, slagstyrke og eggstyrke.
Seighet: Bladet ble spent fast slik at det stakk ut en fri ende på 65 mm. Det ble så bøyd 12 mm til hver side. 10 % av partiet ble testet. Greide alle testen, ble partiet godkjent, hvis ikke måtte hele partiet testes.
Slag: Slagprøven ble tatt mot en bjørkekubbe. Det skulle ikke være tegn til deformasjon. Det hadde vært hyggelig å få vite hvordan denne prøven ble gjort.
Styrke: Knivene skulle kunne arbeide i grankvist uten at eggen ble deformert.
Slipefasen
Slirkniv/Sliring har en annen slipefas enn Spikkekniv.
Spikkekniv har den slipefasen vi er vant til fra nesten alle norske slirekniver, enten de er håndlaget eller fra fabrikk.
Slirkniv/Sliring er derimot økseslipt, det vil si at slipingen er konveks uten egen slipefas. Bladet har ingen markert, plan brynefas, det er brynet konvekst helt ut. Slik egg har vært vanlig på mange slags kniver, for eksempel kokkekniver, kjøttkniver, klassiske jaktkniver fra Solingen, og litt eldre samiske storkniver.
De fleste er enige om at til spikking er en tradisjonell spikkefas best. Mange vil foretrekke øksefas til nesten all annen knivbruk. Når øksefasen i mange knivtyper nå likevel er på vei ut, blant annet i samiske storkniver, er det kanskje mest fordi det er brysomt for produsenten å lage den riktig.
Øksefasen beskytter godt eggen i et tynt blad. I Slirkniv/Sliring er det kanskje denne fasen som har gjort at så få har ødelagt egg.
Da produksjonen ble flyttet til Mora, ble konveks fas beholdt, men da Helle senere tok over, gikk denne sentrale funksjonelle detaljen tapt. Jeg mistenker at folk på Bergans ikke lenger visste hva den var til.
Læret
Norske knivmakere sørger gjerne for at læret i slirene blir hardt og stivt når slira er ferdig. På den måten beskytter det bra mot at kniven skal bli stukket gjennom slira. Bergans brukte kraftige lærtyper, men slirene er myke og bøyelige. Vanligvis går dette likevel bra, forutsatt at læret er solid og slira følger bladkonturene på den rette måten, slik at det ikke er noe ekstra plass i tuppen. Da stiver bladet opp slira slik at det ikke skjærer igjennom den.
Det svarte plattlæret var stivere og mindre føyelig, og det var derfor vanskeligere å få helt pen søm på dette læret enn på de andre typene. Til gjengjeld er dette et solid lær, og det er disse slirene som oftest har overlevd i god stand. Stort sett har Bergans-slirene greid seg brukbart.
De som har greid seg dårligst, er slirene av naturfarget, vegetabilsk garvet (“eikebarket”) lær.
Sømmen
En som engang arbeidet for Sverre Young, fortalte at Young grublet mye før han fant ut hvordan slirene skulle syes. Han ville bruke sølvstrimmel, og han visste hvordan sømmen skulle se ut også, men den snodde metalltråden fikk slira til å vri seg og miste fasongen. Så en natt våknet han og hadde løsningen. Han sto opp og sydde en slire, der han vred tråden motsatt vei de siste omgangene. Og der satt den.
Ikke alle som har sydd slirene siden, har fått med seg denne finessen, det ser vi av alle de krokete, nyere slirene.
I begynnelsen var de aller fleste slirene sydd med sølvtråd, etter kort tid kom også noen med “rustfri Ferro-tråd”, laget til litt billigere kniver. Noen slirer ble sydd med lintråd i stedet for metall, helt fra 1932.
Alle slirene ble sydd for hånd, enten sømmen var av lin eller metall.
Lintråden ble brukt på både Slirkniv/ Sliring og Spikkekniv. I februar 1938 var lintråd i kromgarvet blå slire ikke lenger i prislisten, og lintråd i den eikebarkede gule tok slutt allerede noe før det igjen. Siden omløpshastigheten på varer i sportsbransjen dengang var langsommere enn den er nå, kan det være lite sammenheng mellom produksjonsdato og salgsdato. Eksempel: En kniv med lintråd i kromgarvet blågrå slire ble kjøpt som ny i en butikk i Stjørdal i 1948, minst ti år etter at den ble laget.
Kniver med lintråd var litt billigere enn om de hadde sølvtråd. Jeg skulle tro at det var mer arbeid på lintrådslirene enn på de andre, og den tynne sølvstrimmelen kan ikke ha kostet stort, så prisforskjellen kom neppe av forskjellen i produksjonsomkostninger. Nå er lintrådslirene sjeldnere, så jeg regner dem som mer verdifulle nå. Kanskje de er sjeldnere fordi kjøperne ikke så på dem som ekte Bergans-kniver, og derfor ikke ville ha dem?
I begynnelsen ble læret lagt slik at snittflatene var synlig i sømmen. I lintråd-varianten ble det satt i seks nagler for å beskytte sømmen mot eggen. På de andre gikk dette i begynnelsen riktig dårlig; straks slira hadde utvidet seg litt ved bruk, gled kniven nedover mot spissen, og snart var slira så romslig at kniven gled helt ned og stakk hull. Hver eneste slire jeg har sett uten stoppeknapp, bortsett fra dem med nagler langs sømmen, har fått spissen skåret i stykker av kniven. Eierne har ofte fikset på slira enten ved å sy, sette i en nagle, eller bare dytte et eller annet nedi. Bergans fikk nok inn en del klager på dette. Stoppeknappen løste problemet. Mange andre fabrikker har siden brukt idéen.
Det er ikke lærinnlegg i sømmen på slirer med lintråd og seks nagler, slik det er på alle med sølvtråd.
Snart ble snittflatene i stedet lagt mot hverandre, og det ble ikke satt i annen nagle enn den øverst i slira, enten det ble brukt lintråd eller metalltråd. I lintrådslirene ble det fra nå av lagt inn en brettet lærstrimmel som er synlig fra utsiden. Jeg tror Bergans gikk over til bare én nagle i lintrådslirene før Sliring ble satt i produksjon.
Det varierer hvor mye snittflatene er synlig. Mange slike slirer er svært slitt, så kantene likevel er runde og blanke. Ofte er sømmen så stram at kantene er presset hardt sammen, og snittflatene er synlige bare midt mellom hvert sting. Men etter hvert begynte syerne å skråskjære slirekantene innvendig helt ut til null, og fikk den elegante sømmen der narvsidene treffer hverandre. Tidligere var kantene tynnet ut bare til det halve eller så, når de i det hele tatt var tynnet ut.
Det er til dels strålende kvalitet på lærarbeidet på de eldre slirene, de som er laget etter en viss startperiode, mens kvaliteten helt mot slutten er mer variabel. De fineste jeg har sett, er noen Spikkekniv-slirer sydd med lintråd. Der har det vært en som virkelig hadde taket på å tynne ut læret på de rette stedene slik at det ble elegant, og la det bli brått tykkere der det trengtes for styrken. Bergans hadde to svært gode salmakere; Mørk og Bråten. De hørte til dem som Sverre Young regnet som så verdifulle at de fikk leilighet som fulgte jobben.
I de beste gamle slirene som er sydd med sølvtråd, er snittflatene lagt så nøyaktig inn til hverandre i sømmen at skjøten knapt er synlig, og slirene er helt rette.
Hvilke andre norske fabrikk-kniver har slirer der du sitter og beundrer sømmen?
Jeg tok ut sølvtråden på en Sliring-slire som likevel omtrent ikke hang sammen. Læret var tynnet ut til null med en fas på 4-5 mm bredde. Lærinnlegget var ca 10 mm bredt, og det var tynnet jevnt ut til null fra en tykkelse på ca 3 mm. Da jeg satt der med sølvtråden og de to lærbitene, gikk det opp for meg at det ikke kunne ha vært helt enkelt å få sydd dette sammen så pent som det ofte er gjort. Ikke rart at kvaliteten på arbeidet varierer.
Sølvtråden viste seg å være omtrent vektløs, og kan ikke ha fordyret produksjonen nevneverdig.
Slirer sydd med ‘ferro-tråd’ var med i prislisten så sent som i 1939. Det er ikke så lett å identifisere denne tråden når det er en Sliring som sitter i slira som når det er en Slirkniv der den kan kjennes på selve knivens spesielle utførelse med manglende endeplate og synlig ende på tangen.
Sølvet var ikke der bare for å gjøre kniven stilig og kostbar. En metalltråd, særlig i kombinasjon med lærinnlegget i sømmen og lærstopperen som hindrer kniven i å gå helt i bunn, gjør det vanskelig å skjære i stykker sømmen.
Ideen med metalltråden ble brukt på noen kniver fra andre produsenter. Geilo Knivfabrikk sydde slirene til sin kniv Viking på denne måten, med metalltråd og lærinnlegg i sømmen. De gjorde ikke noe forsøk på å skjule snittflatene, så de har ikke fått til Bergans-slirenes elegante søm. Viking-slira minner om slira på Spesial-Spikkekniv, den hvor bare bladet går ned i slira. Viking har også endeholk som egner seg til å skrape ut av sporet i skiene med.
Geilo Knivfabrikk brukte også ideen med stoppeknapp i slira, for eksempel i modellen Speiderkniv.
Også flere utenlandske fabrikker brukte metalltråd, for eksempel K J Eriksson. Se også kapitlet om de danske Bergans-kopiene.
Beltestroppen
Beltestroppen er konstruert slik at du kan velge om du vil ha kniven hengende i vanlig høyde eller så lavt at den ikke kommer borti ryggsekken. Det er ikke overraskende at denne ideen kom fra nettopp en ryggsekkfabrikant.
Den patenterte beltestroppen var en god idé: solid, enkel og funksjonell å bruke, med flere muligheter som det er lett å stille om etter behov, og den er dessuten ukomplisert å produsere. Altså omtrent alt man kan ønske seg av industridesign.
En del eiere som kanskje ikke brukte stor sekk så mye, og iallfall ikke med hoftebelte, fant snart ut at den løse enden av stroppen bare var i veien og ikke til noen nytte. De snudde den og puttet den løse enden ned i slira (eller kuttet den av før de snudde stroppen), slik at stroppen ble helt enkel og ikke i veien for noe. Dermed får vi fram enda et pluss ved den fine patenten: den kan lett endres så det blir som om den aldri hadde eksistert.
Stroppen har en spalte i hver ende, slik at du i begge stillinger kan feste den til en knapp i buksa.
Denne karakteristiske beltestroppen er brukt til Slirkniv og Sliring. I slirene til Spikkekniv er den i litt annen utførelse, men med samme funksjonalitet. På Troll har de droppet idéen og bare satt på en enkel lærhempe.
Merkelig nok ble ikke denne beltestroppen kopiert i stor stil. Et eksempel: I 1954 fikk Odvar Støa patent på en slire med omstillbar beltestropp (norsk patent 84413). Den ble produsert av Helle som den velkjente Helle Støa Super, den modellen som mer enn noen kan kalles en norsk survival-kniv. Særlig til å være designet mer enn 20 år etter Bergans, er Støas beltestropp fiklete og uelegant.
Messing og sølv
Her er et tvilsomt punkt: Noen mener bestemt å sett holker i messing og i sølv. Jeg har ikke sett noen.
En del holker kan se ut som om de er av messing på grunn av den spesielle, messingfargede lakken, men det ble kanskje også virkelig laget en serie i messing? En prøveserie? Jeg tviler på det. Da har jeg mer tro på at jeg en dag skal få se sølvholker, som godt kan ha vært laget i en eksklusiv serie til en bestemt anledning.
Messinglakk kan også i andre kniver enn Bergans lure oss til å tro at holker er av messing.
Det er ikke usannsynlig at det ble laget spesialversjoner til spesielle anledninger, for eksempel til firma- og foreningsjubileer, selv om jeg ikke har sett noen.
Og ved en slik anledning ble det kanskje til og med brukt sølvholker? En gang de hadde lyst til ta litt ekstra i.
Kanskje de til og med brukte hjortehorn i skaftet?
Noen årstall
Her er en oversikt over hvilke år jeg tror knivene ble produsert.
Årstallene bygger delvis på hvilke år knivene er oppført i Bergans prislister, delvis på prislister fra andre firmaer, og delvis på annonser, men mest på at jeg har sammenlignet knivene og forsøkt å gjette. Flere av årstallene skal tas med en klype salt.
Noen årstall
| |
Slirkniv
|
1932-1933
|
Slire uten lærstopper
|
1932
|
Slire med lærstopper, synlige snittflater
|
1932
|
Slire med lærstopper, uten synlige snittflater
|
1932-1933
|
Sydd med ‘Ferro-tråd’
|
1932-1933
|
Butt slire
|
1933
|
Sliring med ‘K’-stempel
|
1933-1956
|
Slire merket 'SLIRKNIV'
|
1933
|
Slire merket 'SLIRING'
|
1933/34-1955/56
|
Påloddet endeplate
|
1933-1951
|
Helstøpte alum.holker
|
1952/53-1955/56
|
Tynn, avsmalnende tupp
|
1952/53-?
|
Tykk, parallell tupp
|
?-1955/56
|
Sydd med lintråd
|
1933-1937
|
Sydd med ‘Ferro-tråd’
|
1933-1939
|
Sliring uten ‘K’-stempel
|
1956-1978
|
Fra Mora
|
1956-1965
|
Aluminiumholker
|
1956-?
|
Nysølvholker med endeplate, rustfri
|
?-1965
|
Fra Helle
|
1966-1978
|
Slire fra Oslo
|
1966-1970
|
Slire fra Nord-Odal
|
1970-1978
|
Gjennomgående tange
|
1966-ca 1970
|
Ikke gjennomgående tange
|
ca 1970-1978
|
Slire merket ‘Bergans 70 ÅR’
|
1978 (Se avsnittet 'Ved veis ende')
|
Spikkekniv med ‘K’-stempel
|
1933-1951
|
Slire merket 'SLIRKNIV'
|
1933
|
Slire merket 'SLIRING'
|
1934-1951
|
Opphengsbøylen sydd på
|
1934-?
|
Opphengsbøylen naglet på
|
?-1951
|
Sydd med lintråd
|
1933-1937
|
Spikkekniv fra Mora
|
1957-1965
|
Spikkekniv fra Helle
|
1966
|
Troll
|
1966-1978
|
Slire fra Oslo, gjennomgående tange
|
1966-1970
|
Slire fra Nord-Odal, uten gjennomgående tange
|
1970-1978
|
Slire merket ‘Bergans 70 ÅR’
|
1978
|