Petter Ytrebø (1937-2008)


Petter Ytrebø døde 14. mars.

Petter bodde på Bølandet på Sunnmøre. Han var en av landets toppsmeder, og en stor knivmaker også. Stikkord for arbeidet hans er finish, presisjon, nøyaktighet, eleganse.








Han er omtalt mange steder, for eksempel i denne artikkelen:

Øystein Køhn: Petter Ytrebø. Fra smedgutt til knivmaker i superklassen. Knivbladet 1997 nr 4, side 14-19.

Ingen på Knivtorget på 1980-tallet kunne konkurrere med Petters blader i finish og eleganse da han første gang viste dem der. Dessuten var han en av våre aller første med mønstersmidde blader. Dermed var han en velkjent smed og knivtreff-personlighet helt fra starten av knivtreffene på Elverum, med lekre blader, og med gode historier og sterke meninger.


Han brukte iallfall fire forskjellige bladstempler, kanskje flere. I tillegg til de tre på dette bildet finnes det et tidlig stempel med PY i enklere bokstavtyper. Disse tre er i den rekkefølgen han begynte å bruke dem, uten at jeg kjenner årstallene.

Det siste og minste stempelet ble brukt også i større blader. Han kom etter hvert til at stempler ikke bør gjøre for mye av seg.


Mitt staseligste Petter Ytrebø-blad:







Dette store bladet på 15 cm er fra den tiden han absolutt skulle etse bladene svært lite. Resultatet blir lekkert, men bare på kloss hold, og de er noe skikkelig herk å få godt bilde av. Stas med store blader som dette også, der smeden har litt mer plass til å utfolde seg.

Jeg har også et nydelig blad i "laminert damask", der hele bladet er i damask, men slik at kjernen er av flere herdbare ståltyper, mens sidelagene er i ståltyper med lavere karboninnhold. Det er bladet i midten på det nest øverste knivbladbildet, og på bildet aller nederst på denne siden. Jeg greide bare ikke å få noe bilde som viser hvor bra det er. Skal prøve igjen en annen dag med et annet lys. Senere begynte han å etse mer normalt, som bladet i kniven litt nedenfor her.

Disse to damaskbladene kom etter at jeg hadde bestilt to stykker og bedt om å få dem litt ulike. Det minste tok han vanlig pris for, men det store hadde det vært så mye jobb med, og så vrient å få til, så der visste han ikke hva han skulle ta. Så det var gratis.

Det er veldig fristende å etse de to bladene litt mer nå etterpå, men det er vel best å holde seg i skinnet.


Tre blader med forskjellig finish. Til venstre med den enkleste finishen som han leverte en del av på 1980-tallet. I midten et blad i hans vanlige superfinish, og til høyre et der sidene har beholdt den råsmidde overflaten.


Vi er vant til at et damaskblad må få være helt som det kommer fra smeden. Hvis knivmakeren forandrer det minste på det, forsvinner jo mønsteret, og for knivmakere flest er det omtrent håpløst å få skikk på det igjen. I Petter Ytrebøs tilfelle gjelder dette alle blader, også bruksknivbladene. For hvem våger å røre en overflate som denne, eller de presise profilene?

Akkurat dette passet ham bra. Han smidde blader etter tegning, og du kunne få dem mer eller mindre som du ville, men han likte svært dårlig at noen etterpå tuklet med bladformen for å få den til å passe med en kniv de hadde laget. Enten fikk de bestille bladene som de ville ha dem, eller så fikk de la dem være.


En annen sak: Det er ikke bare å sette et supert blad i en hvilken som helst kniv. Kniven må liksom fortjene det fine bladet. Det finnes en del kniver med Ytrebø-blad som ville sett bedre ut med noe enklere. Men er kniven bra nok, kan et Ytrebø-blad gi en kniv et ekstra løft.

Mange av dem som har brukt hans blader, har også kopiert knivene hans temmelig nøyaktig.


En av Petters typiske kniver. I knivlandskampen 2005, der Norge, Sverige, Danmark og Finland deltok med fem knivmakere hver, var dette hans bidrag på det norske laget.


Den knivmakeren som mest forbindes med Petters blader, er nok Harald Sellevold i Bergen. De to hadde et så godt samarbeid i så mange år, at i en Sellevold-kniv skulle det helst sitte et Ytrebø-blad.

Flere av Petters blader sitter også supert i kniver fra svenske Jonny Nilsson.


I tillegg til alle hans premier på norske knivutstillinger må han ha samlet seg en betydelig mengde heder fra nabolandene. Han deltok jevnlig på KnivVeckan nesten fra starten, så han var en kjent smed og knivmaker og knivtreff-personlighet også i Sverige. Begge de to bildene jeg viser av av ham her, tok jeg for en del år siden på KnivVeckan i Ludvika.