Aust-Agder-metoden

Jeg vil vise hvordan de gamle knivbladene i Aust-Agder fikk sin spesielle fasong. Dette er ikke bare et utseende, men en egen framgangsmåte. Jeg har ikke sett denne beskrevet noe sted, og vet ikke om noen fremdeles gjør det helt på den gamle måten.

Metoden burde vært studert og beskrevet i sin fullstendige, originale form, men ikke av meg. Her er bare en smakebit.


Bildet viser innfestingen av et blad fra Jørgen Romundstad i en kniv fra Lars Fredriksen. Altså klassisk Aust-Agder. Bladet har en slik form innerst ved skaftet at det nesten ikke kan skjeftes "perfekt" og uten gliper. Det forsøkte de heller ikke på. I en brukskniv fra dette området er det likevel slik jeg ville foretrekke det også på en nylaget kniv. Men bladet kunne gjerne ha vært dyttet inn enda en millimeter.

Bladtypen gikk av mote da knivmakerne begynte å la bladet sitte helt tett inntil skaftet, og særlig da de begynte å felle bladet litt inn i skaftenden.


Her er noen blader smidd på den måten jeg vil vise:

Øverst et blad fra Jørgen Romundstad (1890-1972), Vegårshei, råsmidd og uslipt, klar for en god del innsats fra knivmakeren. Lengde 10 cm, tykkelse 6,5 mm. Men hvordan få det pent tilpasset skaftet? Mange moderne knivmakere ville ikke visst hvor de skulle begynne.

Deretter samme type blad fra Olaf O. Mostad (1912-1982), Gjerstad, slik han leverte dem. Lengde 8,1 cm, tykkelse 4,5 mm.

Nederst to blader fra Oddvar Mostad (1927-2006), Gjerstad, med stempelet han brukte fram til 1979. Det er litt forskjell på de to, men det kommer vi til lengre nede. De viser overgangen til mer moderne blader. Det øverste (eldste) av dem er uslipt. Det øverste: Lengde 9,6 cm, tykkelse 4,8 mm. Det nederste: Lengde 9,3 cm, tykkelse 3,7 mm.

Alle de tre stemplene står på hodet, slik mange av smedene på de kanter pleide å slå det. Romundstad stemplet som kjent ikke knivblader.


Det hadde vært stas å kunne ta fram en modellrekke fra Jørgen Romundstad her, men hvem har vel en slik? Så her viser jeg metoden med modellrekke fra Aslak Ellefsen (1910-2003). Ikke verst, det heller. Svært mange av Ellefsens blader er smidd på denne måten.

Min Ellefsen-modellrekke starter ikke helt fra det som var begynnelsen for smeder flest. Han brukte for det meste ferdig laminert stål som han klipte i passende biter og smidde ut. Platen var ca 5 mm tykk, med samme tykkelse på eggstålet og jernet på sidene.








Siden emnet allerede var laminert, blir det bare de avsluttende stadiene jeg kan vise. Det er like greit, for det er først når man kommer hit at disse bladene skiller seg fra dem som ble smidd andre steder.

Øverst: Emnet er 10 cm langt, 2,5 cm bredt, og 5 mm tykt.

Nest øverst: Tangen er banket ut, og bladet begynner å få form.

I midten: Bladryggen og sidene har fått den formen de skal ha. Egglinjen er ennå ikke laget, og tangen har ennå ikke havnet midt på. Både bladet og tangen er tynnet ut utover mot spissen, men ennå er bladet like tykt på ryggsiden og eggsiden.

Nest nederst: Ved riktig hamring i slipefas-området vokser bladfasongen fram, eggstålet havner midt i, og tangen kommer sånn noenlunde på midten. (At det riktignok ikke gikk slik hver gang da jeg skulle prøve, kom ikke egentlig som noen overraskelse.)

Nederst: På det ferdige bladet ser vi at han etterpå har pyntet på overgangen mellom blad og tange. Det gjorde ikke Romundstad og de andre gamle.

Bladet har fått det karakteristiske svarte merket på hver side innenfor slipefasen.

Tykkelsen har gått opp en millimeter i løpet av prosessen.

Det ferdiglaminerte stålet ga eggstål helt ut i ryggen og helt ut i enden av tangen. At eventuell nedkorting av tangen dermed blir hardere, er det ingen som merker, siden disse bladene ikke har lengre tange enn man trenger.

(Ikke alt ferdiglaminert stål gir eggstål i ryggen. Det kan være laget på annen måte enn ved laminering av hele plater, for eksempel ved at en stålstang ble tredd inn i et jernrør, slått flatt og delt på langs. Bladene fra B. Knudsen knivfabrikk ble laget slik, og for eksempel Vikmanshyttan i Sverige hadde en annen måte som også gir jern i ryggen, men den måtte jeg ha tegnet for å forklare. Vi får se.)

Resultatet blir et blad med håndsmidd preg, beregnet på en tradisjonell brukskniv. Noe av dette preget går tapt hvis bladet blir slipt og polert som om det skulle på utstilling. Særlig de skrå kantene i overgangen mellom blad og tange må beholdes mest mulig intakt, sånn at bladet ser smidd ut og ikke maskinert. Det svarte merket på hver side gjør seg også godt. Når bladet er smidd på denne måten, og det sitter riktig (altså ikke er felt inn i skaftet) i en brukskniv fra sitt område, har ikke et moderne blad en sjanse.

Det var fordeler med å hamre fram eggen på denne måten. I tiden før slipeutstyret fikk motor, var det et poeng å slippe å slipe bort masse overflødig jern. Her er eggen bare to millimeter tykk før slipingen begynner. På Romundstads blader er den ned mot én millimeter. Da blir det ikke så mye å slipe bort.

Etter planen skulle det også gi eggen gode egenskaper når den var hamret (finsmidd) såpass mye. Jeg vet ikke om det stemmer.


Oddvar Mostad smidde bladene på denne måten i de første årene.

For å få overgangen til tangen penere, stuket han bladet i en jernplate med et firkantet hull, kalt en lo (se nedenfor). Det øverste bladet ser likevel nesten ut som de gamle, der egglinjen er smidd fram på en måte som gjør nederste del av bladet tynt også innenfor slipefasen. Etter sliping ville det stått igjen et svart merke på hver side. Men akkurat dette eksemplaret blir nok aldri slipt.

På det nederste bladet på bildet er det kommet inn noe nytt: Partiet innerst mot tangen er like tykt som resten av bladet. For å få til dette, sveiset han på en liten jernbit på oversiden og undersiden i overgangen mellom blad og tange. Og så slipte han det jevnt og pent etterpå. Det var en ekstra jobb, men de gamle bladene lot seg ikke lenger selge utenfor nærområdet, så noe måtte gjøres, og da ble det sånn. Senere gikk han over til andre måter. Han viste smiing på knivtreff i mange år, men jeg så aldri at han brukte den gamle Aust-Agder-metoden.

Aslak Ellefsen fortsatte å smi en god del av sine blader på den gamle måten, og hadde tydeligvis ingen problemer med å selge dem. I tillegg hadde han også andre og "penere" blader, beregnet på "penere" kniver. Disse ser helt moderne ut.


Dette med å stuke bladet er vanskelig å forklare uten et bilde. Jeg fikk denne tegningen av Ulf Lie (1946-2003). Den var med i hans artikkel om smiing i Knivbladet 1988 nr 2, side 10.

Oddvar smidde på denne måten på knivtreff i mange år før han gikk over til å smi sånn som de andre. Dette var en del av prosessen som jeg alltid likte å se på, for den kom så overraskende første gang jeg så den.



Stål fra England

Ellefsen arbeidet på Stavanger-Staal og på Næs Jernverk, og i egen smie og verksted etter at en flom i 1959 satte endelig punktum for Jernverket. At han ikke brukte bare norsk stål, var ukjent for meg fram til for kort tid siden.

Her en dag fikk jeg mail fra Richard Airey i England, med dette bildet. Han lurte på om jeg kunne si hvem som har laget denne kniven hans, som var en gave til ham fra Aslak Ellefsen for rundt tredve år siden.

Slira har initialene AH, og det bør jo bety at den er laget av Aslak Halvorsen (1919-1980), Tvedestrand, som laget fine Aust-Agder-kniver.

Valbjørkskaft, slire med pent skåret akantus, og blad på 9 cm med stempel A. ELLEFSEN.


Historien bak Richards kniv: Han arbeidet på stålverket Spencer Clark Metal Industries Ltd., rett nord-øst for Sheffield. De eide valseverket Rotherham-Tinskey Steel og laget laminerte stålplater til plogskjær for bl.a. Överums Bruk i Sverige og Fiskars i Finland. Plogene skulle være laminert motsatt av knivblader: en myk kjerne med 0,1 % karbon, og et hardt lag med 1 % karbon på hver side.

Stålgrossisten Leif Hübert i Kristiansand la inn en spesialbestilling for Ellefsen. Det ble laget ca 100 kilo av normalt kniv-laminat: hard kjerne og myke sider, i plater på 5-6 mm tykkelse. Kjernen var AISI 1095 (det samme som SS 1870), som har 0,9-1,03 % karbon og 0,30-0,50 % mangan.

100 kilo er veldig lite, men siden de allerede hadde råmaterialet og prosessen, var det greit. De bare byttet om stålplatene før laminering. Men de hundre kiloene var også alt som ble produsert der av det slaget. Richard sa at dette var det nærmeste de kom å smi plogskjær om til sverd!

Ellefsen var så fornøyd med stålet at han sendte en kniv til Richard som takk.

Richard forteller at Ellefsen også brukte ferdig laminert stål fra franske Bonpertuis, som nå leverer stål til Helle knivfabrikk.