Kongsbergmarken 2008

Det årlige knivtreffet inne på Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg er alltid viktig å få med seg. I år ble det arrangert de siste tre dagene i februar og første mars. Som vanlig var det mye pen kniv å se, og mye bra knivfolk å treffe, og jeg er glad jeg fikk vært der alle fire dagene. Jeg kom ikke hjem med så mye nytt. For min del ble dette året da jeg solgte, mer enn året da jeg kjøpte.

Knivsamlerne fikk det samme rommet som i fjor, i det lave bygget nede til høyre. Et fint sted, med god plass, godt lys, og bra med sitteplasser ved langbordene.

Hvilken dag skal man velge hvis man kan være der bare én dag? Tradisjonelt har torsdag vært den store dagen. I år var det flest folk på lørdag. Men lørdag var ikke den dagen det var flest oppsiktsvekkende kniver framme.

Knivmakere med eget bord holdt som vanlig til i et annet rom enn knivsamlerne. Det blir vurdert å flytte de to gruppene - som jo er de samme folka - nærmere hverandre neste år. Det er også tanker om å få til smiing igjen, i kroken mellom hovedbygget og der knivsamlerne er, med avskjerming for været.


Noen nye kniver først










Elsa og Gunnar Berg fra Tønsberg. Hun med strikkeplagg, han med karakteristiske kniver som årlig gir ham en rad premier. Her holder han opp en frisk sak av et slag som knivdommere ikke har lett for å bestemme hva de skal gjøre med. Kul umulig å selge var den visst også. Men fint laget, og et blikkfang på bordet.


Kjell Arne Karlsson fra Sandefjord med pent utvalg av enkle og avanserte kniver, og smykker og lærarbeider.









Leif Reiersen fra Ringerike har kniver som lar seg kjenne igjen på langt hold:

Til venstre en klassisk Reiersen i sølv og askeknute, med blad fra Kåre Nordli. Til høyre den skaftformen han har perfeksjonert gjennom mange år. Ikke så lett å gjette hva dette fargerike skaftmaterialet er for noe: kinntann fra mammut.






En annen av Ringerikes framtredende knivmakere er Per Arne Berg, som viste en original og velgjort kniv med rar slire og med blad fra ham selv. Sikkert gøy å lage og gøy å vise fram, og gøy å se på. Og, som med Gunnar Bergs kniv: Så gjelder det å finne noen som føler sterkt behov for å eie en sånn kniv.



Utskåret og gravert telemarkskniv fra Norsk Knivforenings tidligere formann Harald Gerner, Oslo, som vanlig med hans eget blad.






Terje Karlsen fra Raufoss viste en versjon av totenkniven, en lekker, demonterbar kniv i valbjørk og nysølv:













Blad fra Lars Arild Nessøe, Løten.

På kortet som følger med, står det blant annet:

"Knivproduksjon har lange tradisjoner på Toten. Man regner med at produksjonen startet i 1855. Rundt århundreskiftet ble det produsert mellom 40.000 og 70.000 kniver pr. år."

Dette antallet er noe vi stadig må minne oss selv om. Med dette havet av kniver er det ikke overraskende at vi stadig støter på en gammel totenkniv, og at vi - når den er usignert - oftest ikke vet hvem som har laget den. Et vrient område med utallige knivmakere gjennom svært mange år.

Altfor ofte blir det regnet slik at et supert, usignert eksemplar av Hermanrud-typen er fra Børre Hermanrud, og at et ikke fullt så bra er fra Karl Hermanrud. Det er i begge tilfeller tvilsomt, med alle de andre knivmakerne rundt omkring. Noen slirer er stemplet B.H., men disse er ofte ikke av de beste, så selv da er det en viss usikkerhet: Er dette Børre, eller er det en annen med de samme forbokstavene?Eller er det noe Børre solgte, men som var laget av andre?








Vanlig opplegg: I et rom mellom knivmakerne og knivsamlerne er plassen for knivklubben Sølvkniven, og klokker, og knivmakerutstyr.











Sølvkniven er knivklubben på Kongsberg. Her passer Tore Moen klubbens bord. Til høyre et par av Tores karakteristiske fjærkre. Blad fra John Johansson, Elverum.


Kongsbergmarken har alltid vært et sted for klokkehandel. Rundt omkring i lokalene er det håndverk av mange slag, men av ikke-kniver er det klokker som kommer knivfolk nærmest, siden mange samler både kniver og klokker.












Klokkesamlerne har begynt å se vel så mye på armbåndsur som på lommeur, men det blir ennå lagt fram mye av de gamle til å ha i lomma. Her er Johan Solberg i gang med å pakke opp for dagen, og i monteren til høyre er det utstilling av Longines. Gamle klokker vet jeg fint lite om, men etter hva jeg fikk høre, var det mye veldig pen Longines her.


Viktig stand på sin faste plass:

Vidar Aaberg hos Jørn Jensen selger materialer og verktøy for knivmakere.

Jeg lånte en av de hvite kassene hans til å fotografere kniver på. En liten handel ble det også: Jeg måtte ha kassa på høykant, og kjøpte en passende kloss buksbom for å få den i vater.




Så til noen eldre saker

Det er svært tilfeldig hvilke kniver jeg tok bilde av. Nå etterpå ser jeg at mange av de fineste gamle knivene var jeg nok mer opptatt av å studere enn å fotografere. Jeg viser mest kniver der det kan settes et og annet spørsmålstegn.











Der knivfolk samles, ser det gjerne omtrent sånn ut. Som særlig bildet til venstre viser, var det en og annen kniv framme i år også.


Noen kniver. Først en Lofthus:










Knivene fra Bjørn Lofthus (1860-1940) i Vinje har jeg alltid hatt stor sans for, med hans nydelige manslirer med super pauting. Her er et pent eksemplar der alt er som det skal. Signert blad også.

Eller iallfall nesten som det skal, for skaftholkene har da rar gravering?



Borgarson og Teigen og sånn:

Det sikre er at dette er et strøkent eksemplar, og at bladet er fra Gallus i Oslo. Men knivmakeren? Navn som Borgarson og deConinck pleier å bli nevnt over bordet når sånne kniver ligger der, oftest uten at vi kommer i mål. Men denne gangen er det noe annet enn knivmakernavnet jeg skal fram til: jeg vil vise noen bladnerver.








Ta opp detaljbildet her, du som skjærer akantus, hvis du ikke tidligere har studert nervene på denne typen kniver. På hver side av skaftet ligger et blad med baksiden opp, med rutemønster. Og mens nervene i hovedsveivene i enhver normal akantus følger konturene - og noen av dem gjør det i dette skaftet også - er de mest spennende nervene de som går i en vifte ut mot kanten.

Nervene er lagt inn på denne måten i en del av disse knivene, fra flere knivmakere.

Og de fungerer jo fint. Det er heller ikke av veien å skjære mønsteret så storblomstret som her. Kniven kan særlig ta seg godt ut på litt avstand, iallfall hvis du skjærer så dypt og sikkert som på denne. Dessuten går det mye raskere å skjære et skaft av denne typen, enn om du våger deg på miniatyr-akantus.


Halvor Teigen:

Her er en skjæring å sammenligne med, i geitehorn. Mye verre å få til. Jeg blir helt andektig når noe så fett som dette blir lagt foran meg:











Her også kan knivmakernavnet diskuteres, men den regnes som en sikker Halvor Teigen, og med originale holker.

Sammenlign med Teigen-kniven her.

Halvor Teigens kniver er usignert. Og som for andre topp knivmakere som ikke satte navn på det de laget, er det en viktig oppgave å få samlet kniver, bilder og opplysninger, og få laget en best mulig framstilling for både oss og for framtidens knivfolk. Det er en vanskelig oppgave, men den skal ikke bli noe enklere siden!


Enklere skjæring, men ikke av de aller enkleste likevel:















Kniven er av samme type som dem som lett blir avskrevet som "husflidskniver", altså kniver som ble solgt på Husfliden. I dette tilfellet er det gjort mer ut av skjæringen. Vanlig slire, enkelt og pent skåret, og med en del å studere i skaftet. En skaftende som denne kan ikke passere uten at vi begynner å diskutere knivmakernavn, men jeg skal ikke våge meg frampå med noe her.


Kleppo?








Graveringen ser ut til å være gjort av Bjørn Kleppo, iallfall nesten, og holkene ser ut til å ha sittet på hele tiden. Men hva med denne ikke særlig imponerende treskjæringen? Kniven kommer nok til å bli tatt fram ved mange framtidige anledninger og bli ment diverse om.



En gammel brukskniv:

Denne trodde jeg var grei, men nei da:

Da jeg først la ut disse bildene, skrev jeg at både kniv og slire var laget av Olav Venås, Gransherad i Telemark (1877-1957). For det var det jeg ble fortalt ved bordet på Kongsberg, og som andre kunne bekrefte.

Venås var en betydelig smed, og en kniv der alt er laget av ham - ikke bare bladet med hans kjente V - er ikke ofte å se, så en slik er det alltid litt sus over. (Beltestroppen er nyere.)

Det varte ikke lenge før protestene kom. Jeg fikk vite at slira i stedet var laget av Olav Mjellekås, også fra Gransherad.

Okå. Og da var jo sannsynligheten svært stor for at Mjellekås også hadde laget skaftet.

Men snart var jeg tilbake igjen på Venås. Knivens eier fortalte at han har åtte Mjellekås-slirer, alle er ganske like, og ingen av dem ser ut helt som denne. I Gransherad laget også brødrene Harald Sønstebø (1901-1988) og Olav Sønstebø (1891-1961) samme type slirer, men ikke helt lik denne, så disse kan det heller ikke være. Knivens eier forteller videre at Venås var først ute med sine slirer, og at de andre tre laget etter hans forbilder. Den var dessuten kjøpt av sønnen til Venås.

Altså: mest sannsynlig Olav Venås. Endelig opprydding får utsettes til pinsetreffet på Eidsfoss.

Kniven har en uoppklart sak til, og der er det ikke kommet inn noen forslag: Hva gjør den lille s'en under signaturen?
















Samekniv på Kongsberg. Jeg håper alltid at fine, førkrigs, samiske storkniver som denne skal vise seg å være norske. Men hvordan kan vi vite det? Og "Kapten Just" lover ikke godt. Så da er den vel kanskje svensk?


Noe trøndersk på bordet?

Klart det var. I denne haugen er det flere ting fra Budal. Et veldig fint belte fra Jon Svendsen Enli, med nysølv. To nysølvslirer av samme mann, og en trøndersk messingslire av budaltype, men som jeg ikke vet noe mer om.





Og her er en kniv fra Iver Anton Jonsen, Levanger:






Et tidlig eksemplar, noe man ser av de lange holkene og dekoren, og av at det bare er noen striper nysølv i ryggen. Blad fra Oluf Flom, Meland (1856-1938).


Fra Trondheim var det flere pene saker fra Ingvar Blikstad (noen riktignok av dem jeg tror er laget i Oslo), men dem ble jeg sittende og studere i stedet for å ta bilder. Her er en usignert Trondheim-kniv der opphavet i høy grad kan diskuteres:

Skaft og slire i hvalrosstann. Blånerte jernholker. Nesten Blikstad-blad, og tankene går som vanlig til Blikstad, men her er det svært usikkert.

At den er fra Throndhjem er derimot sikkert, og slireholken forteller også at året var 1879, som i det minste utelukker Ingvar.

Låsmekanismen er av et slag som ble brukt av både Hakon og Ingvar Blikstad. Den klikker på plass i det lille hakket i skaftet like over skaftholken, og er en riktig fin detalj.













Til slutt: Hvordan gikk det med den kniven som jeg skrev om 16. januar og 7. februar 2007? Har den omsider fått noe knivmakernavn?

Nei.