6. september 2007
Laminerte blader og helstålblader
Utsøkt knivblad fra Petter Ytrebø, i Eskilstuna-fasong, men laminert. Gamle dagers håndsmidde blader hadde sjelden en slik finish. Dette åpnet for helstålblader utenfra.
Laminert blad
Som alle vet: En gammel norsk kniv har laminert blad, akkurat som de fleste kniver som blir laget nå.
Den ubehagelige sannhet er likevel at mange av de gamle knivene har blad i helstål, og gjerne fra Sverige. Jeg skal se litt på hvorfor.
Det typisk norske laminerte og håndsmidde knivbladet har det alltid vært sagt masse pent om, med god grunn. Tilsvarende mye stygt har vært sagt om blader i helstål, særlig om dem i rustfritt helstål, også her ofte med god grunn. Et laminert blad fra en av våre beste smeder hadde bruksegenskaper som det var vanskelig å konkurrere med, og slike blader ble brukt i flertallet av kniver fra gamle dager. Det norske knivbladet var et laminert blad, da som nå.
Så hvorfor valgte så mange av gamle dagers knivmakere likevel helstål, kanskje flere enn i våre dager?
Det var ikke tilfeldig. Det finnes nemlig andre egenskaper å ta hensyn til enn bruksegenskaper. Mange av knivene ble laget uten egentlig tanke på bruk, dengang som nå.
Staskniv og prydkniv
Jeg vil skille mellom staskniver og prydkniver.
- Med staskniv mener jeg en kniv som var laget for å brukes i helgene og til fest, av folk som ellers i uken gikk med en enkel arbeidskniv. Staskniven var fullt brukbar til det en kniv skal brukes til, selv om den i langt mindre grad enn arbeidskniven ble brukt til grovarbeid.
Bunadkniver flest hører hjemme i denne gruppen.
En staskniv hadde gjerne laminert blad.
- Med prydkniv mener jeg en kniv der dekoren var det viktigste, en kniv som knapt hadde noen egentlig bruksfunksjon. En kniv til pynt og til gave.
Eksempler på prydkniver er de utskårne knivene fra Lillehammer og Trondheim, kniver i Louen-tradisjonen (og enklere kniver for Husfliden), mange av de fine taterknivene, og mange av Toten-knivene.
En prydkniv hadde gjerne helstålblad.
En prydkniv er ikke en mindreverdig kniv. Langt ifra. Mange av dem hører til våre mest avanserte, spennende og samleverdige. Bruk er ikke alt.
Kniver med helstålblad
Helstålbladene, gjerne fra Eskilstuna eller laget i Eskilstuna-stil av norske produsenter, finner vi i kniver som for en stor del ble kjøpt som pynteting og gaver, ofte av turister. Da var det ikke eggkvaliteten som kom først. Derimot var det viktig at kniven var pen, elegant og strøken, og da måtte bladet stå i stil med dette. Var det forniklet, rustet det ikke heller, noe som var særlig viktig hvis det gikk lang tid mellom hver gang kniven ble tatt fram og ettersett.
En typisk Toten-kniv med forniklet helstålblad. Knivmaker usikker, som vanlig. Obert Henrik Thrane (født i 1848) var kjøpmann i Oslo før 1900. Kniven er helt som ny.
De kirurgiske instrumentmakerne laget vanligvis sine blader i helstål. Ikke så rart, siden de så ofte enten kom fra andre land eller hadde sin utdannelse derfra. Mye av det de laget kan plasseres i denne gruppa.
En kniv som en byjeger brukte ute i bushen, var (og er) heller ikke en brukskniv i samme grad som den kniven en bonde brukte når han skulle reparere skigarden. Byjegerens kniv greide seg nok til hans formål også om eggen ikke var den aller beste.
For ikke å være urettferdig mot byjegerne: Det er klart at mange av disse visste å verdsette en god egg, og ville ha et laminert blad av beste kvalitet i sine kniver. Bare les hva Frantz Rosenberg skriver.
Hvorfor ikke heller et laminert blad?
Men hva har utseendet å gjøre med om bladet er laminert eller i helstål?
Bladet i en prydkniv kunne nok gjerne ha vært laminert og håndsmidd om slike blader hadde sett ut som dem vi kan kjøpe på våre dagers knivtreff. Det gjorde de bare ikke. En moderne knivsmed leverer ofte sine blader ferdig slipt og brynt, med stor presisjon og symmetri, og med strøken finish. Tangen er like fin som bladet og trenger ikke å bli slipt ned i tykkelse før den kan settes i kniven. Et slikt blad står i skarp kontrast til de bladene vi så for bare noen få tiår siden.
Tradisjonell finish på laminerte blader rett fra smeden. Her ville det vært langt fram for en som skulle masseprodusere lekre Toten-kniver for salg i byen! Øverst Hans K. Gunleiksrud, nederst Jørgen Romundstad.En moderne smed som hadde forsøkt å selge blader med slikt utseende, ville ha vakt oppsikt på Knivtorget, selv om eggen var super.
Hvis en førkrigs knivmaker skulle lage prydkniver og hadde kjøpt bladet fra en tradisjonell smed, ville han hatt en stor jobb før det var like strøkent som et fra Eskilstuna. Hvis han i stedet kjøpte et derfra, kunne han ta det ut av pakken og sette det rett i kniven. Siden han gjerne laget kniver i serier, var det en stor fordel at det passet perfekt hver gang. Så det var ikke mye å lure på.
Gamle dagers bygdesmier var ikke finmekaniske verksteder, innrettet på å levere knivblader i smykkekvalitet.
I formen er nok disse bladene mer elegante enn de ovenfor, men fremdeles er de hverken pusset eller slipt.Tarjei Haugos blad (øverst) er kanskje fra ca 1960.
Da jeg kjøpte det nederste bladet av Gunnar T. Aabø på slutten av 1980-tallet, leverte han det ennå uslipt og med samme finish som Haugo.
Hvorfor ikke helstål i staskniver?
Bønder og andre vante knivbrukere mistet ikke sansen for en god egg selv om det var søndag. Og de hadde altså tenkt å bruke kniven! Helstål hadde de dårlige erfaringer med, og de var skeptiske til speilblanke blader. For denne kjøpergruppa så de blanke bladene rett og slett feil ut.
Derfor ser vi at en staskniv fra Telemark, av bygdetype, så godt som alltid har laminert blad. Og vi ser at en prydkniv fra Telemark, la oss si en avansert Borgar Borgarson (som er en bykniv laget på landet), vanligvis har blad i helstål.
Siden helstålbladene så ofte satt i kniver som ble lite brukt, er det rimelig å anta at det har overlevd uforholdsmessig mange av dem. Knivene er ofte å finne i strøken stand. At slira ofte ikke har hatt beltestropp, har også bidratt til at de har greid seg så bra.
Selv så sent som på 1990-tallet fikk man kjøpt bruksknivblader fra Olav H. Wåle med finish som på det øverste her. Slipefas bare antydet, og mye jobb gjenstår. Men i likhet med Håvard Bergland, som har smidd det nederste bladet, leverte Wåle sine lekre stasknivblader ferdig pusset og slipt.
Her har det skjedd adskillig. Petter Ytrebø var tidlig ute med å levere blader med en finish som denne. Kanskje han var den første. Det finnes knapt noen knivmaker som våger seg på å endre noe på et blad som dette. Et blad med slik perfeksjon er det bare å sette rett i kniven, og håpe at kniven ikke skjemmer ut bladet. Hadde prydknivmakerne for hundre år siden fått tak i laminerte blader som disse, hadde de vel valgt dem framfor helstålbladene?Og sameknivene?
Sameknivene har ofte helstålblad, gjerne smidd av bladfjærer fra bil. Dette gjelder enten knivene var laget for turister eller for samene selv.
Og her vet jeg fint lite. Det har stadig vært sagt og skrevet at samene kjøpte sine knivblader utenfra, siden de ikke hadde egne smeder. For nomader er det ikke så greit å frakte med seg ambolt og annet smedutstyr.
Jeg lurer på om dette stemmer, eller om det bare er en stadig gjentatt "sannhet". Langt fra alle samer var nomader. Kanskje det bare ikke har vært sett godt nok etter i hele dette store området? Kanskje det stemmer, men kanskje ikke for hele Sameland? Strømeng hevder at deres slekt har smidd knivblader i to hundre år. Det skulle ikke forundre meg om det var flere samiske smeder med stor produksjon.
Bildet viser et typisk sameknivblad, i helstål, ustemplet og med grov finish. Akkurat slik de skal se ut. Men siden moderne kjøpere tydeligvis ikke liker dem slik, er de nå gjerne finpusset og ofte høyglanspolert.Smeden er ukjent. Det var han nok ikke i 1930 da KKS, som jeg ikke vet hvem er, laget denne kniven. Dette bladet er så på prikken likt flere andre jeg har sett, at det bør komme fra samme sted, kanskje fra samme smed. Jeg skulle gjerne visst hvem han var. Kanskje han var same?
Kniven som bladet sitter i, er en stor og staselig sak. Bladet er 19 cm langt, 29 mm bredt 0g 4 mm tykt. Totallengde når kniven sitter i slira: 39,5 cm.
