.

Stavanger-Staal

(Påbegynt artikkel)









Mange norske knivsmeder og knivfabrikker har brukt stål fra Stavanger-Staal. Mest kjent blant smedene er stålkvaliteten SK 11. Av og til finner vi også kniver med blad stemplet Stavanger-Staal, noen ganger i kombinasjon med stempelet TGK.

Stavanger Electro-Staalverk A/S ble grunnlagt i desember 1910, og fabrikken ble bygd opp fra mai 1911 i Strand kommune, et par mil fra Stavanger. Tettstedet Jørpeland vokste deretter opp omkring stålverket.

Selv om 1910 er grunnleggelsesåret, ble det gitt ut et jubileumshefte i 1937, da bedriften feiret sitt 25 års jubileum. Det kom altså litt forsinket, og markerte at det var 25 år siden stålverksbygningen sto ferdig i 1912.

Bildet: Knivsmeder over hele landet har brukt stål fra Stavanger-Staal, her en i stålverkets nærmiljø: Erik Tjemsland, Sandnes (1884-1960).

I 1974, som var stålverkets beste år, var det 1.160 ansatte. Framtiden så lys ut, men allerede året etter kom en internasjonal konjunktursvingning som bedriften ikke kom seg igjennom, og i 1977 var den konkurs. Dette står det mye å lese om i Kjell Grønhaug og Tor Fredriksen: Exit; en konkurs i interorganisatorisk belysning (Industriøkonomisk institutt, notat 33/78. Bergen 1978).

Bildet: Jeg vet ikke hvem knivmakeren er, men bladet (i rustfritt Stavanger-Staal av kvaliteten SC 180) er laget for stålverket av Trygve Kverneland, med TKs karakteristiske tverrstriper ved stempelet.

Stålverkets varemerke var Stavanger-Staal, som også ble stålverkets navn i dagligtale. Logoen var i den første direktørens håndskrift. Han het Ths. H. Poulsson, var skipsmegler og dessuten disponent for firmaet Stavanger Skibs-Ophugnings Co. A/S, som ble etablert i 1903. Det var herfra stålverket fikk jernskrap. Ved siden av stedets gode tilgang på elektrisk kraft, var også Rogalands skumle kyst en god grunn til å legge et stålverk akkurat her. Denne kysten har i alle tider levert fine skipsvrak som kunne utnyttes av de innfødte.

Bedriftens formål var å produsere kostbart spesialstål av svært høy kvalitet, i små kvanta. I følge jubileumsheftet var dette stålverket det første i verden som framstilte vanadiumstål direkte fra jernmalm. Vanadiumstålet ble også brukt til eggstål, blant annet til kniver.

Stålverket var faktisk en av verdens første produsenter av rustfritt stål. Allerede i 1916 leverte det 3,5 tonn til Daniel Doncaster & Sons i Sheffield, og i 1917 bestilte Doncaster mer av det samme. Det tok tid før rustfritt stål ble laget i større mengder på de store stålverkene ute i verden. Ennå på slutten av 1930-tallet sto lille Stavanger-Staal for hele 2% av verdens produksjon av slikt stål. Til rustfritt stål ble det ved siden av jern fra skipsvrak brukt vanadiumholdig råjern fra Rødsand Gruber i Romsdal, der den kjente knivsmeden Bjarne Engli senere var gruvesmed.

Det tidlig produserte rustfrie stålet, med 14,09 % krom, inneholdt bare 0,33 % karbon og var dermed ikke brukbart til eggstål. Rustfritt eggstål kom senere.

Nansen

En populær stålkvalitet, som ble laget i flere versjoner, het Nansen. I Arnljot Strømme Svendsens bok Økonomisk-historiske studier i stålindustri og i en vestlandsk industri-innovasjon (Bergen 1961) står dette:

”Det var Fridtjof Nansen selv som ga tillatelse til å bruke hans navn på Staalverkets beste hurtigdreiestål. Og Erik Werenskiold tillot at man brukte en av hans tegninger til Snorres kongesagaer, hvor Nansen hadde vært modell til kong Olav Tryggvason. Direktør Poulsson sendte Nansen som takk et dusin kniver og bad om ifølge gammel overtro å få en øre i betaling ‘for at knivgaven ikke skulle skjære vennskapets bånd over’. Fridtjof Nansen takket for gaven og sendte enøren ‘for at undgaa den kalamitet De nævner—”.

En typisk historie fra tidlig norsk industrireising.

Jubileumsskriftet forteller at dette skjedde ”meget tidlig”.

Strømme Svendsens bok ble skrevet mens det ennå var all grunn til å tro at stålverket skulle greie seg bra. Boka inneholder også annet interessant stoff om norsk stålproduksjon.

Direktør Poulsson skriver i bedriftsbladet Stavanger-Staal, 1949 nr 4:

”Vi sendte litt stål til Sheffield og fikk laget reklamekniver med vårt stål i bladene. (Dessverre stemplet fabrikantene bladene med sitt navn, så det så ut som stålet også var fra Sheffield).”

Det er nok også bare bordkniver det er snakk om.

”SK 11 sprekk”

Knivfolk forbinder Stavanger-Staal først og fremst med bedriftens mest kjente eggstål, SK 11 (også kalt ”sølvstål” og ”fotstål”). Svært mange knivsmeder har prøvd dette stålet. De har hatt varierende erfaringer med det, og det har fått tilnavnet ”SK 11 sprekk” fordi bladene ofte sprakk ved herding eller anløping. Men det er et utmerket eggstål om det blir behandlet rett.

SK 11 er et enkelt karbonstål med dette innholdet:

C: ca 1,10 %
Mn: ca 0,25 %
Si: ca 0,20 %

Du kan se på stålet at det er SK 11. Stålverket farget platene hvite på den ene siden.

Selv om SK 11 er det stålet folk husker, og som en del ennå har et lager av og bruker til knivblader, var det SK 9 som var Stavanger-Staals egentlige knivstål. Det inneholdt 0,9 % karbon, og hadde ellers samme innhold som SK 11. Et annet knivstål var SK 7, med 7 % karbon.

SK 11 var i begynnelsen først og fremst beregnet til ljåer. Det var selvfølgelig en fordel om en ljå var seig, men viktigere var det at den holdt skarpheten lenge. Når den ble brukt på et jorde, og ikke ute i krattet, var det ingen harde og skarpe gjenstander å treffe, og en ljå risikerer jo heller ikke å bli brukt i sterk kulde.

Både Brusletto og Helle brukte SK 9 dengang de laminerte blademnene sine selv på maskinhammer. Da de sluttet å laminere selv og gikk over til ferdiglaminert stål, ble det for liten avsetning av SK 9 for stålverket. På 1950-tallet ble denne kvaliteten derfor tatt ut av utvalget, og knivsmedene måtte gå over til SK 11, i likhet med mindre knivprodusenter som de to Kverneland-fabrikkene. Snart var SK 11 det eneste knivstålet som knivsmeder forbandt med Stavanger-Staal.

En type legert knivstål hadde betegnelsen SKC 9. Det er et lavlegert stål med denne enkle sammensetningen:

C: ca 0,90 %
Cr: ca 0,50 %

De hadde dessuten et rustfritt knivstål, SC180, som bl.a. Trygve Kverneland brukte i sine rustfrie slirekniver, og som mange produsenter brukte i bordkniver. Dette også har enkel sammensetning:

C: ca 0,70 %
Cr: ca 19,00 %

Stålverket hadde mange andre ståltyper som også har vært brukt av knivsmedene når de gjenbrukte gamle stålbiter, f.eks. stål beregnet til kulelagerringer.

Stålverkets informasjonsark til de forskjellige kvalitetene eggstål.Fra venstre SK 7, SK 9, SK 11 og SC 180.

”Herboende bondesmeder”

Rogaland hadde to fabrikker som laget kniver. Brødrene Ole Gabriel Kverneland (nå Kverneland ASA) og Tønnes Gabrielsen Kverneland (nå TKS AS) grunnla hver sin. Det var dessuten flere mindre verksteder med en viss knivproduksjon. Fabrikkene eksisterer jo fremdeles, men de lager ikke lenger kniver.

Bildet: To kniver av moratype, den øverste stemplet Stavanger-Staal, den nederste Trygve Kverneland. Det er nok TK som har laget begge to.

Sommeren 1932 lanserte Bergans ryggsekkfabrikk sin første knivmodell, og markedsførte det som noe helt spesielt at det var kommet en ny, norsk slirekniv i handelen. De fleste aviser tok inn pressemeldingen deres. De etablerte produsentene må ha likt meldingen dårlig, og 13. juli 1932 sto dette å lese i bladet Stavangeren:

Fra Stavanger Electro-Stålverk A.s, Jørpeland, har vi mottatt følgende:

”Vi har lest med interesse Deres artikkel angående norske slirekniver for lørdag den 9. juli.

Vi tillater oss å gjøre Dem opmerksom på at Stålverket i lengere tid har ført på markedet en rustfri sportskniv, som har vunnet stor anerkjennelse blandt sportsfolk, da kniven foruten å være rustfri også har en skarp egg omtrent som vanlig prima håndsmidd knivstål.

Stålverket har også optatt fabrikasjon av andre knivartikler, såsom brødkniver, forskjærskniver, kniver for pølsemakere etc.

Samtlige artikler håndsmies av Stålverkets rustfrie spesialkvaliteter.

Stålverket har for disse artiklers vedkommende kombinert stor-industri med hjemme-industri, idet selve håndsmiingen av Stavanger Ståls råprodukter foretas av herboende bondesmeder. Det har vist sig at en sådan kombinasjon har store muligheter.”

En av de ”herboende bondesmeder” som laget kniver for stålverket, var Tønnes G. Kverneland. Det finnes kniver med blad som er stemplet både ”Stavanger-Staal” og ”TGK”, og mange med ett av disse stemplene.

Jeg vet ikke om det kan ha vært også andre ”bondesmeder” involvert enn Tønnes og sønnen Trygve.

Jeg går ut fra at Stavanger-Staal ikke laget noen kniver eller knivblader selv.

Mange knivsmeder har vært innom stålverket for å lære herding og annen stålbehandling, for eksempel Aslak Ellefsen og Kåre Nordli. Her har jeg lyst til å nevne denne smeden:

Ole O. Enge

Bjarne Engli fortalte om Ole O. Enge, som var ljåsmed i Englis hjembygd Enge på Nordmøre, der det var et stort og aktivt smedmiljø. Enge smidde en særdeles god ljå med karakteristisk fasong, kalt Enge-ljå. Som de fleste eggsmeder på de kanter, leverte han produktene sine sørgelig usignert. Så god var denne ljåen, både modellen og framstillingsmetoden, at den ble tatt i bruk av både O. G. Kverneland, Aadals Brug, og en fabrikk i Sverige (som kalte ljåene sine Krone-lie eller noe slikt), etter at ljåen hadde fått utmerkelser på utstillinger i Trondheim, Molde og Kristiansund.

I 1922 var Ole Enge hos O. G. Kverneland for å lære å bruke maskinhammer, til gjengjeld for at de fikk bruke ljåmodellen hans. Da han kom hjem igjen, satte han opp lufthammer.

Enge fortalte Engli om framgangsmåten ved ljåsmiing hos O. G. Kverneland. De varmet opp en stang firkantjern, hogg et spor i den, og utvidet sporet så det passet til stålbiten. Stålbiten ble så i kald tilstand lagt ned i det varme jernet, jernet ble hamret inntil, og emnet deretter rullet i blåleire. Når de så varmet det opp til sveisetemperatur, kom det et ”poff” når det var ferdig sveiset. Etter at emnet var strukket ut, ble det kontrollert at alt var bra. Hvis sveisen ikke var helt tett hele veien – at emnet altså hadde en ”veile” – kappet de bort stykket med veilen og laget knivblad av resten. Det gikk såpass ofte galt at en stor del av firmaets knivblader kom som biprodukter av ljåsmiing.

Ole Enge fikk statsstøtte for å kjøpe denne lufthammeren, som han siden brukte i ljåproduksjonen hjemme. Hammeren havnet siden hos Bjarne Engli, og sto i smia hans noen år. Den fungerte utmerket, men ble nesten ikke brukt. Nå er den hos knivsmeden John Gammelsæter på Meisingset.

Enge fortalte at O. G. Kverneland brukte Stavanger-Staal i kvalitetene SK 7 og SK 9 til kniver da han var der, men ikke SK 11. SK 9 ga bedre blader enn SK 7.

Det er bilde og omtale av Ole O. Enge i Norges håndverkere, bind 1, side 281. Han var utlært hos sin far, som også var ljåsmed.

Det var et stort antall knivsmeder på Nordmøre, men nesten ingen signerte bladene. Da blir det ikke lett å finne ut av dem nå etterpå.

Foldekniver fra Helle

Når man leter etter noe, kan det hende at man i stedet finner noe annet interessant! Nummer 3 av stålverkets bedriftsblad for 1957 presenterer deres gode kunde S&S Helle knivfabrikk. Artikkelen forteller at Helle kjøpte store mengder av stålkvaliteten SC 140 til bordkniver. Til brukskniver og sportskniver ble det levert laminert stål: SK 11 omgitt av SE 0. Og så kommer den morsomme opplysningen:

Helles foldeknivblader var av båndstål, i kvalitetene S 178 og SC 140.

Og det var jo gøy! For det har vært alminnelig kjent at Helle fikk produsert alle sine foldekniver i utlandet, og ikke laget noen selv. De nyere foldeknivene er nok importert, men denne artikkelen viser at for femti år siden laget Helle dem på sin egen fabrikk.

Helle ble aldri noen stor foldeknivprodusent. Deres foldekniver fra 1950-tallet er derfor ganske sjeldne, og kvaliteten ujevn (for å si det pent). De få jeg har sett, er ganske små kniver med hvite sideplater.

Vil vi ha dem, må vi akseptere at de er litt slitt. En gang kjøpte jeg en som var så stygg at mannen i bruktbutikken ikke fikk seg til å ta noe for den.