8. juni 2007



Ole Olsen Moene

 
og andre knivmakere fra Oppdal

Se også artikkelen Utstilling: Ole Olsen Moene.

Oppdal har vært lite utforsket av knivfolk, og det er bare én knivmaker herfra som har vært alminnelig kjent: Ole Olsen Moene. Utskårne kniver som kan ha likhet med hans, blir altfor ofte påstått å være fra ham. Her presenterer jeg noen andre Oppdal-knivmakere i tillegg, men det har nok vært mange flere.

Jeg er glad for alle opplysninger om både dem som er omtalt her, og andre, ukjente!

Moene-kveld på Lønset

I februar 2006 var det Moene-kveld hos Gro og Jon Aalbu på Småbruket, Lønset.

I 2008 er det hundre år siden han døde, og det er planer om å markere dette, kanskje med en utstilling, og kanskje med en publikasjon. Siste store Moene-utstilling ble arrangert av Kunstindustrimuseet i Oslo i 1980. Den ble vist flere steder, også i Oppdal. Det er på tide med en ny.

Drøyt tjue personer hadde møtt opp på Moene-kvelden for å diskutere planer, og konservator Ola Grefstad fra Trøndelag Folkemuseum holdt foredrag om Moene.

Jeg var der fordi jeg er interessert i treskjæring generelt, og særlig i utskårne kniver, og Moene er jo et stort navn også som knivmaker.

Høydepunktet for meg den kvelden var (ikke overraskende) en kniv: Blant de fine Moene-gjenstandene som Ola Vindal hadde stilt ut, var denne kniven som en eldre slektning hadde fått av Moene. Den var annerledes enn alt jeg hittil hadde sett av Moene-kniver (selv om skaftet ikke var så langt unna) og den minnet meg om en annen kniv som jeg lenge har grublet over. Den satte virkelig tankene i sving.

I pausen viste Dag Vasli meg bilde av en kniv som han for lenge siden hadde nevnt for meg, fra en Oppdal-knivmaker jeg ikke visste noe om: Semming Storli. Kniven var av en type ikke altfor langt unna Vindal-kniven.

Her var det altså noe å finne, og ikke bare enkle, alminnelige saker. Dette var kniver med kvalitet og særpreg. Dermed var jeg så smått i gang med å studere kniver fra Oppdal.

Knivdag på Lønset

Jon Aalbu og jeg diskuterte kniver, og i september 2006 var det et nytt møte på Småbruket, denne gangen et knivmøte, med ganske få deltakere fra Oppdal og Trondheim.

Siden knivpraten vår på Moene-kvelden var Jon så smått kommet i gang med å fotografere og samle opplysninger om gamle kniver i bygda, og han viste bilder av det han hadde funnet så langt.

Jeg viste kniver fra Sør-Trøndelag og fortalte det lille jeg visste om Oppdal-kniver.

I pausene ble det riktig hyggelig knivprat. Sverre Stenløkk hadde med en Moene-kniv, en av de få som er signert. Og Dag Vasli hadde bilder og notater om noen kniver fra Storlidalen.

Kan vi se på en kniv at den er fra Oppdal?

Norge har "knivdialekter" som gjør at vi ofte kan se hvor i landet en kniv er laget, ut fra kjennetegn for de enkelte distrikter. I tillegg til distriktstradisjonene har vi kniver knyttet til to folkegrupper, og som går på tvers av distriktene: samekniver og taterkniver.

Lett er det ikke. Det kreves stadig trening for å kunne plassere knivene riktig. Man må håndtere store mengder kniver over lang tid, snakke med knivfolk, og stadig øve opp blikket. Selv de som har holdt på med dette i tiår, tar stadig feil.

Norge har et betydelig antall kniver som vi vet lite eller ingenting om. Selv når vi ser hvor i landet de må være laget, vet vi i mange tilfeller ikke hvem i dette distriktet det var som laget dem. Ikke sjelden er vi usikre på hvilket distrikt de er fra også.

Det gir oss i det minste fine diskusjoner!

Flere av Trøndelags dyktigste knivmakere er ennå ikke identifisert. Vi kjenner igjen knivene deres når vi ser dem, og er ikke i tvil om at der har vi enda en fra akkurat den knivmakeren. Vi ser at det er en trønderkniv, og kanskje også at kniven er fra f.eks. Budal, men ofte stopper det der. Hvem var han? Det kan være ganske irriterende.

Irriterende er det også når en ukjent trønderknivmaker har vært feil identifisert på trykk. Det forekommer.

Et viktig punkt: Svært mange gamle kniver hører ikke til den slira de sitter i, selv om de tilsynelatende passer godt sammen. For 1800-talls trønderkniver kan man gå så langt som å si at det vanlige er at det sitter feil kniv i slira.

Et annet punkt: Opplysninger er ofte feil. Det er ingen som prøver å lure oss, men det er bare gått så mange år siden kniven ble laget.

Og ett til: Det er ikke sikkert at en kniv er fra Oppdal selv om den har vært der i mer enn hundre år og eieren er sikker på at den er derfra.

Akantusen

Den "moderne" akantusen kom til Norge helt på slutten av 1600-tallet, og på 1700-tallet beveget den seg opp­over Gudbrandsdalen og over til Oppdal og videre til Orkdal og andre steder i Trøndelag. Den kom særlig i form av dekor på prekestoler og altertavler, og må ha gjort stort inntrykk på treskjærere som fikk disse praktstykkene i bygda. Vi må vente oss at Oppdal-kniver ofte er utskåret.

Bildet: Typisk arbeid fra Hans Lindsø, Hjerleid. (Foto: O.T. Ljøstad)

Stor betydning senere fikk Hans Larsen Lindsø (1843-1925) på Hjer­leid Husflidskole på Dovre, som startet i 1886. Han var lærer der fra 1903 til 1910, men han hadde elever også tidligere. Mange store treskjærere var elever av ham, også flere av de gode treskjærerne i Oppdal.

Belton 1862

Dette er en sentral kniv i denne historien, og det var denne jeg tenkte på da jeg så Ola Vindals kniv på Moene-kvelden på Småbruket.

Her er omtrent alt ukjent.

Skaftet er akantusskåret, i hvalrosstann, med "Belton 1862" langs etter skaftet. Smale jernholker. Vanlig laminert blad, usignert.

Slire av horn, også med jern­holker. Nederste slireholk er ganske lang, med rett avkuttet spiss, og kantete "kule" i enden. Det er skåret en jaktscene med mann, bjørn og hund, der mannen skyter bjørnen. Og en tekst: "Erindring fra Norges Fjelde".

Det hadde vært stas med litt mer presis stedsangi­velse enn "Norges Fjelde", men vi er jo glad for det vi får.

Bildet: Belton-kniven. (Foto: O.T. Ljøstad)

Jeg har ennå ikke funnet ut hvem denne Belton var, og hvor han befant seg i 1862.

Det er ingen tvil om at kniven er laget på bestil­ling for en turist, antagelig en engelskmann som tydeligvis het Belton. Men hvor er den laget?

Slirefasongen utelukker det meste av de kjente knivdistriktene. Den kan være et byarbeid.

Etter å ha sett Ola Vindals kniv, og forsterket av Dag Vaslis bilder: Det jeg særlig begynte å tenke i forbindelse med Belton-kniven, var Oppdal. Kunne den være derfra? Etter det jeg har sett av kniver etterpå, ser nok det ut til å være litt vel optimistisk, men umulig er det ikke.

Hadde det enda stått "Bilton". Da kunne det vært den engelske presten William Belton som fisket laks i Namsen i 1837 og 1839, og som i 1840 anonymt ga ut tobinds­verket "Two Summers in Norway".

Et tynt håp likevel: På internett er Bilton flere steder registrert som Belton!

Bilton fisket i det meste av bra elver i hele Sør-Norge. Men 1862 er kanskje for sent for ham?

Ole Olsen Moene (1839-1908)

Moene er grundig omtalt i bøker og artikler. Her tar jeg med litt av det som gjelder kniver.

Knivene hans er vanligvis usignert. Når han også var det store forbildet for flere av våre dyktigste treskjærere, kan det lett bli diskusjon om en kniv virkelig er skåret av Moene selv. Det ender ofte med at kniven utropes til en sikker Moene, eller iallfall en svært sannsynlig. Det har vært publisert sikre Moene-kniver som jeg regner som sikre ikke-Moene.

Sverre Stenløkk har gitt oss et tegn å se etter: Moene hadde et spesielt jern til å rette ut bunnene med, altså partiene mellom hoveddelene i mønsteret. I Moenes arbeider er bunnene derfor helt plane.

Hvis en kniv har bunner som ikke er plane, er det tvilsomt om Moene som har skåret den. Men dessverre kan vi ikke like lett si det omvendte: Hvis bunnene er plane, er det enten Moene eller en annen som også hadde et slikt jern.

Kniven på bildet har den typiske Moene-fasongen på skaftenden, og hans vanlige kniv-akantus. Han har ikke brukt sin berømte smøyeteknikk, men det har han på noen kniver som er enda mer finskåret.

Moene merket arbeidene, iallfall sin senere produksjon, med stempelet O. MOENE. Men knivene merket han sjelden, kanskje fordi det ikke var så lett å finne plass til stempelet inni akantusen.

Det er kjent at Moene fikk treskjærerjern og holker fra Sjur Jamtseter. Likevel: Holkene hans er ofte av de typene som var vanlige i handelen. Han skal ha fått knivblader også fra Jamtseter, men mange av bladene hans er standard "svenskeblader" i helstål, ofte forniklet eller høyglanspolert.

På museer er det flere umonterte kniver etter Moene, altså bare det utskårne treet. Det er godt mulig at han også ellers leverte en del kniver på den måten, slik andre gjorde.

Jeg regner med at da Moene var i Oslo, brukte han det som var enkelt å få tak i der av både holker og blader. Det kan muligens også ha noe å gjøre med om kniven er tidlig eller sen i hans produksjon.

Vi bør nok ha i tankene at vi kanskje skal regne med tre adskilte perioder i hans knivmakeri: før Oslo, i Oslo, og etter Oslo.

I et av sine siste år laget Moene en liste over det han hadde skåret. Jeg har ikke sett den, men den gir kanskje noen svar.

Moene lærte treskjæring av to personer i bygda: Sjur Jamtseter og Semming Storli, som er omtalt i denne artikkelen.

Moenes elever

Mye kan diskuteres i forbindelse med Moene. Et viktig punkt for knivfolk er spørs­målet om hans eventuelle elever, siden enhver elev er en mulig knivmaker. Siden Moenes kniver normalt er usignert, er det jo alltid en mulighet for at en kniv kan være skåret av en elev.

Ingri Skou skriver i sin bok To norske treskjærere (Oslo 1991):

"Han ønsket heller ikke å ta imot elever. Det var mange i hjemtraktene som gjerne ville lære av Ole Moene, men han avslo slike ønsker. Det fortelles at noen fant på å leie seg inn på nabogårder for å komme på tilfeldige besøk så de kunne avlure ham hans ferdigheter."

Men i Oppdalsboka (Oslo 1951) kan vi lese at Moene hadde få faste elever, og at Ole Hoel i Rennebu var en av disse få. Hoel skal ha fortsatt å bruke Moenes akantus i det han siden skar.

Og Ingeborg Viken skriver i Kunst og kunstnarar frå Oppdal (Oslo 1979):

"Ole Moene hadde mange elevar som gjerne gjekk hjå han om vintrane, og fleire lærde både "smøyestilen" hans og bruken av jarn som han sjølv laga seg . . . Den mest sjølvstendige eleven hans vart nok Johannes Haugen . . ."

Viken skrev avhandling om treskjærere fra Opp­dal allerede i 1941, da det må ha vært mange å snakke med som hadde kjent Moene.

Ellen M. Magerøy i Norsk treskurd (Oslo 1983):

"I Oppdal fekk Ole Moene mange elevar som heldt fram med å skjera stilen hans."

Det er rart at Skou ikke kommenterer disse tidligere forfatterne (de tre første er i litteraturlista hennes) hvis hun altså har fått andre og bedre opp­lysninger.

Bildet: Treskjeer skåret av Johannes Haugen. (Foto: Oppdalsboka)

Johannes Ellingsen Haugen (1873-1956) var bestefar til Dag Vasli, som forteller at Haugen var den mannen som prøvde å komme inn hos Moene ved å leie husrom på en nabogård. Vasli forteller at planen lyktes, og at Haugen var en av Moenes ytterst få elever, kanskje den eneste. De to satt sammen og skar på Moenes verksted.

Noen har nok bommet litt her.

Hva er det så vi sitter igjen med? Jeg lurer på om det kan være slik at Haugen var den første som greide å få en fot innenfor. Siden fant Moene ut at dette ikke var så farlig, og tok inn noen få andre.

Kanskje det er snakk om forskjellige tidsrom:

Viken skriver at Moene laget sine egne jern. Men jeg er altså blitt fortalt av flere at han fikk dem fra Sjur Jamtseter. Kanskje han i begynnelsen fikk jernene fra Jamtseter, og senere laget dem selv? Og at dette kan si noe om hvilket tidsrom de forskjellige forfatterne har sine opplysninger fra?

Altså: Hva om Vikens opplysninger er fra Moenes senere år (med både elever og egne jern), og at Skous opplysninger gjelder tidligere år (uten elever og med Jamtseter-jern)?

Johannes Haugen må regnes som en sikker Moene-elev, og Ole Hoel som en svært sannsynlig, men ellers er det hele nokså uklart.

Men så spørs det om de også var knivmakere, og der ser det foreløpig magert ut. Dag Vasli har ikke hørt at bestefaren Johannes Haugen laget noen kniver. Ole Hoels produksjon vet jeg ikke noe om.

Haugen brukte stempelet J. HAUGEN med samme bokstaver (med serifer) som i Moenes stempel, og J. E. HAUGEN (uten serifer). Det hadde vært hyggelig om det dukket opp en kniv med disse stemplene.

Det ser ut til at det på Lønset og Oppdal alltid har gått diverse historier om Moene, at historiene natur­lig nok har endret seg litt over tid, kanskje også på veien fra Lønset til Oppdal sentrum, og at enkelte litt for lett har skrevet ned det de har fått høre. Og deretter skrevet av hverandre. Vi har for eksempel flere versjoner av historien om keiserens skrin, men den skal jeg ikke ta opp her.

"Moene"-knivmakere utenfor Oppdal

Bildet: Skaft i typisk Moene-fasong, men ikke skåret av Moene selv. Sannsynligvis Lars Prestmoen.

Ole Moene hadde altså elever, men vi vet ikke om de laget kniver i hans stil, og det var kanskje heller ikke andre i Oppdal som laget slike kniver. Men blant tre­skjærerne ellers i landet som hadde Moene som sitt store forbilde, var det noen som prøvde seg på hans modeller. Noen av disse knivmakerne var gode, og noen av dem hører til våre aller beste.

Elias Louen fra Lindesnes laget noen kniver i Moenes fasong, om ikke med helt samme skjæring.

Enkelte andre knivmakere er ikke like lett å iden­tifisere. Kniven på bildet her er utsøkt skåret, tydelig­vis ikke av Moene selv, og heller ikke helt i Moene-stil, men likevel med solid Moene-påvirkning. Den bærer alle tegn på å være fra en av Lillehammer-skjærerne, med typiske holker derfra. Sannsynligheten er større for at det er Lars Prestmoen enn Johannes Odde. Begge kunne ha skåret den, men Prestmoen likte å vise at han kunne enda bedre enn forrige generasjon, med dypere relieff og flere svinger enn hos dem, slik det er her.

Bildet: Prestmoen eller ikke, det er iallfall en som kan skjære akantus.

En litt ubehagelig tanke: Hvis Prestmoen hadde ønsket å kopiere Moene fullt ut, ville vi knapt sett forskjell, for Prestmoen er en av de dyk­tigste treskjærere vi har hatt.

Ergerlig at så mange treskjærere lot være å signere!

Oppdal-knivmakere i Trondheim?

Med unntak av Johannes Odde vet vi ikke hvem det var som skar for Blikstad. Blant treskjærerne i byen er det flere aktuelle kandidater, og iallfall to av disse var fra Oppdal.

I Trondheim adressebok for 1888 har vi Ole Furunæs, med adresse Skrenten 15.

I boka for 1890 er det kommet en til, i samme hus:

Anders Lie, treskjærer, Nordre gate 6. Bolig: Skrenten 15.

Denne Anders Lie var født i Storlidalen i Opp­dal i 1845, og var sønn av Ole Moenes tidlige lærer Semming Storli! Lie var kommet til Trondheim iall­fall i 1875, ifølge folketellingen.

Et kjent treskjærerarbeid fra ham er den forgylte svanen på Svaneapoteket i Trondheim.

Som åttiåring i 1900 flyttet også Semming Storli til Trondheim.

Treskjæreren Ole Furunæs var født i Oppdal i 1824, og bodde altså i samme hus som Lie. I folke­tellingen for 1900 er både han og sønnen John (født i Oppdal i 1864, og kanskje også interessant for oss) oppført som steinhoggere.

Her var det altså et lite miljø i Trondheim med forbindelses­linjer til to av knivmakerne i Oppdal: Moene og Lie kjente hverandre, og begge var elever av Semming Storli.

Det finnes en Blikstad skåret i tre, som er litt annerledes enn de andre, fra ukjent treskjærer. Litt optimistisk håper jeg på at Lie eller Furunæs har skåret den. Og at det går an å få bekreftet!

Sjur Jamtseter (1816-1873)

Han er registrert i folketellingene som Sivert Johnsen Hjemsæther.

Folketellingen for 1865: Ugift, losjerende maler på gården Hjemseter, født i Oppdal.

Jamtseter var en stor, allsidig begavelse, og blant annet treskjærer. I 1863 skar han altertavlen i Lønset kapell sammen med Moene.

Han var også eggsmed, og skal ha smidd kniv­blader for Moene. Og han skal ha laget holker for ham, og treskjærerjern.

Jeg har ikke sett noen kniv fra Jamtsæter ennå, men regner det som opplagt at han laget hele kniver.

John Olsen Jamtseter (født i 1849)

Hans far var bror av Sjur Jamtseter.

John overtok gården Jamtseter etter sin far, altså gården der Sjur Jamtseter bodde, og der Ole Moene bygslet en plass som han senere kjøpte. Og John Olsen også laget kniver!

(Foto: Jon Aalbu)

Her er bilder av en av knivene hans. En interessant og spennede Oppdal-kniv!

John solgte eller ga den til en Sivert Hulberget som videre solgte den til en Halvard Tørset. Tørset tok den med til Amerika omkring 1910. Noen fra familien som var over der i 1974, fikk den i gave av ham for at den skulle komme hjem igjen.

Skaft i risknute på bjørk, med tre "øyne" på den ene siden.

Blad stemplet "JH"på den ene siden, og "Opdal" på den andre. Når det står JH, er det fordi gårdsnavnet tidligere ble skrevet Hjemseter, ikke Jamtsæter.

Hornslira er svært lik den til Vindals kniv helt i begynnelsen av dette skrivet.

Skaftet er overraskende moderne. Hadde det ikke vært for øynene, ville det blitt oppfattet som en ny­laget erstatning for et tidligere skaft.

Her er det mange tanker å gjøre seg, særlig når man sammenligner denne kniven og Vindals.

På gården Jamtsæter bodde både Sjur Jamtseter og Ole Moene. De kan ha samarbeidet, eller laget deler for hverandre og for John, og i det minste må de da ha sett på hverandres produkter. Det må ha blitt diverse morsomme kniver ut av dette miljøet!

Kanskje John også har laget slira til kniven sin. Eller er det heller Sjur Jamtseter som har laget både denne slira og slira til Vindal-kniven?

Ikke langt unna Jamtseter bodde Semming Storli, som ideen til de uvanlige øynene i skaftet må ha kommet fra.

Anders Storli (17??-18??)

Anders Storli er det offisielle navnet, men i Storli­dalen het han nok Anders Plassa.

Far til Semming Andersen Storli.

Han skal ha vært en svært dyktig trehåndverker. Han laget nok kniver.

Semming Andersen Storli (1820-1908)

Semming Storli er det offisielle navnet, men i Storli­dalen het han Semming Plassa. Han var sønn av Anders Storli.

Bildene: Kniv og slire hører ikke sammen, men begge er nok laget av samme mann.
Skaft av bjørkerisknute med messingholker, slire av geitehorn med jernholker.
Øyet er av perlemor og geitehorn. Det er også geitehorn i pyntehullene i holkene.

Bildet: Slira er en lekker sak fra Semming Storli, skåret i reinshorn. Kniven har sittet i slira, men er en typisk Meldal-kniv. (Foto: Dag Vasli)

Semming stemplet bladene enten "SAS" eller "SS", i begge tilfeller med løse bokstaver, og noen ganger Med "Opdal" i tillegg.

Han var flere ganger i Trondheim for å selge det han laget. Når han gjorde så mye ut av stempelet, henger det nok sammen med at knivene skulle selges utenfor Oppdal. Eller at de skulle være et minne fra Oppdal for turister.

Semming Storli noterte ned det han laget, og Dag Vasli har slik liste fra 1871. Blant mye annet som Storli laget, er disse knivene med fra det året:

(Foto: Dag Vasli)

21 knivskaft
10 knivskaft med holker
1 knivskaft med holker
6 kniver med slire
1 kniv uten slire
2 kniver med messingholker uten slire
6 knivskaft med messingholker
7 knivskaft med jernholker
1 knivslire med skaft
1 skaft med holker
2 knivskaft med holker
1 knivslire uten holker
1 knivskaft
1 knivslire med skaft med holker
1 bordkniv
1 knivslire med skaft med holker
1 knivskaft
3 knivskaft
1 kniv med slire
1 kniv med slire

(Foto: Jon Aalbu)

Lista viser tydelig at Storli var en knivmaker med betydelig produksjon.

Legg merke til at han tydeligvis også leverte kniver uten blad, slik at kjøperen selv fikk satt i et blad han hadde. Mange knivmakere gjorde det på den måten.

Så husk: Når et blad er usignert, eller har en annen signatur enn hans, eller ikke passer helt godt til kniven, kan det altså gjerne ha sittet der fra starten, uten at Semming Storli selv har hatt noe med det bladet å gjøre.

Notater fra 1892 viser at han nå for en stor del laget andre produkter enn kniver, men det er ennå med noen:

6 brødkniver
2 brevkniver
1/2 dusin knivskaft

Bildet: Forgylt skrin laget av Semming Storli. (Foto: Dag Vasli)

På antikkmarked i Vikingskipet på Hamar i 2007 var det en snusdåse med det samme øyet i lokket som på Storlis kniv. Jeg fikk ikke sett den, men det er jo ikke usannsynlig at han laget snusdåser.

Anders Semmingsen Lie (1845-19??)

Født i Oppdal. Sønn av Semming Storli.

Treskjærer i Trondheim. Laget svanen på Svaneapoteket.

Johannes Ellingsen Haugen (1873-19??)

Elev av Ole Moene. Det er ikke kjent at han laget kniver.

(Det var noe med en utstilling der både han og Moene deltok.)

Martin Nysæter (??-??)

Vet ikke noe om ham, annet enn at han er omtalt som treskjærer, messingsmed, gravør, ljåsmed og filosof. Og dermed også knivmaker?

Smeder

Bygdemuseets hjemmeside forteller om solid smed­tradisjon i Storlidalen. Laget noen av dem kniver?

For eksempel disse tre:

Johannes Ellingsen Storli (1823-1883)

Dyktig redskapssmed som forbedret og utviklet en plog for lokale forhold.

Hallvard Storli (1847-1935)

Dyktig plogsmed som gjorde oppdalsplogen kjent utenfor bygda.

Einar Storli (1906-67)

Bygde opp Storlismia i Oppdal sentrum.

Det finnes en kniv med hans stempel, men som jeg likevel ikke tror han har laget. Jeg har bare sett bilder av den. (Begge foto: Jon Aalbu)

Mange år er gått for alle Oppdal-kniver som det er bilde av i dette skrivet. Vi må regne med at en del opplysninger ikke stemmer, og dette er nok et slikt eksempel.

Det er opplyst at kniven er laget av Einar Storli. Rimelig nok, siden bladet er stemplet "ES" med et tegn i midten.

Stempelet - som er slått inn kaldt - er nok slått inn som eiermerke, ikke knivmakersignatur.

Kniven er ingen trønderkniv:

• Bladet har ikke trøndersk fasong.
• Skaftet er av valbjørk, et treslag som ikke vokser vanlig nord for Dovre. Siden valbjørk ikke er noe finere enn trønderske bjørkerisknuter, var det heller ingen grunn til å "importere" det.
• Avslutningen av skaftenden og holkenes dekor er av type sørfra.

Likevel er det på en måte en oppdalkniv. Den er stemplet av en kjent Oppdal-smed, og brukt her. Da har den sin plass i Oppdals knivhistorie.

Men vite kan man jo aldri. Einar Storli kan ha laget kopier av kniver fra et annet distrikt. Det er bare ikke sannsynlig.

Andre?

Oppdal har ellers hatt fullt av folk som kunne ha laget fine kniver, og som kanskje også gjorde det. Men der stopper det også, foreløpig.

Som alle andre steder har Oppdal hatt en rad smeder som det skulle vært interessant å vite mer om. Noen av dem smidde nok blader, men vi vet ikke hvem, og vi vet ikke om de signerte. Navnene deres er verdt å ha notert seg, for å se i sammenheng med initialer på blader med antatt tilknytning til Oppdal.

For eksempel har folketellingen for 1865 disse smedene i Oppdal:

Arnt Arntsen. Logerende Smed. 40 år. Født i Oppdal

Ingebrigt Halvorsen. Logerende Smed. 53 år. Født i Oppdal

John Ingebrigtsen. Smed. 27 år. Født i Oppdal

Lars Johnsen. Logerende Smed. 33 år. Født i Oppdal

Mikkel Hanssen. Logerende Smed. 32 år. Født i Oppdal

Sivert Martinsen. Logerende Smed. 28 år. Født i Lesja

Mikkel Olsen. Logerende Smed. 33 år. Født i Oppdal

Zakarias Olsen. Logerende Smed. 29 år. Født i Oppdal

Ole Olufsen. Smed. 33 år. Født i Oppdal

Ole Sivertsen. Smed. 20 år. Født i Oppdal

Møre og Romsdal?

På Moene-kvelden på Lønset fikk jeg høre om tidligere tiders betydelige arbeidsvandring mellom Oppdal og Møre og Romsdal. Når de var ferdig med våronna på små­gårder i lavereliggende distrikter, dro de til Oppdal og var med på våronn der. Så dro de ned igjen til neste onn, og til Oppdal for å gjøre det samme, og så videre.

Kanskje noen laget kniver der nede om vinteren og hadde med til Oppdal for å selge?

En annen sak er laksefiskerne i Driva. Ole Moene solgte mye til engelske laksefiskere. Laksefiskerne var et utmerket marked for folk som laget små, fine ting. De kjøpte nok også fra treskjærere i Sunndalen og andre steder. At engelske laksefiskere og jegere var et svært godt marked for knivmakere, var noe Hakon Blikstad i Trondheim hadde stor glede av.

Møre og Romsdals knivhistorie er ikke særlig godt kjent. Kanskje det er mye interessant å finne ut her, og kanskje det er forbindelseslinjer til eller fra Oppdal.

Taterkniver

(Foto: Jon Aalbu)

Denne har jeg bare sett bilder av.

Bildene viser taterknivskaft og taterslire som nå befinner seg i Oppdal. Om de også er laget her, er en annen sak. Taterkniver er det vrient å stedfeste.

(Foto: Jon Aalbu)

Skaftet satt i denne slira, men kniv og slire er nok ikke fra samme knivmaker. Dekoren er ikke like drevent skåret i slira som i skaftet.

Slira er i tre med holker og sideskinner i nysølv. Sannsynligvis har den hatt magebelte.

Skaftet er kraftfullt og fint skåret, og er klart i slekt med andre sør-trønderske taterkniver. Det har nok hatt beinslire med like fin skjæring som skaftet.

Det bør finnes en del gamle taterkniver laget i Oppdal. Folketellingene for Oppdal har med metallarbeidere av reisende slekt. De laget nok kniver, men disse skal det i tilfelle bli vanskelig å få identifisert. Det skal også bli vanskelig å skille mellom dem som ble laget her og dem som ble kjøpt fra andre steder.

Samekniver

Jeg hører at det har vært laget en god del samekniver i Oppdal. Walter Møbius forteller at han har sett slike. De var ganske enkle, med klassisk sør-samisk dekor.